Hvordan bryte mønsteret?

[Miklo Velka]

Jeg er en 37 år gammel mann, og har vært singel siden starten av 20-årene. I løpet av disse årene har jeg ikke hatt et eneste forhold, ONS, eller noe som i det hele tatt ligner på et forhold eller en relasjon av romantisk eller seksuell art.

Jeg har aldri vært på date. Jeg har aldri opplevd å få dama jeg har vært forelsket i. Sist gang jeg opplevde at ei dame viste noen form for interesse var trolig rundt 14-15 år siden. Rådene jeg har fått tidligere har vært å ikke gi opp, og å bare fortsette å prøve. Men hvordan gjør man det? Hvordan er det i det hele tatt mulig når universet stadig vekk sier at man ikke er bra nok?

Etter så mange år, og etter så mange avslag, hvordan skal man klare å overbevise seg selv om at ting kan forandre seg? Hvordan skal man klare å tro på at man plutselig skal finne noen som synes at utseende og personlighet er bra nok?

[AnonymBruker]

Utrolig trist, men vet du selv litt om hva som er problemet?

Anonymous poster hash: 339ed...9d9

[AnonymBruker]

Du må virkelig begynne å jobbe med selvbildet ditt. Dette er noe du burde ha gjort for 15 år siden!

Meld deg med på nettdating og start samtaler med kvinner der. Du kommer fort inn i det F.eks Tinder eller Sukker.

Anonymous poster hash: 27add...fd7

[sirenas]

Nettdating?

[AnonymBruker]

Det har 100% sikkert IKKE noe å gjøre med at du ikke er bra nok. Det har nok mere med at du tror du ikke er bra nok og derfor ikke tør eller greier å kommunisere med kvinner på riktig måte.

Anonymous poster hash: 63665...f9a

[AnonymBruker]

Jeg lider litt av samme "skjebne". Jeg er en jente på 30. Det er egentlig ikke noe galt med meg, jeg er oppegående og tar vare på meg selv, er ikke noe som skiller meg enormt fra andre mennesker som får seg kjæreste i ett sett. Jeg er sosial osv. Men av en eller annen grunn klarer jeg aldri å finne en som er like interessert i meg som jeg er i dem. Her inne på forumet er det mye snakk om at man liker noen som er for mange hakk over sitt eget nivå osv osv, men det pisset der er jeg møkklei av. Og man får gjerne slengt etter seg her inne at man må se ut som et troll eller et eller annet, men det er altså ikke fakta i alle tilfeller..

Tenker noenganger at det rett og slett bare er sånn at enkelte har uflaks rett og slett - livet er urettferdig og det er desverre ikke en selvfølge at alle møter kjærligheten.. kjedelig, men sant.

Anonymous poster hash: 2bdd0...40a

[AnonymBruker]

Næmmen se her. Her fant du deg damen, jo! ^
Kyss nå

Anonymous poster hash: 2ccc7...8c0

[AnonymBruker]

Næmmen se her. Her fant du deg damen, jo! ^

Kyss nå

Anonymous poster hash: 2ccc7...8c0

And here we go...... Akkurat som spådd

Anonymous poster hash: 2bdd0...40a

[Mannin]

Jeg er en 37 år gammel mann, og har vært singel siden starten av 20-årene. I løpet av disse årene har jeg ikke hatt et eneste forhold, ONS, eller noe som i det hele tatt ligner på et forhold eller en relasjon av romantisk eller seksuell art.

Jeg har aldri vært på date. Jeg har aldri opplevd å få dama jeg har vært forelsket i. Sist gang jeg opplevde at ei dame viste noen form for interesse var trolig rundt 14-15 år siden. Rådene jeg har fått tidligere har vært å ikke gi opp, og å bare fortsette å prøve. Men hvordan gjør man det? Hvordan er det i det hele tatt mulig når universet stadig vekk sier at man ikke er bra nok?

