Jeg liker ikke babyen min.

[AnonymBruker]

ABen du siterer mener jo at TS bør ta turen til legen for å få det bedre, ikke la det skure å gå.

Jeg leser det ikke slik. Synes det ser ut som TS blir rådet til at far skal ta over litt mer og at det ellers er normalt. Men jeg har kanskje misforstått.

Anonymous poster hash: fc6de...b03

[Ciara]

Jeg fikk også fødselsdepresjon med førstemann. Fødselen var en skikkelig nedtur, allerede da følte jeg meg inkompetent som kvinne og mor. Fikk så med en sint, sutrete og skrikende bylt hjem som hylte i vogna, hylte i bilen og som bare hang i puppen i månedsvis. Jeg hadde ingen gleder over å bli mor, følte meg så mislykka og ble rasende og frustrert når jeg fikk beskjed om å "kose meg med den lille", "nyte tiden" og annet drit. ÅÅÅÅÅÅHHH!!! Når ungen var 6 mnd og lå på gulvet og hylskrek så turte jeg rett og slett ikke å røre ungen i frykt for å skade den. Jeg ringte moren min og mannen min som kom hjem, og de sendte meg til fastlegen min. Jeg stortutet og fortalte om hvor forferdelig jeg hadde det, at jeg aldri fikk sove, at jeg ikke var glad i ungen min og at ungen spiste meg opp innvendig. At jeg var redd for å skade barnet mitt og at jeg angret på alt. Jeg ble sendt hjem med sykemelding slik at far overtok permisjonen, og med 5-6 innsovingstabletter for å klare å slappe av. Og fikk totalt ammeforbud, en lykkelig og trygg mor er langt bedre for barnet enn å få i seg morsmelk fra en gråtende og deprimert mor! Etter en måned hadde jeg hentet meg inn, og var i stand til å overta omsorgen igjen.

DETTE ER HELT NORMALT, TS!! Du er en flott mamma, men nå må nok far få overta slik at du finner igjen deg selv. Stor og god klem fra en mamma som nå endelig elsker barnet sitt betingelsesløst

Anonymous poster hash: b415c...552

Jeg leser det ikke slik. Synes det ser ut som TS blir rådet til at far skal ta over litt mer og at det ellers er normalt. Men jeg har kanskje misforstått.

Anonymous poster hash: fc6de...b03

Far får ikke ta over mer uten at mor er sykemeldt.

[AnonymBruker]

Jeg leser det ikke slik. Synes det ser ut som TS blir rådet til at far skal ta over litt mer og at det ellers er normalt. Men jeg har kanskje misforstått.

Anonymous poster hash: fc6de...b03

Tror du misforstod innlegget.

Anonymous poster hash: eb155...baf

[Tahlia]

Hvor gammelt er barnet ditt?
Husk at dette med morsfølelse ikke alltid kommer av seg selv. Det kommer etterhvert.

Jeg hadde selv en fødseldepresjon både pga mange vonde opplevelser på sykehuset med tidlig fødsel og intensiv avdeling. Jeg hadde dødsangst og var deprimert allerede før jeg fikk ta henne med meg hjem.

Men jeg var også deprimert fordi jeg ikke følte noe for babyen. Hun var så liten. Hun bare låg der. Jeg tørde ikke bade henne . jeg ville helst noen andre skulle ta henne . men ikke utav mitt syne. jeg måtte likevel kontrollere at noen ikke gjorde noe feil. Hun hadde også kolikk som ikke hjalp på situasjonen.

Men poenget er . Første gang jeg kjente glede var når babyen begynte og smile, pludre, le osv . Når hun utviklert seg kom gleden. Og det er da det er kjekt når du ser at de utvikler seg positiv. og det er hele livet . De utvikler seg jo mer og mer for hver dag som går og det er fantastisk når de begynner og få sin personlighet og du lærer og kjenne barnet. Det blir bare gøyere og gøyere. Nå er min datter 2,5 år og jeg elsker henne. hele mitt hjerte er hos henne.

