Jeg lever i en illusjon og en drøm som ikke går i oppfyllelse

[AnonymBruker]

Etter å ha gått med egne tanker så alt for lenge har jeg behov for å lufte det for noen uten at noen kjenner meg. Hvor skal jeg begynne, det er mulig dette blir langt.

Min bakgrunn er skilsmissebarn og med bakgrunn i det er jeg oppdratt med læren om at et forhold kan alltids jobbes med og at man skal ikke gi så lett opp. Jeg har vært i tidligere forhold hvor jeg var sammen med de lenger enn jeg burde fordi jeg ikke skulle gi opp så lett. Kastet alt for mye tid vekk på noe som var dødfødt.

Jeg møtte min nåværende mann tidlig i tjueårene og han var etter mitt syn den perfekte mannen da jeg traff han. Vi flyttet sammen ganske raskt fordi alt føltes så riktig, men hverdagen kom så alt for fort. Vi hadde utfordringer med å få fast jobb, økonomien var dårlig, men vi samarbeidet godt om det meste, ville de samme tingene i livet osv. Men etterhvert skjønte jeg at han hadde et enormt temperament. Han hisset seg fort opp over ting som var en bagatell i mine øyne og jeg brast ofte i gråt fordi jeg skjønte ikke hva jeg hadde gjort som var så fælt. Etterhvert "vente" jeg meg til disse utbruddene, jeg ble tøffere mot han og han fikk ikke frem i det beste i meg lenger. Vi kranglet mye isteden for at jeg bare gråt. Jeg skrek til han og det barre toppet seg til tider. Kranglene var noe nytt for meg, jeg hadde aldri kranglet med mine tidligere kjærester. Likevel, det var fremdeles ikke så ofte vi kranglet så jeg skyldet på omgivelsenes utfordringer for at det var slik. Sexlivet vårt fungerte veldig dårlig i mange år, men fordi det skyldtes hans sjenerthet så bet jeg i meg lengselen og behovet for sex. Dette har gått over med tiden da han ble tryggere på seg selv. Men det sier noe om hvordan vi hadde det.

Etterhvert begynte tanken på barn å melde seg. Vi hadde vært sammen noen år og det gikk stort sett fint, men kranglene og de hissige utbruddene hans gjorde at jeg stadig var i tvil om jeg ville dele resten av livet mitt med han. Jeg var kjempeglad i han, men fikk aldri følelsen av at jeg elsket han. Drømmen om barn og det å få barn i relativt ung alder var så sterk at jeg valgte å få barn med han selv om jeg ikke elsket han. (han har aldri gitt uttrykk for at han elsker meg, men er glad i meg og vil ikke leve uten meg). Jeg orket ikke tanken på å begynne på nytt, og jeg var jo opplært til at gresset ikke er grønnere på andre siden og at et perfekt forhold finnes ikke. Vi hadde de samme verdiene, de samme mål og ønsker for fremtiden og han er en utrolig omsorgsfull og snill person. Så jeg tenkte at han ville bli en god far, noe han er også.

Idag har vi hus, unger, gode jobber, gode venner, fritidsinteresser vi liker og vi ser likt på fremtiden når det gjelder barna, fritid, reiser, hus og hjem. Alt stemmer bortsett fra følelsene mine. Jeg har levd med en hissig mann i mange år og det har blitt mye utageringer hvor ting har blitt kastet i luftet og blitt ødelagt. Dette har tært på følelsene mine for han og for 1-2 år siden kjente jeg luften var gått ut. På grunn av barna ville jeg at alt skulle fungere så jeg "listet meg på tå" for å hindre utbrudd når jeg skjønte han var i dårlig humør. Jeg var helt tom innvendig og levde på autopilot. Jeg tok avstand fra mine følelser og det gikk også utover barna. Jeg hadde også en jobb som jeg ikke trivdes med så det var en vanskelig tid.