Etter så mange år, og etter så mange avslag, hvordan skal man klare å overbevise seg selv om at ting kan forandre seg? Hvordan skal man klare å tro på at man plutselig skal finne noen som synes at utseende og personlighet er bra nok?

Dessverre så fungerer realiteten litt annerledes en her på forumet der de råder deg aldri til å gi opp, men samtidig er det jo sanne ord også for det er dømt til å skje en gang, eller ihvertfall prosent sjansen er ganske stor.

[gjest 321]

Jeg er en 37 år gammel mann, og har vært singel siden starten av 20-årene. I løpet av disse årene har jeg ikke hatt et eneste forhold, ONS, eller noe som i det hele tatt ligner på et forhold eller en relasjon av romantisk eller seksuell art.

Jeg har aldri vært på date. Jeg har aldri opplevd å få dama jeg har vært forelsket i. Sist gang jeg opplevde at ei dame viste noen form for interesse var trolig rundt 14-15 år siden. Rådene jeg har fått tidligere har vært å ikke gi opp, og å bare fortsette å prøve. Men hvordan gjør man det? Hvordan er det i det hele tatt mulig når universet stadig vekk sier at man ikke er bra nok?

Etter så mange år, og etter så mange avslag, hvordan skal man klare å overbevise seg selv om at ting kan forandre seg? Hvordan skal man klare å tro på at man plutselig skal finne noen som synes at utseende og personlighet er bra nok?

Hei,

Først lurer jeg på om du selv har noe form for formening om hva og hvor det går galt i "datingprosessen" eller prosessen der du forsøker å finne noen å date? Oppholder du deg steder der det er potensielle kjærester (altså jenter du ikke kjenner.) Er du på nettdatingsider og bruker dem? Kommer du i snakk med folk på nettdatingsider? Når "dør" samtalen?

[AnonymBruker]

Du sier ingenting om hva du aktivt faktisk har gjort for at dette skal hende?

Hvor oppholder du deg om dagene? Er det kvinner der?

Anonymous poster hash: 4abad...138

[AnonymBruker]

Da er nok løpet kjørt. Som noen andre påpeker, enkelte har mer hell enn andre og det er dessverre ikke meningen at alle skal få en livspartner. For at noen skal vinne så må noen andre tape, så enkelt er det.

Anonymous poster hash: 637b6...292

[AnonymBruker]

Jeg lider litt av samme "skjebne". Jeg er en jente på 30. Det er egentlig ikke noe galt med meg, jeg er oppegående og tar vare på meg selv, er ikke noe som skiller meg enormt fra andre mennesker som får seg kjæreste i ett sett. Jeg er sosial osv. Men av en eller annen grunn klarer jeg aldri å finne en som er like interessert i meg som jeg er i dem. Her inne på forumet er det mye snakk om at man liker noen som er for mange hakk over sitt eget nivå osv osv, men det pisset der er jeg møkklei av. Og man får gjerne slengt etter seg her inne at man må se ut som et troll eller et eller annet, men det er altså ikke fakta i alle tilfeller..

Tenker noenganger at det rett og slett bare er sånn at enkelte har uflaks rett og slett - livet er urettferdig og det er desverre ikke en selvfølge at alle møter kjærligheten.. kjedelig, men sant.

Anonymous poster hash: 2bdd0...40a

Godt svar. Det er ikke så uvanlig tror jeg å ikke ha vært i seriøse forhold. Jeg har det også slik selv. Helt siden jeg var liten har jeg drømt hardt og mye og drømt om å finne den store kjærligheten. Men jeg blir lett forelska, og tør ikke å snakke med dem jeg er forelska i - de er jo så alt for bra for meg.

Anonymous poster hash: c8196...531

[Miklo Velka]

Utrolig trist, men vet du selv litt om hva som er problemet?

Anonymous poster hash: 339ed...9d9

Er ikke sosial, noe som depresjon, isolasjon og sosial angst tidligere i livet må ta litt av skylden for. Er også langt over gjennomsnittlig sjenert, og har ikke en veldig fargerik og spennende personlighet, og er sosialt tilbakestående. Har heller ikke et tiltalende ytre. Det beste kompliemtet jeg har fått livet er: "Vel, du er ikke stygg". En skikkelig moralboost.

