Vanskelig brudd - ingen liker meg visst

[AnonymBruker]

Det har nettopp blitt slutt med samboeren min. Vi var sammen i tre og et halvt år og etter noen dager med styr nå, så har vi fått snakket en del om ting og lært å leve med det, men det er noe han sa som virkelig gjør så utrolig vondt.

Han sa at ingen i familien hans noen gang har likt meg og at de alle nå er glade for at det er slutt. Jeg har hatt inntrykk av at vi hadde det helt greit, selv om jeg ikke var bestevenner med noen. Jegtrodde egentlig det var noe hans sa fordi han var sint, men etter at alt hadde roet seg ned så sa han at det tydeligvis var veldig frekt av meg å ikke snakke så mye med dem og av og til gå tidlig å legge meg eller være for mye på rommet etter vi kom dit, og at jeg ikke hadde vært nok med foreldrene hans da de var på besøk og at alle syntes synd på ham for at han var sammen med meg.

De bor i et annet land og har en ganske annen kultur når det gjelder det sosiale. Jeg har i tillegg sosial angst og er livredd for hva folk synes om meg. Denne familien hans snakker jo også et annet språk så det er vanskelig å bare hoppe inn i samtaler. Jeg må ta mye initiativ og gjette meg til tema og sånn for å bli med på en samtale, og har blitt ledd av en del ganger når jeg har tenkt feil.

Jeg har også vært en del på rommet fordi jeg føler meg bare trygg når jeg er alene og blir veldig stressa rundt andre mennesker. Så jeg har vært litt alene for å roe meg ned.

Jeg skjønner jo nå i etterkant at det kan ha virket som om jeg ville være frekk, men ingen, ikke en gang samboeren (eksen) min, har sagt noe som helst om det i de tre og et halvt årene. Ikke før nå som det er slutt. Jeg sier til ham at jeg har sosial angst, men han sier at jeg skulle bare tatt meg sammen. SÅ vanskelig er det ikke å snakke med folk. Jeg går i terapi for problemene mine.

Jeg vet ikke hva jeg vil med denne posten. Jeg trenger bare å få det ut, for pga. den sosiale angsten så har jeg heller ikke så mange venner å snakke med om dette. Tror dere virkelig jeg er en så forferdelig person. Det gjør så vondt å tenke på at ingen av dem har likt meg gjennom disse årene. Jeg har prøvd så hardt, og virkelig krysset mange av mine grenser, men tydeligvis ikke godt nok for dem. Jeg sliter så med selvtillitt og sosiale sammenhenger og nå får jeg vite at ingen liker meg

Anonymous poster hash: 78d22...d97

[Meline37]

Det har nettopp blitt slutt med samboeren min. Vi var sammen i tre og et halvt år og etter noen dager med styr nå, så har vi fått snakket en del om ting og lært å leve med det, men det er noe han sa som virkelig gjør så utrolig vondt.

Han sa at ingen i familien hans noen gang har likt meg og at de alle nå er glade for at det er slutt. Jeg har hatt inntrykk av at vi hadde det helt greit, selv om jeg ikke var bestevenner med noen. Jegtrodde egentlig det var noe hans sa fordi han var sint, men etter at alt hadde roet seg ned så sa han at det tydeligvis var veldig frekt av meg å ikke snakke så mye med dem og av og til gå tidlig å legge meg eller være for mye på rommet etter vi kom dit, og at jeg ikke hadde vært nok med foreldrene hans da de var på besøk og at alle syntes synd på ham for at han var sammen med meg.

De bor i et annet land og har en ganske annen kultur når det gjelder det sosiale. Jeg har i tillegg sosial angst og er livredd for hva folk synes om meg. Denne familien hans snakker jo også et annet språk så det er vanskelig å bare hoppe inn i samtaler. Jeg må ta mye initiativ og gjette meg til tema og sånn for å bli med på en samtale, og har blitt ledd av en del ganger når jeg har tenkt feil.

Jeg har også vært en del på rommet fordi jeg føler meg bare trygg når jeg er alene og blir veldig stressa rundt andre mennesker. Så jeg har vært litt alene for å roe meg ned.

