Jeg er skyld i min egen ulykke. Jeg hater meg selv.

[AnonymBruker]

Jeg og min mann har vært sammen i like under ti år.

Vi har hatt vår e opp og nedturen. Og det første som skjedde da vi ble sammen var rykter om at han hadde vært utro. Nå viste det seg (lenge etterpå) og være løgn og ble innrømmet av jenta selv..

Men munn mann har alltid vært populær blant jentene, han er venne red alle ekser og selvfølgelig har det blitt mye problemer der da halvparten har vist å ønske noe mer. Men han har ikke gjort noe galt sånn sett, da han ikke har oppfordret dem (jada, jeg har snoket på tlf og facebook), men han er ikke ærlig med meg om dette og ofte (før jeg begynte snokingen) var det tilfeldigheter som førte til at jeg fikk vite at han hadde kontakt og at det ble et drama feks. Jeg ble da sint fordi han aldri kan være ærlig med meg.

Jeg har ofte spurt han om ting som feks hvem han har kontakt med osv, og får ofte løgn.

Hele forholdet vårt så har d et konstant vært en eller annen jente som har vært interessert som han ikke har vært ærlig om. Og når jeg da finner dette ut så blir jeg selvfølgelig ganske sint. Da han pleier jo omgang med disse...

Han var utro en gang i løpet av forholdet, mange år inn, og jeg skal innrømme at det egentlig var slutt og jeg var den som hadde dratt opp det med brudd. Men fortsatt, utroskap er utroskap.

Jeg har prøvd å komme over dette og prøvd å stole på han. Men jeg klarer ikke, det er stadig noe nytt. Og nå sist forrige helg, så dukket temaet opp om en jente som var interessert i han og det ble et drama for et par år siden, og da kjente jeg at jeg er så lei. Vi nøter stadig påminnelse om dette. Alle hans jenter.

Jeg er sikkert kravstor, men jeg ønsker faktisk å være den eneste i min manns liv. Jeg ønsker å føle at det ikke er noen andre osv. Men i vårt forhold har det alltid vært andre damer involvert og selv om han ikke er utro med alle (ikke som jeg vet..) så må han nyte det ettersom han ikke bare avviser dette tvert.

Jeg har blitt til ei ganske bitter jente som sitter her med et Av familieliv med hus, barn og kjæledyr. Alt virker helt som vanlig. Men det eneste jeg ønsker er en mann som virkelig ønsker meg. Jeg angrer på at jeg ble sammen med han, men jeg har holdt ut så da får jeg skylde meg selv. Jeg tror det er derfor jeg ikke liker meg selv mer. At jeg ikke har mer respekt for meg selv. Men jeg kommer aldri til å innlede et forhold til noen igjen, det der sluttet jeg og tro på for mange år siden, så jeg tok et valg om å bli til barna er store nok til at vi kan gå fra hverandre.

Jeg vet ikke hva jeg vil med innlegget. Kanskje bare få det ur, da jeg ikke har noen jeg kn prate med det om. Og ikke ønsker å prate med noen om, da de også må miste respekten for meg totalt...

Anonymous poster hash: a2f0b...090

[AnonymBruker]

"Han var utro en gang i løpet av forholdet, mange år inn, og jeg skal innrømme at det egentlig var slutt og jeg var den som hadde dratt opp det med brudd. Men fortsatt, utroskap er utroskap. "

Hvis det var slutt var han jo ikke utro?

Anonymous poster hash: 94283...560

[AnonymBruker]

"Han var utro en gang i løpet av forholdet, mange år inn, og jeg skal innrømme at det egentlig var slutt og jeg var den som hadde dratt opp det med brudd. Men fortsatt, utroskap er utroskap. "

Hvis det var slutt var han jo ikke utro?

Anonymous poster hash: 94283...560

Det var krangling og det var trusler, men vi hadde ikke satt oss ned og bestemt det helt og flyttet...

