Jeg liker ikke babyen min.

[AnonymBruker]

Først må jeg bare si at jeg er forbanna. Forbanna på dette "morsinstinktet" som aldri dukker opp. Det gjør meg trist og lei.

Samboeren min har overtatt det meste med babyen. Jeg har ingen følelser for henne. Ingen positive iallefall. Det er bare en bylt som skriker, driter, spiser og sover.

Jeg angrer på at jeg fikk barn. Det er slik jeg føler det nå. Hadde jeg kunnet hadde jeg klistret en returlapp i panna på henne og ikke sett meg tilbake. Jeg blir sint når jeg ser henne, ikke PÅ henne selvsagt, men på den forbanna kroppen min som ikke fungerer slik den skal. Og så syntes jeg synd på henne fordi hun har en kald og følelsesløs mor. Og så er hun stygg. Virkelig stygg. Hun ser ut som en veldig gammel person som har krympet inn til det ugjenkjennelige.

Jeg har liksom aldri likt små babyer. Barn ja, men ikke babyer. De bare ligger der. Som en larve liksom. Sitter her og gynger henne med foten. Fy faen så kjedelig livet mitt har blitt. I det minste holder hun kjeft.

Men jeg føler meg ikke mislykket. For jeg vet det ikke er min feil, men disse forbanna hormonene som jeg ønsker fint til helvete.

Så til saken; når vil jeg bli oppriktig glad i babyen min? Når vil hun bety alt for meg? Hvor lenge må jeg vaske gulp og skifte bæsjebleier før jeg får noe følelsesmessig igjen for det? Når vil jeg glede meg til å se henne? Når vil jeg slutte å være lettet over å dumpe henne over til mannen? Når vil jeg savne henne når jeg er ute? Når vil jeg slutte å grue meg til å komme hjem? Når vil jeg slutte å angre? Når vil jeg bli en god mamma?

Hun er ingenting for meg. Bare i veien.

Anonymous poster hash: 2e7b3...50f

[AnonymBruker]

Føler du deg trist og deppa ellers? Har du snakket med noen i helsesektoren om dine manglende morsfølelser? Nå tenker jeg på om det kan være en fødselsdepresjon.

Ellers vil jeg si at jeg relaterer veldig til deg. Jobber med det samme selv.

Anonymous poster hash: 62104...ad9

[Lulilelu]

Dette høres virkelig ut som du har fødsels depresjon. Gå til legen din så vil han/hun gi deg den hjelpen du trenger, og hvis ikke, bestill time hos en som ikke er fastlegen din (på samme kontor), og hvis ikke dra til en privat lege. Uansett hva så trenger du hjelp. Fødsels depresjon er ikke ukjent og ikke din feil.

[AnonymBruker]

Nei det er nok ikke en fødselsdepresjon. Jeg har ikke selvmordstanker eller noe i den duren. Men jeg blir i dårlig humør av babyen. Fordi ting ikke er slik de skal... Har ikke snakket med helsesektoren nei. Hva kan de gjøre? Gi meg medisiner som fikser alt? Nei det tror jeg ikke.

Anonymous poster hash: 2e7b3...50f

[Lulilelu]

Nei det er nok ikke en fødselsdepresjon. Jeg har ikke selvmordstanker eller noe i den duren. Men jeg blir i dårlig humør av babyen. Fordi ting ikke er slik de skal... Har ikke snakket med helsesektoren nei. Hva kan de gjøre? Gi meg medisiner som fikser alt? Nei det tror jeg ikke.

Anonymous poster hash: 2e7b3...50f

Du trenger ikke å ha selvmordstanker selv om at du har fødselsdepresjon. Ordet sier seg selv. Var du deprimert før du ble gravid?

[AnonymBruker]

Nei det er nok ikke en fødselsdepresjon. Jeg har ikke selvmordstanker eller noe i den duren. Men jeg blir i dårlig humør av babyen. Fordi ting ikke er slik de skal... Har ikke snakket med helsesektoren nei. Hva kan de gjøre? Gi meg medisiner som fikser alt? Nei det tror jeg ikke.

Anonymous poster hash: 2e7b3...50f

Man trenger ikke, som forrige bruker skrev, å ha selvmordstanker for å ha fødelsdepresjon! Ikke i det hele tatt. Les dette om fødselsdepresjon, og se om du kjenner deg igjen:

Det å få barn er en av de største hendelsene i livet. En har selv store forventninger til å få barn, og det oppleves gjerne som et krav fra omgivelsene at man som mor skal være lykkelig når fødselen endelig er overstått. Mange har idealiserte forestillinger om å få barn og bli mor - og opplever i depresjonen realiteter som ikke står i forhold til dette: " Jeg ante ikke at det var slik det skulle bli "