Jeg skjønner jo nå i etterkant at det kan ha virket som om jeg ville være frekk, men ingen, ikke en gang samboeren (eksen) min, har sagt noe som helst om det i de tre og et halvt årene. Ikke før nå som det er slutt. Jeg sier til ham at jeg har sosial angst, men han sier at jeg skulle bare tatt meg sammen. SÅ vanskelig er det ikke å snakke med folk. Jeg går i terapi for problemene mine.

Jeg vet ikke hva jeg vil med denne posten. Jeg trenger bare å få det ut, for pga. den sosiale angsten så har jeg heller ikke så mange venner å snakke med om dette. Tror dere virkelig jeg er en så forferdelig person. Det gjør så vondt å tenke på at ingen av dem har likt meg gjennom disse årene. Jeg har prøvd så hardt, og virkelig krysset mange av mine grenser, men tydeligvis ikke godt nok for dem. Jeg sliter så med selvtillitt og sosiale sammenhenger og nå får jeg vite at ingen liker meg

Anonymous poster hash: 78d22...d97

Kjenner meg igjen med den sosiale angsten, og den dårlige selvtilliten etter et brudd der en får høre at man er så forferdelig som både person og alt... Jeg kjenner på det samme fremdeles.. flere år etter at ekssamboeren min dumpet meg. Først så sa han at hele familien forgudet meg, men nå er de visst glad at det er slutt... De støtter han helt der. Og han sier at jeg er det siste kvinnemenneske han kunne tenke seg på hele kloden. Slikt gir dårlig selvtillit, men samtidig så må man ikke ta det innover seg. Betyr egentlig ingenting hva de mener. Men det kan være sårt og vanskelig...

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke brukt så mye energi på akkurat den biten. Som du selv sier, så har de en annen kultur og det er det sentrale her. Kanskje - antakeligvis - blir det langt lettere for deg når du treffer en mann med en mer liknende kultur din egen (trenger ikke bety norsk, men vestlig).

Om man er sjenert eller har sosial angst er dette noe de fleste kan ha forståelse for, men noe som sikkert går tapt i oversettelse. De kan også anta at dette er en del av "din kultur" ikke bare et personlighetstrekk.

Uansett så er det ikke det som er det sentrale her. Forholdet deres fungerte ikke. Om han lar det hele hvile på hva hans familie synes om noen, er det hans problem. Man kan ikke komme overens med alle og hvis det var spesifikke ting som var dealbreakere så burde han tatt det opp med deg. Men det gjorde han ikke.

Jobb med angsten din - det er ikke noe du skal bare slå deg til ro med. Gå i terapi, les noe litteratur - finn noen hjelpemidler. Og finn en fyr du er mer kompatibel med i neste runde.

Anonymous poster hash: 15ed1...b97

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen med den sosiale angsten, og den dårlige selvtilliten etter et brudd der en får høre at man er så forferdelig som både person og alt... Jeg kjenner på det samme fremdeles.. flere år etter at ekssamboeren min dumpet meg. Først så sa han at hele familien forgudet meg, men nå er de visst glad at det er slutt... De støtter han helt der. Og han sier at jeg er det siste kvinnemenneske han kunne tenke seg på hele kloden. Slikt gir dårlig selvtillit, men samtidig så må man ikke ta det innover seg. Betyr egentlig ingenting hva de mener. Men det kan være sårt og vanskelig...

TS her

Han sa hele tida da vi var sammen at foreldrene hans var sååå glade for at sønnen deres endelig hadde funnet ei dame som meg. De forgudet meg, men så var det visst noe med at jeg hadde sittet på pc'en etter middag en gang da de var på besøk og derfor syntes de symd på sønnen sin som måtte være sammen med en så frekk kjerring som meg. Jeg ante det virkelig ikke! Og kanskje det bare er overdrivelser, men det gjør så vondt å høre. Jeg gjør så mye for at folk skal like meg, men jeg synes sosiale situasjoner er så vanskelige, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre i visse situasjoner.

Anonymous poster hash: 78d22...d97

[Mrs Smith]

Er nok noe han sier for å såre deg. Virker veldig rart å gå fra å elske deg til å ikke like deg, sannheten ligger nok et sted i mellom. Ikke tenk så mye over det, dere er ferdige og det er du med familien hans også. Hvorfor bruke energi på det?

Hvis det mot formodning skulle stemme så er det ditt FRAVÆR de ikke har likt, deg som person har de jo da ikke hatt noe i mot.