Anonymous poster hash: a2f0b...090

[Eplekaka]

Jeg og min mann har vært sammen i like under ti år.

Vi har hatt vår e opp og nedturen. Og det første som skjedde da vi ble sammen var rykter om at han hadde vært utro. Nå viste det seg (lenge etterpå) og være løgn og ble innrømmet av jenta selv..

Men munn mann har alltid vært populær blant jentene, han er venne red alle ekser og selvfølgelig har det blitt mye problemer der da halvparten har vist å ønske noe mer. Men han har ikke gjort noe galt sånn sett, da han ikke har oppfordret dem (jada, jeg har snoket på tlf og facebook), men han er ikke ærlig med meg om dette og ofte (før jeg begynte snokingen) var det tilfeldigheter som førte til at jeg fikk vite at han hadde kontakt og at det ble et drama feks. Jeg ble da sint fordi han aldri kan være ærlig med meg.

Jeg har ofte spurt han om ting som feks hvem han har kontakt med osv, og får ofte løgn.

Hele forholdet vårt så har d et konstant vært en eller annen jente som har vært interessert som han ikke har vært ærlig om. Og når jeg da finner dette ut så blir jeg selvfølgelig ganske sint. Da han pleier jo omgang med disse...

Han var utro en gang i løpet av forholdet, mange år inn, og jeg skal innrømme at det egentlig var slutt og jeg var den som hadde dratt opp det med brudd. Men fortsatt, utroskap er utroskap.

Jeg har prøvd å komme over dette og prøvd å stole på han. Men jeg klarer ikke, det er stadig noe nytt. Og nå sist forrige helg, så dukket temaet opp om en jente som var interessert i han og det ble et drama for et par år siden, og da kjente jeg at jeg er så lei. Vi nøter stadig påminnelse om dette. Alle hans jenter.

Jeg er sikkert kravstor, men jeg ønsker faktisk å være den eneste i min manns liv. Jeg ønsker å føle at det ikke er noen andre osv. Men i vårt forhold har det alltid vært andre damer involvert og selv om han ikke er utro med alle (ikke som jeg vet..) så må han nyte det ettersom han ikke bare avviser dette tvert.

Jeg har blitt til ei ganske bitter jente som sitter her med et Av familieliv med hus, barn og kjæledyr. Alt virker helt som vanlig. Men det eneste jeg ønsker er en mann som virkelig ønsker meg. Jeg angrer på at jeg ble sammen med han, men jeg har holdt ut så da får jeg skylde meg selv. Jeg tror det er derfor jeg ikke liker meg selv mer. At jeg ikke har mer respekt for meg selv. Men jeg kommer aldri til å innlede et forhold til noen igjen, det der sluttet jeg og tro på for mange år siden, så jeg tok et valg om å bli til barna er store nok til at vi kan gå fra hverandre.

Jeg vet ikke hva jeg vil med innlegget. Kanskje bare få det ur, da jeg ikke har noen jeg kn prate med det om. Og ikke ønsker å prate med noen om, da de også må miste respekten for meg totalt...

Anonymous poster hash: a2f0b...090

Ser ut som om du har fått tak i en mann som virkelig er en "damenes jens". De liker han fordi han pleier kontakt og flørter, og han elsker bekreftelsen dette gir.

Det krever mye selvtillit og trygghet hos deg hvis du skal kunne leve med at dette er greit. Og med tanke på at han har vært utro synes jeg ikke du bør bare la dette gå videre. Kan dere sammen gå til terapeut og samtale om forholdet og dine forventninger?

Det er et drastisk steg å gå fra hverandre, men tanken slår meg at dette er et lite funksjonelt forhold du lever i...

[AnonymBruker]

Ser ut som om du har fått tak i en mann som virkelig er en "damenes jens". De liker han fordi han pleier kontakt og flørter, og han elsker bekreftelsen dette gir.

