Gå til innhold

Er gresset grønnere på den andre siden?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Ja er det det?

kort fortalt:

Er i et forhold som har vart i over 10 år. Har våre oppturer og nedturer som i forhold flest.

Men kjenne jeg blir mer og mer irritert på gubben. Føles som vi har vokst fra hverandre på alle måter. Vi har forskjellige drømmer og ønsker for fremtiden. Jeg har gitt opp og lever mitt liv ved siden av forholdet. Gjør mine aktiviteter og reiser. Han sitter hjemme og gjør ingenting. Vi har felles barn.

Må vel og si at han er kronisk syk. Og når jeg summerer opp så er det dårlig samvittighet som gjør at jeg blir. Jeg skjønner og forstår at han ikke orker så mye lenger. Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg drømmer om et litt mer aktiv liv sammen med en mann. Jeg vil være noe mer enn en pleier. Jeg er redd for å bli dømt viss jeg går fra han, selv om mine venniner støtter meg.

Er det noen her som har vært i samme situasjon?

ble litt rotete skrevet, har så mange tanker i hode..

Har funnet en ledig leilighet som er midt i blinken for meg og barna.

...er bare så skummelt å bryte opp...

Anonymous poster hash: 29cd5...ad9

Anonymous poster hash: 29cd5...ad9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Folk burde bry seg litt mindre om hvilken farge gresset har på andre siden.

Det som er viktig er hvordan du har det der du er, hvor mye næring du har gitt "gresset" ditt, hvor lenge dere har prøvd osv.

Det at du tenker på å forlate denne mannen, burde bare handle om dere to, deg... ikke om du får det bedre med noen andre. Finn først ut av om du får det bedre alene enn med denne mannen.

Etter en tid alene, kan du heller begynne å tenke på om du finner grønnere gress.

Arg... Det gress, grønnere osv mistet akkurat mening, for en teit ting å si egentlig😂

Lykke til TS, har du det bedre alene, så flytt! Ingen har det godt om du blir der av sympati.

Anonymous poster hash: d1cf9...79e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Lille-pus

Hva er responsen hans på dine ønsker om et mer aktivt liv?

Er det viljen eller fysikken hans som eventuelt gjør at han ikke vil/kan være aktiv med deg?

Jeg tenker på om en rolig, saklig samtale (ikke en enetale, men en samtale) kan hjelpe og gi deg rom til å leve dine aktive sider uten ham, men likevel med hans bifall.

Om du bare er lei av ham og dere ikke lenger snakker sammen så signerer jeg rådet om finne ut om du faktisk vil få det bedre alene før du gjør noe hals over hode.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen gsnger så er fsktisk gresset grønnere på den andre siden, ja.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ts her.

hehe.. ja var egentlig en teit tittel på innlegget ;-)

Men det jeg ønsker å finne ut av er om jeg vil bli mer tilfreds som singel og alenemor enn å være samboer med felles barn.

Jeg synest det er et stort og vanskelig valg. Har tenkt på det over et år.

Vil jeg ta fra barna mine daglig omgang med sin far? Jeg vil bli 100% aleneforelder pga hans sykdom. Er ikke aktuelt at han er alene med de over lengre tid. De er i barnehagealder. Han kan f.eks ikke hente de i barnehage, lage mat eller hjelpe de på toalettet.

Når det er sagt så har jeg det allerede som en alenemor, jeg gjør ALT.

Pluss han har fått et større hjelpebehov. Vi får litt hjelp utenfra av offentlige tjenester, men hadde det vært opp til meg så har vi behov for mer, men han er ikke "klar" for det.

så mye handler nok hva jeg takler i et samliv med en kronisk syk mann.

Helt ærlig... jeg takler det ikke. Jeg er sterk, holder ut, ordner opp, tar ansvar, stiller opp, viser omsorg...

Fikk spørsmål av en sykepleier her i vår, mens han var i behandling, og jeg satt på venteværelset. "hvordan har DU det?" Jeg holdt på å begynne å hylgrine... er ingen i det offentlige som har spurt MEG om det før....

Jeg er ikke kjæresten og elskerinna hans lenger.

jeg er pleier og assistenten hans (og mor til hans barn)

Når det gjelder oss to som par...

så snakker vi lite sammen. Han vet at jeg ikke er tilfreds. Jeg vet at han ikke er tilfreds.

jeg vet at han ikke takler sykdommen sin og har tunge stunder. Han vet ikke at jeg ikke takler det...