Men ta rådet og snakk med helsesøster om dine følelser. Uansett om det er negative følelser. Det er lov og ikke føle seg lykkelig etter og ha blitt mamma. Og det er faktisk Mer normalt enn man tror . Det er bare det at ingen snakker om det. Folk snakker jo om det som er bra .

[Tahlia]

det tok endel uker før jeg kunne innrømme at jeg faktisk var deprimert. Jeg ville ikke innse det. Jeg kom på unnskyldninger som . jeg har sikkert spist for lite, sovet for lite osv. Jeg fikk mye hjelp av familien fordi jeg skulle komme meg men jeg ble aldri bedre helt av meg selv. Og jeg hadde jo en mann som nektet og sykmelde seg og nektet og vær hjemme og hjelpe meg selv om jeg ikke klarte ta meg av barnet ( følte jeg) . Jeg fikk bare høre at jeg skulle skjerpe meg. Og han ble sur når jeg fikk hjelp av min familie fordi vi skulle klare det selv liksom. Så det endte med at jeg ble innlagt på psykiatrisk for og få hjelp til og komme meg oppå igjen.

Håper du har en mann som stiller bedre opp enn min

[AnonymBruker]

Jeg leser det ikke slik. Synes det ser ut som TS blir rådet til at far skal ta over litt mer og at det ellers er normalt. Men jeg har kanskje misforstått.

Anonymous poster hash: fc6de...b03

Tror du misforstod innlegget.

Anonymous poster hash: eb155...baf

Da har nok jeg også misforstått for jeg tolker det dit at AB 552 mener far bør ta over permisjonen slik at TS kan få hvilt ut litt og at det er tilstrekkelig. Det er normalt at morskjærligheten ikke umiddelbart kommer etter fødsel og det er også normalt at man ikke nødvendigvis synes barselperioden er hverken koselig eller enkel. Men når det begynner å dreie seg om aggresjon og sinne mot babyen da er det snakk om langt mer dyptgående følelser som ikke kommer til å gå over av seg selv ved at mor får sovet ut et par dager. Jeg sleit også etter en lang og tøff fødsel med ammeproblematikk i tillegg. Jeg syntes ikke noe av det var stas og jeg hadde aldri noen dype morsfølelser for barnet, det kunne nesten vært hvem som helst sitt barn. Men jeg hadde aldri noen problemer med å gi barnet den nærheten, kosen eller stellet som det trengte og aldri aldri følte jeg sinne mot det. Jeg vil også råde TS til å ta kontakt med jordmor, lege eller helsesøster slik at hun kan få videre hjelp ved samtaler eller lignende for dette er mye mer enn å være sliten etter fødsel.

Anonymous poster hash: a4394...776

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du sier det i beste mening, men jeg er totalt uenig. Dette er ikke helt normalt, og i alle fall ikke noe TS skal la skure og gå og prøve å ordne på egenhånd. Jeg mener bestemt at TS trenger hjelp, om så bare noen å snakke med, og at hun skal søke hjelp hos fastlege eller helsestasjon nå. Ikke bare tenke at dette er vanlig og la det bli med det. Fødselsdepresjon kan gi mange utslag, det trenger ikke bety at man blir lei seg og har lyst til å ta livet sitt. Mangel på følelser for babyen kan også være en slags fødselsdepresjon.

Håper du tar tak i det og får hjelp, TS. Kan hende du bare trenger avlastning, eller det kan hende du trenger mer. Det viktigste tror jeg uansett er at du setter i gang prosessen og ikke satser på at det skal gå over av seg selv. Kanskje det gjør det (ubehandlet fødselsdepresjon går som regel over), men det kan ta lang tid. Du skylder både deg selv og babyen å ha det best mulig!