Det krever mye selvtillit og trygghet hos deg hvis du skal kunne leve med at dette er greit. Og med tanke på at han har vært utro synes jeg ikke du bør bare la dette gå videre. Kan dere sammen gå til terapeut og samtale om forholdet og dine forventninger?

Det er et drastisk steg å gå fra hverandre, men tanken slår meg at dette er et lite funksjonelt forhold du lever i...

Jeg vet ikke om det har noe for seg. Han innrømmer aldri at det er hans feil, at han faktisk fører disse jentene inn i livet sitt og lar de bli der eller noe annet. Feilen her er at jeg er så sjalu og alltid sint...

Det verste er at jeg var aldri sjalu eller sint i et forhold før. Det er ikke før jeg møtte han jeg har forandret meg helt. Men så har jeg alltid vært sammen med gutter som ikke har behov for alle andre damer hele tiden.. Nå er jeg ganske ødelagt som person. Jeg pleide og ha selvtillit, være sosial, åpen og glad. Nå er jeg sjeldent glad innerst inne, jeg vil ikke gå ut med han da jeg skammer meg over situasjonen og føler alle ser ned på meg som er sammen med en som driver med alle andre damer samtidig. Så jeg er ikke åpen og ikke sosial lenger..

Anonymous poster hash: a2f0b...090

[AnonymBruker]

Det var krangling og det var trusler, men vi hadde ikke satt oss ned og bestemt det helt og flyttet...

Anonymous poster hash: a2f0b...090

Om dere har flyttet fra hverandre eller ikke er irrelevant. Du skriver selv at det "egentlig var slutt". Er det sant eller ikke?

Anonymous poster hash: 94283...560

[AnonymBruker]

Om dere har flyttet fra hverandre eller ikke er irrelevant. Du skriver selv at det "egentlig var slutt". Er det sant eller ikke?

Anonymous poster hash: 94283...560

Egentlig betyr at vi var på vei til et brudd, men ikke ferdig med det. Det var fortsatt usikkerhet. Ingen andre visste det. Hadde han ikke vært utro så hadde det nok blitt slutt uansett.

Anonymous poster hash: a2f0b...090

[Eplekaka]

Jeg vet ikke om det har noe for seg. Han innrømmer aldri at det er hans feil, at han faktisk fører disse jentene inn i livet sitt og lar de bli der eller noe annet. Feilen her er at jeg er så sjalu og alltid sint...

Det verste er at jeg var aldri sjalu eller sint i et forhold før. Det er ikke før jeg møtte han jeg har forandret meg helt. Men så har jeg alltid vært sammen med gutter som ikke har behov for alle andre damer hele tiden.. Nå er jeg ganske ødelagt som person. Jeg pleide og ha selvtillit, være sosial, åpen og glad. Nå er jeg sjeldent glad innerst inne, jeg vil ikke gå ut med han da jeg skammer meg over situasjonen og føler alle ser ned på meg som er sammen med en som driver med alle andre damer samtidig. Så jeg er ikke åpen og ikke sosial lenger..

Anonymous poster hash: a2f0b...090

Det at mannen din liker å holde kontakt med venninner, mens du er sjalu er jo en vanskelig kombinasjon. Og er man sjalu, bunner det som regel i usikkerhet. Men man kan ikke bare "ta seg sammen" heller. Du trenger kanskje hjelp til å komme over sjalusien?

Du sier at du aldri er glad, men dere har barn? Trist å leve med tristhet når dere er en familie med barn. Du er en bedre mor hvis du er glad og fornøyd. Tenk på det og at du kanskje kan jobbe med deg selv slik at du kan føle mer trygghet og glede i livet?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det har noe for seg. Han innrømmer aldri at det er hans feil, at han faktisk fører disse jentene inn i livet sitt og lar de bli der eller noe annet. Feilen her er at jeg er så sjalu og alltid sint...