Jeg vet ikke om det er viljen/fysikk eller latskap som gjør at han ikke er delaktig i et aktivt familie liv.

Ganske ofte så tror jeg han hviler på unnskyldningen at han er syk og at det er lettest å gjøre ikke no...

men 10 år er 10 år av livet mitt. Det er en mann jeg en gang har elsket og innerst inne elsker jeg han nok fremdeles. Men jeg savner å ha et jevnbyrdig forhold. Jeg er lei av å være sterk alene. Jeg savner en klem. Jeg savner at noen viste meg omsorg...

Jeg har så dårlig samvittighet fordi jeg ikke takler det...

Anonymous poster hash: 29cd5...ad9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere må snakke sammen om det, du må løfte bladet fra munnen og fortelle ham hva du føler. Kanskje dette kan hjelpe han til å søke mer hjelp, hvis ikke, ja da har du i hvert fall prøvd å samtale om det. Kan være han er redd for å snakke om det selv også, det kan bli et vendepunkt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Har han vært syk lenge?

Var forholdet deres bra før han ble syk?

Og er dette en sykdom man gradvis blir verre av og muligens dør av, eller kan han bli 100% frisk igjen.

For jeg forstår deg veldig godt at det er tungt og være sterk alene. Og hvis dere i tillegg ikke har det godt som par, så vil alt bli tyngre.

Min mann ble syk og var syk ett års tid før han ble frisk. Vi visste ikke hvor lenge det tok før han ble frisk og noen gang så holdt jeg på å gå på veggen. Jeg var alltid den som måtte være sterk. Alltid den som måtte være positiv. Og aldri fikk jeg noe igjen. Ikke nærhet, ikke gode ord og det var ingenting av det intime til stedet overhodet. Jeg må ærlig innrømme at jeg fikk en liten knekk etter at han ble frisk. Jeg klarte ikke å være positiv lengre, jeg klarte ikke å respektere han etter å ha måtte vært hans krykke og søppelbøtte i over ett år. Det gikk hardt utover økonomien vår, psyken min og meg som person. Ingenting til det bedre. Hvis vi hadde fortsatt hatt kjærligheten og omsorgen for hverandre er jeg helt sikker på at jeg ikke hadde reagert på denne måten.

Vi er sammen enda, flere år senere. Men jeg er i forholdet nå pga barna..

Anonymous poster hash: 420b5...7ff

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har et godt poeng der!!

Er bare så redd for å såre han.

redd han skal trekke seg mer unna :-/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar.

Er godt å se at jeg ikke er alene om å synest det er tungt!!

Det du skriv om å være krykke og søppelbøtte, den traff!!!

Men jeg tenker, må da være litt kjærlighet att som gjør at du blir? Eller?

Han har vært mannen i mitt liv. Vi har hatt det bra sammen. Men også uenighet om verdier her i livet. Noen nedturer pga av andre ting.

han var syk da vi kom sammen. Jeg leste en del om sykdommen og har hatt visshet om dens alvorlighetsgrad. Men jeg fikk ingen informasjon om hvordan det er å leve med en kronisk syk mann. En mann som mer eller mindre har gitt opp. Han vil aldri bli frisk.

Har han vært syk lenge?

Var forholdet deres bra før han ble syk?

Og er dette en sykdom man gradvis blir verre av og muligens dør av, eller kan han bli 100% frisk igjen.

For jeg forstår deg veldig godt at det er tungt og være sterk alene. Og hvis dere i tillegg ikke har det godt som par, så vil alt bli tyngre.

Min mann ble syk og var syk ett års tid før han ble frisk. Vi visste ikke hvor lenge det tok før han ble frisk og noen gang så holdt jeg på å gå på veggen. Jeg var alltid den som måtte være sterk. Alltid den som måtte være positiv. Og aldri fikk jeg noe igjen. Ikke nærhet, ikke gode ord og det var ingenting av det intime til stedet overhodet. Jeg må ærlig innrømme at jeg fikk en liten knekk etter at han ble frisk. Jeg klarte ikke å være positiv lengre, jeg klarte ikke å respektere han etter å ha måtte vært hans krykke og søppelbøtte i over ett år. Det gikk hardt utover økonomien vår, psyken min og meg som person. Ingenting til det bedre. Hvis vi hadde fortsatt hatt kjærligheten og omsorgen for hverandre er jeg helt sikker på at jeg ikke hadde reagert på denne måten.