Synes forøvrig han virker som en stor dust.

[Vifte]

Han sier det garantert for å såre deg og bryte deg ned. Men hey, stay strong. Han er en dust når han sier sånn.

[Meline37]

TS her

Han sa hele tida da vi var sammen at foreldrene hans var sååå glade for at sønnen deres endelig hadde funnet ei dame som meg. De forgudet meg, men så var det visst noe med at jeg hadde sittet på pc'en etter middag en gang da de var på besøk og derfor syntes de symd på sønnen sin som måtte være sammen med en så frekk kjerring som meg. Jeg ante det virkelig ikke! Og kanskje det bare er overdrivelser, men det gjør så vondt å høre. Jeg gjør så mye for at folk skal like meg, men jeg synes sosiale situasjoner er så vanskelige, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre i visse situasjoner.

Anonymous poster hash: 78d22...d97

Jeg hadde det på samme måte. Og jeg er fortsatt sjokket over mine ekssvigerforeldre som sa at jeg var favoritt svigerdatteren deres, også viser det seg nå at de sier at de er bare glad for at sønnen deres har en annen dame som han har etablert seg med. Men jeg må si deg en ting: Dine ekssvigerforeldre vil alltid ta parti med sønnen sin uansett! De vil tro at valget hans er riktig. Og de vil tro at det er bra alt han gjør. Slik er de bare..... Og sånn er livet... Veldig kjedelig og frustrerende men sant. Et faktum

[AnonymBruker]

TS her

Tusen takk for støtte, alle sammen. Dere har sagt det jeg egentlig visste innerst inne, men det var vanskelig å tro på det selv. Nå føler jeg at ting går bedre, og hvorfor betyr det noe hva de syntes om meg uansett? Jeg likte ikke dem noe særlig, og nå trenger jeg aldri treffe dem igjen.

Et brudd er alltid vanskelig, og dette er mitt første, men jeg vet at jeg har gjort riktig valg. Det blir nok litt gråting og søvnproblemer, og veldig vanskelig å finne et nytt sted å bo men jeg tror alt skal ordne seg etter hvert.

Anonymous poster hash: 78d22...d97

[mara2012]

Jeg har slitt litt med det samme. Man kan ikke forvente at alle skal være like ift. sosial omgang. Eksen min var også utenlandsk, og vi møtte familien veldih sjeldent. Jeg er i utgangspunktet ganske sjenert og er ikke den som starter samtalen, men prater gjerne om noen hjelper til å ro samtalen litt. Familien hans derimot var alltid mange, når vi først kom på besøk, var søsken, søskenbarn og barn der, så da ble det litt mye for meg. I tillegg var ikke de flinke til å dra med meg i samtalene heller, og snakket helst sitt eget språk, selv om dd fleste kunne flytende norsk også.. Følte meg ekskludert og holdt utenfor. Nå i ettertid driter jeg i hva de måtte mene om meg, for de inkluderte ikke meg spesielt mye heller, de ga meg ingen sjanse. Og jeg må finne mdg dn norsk mann med samme kultur neste gang..

For din del bor jo foreldrene hans i utlandet, så du trenger jo ikke å møte på ddm. Og eksen din sa det nok bare for å såre ddg. Hadde det vært ett problem for han tidligere, haddd han sagt det også tidligere. I tillegg er det heller ikke uvanlig at noen fra ett annet land/kultur, ønsker at sønnen skal finne seg ei dame fra samme kultur, så ikke ta det så personlig..

[AnonymBruker]

Jeg har slitt litt med det samme. Man kan ikke forvente at alle skal være like ift. sosial omgang. Eksen min var også utenlandsk, og vi møtte familien veldih sjeldent. Jeg er i utgangspunktet ganske sjenert og er ikke den som starter samtalen, men prater gjerne om noen hjelper til å ro samtalen litt. Familien hans derimot var alltid mange, når vi først kom på besøk, var søsken, søskenbarn og barn der, så da ble det litt mye for meg. I tillegg var ikke de flinke til å dra med meg i samtalene heller, og snakket helst sitt eget språk, selv om dd fleste kunne flytende norsk også.. Følte meg ekskludert og holdt utenfor. Nå i ettertid driter jeg i hva de måtte mene om meg, for de inkluderte ikke meg spesielt mye heller, de ga meg ingen sjanse. Og jeg må finne mdg dn norsk mann med samme kultur neste gang..