Det verste er at jeg var aldri sjalu eller sint i et forhold før. Det er ikke før jeg møtte han jeg har forandret meg helt. Men så har jeg alltid vært sammen med gutter som ikke har behov for alle andre damer hele tiden.. Nå er jeg ganske ødelagt som person. Jeg pleide og ha selvtillit, være sosial, åpen og glad. Nå er jeg sjeldent glad innerst inne, jeg vil ikke gå ut med han da jeg skammer meg over situasjonen og føler alle ser ned på meg som er sammen med en som driver med alle andre damer samtidig. Så jeg er ikke åpen og ikke sosial lenger..

Anonymous poster hash: a2f0b...090

Du ser selv hva forholdet med denne mannen har gjort med deg?

Kom deg bort fra han før du blir enda mer nedbrutt.

Anonymous poster hash: 54709...5cd

[AnonymBruker]

Det at mannen din liker å holde kontakt med venninner, mens du er sjalu er jo en vanskelig kombinasjon. Og er man sjalu, bunner det som regel i usikkerhet. Men man kan ikke bare "ta seg sammen" heller. Du trenger kanskje hjelp til å komme over sjalusien?

Du sier at du aldri er glad, men dere har barn? Trist å leve med tristhet når dere er en familie med barn. Du er en bedre mor hvis du er glad og fornøyd. Tenk på det og at du kanskje kan jobbe med deg selv slik at du kan føle mer trygghet og glede i livet?

Jeg hadde gått forlenge siden hadde det ikke vært for barn er inni bildet. Jeg vil ikke la det gå utover de at jeg er så dum at jeg får barn med en sånn mann. Og jeg hater å tenke på at de som er så små skal kanskje ha 50/50 Og annenhver jul/påske osv.

Og jeg vet at samarbeidet vil bli helt forferdelig. Og ja, vi holdt på å gå fra hverandre da vi kun hadde et barn og det ble et helvete.. så alt i alt så er det lettere å bli, bedre for barna og bedre for meg at jeg slipper den kranglingen og får se barna hver dag.

Anonymous poster hash: a2f0b...090

[AnonymBruker]

Jeg hadde gått forlenge siden hadde det ikke vært for barn er inni bildet. Jeg vil ikke la det gå utover de at jeg er så dum at jeg får barn med en sånn mann. Og jeg hater å tenke på at de som er så små skal kanskje ha 50/50 Og annenhver jul/påske osv.

Og jeg vet at samarbeidet vil bli helt forferdelig. Og ja, vi holdt på å gå fra hverandre da vi kun hadde et barn og det ble et helvete.. så alt i alt så er det lettere å bli, bedre for barna og bedre for meg at jeg slipper den kranglingen og får se barna hver dag.

Anonymous poster hash: a2f0b...090

Det går allerede ut over de, og det vil det fortsette å gjøre, dersom du ikke går fra han.

Det er ikke godt for barn at deres mor og/ eller far ikke har det bra, og du har det ikke bra sammen med han...

Kan du snakke med noen som du kan snakke åpent med om alt det som du har fortalt her, og som kan støtte deg og gi deg gode råd?

Anonymous poster hash: 54709...5cd

[Eplekaka]

Jeg hadde gått forlenge siden hadde det ikke vært for barn er inni bildet. Jeg vil ikke la det gå utover de at jeg er så dum at jeg får barn med en sånn mann. Og jeg hater å tenke på at de som er så små skal kanskje ha 50/50 Og annenhver jul/påske osv.

Og jeg vet at samarbeidet vil bli helt forferdelig. Og ja, vi holdt på å gå fra hverandre da vi kun hadde et barn og det ble et helvete.. så alt i alt så er det lettere å bli, bedre for barna og bedre for meg at jeg slipper den kranglingen og får se barna hver dag.

Anonymous poster hash: a2f0b...090

Det kan virke som den letteste løsningen å bli fordi du er redd for bråk. Men mange forandrer seg etter en skilsmisse, og etter en vond periode klarer de fleste å samarbeide og omgås som voksne mennesker.