Kontrasten kan derfor være stor mellom det man forventer og det man selv opplever når man rammes av en depresjon etter fødselen. Ved en fødselsdepresjon oppleves ofte ingen morslykke og morsfølelse, men bare dyp sorg og fortvilelse. Andres lykke ved en barnefødsel kan forsterke eget mismot og gjør en bare mer ulykkelig.Skyldfølelse og selvbebreidelser er vanlige symptomer ved depresjoner og kan føre til utsagn som: "Jeg strekker ikke til som mor, mitt barn hadde fortjent en bedre mor". (sakset fra http://www.nettdoktor.no/graviditet_foedsel/artikler/barsel/foedselsdepresjon.php)

Helsesektoren skal ikke gi deg medisin som fikser alt, heller. Men det kan være veldig gunstig for deg å ha en samtale med noen (med kompetanse) om hvordan du har det, og sammen finne ut hva som kan gjøres for at du skal føle deg bedre i situasjonen du er i.

Men det kan også bli bedre av seg selv når babyen vokser og blir mer et individ, enn et lite bylt som bæsjer, skriker og sover. Du sier selv at du ikke liker babyer. Men har du noen form for beskyttelsesinstikt overfor henne?

Anonymous poster hash: 62104...ad9

[AnonymBruker]

Du trenger ikke å ha selvmordstanker selv om at du har fødselsdepresjon. Ordet sier seg selv. Var du deprimert før du ble gravid?

Nei, vi gledet oss begge veldig. Jeg var like besatt som han på å ordne til barnerom, handle alt for mange leker og klær. Jeg gledet meg til fødselen (som var en opplevelse jeg godt kunne vært foruten), men det ble bare en enorm skuffelse. En lettelse over ikke å føle meg som en hval lengre selvfølgelig, men ellers ingenting. Kroppen min fattet liksom ikke at den hadde fått en baby. Jeg gledet meg bare til å komme meg hjem, dusje, og sove. Den "forelskelsen" mange mødre får når de ser babyen sin for første gang var ikke-eksisterende.

Trodde selvmordstanker og lignende var med i en fødselsdepresjon.

Anonymous poster hash: 2e7b3...50f

[AnonymBruker]

Så engang en dokumentar om kvinner et sted i Afrika som fødte, deretter tok de andre kvinnene over barnestellet. Dette var visst for å forebygge fødselsdepresjoner. Kanskje de er inne på noe? Det er sikkert veldig overveldende og plutselig sitte der med en ny baby. Kanskje dere har famile og venner som kan hjelpe litt til? Håper alt ordner seg for deg

Anonymous poster hash: dedc0...9ed

[Lulilelu]

Nei, vi gledet oss begge veldig. Jeg var like besatt som han på å ordne til barnerom, handle alt for mange leker og klær. Jeg gledet meg til fødselen (som var en opplevelse jeg godt kunne vært foruten), men det ble bare en enorm skuffelse. En lettelse over ikke å føle meg som en hval lengre selvfølgelig, men ellers ingenting. Kroppen min fattet liksom ikke at den hadde fått en baby. Jeg gledet meg bare til å komme meg hjem, dusje, og sove. Den "forelskelsen" mange mødre får når de ser babyen sin for første gang var ikke-eksisterende.

Trodde selvmordstanker og lignende var med i en fødselsdepresjon.

Anonymous poster hash: 2e7b3...50f

Da er det enda større grunn på tro at det er fødslelsdepresjon. Ta kontakt med lege. Dette er er ikke noe å spøke med, du trenger hjelp. Bare husk at det er ikke noe gale med "deg" det er hormonene som er feil og det kan fikses på så lenge du tar kontakt med noen som kan hjelpe deg.

[AnonymBruker]

Man trenger ikke, som forrige bruker skrev, å ha selvmordstanker for å ha fødelsdepresjon! Ikke i det hele tatt. Les dette om fødselsdepresjon, og se om du kjenner deg igjen:

Det å få barn er en av de største hendelsene i livet. En har selv store forventninger til å få barn, og det oppleves gjerne som et krav fra omgivelsene at man som mor skal være lykkelig når fødselen endelig er overstått. Mange har idealiserte forestillinger om å få barn og bli mor - og opplever i depresjonen realiteter som ikke står i forhold til dette: " Jeg ante ikke at det var slik det skulle bli "

Kontrasten kan derfor være stor mellom det man forventer og det man selv opplever når man rammes av en depresjon etter fødselen. Ved en fødselsdepresjon oppleves ofte ingen morslykke og morsfølelse, men bare dyp sorg og fortvilelse. Andres lykke ved en barnefødsel kan forsterke eget mismot og gjør en bare mer ulykkelig.Skyldfølelse og selvbebreidelser er vanlige symptomer ved depresjoner og kan føre til utsagn som: "Jeg strekker ikke til som mor, mitt barn hadde fortjent en bedre mor". (sakset fra http://www.nettdoktor.no/graviditet_foedsel/artikler/barsel/foedselsdepresjon.php)

Helsesektoren skal ikke gi deg medisin som fikser alt, heller. Men det kan være veldig gunstig for deg å ha en samtale med noen (med kompetanse) om hvordan du har det, og sammen finne ut hva som kan gjøres for at du skal føle deg bedre i situasjonen du er i.