Anonymous poster hash: fc6de...b03

Det kom muligens ikke godt nok frem i innlegget mitt, men jeg mener da selvfølgelig ikke at TS børe la ting skure og gå. Som jeg skriver i mitt siste avsnitt så mener jeg at her må pappa få overta slik at mor kan få hente seg inn igjen. Ved at mor sykemeldes, slik at far kan komme inn i bildet ovenfor babyen. Baby merker også at omsorgsgiver er deprimert og ulykkelig og man kommer fort inn i en ond sirkel. Bare noen uker med den andre hovedomsorgsgiveren kan bryte mange negative mønstre og tanker.

Anonymous poster hash: b415c...552

[AnonymBruker]

Det kom muligens ikke godt nok frem i innlegget mitt, men jeg mener da selvfølgelig ikke at TS børe la ting skure og gå. Som jeg skriver i mitt siste avsnitt så mener jeg at her må pappa få overta slik at mor kan få hente seg inn igjen. Ved at mor sykemeldes, slik at far kan komme inn i bildet ovenfor babyen. Baby merker også at omsorgsgiver er deprimert og ulykkelig og man kommer fort inn i en ond sirkel. Bare noen uker med den andre hovedomsorgsgiveren kan bryte mange negative mønstre og tanker.

Anonymous poster hash: b415c...552

Selv hadde jeg ukentlige samtaler med helsesøster på helsestasjonen, og det hjalp mye for meg.

Anonymous poster hash: b415c...552

[AnonymBruker]

Da har nok jeg også misforstått for jeg tolker det dit at AB 552 mener far bør ta over permisjonen slik at TS kan få hvilt ut litt og at det er tilstrekkelig. Det er normalt at morskjærligheten ikke umiddelbart kommer etter fødsel og det er også normalt at man ikke nødvendigvis synes barselperioden er hverken koselig eller enkel. Men når det begynner å dreie seg om aggresjon og sinne mot babyen da er det snakk om langt mer dyptgående følelser som ikke kommer til å gå over av seg selv ved at mor får sovet ut et par dager. Jeg sleit også etter en lang og tøff fødsel med ammeproblematikk i tillegg. Jeg syntes ikke noe av det var stas og jeg hadde aldri noen dype morsfølelser for barnet, det kunne nesten vært hvem som helst sitt barn. Men jeg hadde aldri noen problemer med å gi barnet den nærheten, kosen eller stellet som det trengte og aldri aldri følte jeg sinne mot det. Jeg vil også råde TS til å ta kontakt med jordmor, lege eller helsesøster slik at hun kan få videre hjelp ved samtaler eller lignende for dette er mye mer enn å være sliten etter fødsel.

Anonymous poster hash: a4394...776

For min del så var det automatikk i at jeg fikk oppfølging psykisk når fastlegen min diagnostiserte meg med fødselsdepresjon og påfølgende sykemelding. Fikk tilbud om psykolog men følte selv at ukentlige samtaler med helsesøster var tilstrekkelig.

Anonymous poster hash: b415c...552

[AnonymBruker]

Jeg hadde det akkurat likt!! Fire år siden nå. Morsfølelsen tok lang tid, men kom så gradvis at jeg ikke klarer å tidfeste den. Kanskje rundt et år? Men har aldri fått noen overveldende forelskelse. Savner ikke barnet når jeg er på jobb. Har godtatt at livet er forandret, og hverdagen er blitt fin igjen, så jeg har det bra, og barnet har det bra.

Oppsøkte aldri noe hjelp, skjønte ikke at det var depresjon der og da, men i etterkant er jeg ganske sikker.

