Psykisk sykdom: hva kan man forvente av nære venner?

[AnonymBruker]

Jeg er nå i begynnelsen av 30-årene og har tre veldig gode venner fra ungdomsskolen. Vi har hengt sammen så og si ukentlig i veldig mange år og møtes jevnt og trutt. Dette er altså venninner jeg anser som svært nære. Det er mine nærmeste venner og utover disse har jeg mange venner, men dette er mer overfladiske forhold. De siste to årene har jeg slitt med en ganske alvorlig depresjon, det startet i det små og ved juletider i fjord smalt det skikkelig. Jeg gikk ned mange kilo i vekt, sov nesten ikke og var rett og slett i et sort hull. På denne tiden isolerte jeg meg endel og klarte ikke være sosial, men av og til klarte jeg å ta meg sammen for noen timer og da tok jeg på meg en maske og var sammen med disse tre venninnene mine. Vi har vel alltid egentlig hatt ett litt overfladisk forhold (eller vet ikke om jeg kan kalle det det?) for vi prater liksom ikke om vanskelige personlige ting. I våres åpnet jeg meg for disse tre venninnene og fortalte at jeg hadde vært ganske så deprimert en tid og at jeg hadde begynt på lykkepiller og at det hadde vært en tøff periode med utprøving av medisiner. Jeg fortalte også at jeg hadde begynt å slite med mat (har tidligere hatt spiseproblemer som de vet om) og at jeg nå hadde et tilbakefall. Føler at jeg er et åpent menneske, men er usikker på om andre ser meg som det? Uansett så er jeg litt bitter merker jeg, for ikke en eneste gang etter denne hendelsen har de spurt meg hvordan jeg har det, om det går bra med meg og om det er noe jeg vil snakke om. Jeg fremstår jo ikke deprimert eller syk (utenom at jeg er undervektig), og det går bedre med meg for depresjonen er mye bedre. Hva kan man egentlig forvente av venninner på dette området? Det er flere anledninger de kunne spurt, men kanskje det er litt vanskelig å ta opp når det er flere tilstede? Er det mitt ansvar å informere dem eller burde jeg forvente at de spør? Er dette gode venninner eller er det jeg som overreagerer her? Vet jo at det er veldig vanskelig for utenforstående å snakke og konfrontere andre med ting som omhandler psykisk helse, men når jeg har vært åpen om dette og fortalt de hvordan jeg har hatt det så forventer jeg kanskje at de stiller litt opp og spør hvordan jeg har det, sender en melding av og til og hører hvordan det går. Det hadde iallfall jeg gjort hvis det var jeg som hadde en venninne som slet med depresjon og spising.

Noen innspill eller egne erfaringer? Og føler heller ikke jeg kan konfrontere disse venninnene med det heller. Å si at jeg er skuffet over hvordan de har stilt opp vil jo bare føre til at forholdet vårt blir dårlig og ikke minst vil de føle at jeg er ute etter å gi de dårlig samvittighet. Det vil jeg ikke, men jeg lurer på om dette kan anses som gode venner?

Anonymous poster hash: a111d...a08

[AnonymBruker]

Mange ulike typer psykiske sykdommer er dessverre tabubelagt enda. Det er ikke gitt at noen ønsker å snakke med deg om dette selv om du prøver å fortelle dem hvordan du har det. Stort sett vil jeg tro at det er fordi de ikke vet hvordan de skal ordlegge seg. Kan hende de også er usikre på hvor mye som vil bli for mye å snakke om dette til deg slik at de kanskje er redde for å mase fremfor å vise at de bryr seg.

Venner bør generelt sett heller ikke brukes som psykologer. Det er en grunn til at man har psykologer. Jeg tror du kan anse disse vennene dine som venner, uten at jeg er sikker på om de kan klassifiseres som gode venner.

Mange er generelt sett dårlige på å spørre en hvordan det går om en selv eller om ens partner for eksempel må bruke faste medisiner. Det kan være også fordi de selv føler at det er en privatsak. Kanskje de selv føler at de må fortelle noe om sin private helsehistorie til deg dersom du forteller om slike ting til dem slik at det blir en "likevekt" i samtalen..?

For øvrig vil jeg anbefale å velge med omhu hvilke personer du forteller om dette til. Det er ikke alltid like lett å finne ut på forhånd hvem som eventuelt vil kunne bruke slik informasjon mot deg i ettertid dersom det skulle bli noe kluss i deres vennskap, eller dersom du skulle bli mor i senere fremtid for eksempel.

Anonymous poster hash: 59231...2d7

[Gjest thesledge]

Selv kan jeg snakke om psykiske lidelser med vennene mine, men det er aldri noen spørsmål om det går bra og slikt. De skjønner rett og slett ikke hvordan det er før de har vært der selv, de vet ikke hva de skal si eller hvordan de skal ordlegge seg, så man kan egentlig forvente ganske lite av venner på dette området som ikke er eller har vært psykisk syke selv, det iallfall min erfaring. Har også flere psykisk syke venninner, og de er kjempeflinke til å spørre her og der, men de har for det meste nok med seg selv.

[AnonymBruker]

Forstår ikke helt hva du mener ang. ditt forhold til disse venninnene. Du skriver at dette er veldig gode venner og i neste runde sier du at dere har et "litt overfladisk" forhold der dere "ikke snakker om vanskelige ting". Da er de jo ikke veldig, veldig gode venner? Det er jo graden av investering og åpenhet som definerer et vennskap, ikke frekvensen av byturer sammen.

Man har noen venner man henger med nå og da, noen man iblant treffer for lunch eller drar på byen med, og noen man betror seg alt til, uten at de alle er de samme menneskene.