Meld deg med på nettdating og start samtaler med kvinner der. Du kommer fort inn i det F.eks Tinder eller Sukker.

Funker ikke. Har forsøkt det mange ganger over flere år, men responsen er lik null.

Det har 100% sikkert IKKE noe å gjøre med at du ikke er bra nok. Det har nok mere med at du tror du ikke er bra nok og derfor ikke tør eller greier å kommunisere med kvinner på riktig måte.

Anonymous poster hash: 63665...f9a

Ja, og dette vet jeg er en del av problemet, men hindringen min er at jeg ikke ser hvorfor jeg skal tro at jeg er bra nok når historien er som den er. Hadde noen andre syntes at jeg hadde vært bra nok så hadde jeg ikke vært der jeg er i dag.

Tenker noenganger at det rett og slett bare er sånn at enkelte har uflaks rett og slett - livet er urettferdig og det er desverre ikke en selvfølge at alle møter kjærligheten.. kjedelig, men sant.

Anonymous poster hash: 2bdd0...40a

Dette er min konklusjon også, men jeg finner det blodig urettferdig at noen skal kunne hoppe fra forhold til forhold, eller fra seng til seng, mens andre skal bli oversett hele livet.

Godt svar. Det er ikke så uvanlig tror jeg å ikke ha vært i seriøse forhold. Jeg har det også slik selv. Helt siden jeg var liten har jeg drømt hardt og mye og drømt om å finne den store kjærligheten. Men jeg blir lett forelska, og tør ikke å snakke med dem jeg er forelska i - de er jo så alt for bra for meg.

Anonymous poster hash: c8196...531

Jeg blir lett betatt, og tør å snakke med de i dag, i motsetning til når jeg var yngre, men de er bare ikke interesserte. Jeg blir en god venn, men aldri noe mere. Virkelig forelsket skal det mye til for at jeg blir. Det skjedde for første gang når jeg var 20, og for andre gang i fjor, og hun er jeg fortsatt like forelsket i.

Da er nok løpet kjørt. Som noen andre påpeker, enkelte har mer hell enn andre og det er dessverre ikke meningen at alle skal få en livspartner. For at noen skal vinne så må noen andre tape, så enkelt er det.

Anonymous poster hash: 637b6...292

Takk for oppmuntrende ord.

Du sier ingenting om hva du aktivt faktisk har gjort for at dette skal hende?

Hvor oppholder du deg om dagene? Er det kvinner der?

Anonymous poster hash: 4abad...138

Jeg er ikke særlig aktiv for tiden, nettopp på grunn av det jeg skriver. Hvorfor skal jeg være aktiv når 22 års erfaring forteller meg at det ikke er noe poeng, og at jeg ikke er bra nok. Hvordan skal jeg klare å tro at samfunnet og verden plutselig skal endre oppfatning?

Hei,

Først lurer jeg på om du selv har noe form for formening om hva og hvor det går galt i "datingprosessen" eller prosessen der du forsøker å finne noen å date? Oppholder du deg steder der det er potensielle kjærester (altså jenter du ikke kjenner.) Er du på nettdatingsider og bruker dem? Kommer du i snakk med folk på nettdatingsider? Når "dør" samtalen?

Samtalen blir abortert, så den blir aldri født en gang. Jeg får absolutt null respons fra kvinner, uansett om det er Tinder, Match, Sukker, Møteplassen, eller hva det nå enn er.

Det er heller ingen "datingprosess", for jeg finner ingen som er villige til noe som minner om en date en gang.

Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal gå for å finne noen lenger. Utseende er et hinder, så da må jeg finne noen som er villige til å se forbi førsteinntrykket, og som er villig til å dømme meg for det indre. Uten et utseende som er gjennomsnittlig eller bedre så er alt av nettdating uaktuelt, for da er man visstnok sjanseløs.