Så skiftet jeg jobb. Jeg stortrivdes! Det ble mitt frirom fra mann og barn. På jobben møtte jeg en mann som jeg ble god venn med. Jeg er en person som lytter og heller ikke liker å dele så mye om meg selv, så jeg lyttet mest til han. Han fortalte om sine problemer hjemme, om seg som person osv og det var som å se seg i speilet. Jeg innså etter noen måneder at jeg lever i et forhold som ikke gir meg næring, men som spiser meg opp. Etter et av mine manns utbrudd fikk jeg nok og sa at nå er det nok. Vi er ikke gift så det ble på en måte slutt. Han lå i sengen i dagesvis og angret seg, gråt og var fortvilet. Han innså hva han hadde gjort. Han ville gjerne ha meg tilbake og ville gjøre hva som helst for at det skulle fungere igjen. Jeg klarte ikke uttrykke noen ting, jeg var helt tom bare.

Vi bodde sammen selv om det var slutt. Bare foreldrene våre visste hva som hadde skjedd. I denne perioden traff jeg mer denne mannen på jobb og det gikk som det gikk og vi hadde sex flere ganger. En slags felles skjebne, felles trøst tror jeg.. Vi fungerte så utrolig godt sammen seksuelt og kommunikativt og jeg innså at det jeg hadde med min mann var ikke riktig i det hele tatt. Etter en periode tenkte jeg at jeg må gi min mann en ny sjanse dersom han vil søke hjelp. Og det ville han. Mitt forhold til min kollega er idag bare vennskap, et veldig bra et og han er den eneste som vet om hva som egentlig rører seg opp i hodet mitt. Jeg setter utrolig pris på han osv, men jeg vil så gjerne få det til å fungere med min mann.

Så idag er det slik: Han utagerer ikke fysisk lenger. Han har sine hissige utbrudd, men de er færre og han henter seg inn igjen fortere og beklager seg noen ganger (før sa han ALDRI unnskyld). Hus og hjem, barn og venner fungerer, Vi har nettopp vært på ferie og alt fungerer. Men sexlivet har jeg problemer meg. Jeg kan godt holdes rundt osv, men jeg klarer ikke kysse han. Og jeg har ikke behov for å bli tilfreddstilt eller ha langvarig sex. Jeg ser på han som en venn, men mine innerste tanker kan jeg ikke dele med han. Han tolker ofte ting i negativ retning, sier at "alltid skal det være min feil". Akkurat som alt jeg sier skal få han til å føle seg dårlig. Det har aldri vært tanken og det er ikke slik jeg formulerer meg heller. Jeg hadde bestemt for å slutte å dysse det ned, gå på tå hev da jeg ga han en ny sjanse, men nå ser jeg at jeg er på vei til å gjøre det igjen.

Jeg er så fortvilet over at jeg ikke har de rette følelsene for han, at jeg ikke får det til å fungere. Så mange år med drømmer og håp at det skal ordne seg, men det gjør ikke det. Jeg vil så gjerne leve i dette forholdet. Hva skal man gjøre...? Andre som har opplevd lignende?

Anonymous poster hash: 521f7...ad2

[AnonymBruker]

Enten får du holde ut i et samliv uten de rette følelsene, eller så får du finne en ny drøm om hvordan livet ditt skal være.

Anonymous poster hash: d7738...2b1

[AnonymBruker]

Et forhold er bygget på kompromisser, også når det gjelder i oppførselen man har til hverandre, Vi har alle våre feil og mangler og det ser ut som dere lærer å leve med og tilpasse dere hverandre, dette er jo noe som kan ta mange år hos noen.

Når det gjelder følelser tror jeg det er slik at det går i bølgedaler, men hvis man alltid har et ønske om å være sammen er det håp. Men det er viktig å ikke gå på akkord med seg selv over mange år. Greit, hvis man har barn skal man strekke seg lenger for å få et forhold til å fungere. Men man skal også passe seg så man ikke mister seg selv og kontakten med sitt eget følelses og seksualliv.

Anonymous poster hash: 5249e...b48

[AnonymBruker]

Åh fikk vondt av å lese innlegget ditt! Kjenner meg igjen i så mye, din bakgrunn og tanker om samhold. Levde i et liknende ekteskap i 18 år. Utviklet med tiden en kronisk depresjon.

Min exs ble en relativt god venn med årene ( men som deg ingen dyp følelsesmessig kontakt). Å ha sex ble direkte fælt for meg, føltes helt feil å kysse jeg måtte tvinge meg til selve akten. Men jeg ønsket så sterkt å ha familien samlet og utviklet også en angst for å bli enslig.