Anonymous poster hash: e3ef1...e7c

[AnonymBruker]

En sånn type fødselsdepresjon hadde jeg også. Og jeg skjønte ikke at det var det, for jeg hadde aldri hørt om noen som syntes sin egen baby var stygg. Men det følte jeg hun var, jeg klarte ikke se at hun var min baby. (I ettertid så ser jeg jo på bilder at hun var en pen baby, men på det tidspunktet så klarte jeg ikke se det selv.) Alle som kommenterte hvor søt hun var ble jeg forbanna på, jeg tenkte inni meg at "fy faen som dere lyver, men jeg skjønner det, dere klarer ikke lure meg" osv. Helt sinnsyke tanker!

Jeg husker jeg lå på barsel og lurte på hvordan jeg skulle overtale barnefar til å adoptere henne bort. Jeg følte ingen morsfølelse, det eneste jeg følte var at noen hadde levert en baby til meg og bedt meg passe på henne. Noe jeg gjorde. Jeg skiftet bleier og ammet og stelte, men uten forelskelse/lykke/glede. Jeg snakket til henne og sa jeg var glad i henne, og bekymret meg for at hun skulle merke at det var løgn. Hadde aldri hørt om den type fødselsdepresjon før, og jeg trodde som sagt det var noe veldig feil med meg. Jeg hadde hverken tanker om å skade henne eller meg, og jeg var egentlig ikke trist, jeg var kun likegyldig ovenfor hele babyen.

Det begynte å bedre seg etter fire måneder, og innen første året hadde gått følte jeg det som de fleste andre vil jeg tro. Har i ettertid vært bekymret for å få flere barn, i tilfelle jeg skal bli mer glad i de om jeg ikke får fødselsdepresjon da. Har ingen flere enda, så jeg vet jo fortsatt ikke hvordan det "skal" være når man får barn.

Prøv å snakk med noen om dette. Jeg gjorde det ikke. Sa det ikke til noen før etter to år. Først da jeg skjønte at det var en depresjon, og ikke meg det var noe feil med.

Anonymous poster hash: 318ac...302

[AnonymBruker]

Jeg tok en dobbelt. Ønsket egentlig mest å dø under svangerskapet, men siden jeg er oppegående kunne jeg selvfølgelig etisk ikke ta livet av et lite barn. (dødde jeg ville barnet dø)

Etter barnet kom hadde jeg ingen følelser for barnet, jeg tok meg av barnet 100% i 10 mnd, uten hjelp av den samboeren som alltid påstod at han skulle støtte meg i tykt og tynt. Barnet fikk alt annet enn mitt hjerte.

Husker fortsatt når barnet var 3 mnd og jeg lå i senga med min "kjære" og jeg fortalte han at jeg ikke følte noe for barnet vårt. Tårene trillet og jeg følte meg som verdens verste person i hele verden.

Det kunne jeg spart meg for, fordi da fikk jeg streng beskjed om at SLIKT kunne jeg IKKE si! Han ville ikke snakke om det fordi jeg var tullete som kunne si slikt, og slikt sier ikke man ikke som mamma.

Det var først når denne lille klumpen var 9 mnd og jeg snakket med et familiemedlem at jeg fikk hjelp. Jeg er henne så utrolig takknemlig for det hun gjorde for meg den dagen at ord ikke kan beskrive det. Jeg var så langt nede at jeg begynte å innfinne meg i at jeg aldri kom til å føle noe for den lille skapningen som ikke engang lignet på meg.

Så mitt råd til deg er å kjenne på deg selv, klarer du å ringe til legen din selv? Hvis du ikke klarer å plukke opp din tlf så snakk med ei venninne/familiemedlem/mannen din som virkelig kan være der for deg, og som kan løfte din tlf slik du kan få den hjelpen du sårt trenger.

Jeg vil si som det står her allerede, du er normal og en fødselsdepresjon kan ramme ALLE, du er også en god mamma selv om hjertet ditt ikke er der. Du vil ikke få morsfølelser etter en uke, men jeg vil love deg at de kommer.