Jeg går ikke på byen for å treffe noen. Delvis fordi at jeg virkelig ikke liker det. Liker ikke å drikke og feste. Liker ikke og kan ikke å danse. Er ikke i stand til å kommunisere med noen på byen. Summen av dette er at jeg er usynlig for alt og alle, hver gang, til og med for venner. Jeg kan gå hjem fra en fest eller et utested, uten at noen merker det, blir nysgjerrige, eller etterlyser meg.

[Cordelia]

Nei, spør du meg, så spør du meg. Men for å være ærlig, ikke gi opp. Ikke gi etter for frustrasjonen. Mennesker som er preget av bitterhet/desperasjon el. lukter man langt på vei. Og er lite tiltrekkende. Utseendet er ikke nødvendigvis det mest utslagsgivende hvis man ser nøyere på det. Men livslyst og glede derimot....da blir en person hundre ganger mer attraktiv automatisk. Altså folk i alle mulige utseender og livssituasjoner får kjærester, så utseendet er ikke alt. Holdninger til livet derimot....

Livet er jo og fullt av tilfeldigheter og, og det er ikke noe poeng å forvente at det automatisk skal være rettferdig. Da skaffer man seg mye selvpåført smerte. Noe kan man jo påvirke selv, som feks. hvordan man forholder seg til realitetene.

Endret 27. mai 2015 av Cordelia

[Okapi]

Du skriver bra, så du er åpenbart ikke dum. Pessimismen er nok en turn-off for mange (jenter er merkelige sånn, ser ærlig talt ikke problemet selv), men personligheten ellers er vel neppe totalt ubrukelig. Utseendet kan du nok også gjøre noe med, du må bare starte et sted.

Akkurat sånn i forumøyemed tror jeg du vil slite litt så lenge du er såpass lite konkret. Skal man kunne ta tak i det tror jeg ærlig talt man trenger konkret informasjon og reelle eksempler.

[AnonymBruker]

Takk for oppmuntrende ord.

Det var faktisk ikke for å være kjip. Jeg er delvis i samme situasjon som deg, selv om min kanskje er litt mer selvvalgt. Merker at det er veldig få jeg passer sammen med og man må bare innse at det ikke er noen der ute for alle, det er bare eventyr man hører om i barndommen. Samfunnet er ikke lagt opp til at alle skal stifte familie, tenk bare på kapasiteten på skoler, barnehager, helsevesen o.l. For at noen skal få disse tingene så må andre vike, altså de som er litt lenger ned på rangstigen.

Anonymous poster hash: 637b6...292

[gjest 321]

Er ikke sosial, noe som depresjon, isolasjon og sosial angst tidligere i livet må ta litt av skylden for. Er også langt over gjennomsnittlig sjenert, og har ikke en veldig fargerik og spennende personlighet, og er sosialt tilbakestående. Har heller ikke et tiltalende ytre. Det beste kompliemtet jeg har fått livet er: "Vel, du er ikke stygg". En skikkelig moralboost.

Funker ikke. Har forsøkt det mange ganger over flere år, men responsen er lik null.

Ja, og dette vet jeg er en del av problemet, men hindringen min er at jeg ikke ser hvorfor jeg skal tro at jeg er bra nok når historien er som den er. Hadde noen andre syntes at jeg hadde vært bra nok så hadde jeg ikke vært der jeg er i dag.

Dette er min konklusjon også, men jeg finner det blodig urettferdig at noen skal kunne hoppe fra forhold til forhold, eller fra seng til seng, mens andre skal bli oversett hele livet.

Jeg blir lett betatt, og tør å snakke med de i dag, i motsetning til når jeg var yngre, men de er bare ikke interesserte. Jeg blir en god venn, men aldri noe mere. Virkelig forelsket skal det mye til for at jeg blir. Det skjedde for første gang når jeg var 20, og for andre gang i fjor, og hun er jeg fortsatt like forelsket i.

Takk for oppmuntrende ord.