Synes i hvert fall ikke frykten for at mannen blir sint skal gjøre at du blir i dette forholdet. Men er du glad i han og ønsker å tilbringe resten av livet ditt med han, er noe annet.

[AnonymBruker]

Det går allerede ut over de, og det vil det fortsette å gjøre, dersom du ikke går fra han.

Det er ikke godt for barn at deres mor og/ eller far ikke har det bra, og du har det ikke bra sammen med han...

Kan du snakke med noen som du kan snakke åpent med om alt det som du har fortalt her, og som kan støtte deg og gi deg gode råd?

Anonymous poster hash: 54709...5cd

Nei, jeg orker ikke å snakke med familie eller venninner om dette. Men jeg har vurdert og gå alene til en familie terapeut.

I mine tanke så har jeg gått fra han mange ganger. Og jeg tenker alltid på barna. Jeg jobber jo to delt turnus og har ikke så mye familie og de kan ikke alltid hjelpe. Og jeg tviler på at jeg kan stole på at han som d a blir min eks mann skal stoppe opp flere ganger i uken utenom sitt samvær. Så jeg må bytte jobb og da må jeg antageligvis flytte langt for å få tak i en dagjobb (bor på"landet" og her trengs det et par år til med utdannelse for å i det hele tatt ha sjansen på en dagjobb).

Så alt blir så vanskelig. Ikke bare følelsesmessig, men det praktiske. Føler meg utrolig alene.

Anonymous poster hash: a2f0b...090

[AnonymBruker]

Nei, jeg orker ikke å snakke med familie eller venninner om dette. Men jeg har vurdert og gå alene til en familie terapeut.

I mine tanke så har jeg gått fra han mange ganger. Og jeg tenker alltid på barna. Jeg jobber jo to delt turnus og har ikke så mye familie og de kan ikke alltid hjelpe. Og jeg tviler på at jeg kan stole på at han som d a blir min eks mann skal stoppe opp flere ganger i uken utenom sitt samvær. Så jeg må bytte jobb og da må jeg antageligvis flytte langt for å få tak i en dagjobb (bor på"landet" og her trengs det et par år til med utdannelse for å i det hele tatt ha sjansen på en dagjobb).

Så alt blir så vanskelig. Ikke bare følelsesmessig, men det praktiske. Føler meg utrolig alene.

Anonymous poster hash: a2f0b...090

Det er bra at du vurderer å gå alene til en familieterapeut. Jeg håper at du bestemmer deg for å gjøre det, og å gjøre det snart.

Angående praktiske ting som arbeid m.m. som blir utfordringer: Tenk på at det finnes alltids løsninger.

Jeg ønsker deg lykke til Klem

Jeg er glad for at du har bestemt deg for å gjøre noe for å komme deg ut av denne uholdbare situasjonen, slik at du kan gjøre ditt og dine barns liv bedre.

Anonymous poster hash: 54709...5cd

[Teethgrinding]

Herregud dame, du er jo gæern!

[AnonymBruker]

Jeg opplever noe av det samme. Samboeren min har alltid også hatt mange venninner, og til tider mye drama (damene blir lett forelsket i han). Jeg vet at han har vært utro minst en gang, noe han nekter for, men jeg så meldinger på hans mobil som rett ut fortalte det. Valgte dengang å ikke si at jeg 100 prosent vet at det stemmer, fordi han hadde blitt rasende hvis han fikk kjennskap til at jeg hadde "spionert" på han. Og da hadde alt handlet om det først og fremst. Så jeg lot det passere og håpet det beste. ( Skjønt det har skapt store sår i meg).

Jeg har heller aldri vært særlig sjalu i andre forhold, og det har igrunnen ikke vært et tema i mitt liv før han. Jeg opplever at min samboer nyter det til det fulle. Han er liksom kokett og sier at dette har han aldri sett ( at kvinner blir betatt av han), at han er vel ikke særlig attraktiv?? Dette er bare noe jeg innbiller meg. Jeg begynte å lure selv og har drevet massiv selvgranskning.