Første gangen jeg skjønte at jeg var glad i barnet mitt var 7 mnd etter jeg hadde begynt å gå hos psykriatri-sykepleier. Leverte barnet i barnehagen og begynte å gråte av tanken på barnet mitt. Jeg satt meg ned i snøen i siden av veien og lot tårene rulle.

Anonymous poster hash: 45fab...706

[Harlekin]

Kjære TS, du har fødselsdepresjon, det er ganske tydelig fra innlegget ditt. Barseltårer, frykt for å skade barnet eller ikke klare å ta vare på det, er normalt og dette vil gå over av seg selv. Men jeg tror du har noe mer, jeg kjenner meg godt igjen i innlegget ditt. Jeg følte jeg hadde ødelagt livet mitt og jeg ville bare dra fra alt og alle. Jeg følte ikke noe for barnet, ikke beskyttelsesinstinkt engang. Jeg bare hatet meg selv som hadde gjort dette med vilje.

Gå til legen snarest og få hjelp! Det er hjelp å få, men du må ikke la det skure og gå.

Forresten, hvor gammelt er barnet?

Endret 31. juli 2014 av Harlekin

[AnonymBruker]

Kan faktisk skjønne hvordan det har blitt slik for enkelte mødre.

Jeg selv har det alt annet enn bra slik det har vært og er nå, og mye er nå takket være de på sykehuset i Kristiansand.

Jeg har vært dårlig hele mitt svangerskap, og må ligge i ro halvveis og ut svangerskapet.

Blitt operert pga livmorhalsen er defekt og åpnet seg, så fikk satt på en cerclage.

Alt har fra da jeg ble gravid til nå kun vært negativt for min del, og får hele tiden høre " det er best for ungen" etc.

Jeg ligger hele tiden og der tar på virkelig på alle måter. Kroppen min blir selvsagt større, men det å være i ro gjør at fornen blir så dårlig at det blir tøft alt sammen nå. Vondt nedentil pga nedpress og stikking i magen hele tiden som gjør meg nervøs for at noe skal skje. Sjansen for at det går galt er skummelt høy og vil komme til å føde ett prematurt barn.

Har alltid vært livredd for fødsel og unngått det, og nei det var ikke planlagt akkurat. Samboeren min og meg fant ut at jaja nå som det hadde skjedd, så hvorfor ikke. Totalt uvitende om helvete som ventet oss!

Forholdet henger nå i like tynn tråd som cerclagen.

Ikke får vi gjort noe sammen, får jeg må ligge i ro.

Ikke sex på noen måter som gjør meg tent, det fremprovoserer nemlig fødsel.

Er redd hver eneste dag, og nå etter å ha vært hos legen og jordmor på sykehuset i Kristiansand gitt opp på ett vis.

Var til samtale hos jordmor for spm om å få keisersnitt, og det var en helt grusom samtale.

Svarte henne på alt om frykten får alt rundt fødsel og etterpå. Svarte på om noe har skjedd meg osv osv i en time.

Drar til legen der også og hun sier da at alle førstegangsfødende MÅ føde vaginalt, så nå skulle hun presse meg til å legge en plan neste uke hos jordmoren for fødselen.

Attpåtil så er det da utslag på urinprøven på både sukker og protein, og ingenting ekstra blir gjort hos legen. Ikke sjekke blodtrykket eller slik.

Er blitt oftere kvalm, eller som om noe sitter fast øverst i halsen og gjør meg uggen. Og hodepine som jeg aldri har hatt før jeg ble gravid. Har mistet helt tilliten til sykehuset her nede og vet jeg skal si ifra om den minste lille ting nå, men er livredd for å måtte dra til de.ikke minst forbannet også!

Har tatt avstand til hele svangerskapet mitt for lenge siden, og blir ikke bedre akkurat når jeg ikke blir hørt. Kun presset og så skjer det kun negative ting rundt dette.

Angrer på at jeg ble gravid, det på trass av at jeg sikkert ikke vil kunne få flere barn. Jeg får så dårlig sanvittighet og veksler daglig mellom å grine og sinne, om ikke begge deler.