Så samlivet gikk sin egen skakke gang i mange år...... Følte meg sjelden glad og tenkte vel at slik er livet.

Lang historie kort. Vi ble skilt og det var en tøff prosess. Enn så mye jeg ville det annerledes så piplet sannheten fram overalt og en dag forsto vi begge at det var OVER, og hadde vært det i mange år. Man kan lyve for seg selv men kroppen (og sjelen!) nekter å være med på skuespillet, de psykiske plagene øker og helsen tar stryk, særlig når jeg kom i 40 årene.

Jeg bor i dag alene og alt i meg puster ut. Jeg har blitt mer kjent med meg selv og mer ærlig med mine behov for å trives. Har funnet ut at jeg er en temmelig introvert person som trives i mitt eget selskap med fred og ro rundt meg.

Traff for et par år siden en mann som jeg er særbo med, som fungerer fint. Seksuelt har jeg våknet på nytt, etter å ha trodd i mange mange år at sexlivets gleder var noe som var oppskrytt og urealistisk. Fikk min første orgasme i en alder av 46 år! Ja det ble en ny vår for meg både som menneske og kvinne.

Det er sant at livet går opp og ned, det gjør det enda til tider. Men jeg kjenner i margen at det å føle at du lever et mer ærlig og autentisk liv i tråd med den du ER, gjør deg et mer fullendt menneske.

Jeg tenker i ettertid - det er så vanskelig å la noen gå! Så vanskelig å gå inn i det ukjente igjen. Det familiære voktes for enhver pris. Utvikling er smertefullt. Samtidig er det å leve et liv du kjenner ikke er DITT så fortærende og ødeleggende. Jeg forvitret stille og sakte, ble gammel før tiden.

Nå har livet roet seg, jeg treffer ofte min eksmann og vi gjør ting sammen med barna. Jeg ser at min eksmann har hatt samme utvikling som meg. Han er ikke så sint lenger, ser mye bedre ut og blitt vital på en helt annen måte. Han har truffet et kvinne og gått videre.

Tror vi begge holdt hverandre nede. Han var like redd som meg, og jeg tror, like ulykkelig. Vi ville så mye begge to, men det var ikke nok.

Ingen av oss ser på skilsmissen som et nederlag lenger, det var noen gode år, fine barn, så mye å være takknemlig for. Ut av skilsmissen ble vi med tiden mye mer nær hverandre igjen, så hverandre med nye øyne. Respekten økte fra begge side. Hadde vi fortsatt ekteskapet tror jeg at jeg hadde endt opp med å nærmest "hate" han - og meg selv. Selve skilsmissen var sår og turbulent for begge, og det var nødvendig det også, vi hadde mye bagasje å gå igjennom! Men vi sto igjennom det og overlevde, og ble langt langt klokere i prosessen.

Jeg ville aldri i verden gi deg noen konkrete råd i din situasjon. Dette er en del av min historie og mitt liv. Det finnes andre historier hvor par opplever å stå foran store veikryss og omveltninger og finner veien tilbake til hverandre til slutt, styrket. Det er ingen fasit, riktig eller galt i seg selv. For meg tvang spørsmål seg frem i meg enten jeg ville eller ikke: Hvem er jeg? Hvordan må jeg leve for å ha det bra? Hvordan leve et godt og autentisk liv? Hvordan kan jeg se meg selv i øynene og stå for det livet jeg lever? På den veien gikk jeg i mitt eget tempo, det tok lang tid, jeg er vel litt sakte av meg...

Hilsen fra meg og de beste ønsker til deg på din vei videre.

Anonymous poster hash: d1fec...381

[AnonymBruker]

Takk for fint svar AB over. Det rørte meg når jeg las det du har opplevd. Jeg tenker at jeg må forsøke å tenke positivt, ikke grave meg ned i det negative. Det er ikke lett når mannen får sinneutbrudd. Det er som jeg starter på nytt å bygge tillit til han hver gang. Men det er så mye bra også så jeg må tenke at i et stort perspektiv så er vel jeg en av de heldige egentlig.