Når vi er ute har det blitt slik at hjertet mitt slår fortere når en pen jente nærmer seg, pulsen slår. Da skjer det noe rart med han, han liksom stivner og blikket er som hypnotisert ( høres overdrevent ut, men det er sant), hodet vrir seg og følger henne. Tror ikke han vet det selv? Iallefall stiller han seg helt uforstående til dette. Er det en attraktiv dame som vi kommer i prat med blir han helt oppglødd og ivrig, på ingen måte slik når det er menn eller gamle/åpenbart uattraktive kvinner. Jeg blir stående der som en dust føler jeg. Det verste er at den aktuelle damen merker jo dette, og det blir en ladning i luften av flørt ( min samboer er veldig kjekk og sjarmerende) og jeg finnes ikke. Det er en fryktelig følelse.

Vi har vært gjennom mye drama. Damer, som ifølge han har misforstått, har trodd at han er interessert, og har gått inn for å få han til å gå fra meg. En dame ble hans beste venninne, og hun ble en han betrodde seg til, hun stilte opp, sendte mange meldinger og de snakket mye på mobilen, traff hverandre. Hun var en slik god venn ifølge han. Når vi var uenige om noe, eller hadde en down periode i forholdet, gikk han til henne - fordi hun forsto han så godt! Det ble en lang historie som endte i et gedigent sjalusidrama fra henne, hun begynte å ta kontakt dag og natt og erklærte at "hun elsket han" og at jeg ikke var "bra for han". Da begynte det bli for mye for min samboer som trakk seg ut sporeks, og mente at hun hadde totalt missforstått. HAN hadde ikke gjort noe for at dette skulle skje, ja han hadde jo klagd litt over meg og hun hadde jo absolutt støttet han på det, men ubegripelig for han at hun skulle misforstå slik?

For en stund siden sa hans datter, fra et tidligere ekteskap, i en sammenkomst, i en bemerkning - at hun ikke likte å gå ut med faren, fordi hun syntes det var flaut at han flørtet så mye, og alltid kastet lange blikk etter kvinner. Hun sa det på en spøkefull måte, men jeg så samboeren min ble klin rød ( han har jo alltid sagt at jeg innbiller meg ting...) Jeg var rolig og ettertenksom resten av den kvelden. Det var utrolig godt å få bekreftet det, selv om jeg i hele meg visste det. Man blir faktisk usikker når din nærmeste står å påstår at himmelen er grønn, selv om du ser med dine egne øyne at den er blå!

Nå er ting mer klart for meg. Jeg vet ikke om han vil forandre atferden sin, men mitt ståsted er avklaret. Jeg kommer ikke til å konfrontere han med utroskapen som jeg fant ut, den lar jeg ligge. Jeg har sagt, og han vet at jeg mener det, at fortsetter rekken av damer som "misforstår", og mer drama fortsetter å komme, setter jeg han like ansvarlig for det som skjer. Da kan ikke han og jeg fortsette forholdet. Jeg liker å ha det fredelig rundt meg og vite hvor jeg har folk. Finner jeg bekreftelse på at han er ytterligere utro, blir det ingen diskusjon, jeg går fra han. Han bruker alltid å komme i en forsvarsposisjon og prøve å snakke meg trill rundt. Denne gangen ble det bare stille, han merket alvoret mitt og at det ikke gikk lenger. Så sa han: Greit. Jeg vil ikke miste deg.

Så får vi se. Jeg er ikke så glad i han lenger kjenner jeg. Det gode mellom oss har blitt altfor preget av smerte og usikkerhet. Jeg føler meg ikke som den spesielle, eller utvalgte, selv om han på en måte har valgt meg. Det vil antagelig alltid være en liten tvil i meg, og neste gang en vakker og kamplysten kvinne dukker opp, tja...