Jeg er ikke særlig aktiv for tiden, nettopp på grunn av det jeg skriver. Hvorfor skal jeg være aktiv når 22 års erfaring forteller meg at det ikke er noe poeng, og at jeg ikke er bra nok. Hvordan skal jeg klare å tro at samfunnet og verden plutselig skal endre oppfatning?

Samtalen blir abortert, så den blir aldri født en gang. Jeg får absolutt null respons fra kvinner, uansett om det er Tinder, Match, Sukker, Møteplassen, eller hva det nå enn er.

Det er heller ingen "datingprosess", for jeg finner ingen som er villige til noe som minner om en date en gang.

Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal gå for å finne noen lenger. Utseende er et hinder, så da må jeg finne noen som er villige til å se forbi førsteinntrykket, og som er villig til å dømme meg for det indre. Uten et utseende som er gjennomsnittlig eller bedre så er alt av nettdating uaktuelt, for da er man visstnok sjanseløs.

Jeg går ikke på byen for å treffe noen. Delvis fordi at jeg virkelig ikke liker det. Liker ikke å drikke og feste. Liker ikke og kan ikke å danse. Er ikke i stand til å kommunisere med noen på byen. Summen av dette er at jeg er usynlig for alt og alle, hver gang, til og med for venner. Jeg kan gå hjem fra en fest eller et utested, uten at noen merker det, blir nysgjerrige, eller etterlyser meg.

Det første du altså har litt problemer med er å finne kvinner.

Du nevner at de må se bak førsteinntrykket (Jeg tror mye av ditt eget bilde av deg selv er nettopp det: DITT eget bilde av deg selv, det er absolutt ikke sikkert at du er så lite attraktiv som du skal ha det til)

Men ok, uansett. La oss si at det stemmer at du sliter med å få kontakt KUN på bakgrunn av utseendet og førsteinntrykk. Da må du finne en arena der du har mulighet til å bli kjent med folk litt bedre, hva med å melde deg inn i en aktivtiet eller hobby der du treffer andre mer jevnlig? Sport for eksempel.

Det andre alternativet du har er å bli flinkere til å gi et bedre førsteinntrykk.

Det ser jo også ut til at det at du er svært sjenert er et problem for deg? I så fall ville jeg kanskje prøvd å gå litt utenfor komfortsonen ved å utfordre deg selv mer sosialt. Ikke bare i henhold til kvinner, men i alle settinger. Jo tøffere du bilr i flere settinger jo mer selvtillit vil du også få.

Det neste jeg lurer på er: Er du bare 22 år?? I så fall er det mye som kan endres på! EDIT: Så nå at du mente 22 års erfaring, men at du ikke var 22 år.

Utifra alt du skriver om deg selv, så har du et svært negativt syn på egne evner og utseendet. Før du starter å lete etter kjærligheten i ditt liv, så foreslår jeg at du starter med å jobbe med deg selv. Få et bedre selvbilde og bedre selvtillit. Bli mer tilfreds med deg selv og eget liv. Klarer du å oppnå dette så vil nok mye være gjort på kvinnefronten og.

Endret 27. mai 2015 av gjest 321

[AnonymBruker]

Er ikke sport som regel kjønnssegregert?

Anonymous poster hash: 86bb7...102

[gjest 321]

Er ikke sport som regel kjønnssegregert?

Anonymous poster hash: 86bb7...102

Jo egentlig, men det kommer vel ann på hvilken type sport. En kan for eksempel begynne i klatring eller ta et klatrekurs uten at det trenger å være kjønnspreget.

Endel studentlag er også mikset i tillegg til endel bedriftslag.

Eventuelt kan man melde seg på ulike kajakk kurs eller den type ting gjennom for eksempel DNT (Det blir jo ikke helt sport, men aktiviteter da) Fjellturer er også et alternativ.

Frivillige organisasjoner er jo også noe man eventuelt kan treffe folk av det motsatte kjønn.

Poenget var vel egentlig bare å begynne i noe eller ta et kurs e.l. i noe der man treffer noen av det motsatte kjønn flere enn kun en gang.