Det betyr ikke at jeg har problemer med å leve på denne måten, men jeg MÅ prøve å finne noen svar på hvordan jeg skal mestre og komme over den følelsen jeg har nå. Takker for alle som deler erfaringene sine på KG, det hjelper å sette ting i perspektiv av og til.

Anonymous poster hash: 521f7...ad2

[ambolt]

[...]

Så skiftet jeg jobb. Jeg stortrivdes! Det ble mitt frirom fra mann og barn. På jobben møtte jeg en mann som jeg ble god venn med. Jeg er en person som lytter og heller ikke liker å dele så mye om meg selv, så jeg lyttet mest til han. Han fortalte om sine problemer hjemme, om seg som person osv og det var som å se seg i speilet. Jeg innså etter noen måneder at jeg lever i et forhold som ikke gir meg næring, men som spiser meg opp. Etter et av mine manns utbrudd fikk jeg nok og sa at nå er det nok. Vi er ikke gift så det ble på en måte slutt. Han lå i sengen i dagesvis og angret seg, gråt og var fortvilet. Han innså hva han hadde gjort. Han ville gjerne ha meg tilbake og ville gjøre hva som helst for at det skulle fungere igjen. Jeg klarte ikke uttrykke noen ting, jeg var helt tom bare.

Vi bodde sammen selv om det var slutt. Bare foreldrene våre visste hva som hadde skjedd. I denne perioden traff jeg mer denne mannen på jobb og det gikk som det gikk og vi hadde sex flere ganger. En slags felles skjebne, felles trøst tror jeg.. Vi fungerte så utrolig godt sammen seksuelt og kommunikativt og jeg innså at det jeg hadde med min mann var ikke riktig i det hele tatt. Etter en periode tenkte jeg at jeg må gi min mann en ny sjanse dersom han vil søke hjelp. Og det ville han. Mitt forhold til min kollega er idag bare vennskap, et veldig bra et og han er den eneste som vet om hva som egentlig rører seg opp i hodet mitt. Jeg setter utrolig pris på han osv, men jeg vil så gjerne få det til å fungere med min mann.

[...]

Anonymous poster hash: 521f7...ad2

Det er noe jeg synes er litt uklart her...

I perioden da du hadde dette forholdet med din nye kollega, skjønner jeg altså at du og din mann fortsatt bodde under samme tak men sov i hver deres seng... Hvem tok seg av huset og barna når du var ute og hadde sex med den andre mannen? Visste han på det tidspunktet hva du drev med?

Jeg observerer at det bare er i denne forbindelsen du poengterer at du og din mann egentlig ikke er gift... Er de to avsnittene dine over bare en lang og kronglete måte å bortforklare et utroskap på? Eller er det bare jeg som overtolker?

Jeg håper jeg tar feil og at mannen din var 100% innforstått med hva som skjedde. Samt, at han også hadde en forståelse av at "nå er det slutt, nå kan vi begge treffe andre". Eller lå han bare og deppet, men med en klar forståelse av at dere hele veien var sammen og bare hadde en liten tenkepause?

Hvordan reagerte han på nyheten om den andre mannen? Ble han overrasket, skuffet, eller hadde han også sex med andre i denne perioden?

Ikke at dette endrer det du nå bør gjøre. Men det gå gå ryddig frem har en egenverdi. Kanskje det er ting du også bør be om tilgivelse for før du evt. rir inn i solnedgangen?

[AnonymBruker]

Til Ambolt. Vi bodde under samme tak, men var ikke sammen. Vi var hjemme hver vår kveld mens den andre fikk gjøre hva den ville. Vi var sammen med barna frem til de sovnet. Vi fant ikke annet bosted som vi kunne bytte på i den tiden og siden barna er så små så ble det sånn. Hva han gjorde og hva jeg gjorde på fridagene våre snakket ikke vi om til hverandre. Jeg har heller ikke sagt noe om denne mannen annet enn at vi har hatt mye kontakt i den perioden. Jeg har ingen interesse av å fortelle han det heller da det er et kapittel som er over og som var i en tid vi ikke var sammen. Jeg har ikke vært utro mener jeg.