Men det kan også bli bedre av seg selv når babyen vokser og blir mer et individ, enn et lite bylt som bæsjer, skriker og sover. Du sier selv at du ikke liker babyer. Men har du noen form for beskyttelsesinstikt overfor henne?

Anonymous poster hash: 62104...ad9

Å. Vet ikke helt hva jeg føler for å være ærlig. Ikke noe mer beskyttelseinstinkt enn jeg har for fremmede barn. Hun føles fremmed, ikke som "min". Ikke i det hele tatt.

Anonymous poster hash: 2e7b3...50f

[AnonymBruker]

Man trenger ikke ha selvmordstanker eller noe sånt for å ha fødselsdepresjon nei - man trenger ikke å ha det for en vanlig depresjon heller for den saks skyld.

Jeg har selv hatt fødselsdepresjon, TS! Og jeg følte det på akkurat samme måte som deg. Hadde fra før av 2 barn som jeg elsket høyere enn himmelen, men da jeg fikk nr 3 kjente jeg ingenting. Som du beskriver så var babyen på en måte bare en "klump" som var der. Ingen lykke, ingen hønemorstendenser. Klarte ikke å ta meg av henne fordi jeg ble i dårlig humør. Ble sint på meg selv som hadde ønsket et tredje barn HVORFOR når alt var perfekt med de to vi hadde fra før av osv.

Men jeg fikk god hjelp og det hjalp å prate helsepersonell som virkelig forstår sykdommen og som du faktisk kan si alt til uten at de dømmer deg, for de vet at det er et symptom. Etter at jeg fikk hjelp kom forelskelsen, kjærligheten og ja. ALT <3

Anonymous poster hash: 47317...562

[AnonymBruker]

Man trenger ikke ha selvmordstanker eller noe sånt for å ha fødselsdepresjon nei - man trenger ikke å ha det for en vanlig depresjon heller for den saks skyld.

Jeg har selv hatt fødselsdepresjon, TS! Og jeg følte det på akkurat samme måte som deg. Hadde fra før av 2 barn som jeg elsket høyere enn himmelen, men da jeg fikk nr 3 kjente jeg ingenting. Som du beskriver så var babyen på en måte bare en "klump" som var der. Ingen lykke, ingen hønemorstendenser. Klarte ikke å ta meg av henne fordi jeg ble i dårlig humør. Ble sint på meg selv som hadde ønsket et tredje barn HVORFOR når alt var perfekt med de to vi hadde fra før av osv.

Men jeg fikk god hjelp og det hjalp å prate helsepersonell som virkelig forstår sykdommen og som du faktisk kan si alt til uten at de dømmer deg, for de vet at det er et symptom. Etter at jeg fikk hjelp kom forelskelsen, kjærligheten og ja. ALT <3

Anonymous poster hash: 47317...562

Ble glad når jeg leste dette, da er det kanskje håp for meg også :-)

Anonymous poster hash: 2e7b3...50f

[AnonymBruker]

Ble glad når jeg leste dette, da er det kanskje håp for meg også :-)

Anonymous poster hash: 2e7b3...50f

Ja det er virkelig håp. Jeg hadde det på helt samme måte som både deg og AB. Ta kontakt med lege, ikke gi opp. Det blir bedre, men det blir mye bedre mye fortere hvis du får hjelp.

Anonymous poster hash: 94f87...e80

[AnonymBruker]

Jeg synes også dette høres ut som en fødselsdepresjon. Det er viktig å oppsøke hjelp, og da vil ting forhhåpentligvis bli bedre for både deg, mannen og babyen. Lykke til

Anonymous poster hash: ed373...5ff

[AnonymBruker]

Jeg synes også dette høres ut som en fødselsdepresjon, uten tvil.

Kontakt helsestasjonen og få time hos psykiatrisk sykepleier

Forøvrig er jo tid med spedbarn noe skikkelig slitsomt og krevende greier. Jeg var på gråten hver dag, pappaen også. Nedfor var vi begge og - det løsnet mer etterhver, spesielt etter en 3 mnd tid og frem til 6 mnd.

Jeg var mer forberedt og tålmodig, mens faren fikk litt sjokk og følte det aldri skulle gå over. Han synes det er lagt bedre nå ved 6 mnd, og nå er jo babyen også en egen person som en kan leke litt med og få respons av.