Tør virkelig ikke tenke på hvordan det kan bli etter jeg har blitt tvunget til vaginal fødsel og alt det som vil skje etterpå med det premature barnet, forholdet og meg.

Anonymous poster hash: 489f8...c7d

[AnonymBruker]

Kan faktisk skjønne hvordan det har blitt slik for enkelte mødre.

Jeg selv har det alt annet enn bra slik det har vært og er nå, og mye er nå takket være de på sykehuset i Kristiansand.

Jeg har vært dårlig hele mitt svangerskap, og må ligge i ro halvveis og ut svangerskapet.

Blitt operert pga livmorhalsen er defekt og åpnet seg, så fikk satt på en cerclage.

Alt har fra da jeg ble gravid til nå kun vært negativt for min del, og får hele tiden høre " det er best for ungen" etc.

Jeg ligger hele tiden og der tar på virkelig på alle måter. Kroppen min blir selvsagt større, men det å være i ro gjør at fornen blir så dårlig at det blir tøft alt sammen nå. Vondt nedentil pga nedpress og stikking i magen hele tiden som gjør meg nervøs for at noe skal skje. Sjansen for at det går galt er skummelt høy og vil komme til å føde ett prematurt barn.

Har alltid vært livredd for fødsel og unngått det, og nei det var ikke planlagt akkurat. Samboeren min og meg fant ut at jaja nå som det hadde skjedd, så hvorfor ikke. Totalt uvitende om helvete som ventet oss!

Forholdet henger nå i like tynn tråd som cerclagen.

Ikke får vi gjort noe sammen, får jeg må ligge i ro.

Ikke sex på noen måter som gjør meg tent, det fremprovoserer nemlig fødsel.

Er redd hver eneste dag, og nå etter å ha vært hos legen og jordmor på sykehuset i Kristiansand gitt opp på ett vis.

Var til samtale hos jordmor for spm om å få keisersnitt, og det var en helt grusom samtale.

Svarte henne på alt om frykten får alt rundt fødsel og etterpå. Svarte på om noe har skjedd meg osv osv i en time.

Drar til legen der også og hun sier da at alle førstegangsfødende MÅ føde vaginalt, så nå skulle hun presse meg til å legge en plan neste uke hos jordmoren for fødselen.

Attpåtil så er det da utslag på urinprøven på både sukker og protein, og ingenting ekstra blir gjort hos legen. Ikke sjekke blodtrykket eller slik.

Er blitt oftere kvalm, eller som om noe sitter fast øverst i halsen og gjør meg uggen. Og hodepine som jeg aldri har hatt før jeg ble gravid. Har mistet helt tilliten til sykehuset her nede og vet jeg skal si ifra om den minste lille ting nå, men er livredd for å måtte dra til de.ikke minst forbannet også!

Har tatt avstand til hele svangerskapet mitt for lenge siden, og blir ikke bedre akkurat når jeg ikke blir hørt. Kun presset og så skjer det kun negative ting rundt dette.

Angrer på at jeg ble gravid, det på trass av at jeg sikkert ikke vil kunne få flere barn. Jeg får så dårlig sanvittighet og veksler daglig mellom å grine og sinne, om ikke begge deler.

Tør virkelig ikke tenke på hvordan det kan bli etter jeg har blitt tvunget til vaginal fødsel og alt det som vil skje etterpå med det premature barnet, forholdet og meg.

Anonymous poster hash: 489f8...c7d

Huff

Hvor mange uker er du på vei?

Jeg holder også til i Kr.sand. Er det på Aquarama helsestasjon du går?

Jeg gruer meg litt til "ammehysteriet" på sykehuset. Har hørt at man kan bli peset ganske mye med det å komme i gang med amming. Kjenner nesten jeg blir stresset av tanken, fordi jeg gruer meg til jeg skal amme. Brystspreng, vonde brystvorter.....ser for meg at dette skal bli tøft!