Det som er den virkelige situasjonen er at jeg har bodd mange år med en mann som ikke føles som den rette, men som jeg har barn med og som jeg vil gjøre alt for å kunne fortsette å ha et samliv med. Det er bare så vanskelig fordi hans væremåte forverret seg med årene og jeg trakk følelsene mine bort og tilslutt forsvant de. Nå som han forsøker å gjøre opp for seg så føles det for sent.

Anonymous poster hash: 521f7...ad2

[AnonymBruker]

Det kunne vært meg som skrev denne tråden, er der selv som du er nå.

Det er utrolig vondt å ha det sånn. For min del føles det ut som jeg mangler en bit i livet mitt. Det er noe jeg fortsatt må finne....

Vårt sexliv er dårlig og vi krangler en del, eller , han gir meg ordre og bestemmer over meg og oppfører seg som om han skulle eid meg..

Jeg har bestemt meg for å gå!

Anonymous poster hash: 394b2...b76

[Gjest HarryDotter]

Aldri la dere kue av slike menn damer. Absolutt ingen skal gå rundt i det ene livet man har og være redd for partneren sin! Det er bare feil. Jeg skjønner svært godt at du ønsker å holde ut for barna sin skyld, men tror ikke det vil bli spesiellt bedre med tiden. Det finnes snille og gode folk der ute....finn deg en slik en å nyt livet sammen med en sånn kar.

Bare hjerteskjærende å lese dette TS....

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at du synes situasjonen er vond og du har definitivt funnet en mann som også har sine sider. Men det jeg reagerer litt på er at du tillegner mannen din ansvaret for det meste av det som har gått galt i forholdet deres, og slik er det gjerne sjeldent selv om det ofte kan være lett å se det slik fra eget synspunkt. Hvis du virkelig har et genuint ønske om å fortsette samlivet med han så vil jeg anbefale dere parterapi slik at dere kan lære å kommunisere med hverandre. Du sier selv at hans væremåte tidlig brakte frem dårlige sider i deg og at du sjeldent klarer å kommunisere dine innerste tanker til han, men det er kanskje nettopp disse tankene han burde få høre? Kanskje er det nettopp disse tingene som er triggerpunktene for utbruddene hans? Jeg prøver ikke å dytte skylden ene og alene over på deg, men hvis du virkelig vil jobbe med dette forholdet så må du først og fremst se at du også sannsynligvis har dine ting som gjør situasjonen til det den er.

Anonymous poster hash: cceef...85b

[AnonymBruker]

Aldri la dere kue av slike menn damer. Absolutt ingen skal gå rundt i det ene livet man har og være redd for partneren sin! Det er bare feil. Jeg skjønner svært godt at du ønsker å holde ut for barna sin skyld, men tror ikke det vil bli spesiellt bedre med tiden. Det finnes snille og gode folk der ute....finn deg en slik en å nyt livet sammen med en sånn kar.

Bare hjerteskjærende å lese dette TS....

Det finnes også to sider av en sak....

Anonymous poster hash: cceef...85b

[Gjest HarryDotter]

Det finnes også to sider av en sak....

Anonymous poster hash: cceef...85b

Det er helt riktig. Jeg snakket generellt om damer som lider under voldelige og ekstremt hissige mannfolk. Uansett hva man møter på av utfordringer i hverdagslivet er det ingen unnskyldning for å kaste tallerkner og kopper rundt om seg av sinne. Man kommer vel best ut av det om man oppfører seg som voksen og diskuterer problemet?

[AnonymBruker]

Det er helt riktig. Jeg snakket generellt om damer som lider under voldelige og ekstremt hissige mannfolk. Uansett hva man møter på av utfordringer i hverdagslivet er det ingen unnskyldning for å kaste tallerkner og kopper rundt om seg av sinne. Man kommer vel best ut av det om man oppfører seg som voksen og diskuterer problemet?

Kaster tallerkner og kopper? Har du i det hele tatt lest hovedinnlegget? Flott med generelle anbefalinger, men det er kanskje ikke det TS er ute etter akkurat nå?

Anonymous poster hash: cceef...85b

[Gjest HarryDotter]

Kaster tallerkner og kopper? Har du i det hele tatt lest hovedinnlegget? Flott med generelle anbefalinger, men det er kanskje ikke det TS er ute etter akkurat nå?