Ønsker deg lykke til, jeg forstår deg så inderlig vel. Dette er et hjertesukk fra meg også. Og kanskje kan det gi litt innsikt til hvilken skade slik atferd gjør mot de nærmeste, og at en selv må ta et ansvar for konsekvensene.

Anonymous poster hash: 247bf...42c

[AnonymBruker]

Herregud dame, du er jo gæern!

?

Anonymous poster hash: a2f0b...090

[AnonymBruker]

Jeg opplever noe av det samme. Samboeren min har alltid også hatt mange venninner, og til tider mye drama (damene blir lett forelsket i han). Jeg vet at han har vært utro minst en gang, noe han nekter for, men jeg så meldinger på hans mobil som rett ut fortalte det. Valgte dengang å ikke si at jeg 100 prosent vet at det stemmer, fordi han hadde blitt rasende hvis han fikk kjennskap til at jeg hadde "spionert" på han. Og da hadde alt handlet om det først og fremst. Så jeg lot det passere og håpet det beste. ( Skjønt det har skapt store sår i meg).

Jeg har heller aldri vært særlig sjalu i andre forhold, og det har igrunnen ikke vært et tema i mitt liv før han. Jeg opplever at min samboer nyter det til det fulle. Han er liksom kokett og sier at dette har han aldri sett ( at kvinner blir betatt av han), at han er vel ikke særlig attraktiv?? Dette er bare noe jeg innbiller meg. Jeg begynte å lure selv og har drevet massiv selvgranskning.

Når vi er ute har det blitt slik at hjertet mitt slår fortere når en pen jente nærmer seg, pulsen slår. Da skjer det noe rart med han, han liksom stivner og blikket er som hypnotisert ( høres overdrevent ut, men det er sant), hodet vrir seg og følger henne. Tror ikke han vet det selv? Iallefall stiller han seg helt uforstående til dette. Er det en attraktiv dame som vi kommer i prat med blir han helt oppglødd og ivrig, på ingen måte slik når det er menn eller gamle/åpenbart uattraktive kvinner. Jeg blir stående der som en dust føler jeg. Det verste er at den aktuelle damen merker jo dette, og det blir en ladning i luften av flørt ( min samboer er veldig kjekk og sjarmerende) og jeg finnes ikke. Det er en fryktelig følelse.

Vi har vært gjennom mye drama. Damer, som ifølge han har misforstått, har trodd at han er interessert, og har gått inn for å få han til å gå fra meg. En dame ble hans beste venninne, og hun ble en han betrodde seg til, hun stilte opp, sendte mange meldinger og de snakket mye på mobilen, traff hverandre. Hun var en slik god venn ifølge han. Når vi var uenige om noe, eller hadde en down periode i forholdet, gikk han til henne - fordi hun forsto han så godt! Det ble en lang historie som endte i et gedigent sjalusidrama fra henne, hun begynte å ta kontakt dag og natt og erklærte at "hun elsket han" og at jeg ikke var "bra for han". Da begynte det bli for mye for min samboer som trakk seg ut sporeks, og mente at hun hadde totalt missforstått. HAN hadde ikke gjort noe for at dette skulle skje, ja han hadde jo klagd litt over meg og hun hadde jo absolutt støttet han på det, men ubegripelig for han at hun skulle misforstå slik?

For en stund siden sa hans datter, fra et tidligere ekteskap, i en sammenkomst, i en bemerkning - at hun ikke likte å gå ut med faren, fordi hun syntes det var flaut at han flørtet så mye, og alltid kastet lange blikk etter kvinner. Hun sa det på en spøkefull måte, men jeg så samboeren min ble klin rød ( han har jo alltid sagt at jeg innbiller meg ting...) Jeg var rolig og ettertenksom resten av den kvelden. Det var utrolig godt å få bekreftet det, selv om jeg i hele meg visste det. Man blir faktisk usikker når din nærmeste står å påstår at himmelen er grønn, selv om du ser med dine egne øyne at den er blå!