Vi er sammen enda, flere år senere. Men jeg er i forholdet nå pga barna.. Anonymous poster hash: 420b5...7ff

Anonymous poster hash: 29cd5...ad9

Anonymous poster hash: 29cd5...ad9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det ikke fordi bakken på den andre siden er lenger unna slik at sollyset kommer mer skrått på, mens når man ser ned på sin egen plen så ser man jorda mellom gressstråene?



Anonymous poster hash: b52d3...198
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ts her.

hehe.. ja var egentlig en teit tittel på innlegget ;-)

Men det jeg ønsker å finne ut av er om jeg vil bli mer tilfreds som singel og alenemor enn å være samboer med felles barn.

Jeg synest det er et stort og vanskelig valg. Har tenkt på det over et år.

Vil jeg ta fra barna mine daglig omgang med sin far? Jeg vil bli 100% aleneforelder pga hans sykdom. Er ikke aktuelt at han er alene med de over lengre tid. De er i barnehagealder. Han kan f.eks ikke hente de i barnehage, lage mat eller hjelpe de på toalettet.

Når det er sagt så har jeg det allerede som en alenemor, jeg gjør ALT.

Pluss han har fått et større hjelpebehov. Vi får litt hjelp utenfra av offentlige tjenester, men hadde det vært opp til meg så har vi behov for mer, men han er ikke "klar" for det.

så mye handler nok hva jeg takler i et samliv med en kronisk syk mann.

Helt ærlig... jeg takler det ikke. Jeg er sterk, holder ut, ordner opp, tar ansvar, stiller opp, viser omsorg...

Fikk spørsmål av en sykepleier her i vår, mens han var i behandling, og jeg satt på venteværelset. "hvordan har DU det?" Jeg holdt på å begynne å hylgrine... er ingen i det offentlige som har spurt MEG om det før....

Jeg er ikke kjæresten og elskerinna hans lenger.

jeg er pleier og assistenten hans (og mor til hans barn)

Når det gjelder oss to som par...

så snakker vi lite sammen. Han vet at jeg ikke er tilfreds. Jeg vet at han ikke er tilfreds.

jeg vet at han ikke takler sykdommen sin og har tunge stunder. Han vet ikke at jeg ikke takler det...

Jeg vet ikke om det er viljen/fysikk eller latskap som gjør at han ikke er delaktig i et aktivt familie liv.

Ganske ofte så tror jeg han hviler på unnskyldningen at han er syk og at det er lettest å gjøre ikke no...

men 10 år er 10 år av livet mitt. Det er en mann jeg en gang har elsket og innerst inne elsker jeg han nok fremdeles. Men jeg savner å ha et jevnbyrdig forhold. Jeg er lei av å være sterk alene. Jeg savner en klem. Jeg savner at noen viste meg omsorg...

Jeg har så dårlig samvittighet fordi jeg ikke takler det...

Anonymous poster hash: 29cd5...ad9

Det er tyngt å være alene om ansvaret for barna, huset, hverdagen - og i tillegg pleie sin syke mann. Jeg synes ikke du er egoistisk som er sliten av dette og grubler på om du ville hatt en bedre liv alene med barna dine.

Og hvorfor ikke prøve det ut en periode da? Det er selvsagt vondt for mannen din, men hans sykdom kan samtidig ikke slite deg ut resten av livet. Det å være syk i livet er vondt og vanskelig, men dette må din mann lære seg å leve med. Han har ansvar for sin lykke og sitt liv.

Vet om par som har flyttet fra hverandre for en periode for å se hvordan det fungerte. Dere kan selvsagt ha et slags familieliv selv om dere ikke bor sammen. Men du og mannen vil da ikke definere dere som kjærester men som foreldre. Og noen annen må ta rollen som hjelper/pleier for han.

Jeg synes du skal be om en samtale alene på familievernkontoret ang dette. Det kan godt hende at rådet er at du flytter for deg selv og at dere får hjelp fra familievernkontoret til veien videre.

Anonymous poster hash: 25fbc...747

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...