Anonymous poster hash: cceef...85b

Igjen....Jeg beskriver ytterpunktene av det å bli overopphetet i krangler. Jeg har ikke sagt at mannen til TS kaster om seg. Les igjen. Jeg ser hvor dette går hen. Du er tydeligvis irritert på at jeg mente mannen hennes var en hissigpropp. Jeg gidder ikke krangle med deg om det. Kom med noe løsningorienterende ang. TS sitt problem, så stopper vi her ok?

[AnonymBruker]

1: Du er tydeligvis irritert på at jeg mente mannen hennes var en hissigpropp. 2: Kom med noe løsningorienterende ang. TS sitt problem, så stopper vi her ok?

1. Vi er vel ikke uenige om det?

2. Det har jeg også gjort tuftet på HENNES situasjon og problemstilling fremfor en generell en med ytterpunktene medregnet for det er tross alt ikke snakk om en mann som hverken slår, sparker eller kaster ting rundt om. Og når man snakker om et samliv som har vart så lenge så vil jeg tro han allerede hadde begynt om det nå var slik at han ikke klarte styre sinne sitt overhode?

Anonymous poster hash: cceef...85b

[Gjest HarryDotter]

1. Vi er vel ikke uenige om det?

2. Det har jeg også gjort tuftet på HENNES situasjon og problemstilling fremfor en generell en med ytterpunktene medregnet for det er tross alt ikke snakk om en mann som hverken slår, sparker eller kaster ting rundt om. Og når man snakker om et samliv som har vart så lenge så vil jeg tro han allerede hadde begynt om det nå var slik at han ikke klarte styre sinne sitt overhode?

Anonymous poster hash: cceef...85b

Ja jeg ser hva du mener Etter jeg var ferdig med å lese TS sitt innlegg satt jeg igjen med ett inntrykk av at mannen hadde et voldsomt temperament. Jeg kjenner nemlig en som er sånn. Han kjeftet og smalt uansett hva det var, og en dag endte han opp med å slå henne. Jeg ser liksom litt den greia der med sånne typer menn, som ikke klarer å styre seg når de blir sinte. Og jeg oppfattet TS som at hun virket redd og egentlig ville ut av det, men at hun likevel spurte om råd fra andre her med posten sin.

[AnonymBruker]

TS her.

Om man leser hva jeg skriver så er dette en mann som utagerer med sinne og kaster ting om seg. Lamper, bøker, telefoner, briller, møbler etc har blitt ødelagt. Jeg skrev også at jeg ga han en ny sjanse fordi han ville oppsøke hjelp. Så det er alvorlig. Han har aldri slått meg, Han venter på time til behandling. Parterapi er ikke anbefalt når det handler om vold i parforholdet. Han har ikke vert fysisk utagerende siden det ble slutt mellom oss. Så å få kniven på strupen hjelper.

Små utfordringer har vi alle, vi har også våre feil og mangler alle mann, men det er forskjell på å krangle verbalt på en "normal" måte og det jeg har opplevd. Jeg sier ikke at jeg har ting å jobbe med, men det som er problemet er at alt det sinne og raseriet jeg har opplevd med denne mannen gjennom årene fører nå til at jeg ikke har følelser for han lenger. Jeg sa "nok er nok" alt for sent og nå som han vil gjøre noe med problemene sine så har jeg vansker med å kunne tro at det lar seg reparere.

Til dere som har opplevd eller opplever lignende forhold som meg. Gjør det slutt før dere får barn. Og dere som har barn, krev at partneren oppsøker hjelp. Jeg innså ikke hvor ille det var og skyldte på omgivelsene og meg selv for at han handlet slik som han gjorde. Han sier selv at han legger seg helt flat og at alt er hans feil. Og det er en trøst i det minste.

Anonymous poster hash: 521f7...ad2

[Gjest HarryDotter]

TS her.

Om man leser hva jeg skriver så er dette en mann som utagerer med sinne og kaster ting om seg. Lamper, bøker, telefoner, briller, møbler etc har blitt ødelagt. Jeg skrev også at jeg ga han en ny sjanse fordi han ville oppsøke hjelp. Så det er alvorlig. Han har aldri slått meg, Han venter på time til behandling. Parterapi er ikke anbefalt når det handler om vold i parforholdet. Han har ikke vert fysisk utagerende siden det ble slutt mellom oss. Så å få kniven på strupen hjelper.