For din del bor jo foreldrene hans i utlandet, så du trenger jo ikke å møte på ddm. Og eksen din sa det nok bare for å såre ddg. Hadde det vært ett problem for han tidligere, haddd han sagt det også tidligere. I tillegg er det heller ikke uvanlig at noen fra ett annet land/kultur, ønsker at sønnen skal finne seg ei dame fra samme kultur, så ikke ta det så personlig..

TS her

Han er ikke fra en så annen kultur at det har mye å si. Foreldrene hans likte veldig godt at jeg var norsk.

For min del skjønte jeg ikke hvorfor det var et problem at jeg la meg tidlig når alle bare satt og så på TV uansett. Jeg var med på mange andre sosiale aktiviteter, men jeg ble trøtt tidlig og ville ikke sovne foran TV'en sammen med resten av familien (det gjorde de ofte). De snakket jo nesten ikke uansett! Og når de snakket var det på sitt eget språk! Veldig inkluderende. Eksen sa at selv om TV'en var på, så betydde det ikke at de så på den. De kunne jo ha en lang samtale med TV'en i bakgrunnen, men for meg ser man på TV når TV'en er på. Man skrur av TV'en for å ha store diskusjoner.

Men jeg slo jo opp med ham, så han må jo finne områder han kan skylde på meg. Han har sagt myyye rart etter det ble slutt. Jeg har visst kjeftet så mye i det siste at han hadde tenkt å slå opp uansett, selvfølgelig. Det blir jo sånn. Vi har grei nok kontakt nå. Tror det blir greit når vi venner oss til dette.

Anonymous poster hash: 78d22...d97

[AnonymBruker]

TS her

Det er på kvelden det blir vanskelig. Jeg får ikke sove. Savner så utrolig å ligge og holde rundt ham. Åh, det gjør vondt!

Anonymous poster hash: 78d22...d97

[AnonymBruker]

Håper det går bra med deg, ikke tro at det er din feil. Ekser sier sånt for å såre, og særlig når kulturen er annerledes. <3

Anonymous poster hash: 74cef...f0c

[AnonymBruker]

Håper det går bra med deg, ikke tro at det er din feil. Ekser sier sånt for å såre, og særlig når kulturen er annerledes. <3

Anonymous poster hash: 74cef...f0c

Takk

Bruker denne tråden til å klage litt, jeg. Jeg forstår ikke hvorfor han virker så bitter egentlig. De siste par månedene har vi kranglet mye og han har slått opp to ganger, sendt meg hjem for å sove hos foreldrene mine og hele pakka, for så å ringe dagen etter og angre på alt han gjorde og spørre om vi kan prøve litt mer, men han har sagt i sinne flere ganger at han har tenkt lenge på å slå opp og at vi ikke passer sammen.

Hvis han ville dette, så trenger han ikke være sint! Hmmm.... Jaja, jeg tror bare han lyver om det, men likevel. Det er vanskelig! Jeg har sååå hjemlengsel! Jeg vil bare sove i vår deilige, myke seng! Jeg syntes før at livet var kjedelig der, men nå merker jeg hvor vant jeg var til det. Det er så rart å ikke være hjemme og kunne følge de samme vanene, dusje i egen dusj, sove i egen seng, lage mat på eget kjøkken, og alle de fine tingene vi gjorde sammen. Vi gjorde veldig mye hyggelig selv om jeg ikke synes vi passer som kjærester lenger.

Anonymous poster hash: 78d22...d97

[AnonymBruker]

Drit i det da, forholdet er over? Du har sikkert gjort noe slemt/dumt som du ikke skriver om her, siden de ikke liker deg?

Anonymous poster hash: dc1c4...479

[AnonymBruker]

Drit i det da, forholdet er over? Du har sikkert gjort noe slemt/dumt som du ikke skriver om her, siden de ikke liker deg?

Anonymous poster hash: dc1c4...479

Jeg har sikkert gjort dumme ting men jeg har aldri gjort noe med intensjon om å være slem i hvert fall.

Anonymous poster hash: 78d22...d97

[Gjest brutal_mann]

Å si slikt først etter at et brudd er gjennomført er feigt. Feigt og unødvendig. Det kan du hilse fra meg og si!