Anonymous poster hash: de56e...165

[Ciara]

Nå fikk jeg virkelig vondt av deg, TS! Sånn kan du ikke ha det. Bestill en time hos lege så fort som råd er, så du kan få hjelp med dette før det går for lang tid. Jeg håper dere snart får det bedre, hele familien, for dette hørtes veldig vanskelig ut.

[AnonymBruker]

Jeg fikk også fødselsdepresjon med førstemann. Fødselen var en skikkelig nedtur, allerede da følte jeg meg inkompetent som kvinne og mor. Fikk så med en sint, sutrete og skrikende bylt hjem som hylte i vogna, hylte i bilen og som bare hang i puppen i månedsvis. Jeg hadde ingen gleder over å bli mor, følte meg så mislykka og ble rasende og frustrert når jeg fikk beskjed om å "kose meg med den lille", "nyte tiden" og annet drit. ÅÅÅÅÅÅHHH!!! Når ungen var 6 mnd og lå på gulvet og hylskrek så turte jeg rett og slett ikke å røre ungen i frykt for å skade den. Jeg ringte moren min og mannen min som kom hjem, og de sendte meg til fastlegen min. Jeg stortutet og fortalte om hvor forferdelig jeg hadde det, at jeg aldri fikk sove, at jeg ikke var glad i ungen min og at ungen spiste meg opp innvendig. At jeg var redd for å skade barnet mitt og at jeg angret på alt. Jeg ble sendt hjem med sykemelding slik at far overtok permisjonen, og med 5-6 innsovingstabletter for å klare å slappe av. Og fikk totalt ammeforbud, en lykkelig og trygg mor er langt bedre for barnet enn å få i seg morsmelk fra en gråtende og deprimert mor! Etter en måned hadde jeg hentet meg inn, og var i stand til å overta omsorgen igjen.

DETTE ER HELT NORMALT, TS!! Du er en flott mamma, men nå må nok far få overta slik at du finner igjen deg selv. Stor og god klem fra en mamma som nå endelig elsker barnet sitt betingelsesløst

Anonymous poster hash: b415c...552

[AnonymBruker]

DETTE ER HELT NORMALT, TS!! Du er en flott mamma, men nå må nok far få overta slik at du finner igjen deg selv.

Anonymous poster hash: b415c...552

Jeg skjønner at du sier det i beste mening, men jeg er totalt uenig. Dette er ikke helt normalt, og i alle fall ikke noe TS skal la skure og gå og prøve å ordne på egenhånd. Jeg mener bestemt at TS trenger hjelp, om så bare noen å snakke med, og at hun skal søke hjelp hos fastlege eller helsestasjon nå. Ikke bare tenke at dette er vanlig og la det bli med det. Fødselsdepresjon kan gi mange utslag, det trenger ikke bety at man blir lei seg og har lyst til å ta livet sitt. Mangel på følelser for babyen kan også være en slags fødselsdepresjon.

Håper du tar tak i det og får hjelp, TS. Kan hende du bare trenger avlastning, eller det kan hende du trenger mer. Det viktigste tror jeg uansett er at du setter i gang prosessen og ikke satser på at det skal gå over av seg selv. Kanskje det gjør det (ubehandlet fødselsdepresjon går som regel over), men det kan ta lang tid. Du skylder både deg selv og babyen å ha det best mulig!

Anonymous poster hash: fc6de...b03

[Ciara]

Jeg skjønner at du sier det i beste mening, men jeg er totalt uenig. Dette er ikke helt normalt, og i alle fall ikke noe TS skal la skure og gå og prøve å ordne på egenhånd. Jeg mener bestemt at TS trenger hjelp, om så bare noen å snakke med, og at hun skal søke hjelp hos fastlege eller helsestasjon nå. Ikke bare tenke at dette er vanlig og la det bli med det. Fødselsdepresjon kan gi mange utslag, det trenger ikke bety at man blir lei seg og har lyst til å ta livet sitt. Mangel på følelser for babyen kan også være en slags fødselsdepresjon.

Håper du tar tak i det og får hjelp, TS. Kan hende du bare trenger avlastning, eller det kan hende du trenger mer. Det viktigste tror jeg uansett er at du setter i gang prosessen og ikke satser på at det skal gå over av seg selv. Kanskje det gjør det (ubehandlet fødselsdepresjon går som regel over), men det kan ta lang tid. Du skylder både deg selv og babyen å ha det best mulig!

Anonymous poster hash: fc6de...b03

ABen du siterer mener jo at TS bør ta turen til legen for å få det bedre, ikke la det skure å gå.

[AnonymBruker]

Jeg hadde det som deg, og hadde fødselsdepresjon.ble etterhvert sykemeldt og far overtok permisjon, jeg brukte noen måneder på å sove og bare være tilstede uten å ha ansvar alene. Så kom morsfølelsene...

Anonymous poster hash: 30420...068