Anonymous poster hash: e795e...3f2

[AnonymBruker]

Om dere aldri snakker om dypere ting så tenker jeg dere ikke er så gode venner egentlig. Eller; de har ikke evnen til å være særlig vennemateriale.

Jeg har hatt noen veldig tøffe perioder selv liknende på dine, og det har også vennene mine hatt.

Vi klistrer oss ikke på hverandre og spør hver dag hvordan det går - men vi lytter, og spør ed jevne mellomrom. Vi har også forståelse for at vi ikke alltid kan stille opp for hverandre når flere har det veldig tøft/travelt. Men, vi stiller alltid opp for en samtale med råd - det ville jeg gjort for noen som ikke var så nære venner også.

Jeg ble faktisk overrasket over at enkelte av mine venner har stilt langt mer opp enn hva jeg hadde trodd skulle skje - de er slik generelt med alle sikkert, men det betydde veldig mye for meg.

Det gjaldt egentlig bare å ringe til meg avogtil for å hære hvordan det gikk - men det alene var mer enn hva jeg forventet.

Andre igjen spør lite, og det synes jeg er helt OK - men jeg anser de ikke som fremtidig "nær venn materiale" uten at jeg dermed er skuffet eller sint.

Så: det er nok en grunn til at dere tidligere har holdt ting litt overflatisk, de er bare ikke "der" med noen sannsynligvis, ei heller seg selv.

Kanskje det er på tide å utvide nettverket sitt?

Anonymous poster hash: 9f5de...169

[AnonymBruker]

Takk for veldig gode innspill! Det er godt å lese om andres erfaring på dette området og jeg er også enig i at en ikke kan forvente så mye av venner på dette området. De er nok ikke der med noen andre heller og iallfall ikke med seg selv. Jeg tror at man blir mye mer reflektert etter å ha gjennomgått tøffe perioder i livet og jeg merker at jeg selv lever litt "dypere" enn mange andre i mine omgivelser. Jeg er opptatt av mindfulness og verdier i livet, forventinger fra samfunnet, hva man vil med livet, følge sin indre stemme etc, kanskje ting ikke alle føler det er naturlig å snakke om. Tror jeg har en jobb å gjøre å kunne akseptere det litt mer overfladiske og heller utvide vennekretsen min og lete etter mennesker som er mer "dype". Man har venner til ulike formål sies det vel? En annen ting er jo at jeg ikke klarer å vise mitt virkelige meg foran disse vennene mine. Jeg er jo alltid blid og sprudlende så er jo ikke rart de synes det er vanskelig å få innsikt i mine problemer...Hadde jeg virkelig vist hvor vanskelig jeg hadde det tror jeg skuffelsen hadde vært mye større for da hadde jeg faktisk forventet at de stilte opp. Jeg har alltid stilt opp for mine venner i tykt og tynt og da forventer man at andre også gjør det. Mener nå iallfall jeg da....

Anonymous poster hash: a111d...a08

[AnonymBruker]

Det er flere ting å huske på her. Jeg har selv hatt alvorlig depresjon (der verden var et sort hull) og jeg brukte profesjonell hjelp og foreldre for å komme meg videre - jeg var også ung og hverken jeg eller vennene mine hadde helt livserfaringen for å takle slikt enda.

- Venner til ulikt formål. Når du sier at dere har hatt et litt "overfladisk" forhold betyr det at det ikke er helt rom for disse samtalene. Det er bare slik det er - noen venner drar man ut med, noen deler man et glass vin og en lengre samtale med. Det betyr ikke at det er noe galt med dem eller deg, bare at dere er forskjellige og kanskje ikke klikker helt 100%. Hvis du synes du mangler venner du virkelig kan snakke bedre med, så må du gå inn for å skaffe disse.

- Klinisk alvorlig depresjon krever profesjonell hjelp. På godt og vondt er det den lidendes ansvar å endre det. Det er også relativt slitsomt for venner når denne prosessen dras ut. Dersom en depresjon pågår over ett år blir jo utenforstående "lei" av at det fortsetter uten at vedkommende virkelig tar konkrete grep for å endre det. Jeg har stått på begge sider her - hatt depresjon, spiseforstyrrelser og alkoholmisbruk, men hatt det klart for meg at dette er opp til meg å endre. Jeg foretrekker tid med venner som mer hyggelig, og jeg ville funnet det vanskelig om jeg alltid fikk meldinger der jeg ble satt i en stakkarslig posisjon dersom folk alltid spurte "hvordan går det med egentlig". Jeg vil jo ikke bli et offer, og det vil ikke de fleste voksne mennesker, og det er mange klar over.

Det at dine venninner ikke prater om sine problemer eller dine åpent med deg betyr ikke at de ikke er i stand til det eller er mindre "dype". Jeg vil gå så langt som å si at de virkelig intelligente menneskene jeg kjenner også er de lykkeligste - for de har utviklet en evne til å sortere eget sinn og fokusere på her og nå, fremfor å begrave seg i eksistensielle tanker og samfunnsproblemer.

Jeg mener ikke dette offensivt, men jeg tror det er en vanlig feil å bli litt for egensentrert når man har hatt problemer, ikke dele det med andre og i neste runde anklage dem for ikke å involere seg samt å ikke ha nok fokus på de viktige tingene i livet. Det er viktig å komme litt utenfor seg selv.

Anonymous poster hash: e795e...3f2

[AnonymBruker]

Kan tenkes at de ikke har overskudd til å diskutere andres problemer. Det er det man bruker psykologer til.

Anonymous poster hash: b469c...6ec