Små utfordringer har vi alle, vi har også våre feil og mangler alle mann, men det er forskjell på å krangle verbalt på en "normal" måte og det jeg har opplevd. Jeg sier ikke at jeg har ting å jobbe med, men det som er problemet er at alt det sinne og raseriet jeg har opplevd med denne mannen gjennom årene fører nå til at jeg ikke har følelser for han lenger. Jeg sa "nok er nok" alt for sent og nå som han vil gjøre noe med problemene sine så har jeg vansker med å kunne tro at det lar seg reparere.

Til dere som har opplevd eller opplever lignende forhold som meg. Gjør det slutt før dere får barn. Og dere som har barn, krev at partneren oppsøker hjelp. Jeg innså ikke hvor ille det var og skyldte på omgivelsene og meg selv for at han handlet slik som han gjorde. Han sier selv at han legger seg helt flat og at alt er hans feil. Og det er en trøst i det minste.

Anonymous poster hash: 521f7...ad2

Det var slik jeg oppfattet posten din....at han var ekstremt sint og ikke klarte å kontrollere det. Godt du fikk orden på det. Lykke til.

[Gjest brutal_mann]

De eneste forhold jeg mener er dødsdømte er de som er totalt blottet for fysisk tiltrekning over flere måneder, for ikke å si år. Uten fysisk nærhet så svinner den mentale nærheten.

[ambolt]

Til Ambolt. Vi bodde under samme tak, men var ikke sammen. Vi var hjemme hver vår kveld mens den andre fikk gjøre hva den ville. Vi var sammen med barna frem til de sovnet. Vi fant ikke annet bosted som vi kunne bytte på i den tiden og siden barna er så små så ble det sånn. Hva han gjorde og hva jeg gjorde på fridagene våre snakket ikke vi om til hverandre. Jeg har heller ikke sagt noe om denne mannen annet enn at vi har hatt mye kontakt i den perioden. Jeg har ingen interesse av å fortelle han det heller da det er et kapittel som er over og som var i en tid vi ikke var sammen. Jeg har ikke vært utro mener jeg.

Anonymous poster hash: 521f7...ad2

Takk for svar til meg, og beklager sen respons.

Da vil jeg gjerne få si, med hvert lille molekyl av min rettferdighetssans:

Du burde fortelle mannen/samboeren din om forholdet du hadde til den andre mannen...

... inkludert hvor langt du gikk fysisk med denne andre mannen.

... og uansett hvilken vei forholdet til din mann/samboer går nå

Det handler om en ryddig og ærlig utgang, eller en ryddig og ærlig fortsettelse.

Jeg kan forsøke å begrunne det (selv om dette er noe jeg mener du burde skjønt av deg selv):

Dere bodde under samme tak mens det pågikk.

Dere hadde ansvar for de samme barna.

Dere hadde ikke gått "fully official" med bruddet -- såvidt jeg skjønner visste kun deres nærmeste om det. Mens det andre forholdet pågikk.

Du sier at du "mener" du ikke har vært utro. Vel, hele historien er sterkt preget av at mannen/samboeren din er av en slightly annerledes oppfatning. Likevel bygger du avgjørelsen om at han ikke trenger å vite om forholdet ditt / at dette er irrelevant for ham, på din egen versjon av virkeligheten. Dette synes jeg virker litt over-formyndersk, om enn ikke så lite bekvemmelig for deg selv.

Informasjonsdeling, informasjonsdeling, informasjonsdeling!

Han er i høyeste grad part i saken. Du vet, burde skjønne, eller har skjellig grunn til å anta, at informasjonen i høyeste er relevant for ham. Det er da din moralske plikt å dele informasjonen, også selv om det skulle sette deg selv i et noe dårligere lys.

Har du egentlig noe å tape på det, annet enn at noen(s) "illusjon og drøm" kanskje blir knust?

Du har fått så mye backing og støtte i denne tråden at jeg tenker at dette tåler du å høre...