Anonymous poster hash: 8007c...0bf

[AnonymBruker]

http://www.aftenposten.no/familie-og-oppvekst/Kanskje-det-ikke-hadde-vart-sa-dumt-a-skilles_-sa-jeg-bittert-til-Sivert-7653708.html#.U9wJEvl_sj4

Anonymous poster hash: d7f8d...228

[Ultiva]

Huff

Hvor mange uker er du på vei?

Jeg holder også til i Kr.sand. Er det på Aquarama helsestasjon du går?

Jeg gruer meg litt til "ammehysteriet" på sykehuset. Har hørt at man kan bli peset ganske mye med det å komme i gang med amming. Kjenner nesten jeg blir stresset av tanken, fordi jeg gruer meg til jeg skal amme. Brystspreng, vonde brystvorter.....ser for meg at dette skal bli tøft!

Anonymous poster hash: 8007c...0bf

Kjære deg. Om ikke ammingen fungerer for deg så er det INGEN krise! Men ikke bruk energi på å diskutere med jordmødrene på sykehuset, bare nikk og smil, si ja og det skal jeg gjøre. Og når du kommer hjem så er det DU som bestemmer Ikke grue deg, om det blir et ammehelvete så er det langt viktigere for babyen med en tilfreds mamma og MME. Mye heller det enn en utslitt og tårevåt mamma som "på død og liv" skal amme men som ikke får det til. Bare vær åpen for å prøve, ikke grue deg for noe som kanskje ikke blir problematisk i det hele tatt. Stor klem

Endret 2. august 2014 av Ultiva

[AnonymBruker]

Det er ikke alle som får noe helledussen-morsfølelser heller, eller blir forelsket i egen baby.

Selv fikk jeg en mors-følelse da babyen ble 3 mnd. Jeg havnet i en slitsom "tnåååw, verdens beste unge" da ungen ble 1,5 år, og nå noen år senere er jeg ubeskrivelig glad i avkommet mitt. Savner den fornuftige Jeg er glad i ungen min-følelsen, synes det hadde vært best.

Anonymous poster hash: 249c9...03a

[Harlekin]

Huff

Hvor mange uker er du på vei?

Jeg holder også til i Kr.sand. Er det på Aquarama helsestasjon du går?

Jeg gruer meg litt til "ammehysteriet" på sykehuset. Har hørt at man kan bli peset ganske mye med det å komme i gang med amming. Kjenner nesten jeg blir stresset av tanken, fordi jeg gruer meg til jeg skal amme. Brystspreng, vonde brystvorter.....ser for meg at dette skal bli tøft!

Anonymous poster hash: 8007c...0bf

Ikke ta sorgene på forskudd. Jeg har aldri opplevd noe som helst ammepress, verken på sykehuset eller helsestasjon/ellers. Nesten det motsatte, faktisk

Men du kan gjerne forberede deg på at det kan være vanskelig å amme den første tiden, for det er det for mange. Ikke ta sykepleieres / helsesøstres forsøk på hjelp som ammepress. Sørg for så mye ro som mulig rundt deg og barnet, les gjerne litt om amming og ring ammehjelpen/ammepoliklinikk om du trenger hjelp.

[Harlekin]

Det er ikke alle som får noe helledussen-morsfølelser heller, eller blir forelsket i egen baby.

Selv fikk jeg en mors-følelse da babyen ble 3 mnd. Jeg havnet i en slitsom "tnåååw, verdens beste unge" da ungen ble 1,5 år, og nå noen år senere er jeg ubeskrivelig glad i avkommet mitt. Savner den fornuftige Jeg er glad i ungen min-følelsen, synes det hadde vært best.

Anonymous poster hash: 249c9...03a

Den skjønte jeg ikke. Det er vel ikke dumt å være ubeskrivelig glad i barnet sitt?