Nå er ting mer klart for meg. Jeg vet ikke om han vil forandre atferden sin, men mitt ståsted er avklaret. Jeg kommer ikke til å konfrontere han med utroskapen som jeg fant ut, den lar jeg ligge. Jeg har sagt, og han vet at jeg mener det, at fortsetter rekken av damer som "misforstår", og mer drama fortsetter å komme, setter jeg han like ansvarlig for det som skjer. Da kan ikke han og jeg fortsette forholdet. Jeg liker å ha det fredelig rundt meg og vite hvor jeg har folk. Finner jeg bekreftelse på at han er ytterligere utro, blir det ingen diskusjon, jeg går fra han. Han bruker alltid å komme i en forsvarsposisjon og prøve å snakke meg trill rundt. Denne gangen ble det bare stille, han merket alvoret mitt og at det ikke gikk lenger. Så sa han: Greit. Jeg vil ikke miste deg.

Så får vi se. Jeg er ikke så glad i han lenger kjenner jeg. Det gode mellom oss har blitt altfor preget av smerte og usikkerhet. Jeg føler meg ikke som den spesielle, eller utvalgte, selv om han på en måte har valgt meg. Det vil antagelig alltid være en liten tvil i meg, og neste gang en vakker og kamplysten kvinne dukker opp, tja...

Ønsker deg lykke til, jeg forstår deg så inderlig vel. Dette er et hjertesukk fra meg også. Og kanskje kan det gi litt innsikt til hvilken skade slik atferd gjør mot de nærmeste, og at en selv må ta et ansvar for konsekvensene.

Anonymous poster hash: 247bf...42c

Ts her.

Mannen min har faktisk ikke vært så veldig flørtete åpenlyst. Kanskje hvis han er full, men da er han egentlig godt humør til hvem som helst.

Det hadde nesten vært bedre det, for da kunne jeg "tatt han for det" hvis du skjønner? Nå føler jeg han er en helt annen person bak ryggen min.. For damer forelsker seg jo ikke helt uten grunn i en fyr som ikke er noe annet en vanlig høflig mot deg.

Når det kommer til snoking har jeg vært ærlig og sagt det. Han har ikke sagt noe på det og sagt at hvis jeg vil det så nå jeg bare gjøre det. Men jeg er jo ikke dum. Han sletter jo bare ting.. har sett at han har slettet ting, på feks mail og facebook som ikke har blitt slettet fra den papirkurven eller hva jeg skal kalle det.

Her for en stund siden så bar det ei stund siden feks, så var det ei venninne av han og han som Chatten på Facebook og jeg så i loggen. Jeg ser jo at han ikke har slett et noe, men han virker ikke til å gi noe interesse tilbake i hva han skriver. Men da hun hinter til ting, så kunne han i det minste sagt at han er sammen med noen andre. Det endte i at dama sendte "tullebilde" av henne selv nesten naken. Jeg rakk og se det før han hadde sett det, for han var kjapp på å slette dette. Og damer sender vel ikke nesten nakenbilder av seg selv uten at de tror de har sjangs?

Og det verste er at jeg merker ikke noe til at noe er "galt". Feks da han på nytt har møttes jente og er helt på'n på meldinger og telefonen. Han skjuler det så veldig godt. Og jeg aner ikke hvordan... jeg får joniske vite noe annet enn hvis jeg snoker.

Når det er sagt så har jeg alltid hatet at folk snoker og mener at hvis man først føler seg så usikkert i et forhold, at man trenger den bekreftelsen, da er egentlig forholdet dødfødt. Og det mener jeg nå også. Nå mer enn før da jeg ser hva det gjør med meg..

Nå har jeg faktisk sluttet helt og snoke, da jeg egentlig har forstått at det spiller ingen rolle hva jeg gjør, han fortsetter jo bare.

Anonymous poster hash: a2f0b...090