Gå til innhold

Forhold til mor


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Hei dere!

Helt utrolig at har nå registrert meg her for å poste dette innlegget anonymt. Har dere noen gang opplevd at dere ønsker å få snakket om ting som sitter innerst inne, men en slik samtale vil trolig såre de dere er mest glad i - i mitt tilfelle min mamma, som jeg tross alt elsker over alt på jord.

Min mor oppdro meg - faren har aldri vært i bildet. Når jeg var liten så har vi flyttet mye og jeg har hatt en rekke stefedre gjennom årene.

Når jeg tenker tilbake på min barndom nå så kan jeg ærlig talt ikke huske en eneste godt minne sammen med mamma. Jeg husker bare krangling og slåssing med stedfedre (ja, vi ble også slått), dop, politi, oppkast i gangen - og alt dette måtte vi skjule fra omverden fordi vi var livredde for å bli fratatt fra mamma. Jeg måtte bli voksen tidlig. Jeg ønsker ikke her å legge ut detaljer fra alt jeg og min familie har vært gjennom fordi jeg ønsker at historien skal forbli anonym.

På en måte så skjønner jeg henne, hun har hatt veldig uflaks når det kommer til kjærlighet - she knows how to pick them... Jeg klandrer ikke henne og har lagt det som skjedde bak meg nå. (eller... jeg tror det i alle fall). Men av og til tenker jeg på alt det grusomme jeg har opplevd.. Og jeg klarer ikke å legge bak meg tanken at jo, det var hennes feil. Hun tok disse valgene som påvirket min barndom. Og det er så vanskelig å tilgi... det skremmer meg at jeg av og til tenker at det hadde vært bedre om barnevernet tok meg fra henne.. Jeg får dårlig samvittighet av å tenke slikt, spesielt nå som vi har et godt forhold og dette livet vi har levd virker nærmest surrealistisk. Min mamma er alltid for meg nå og jeg er veldig glad i henne.

Hva tror dere jeg bør gjøre? Jeg vet jeg kommer til å såre henne hvis jeg snakker med henne om hvordan jeg føler... Og jeg vet helt ærlig ikke om hun kan si noe som får meg til å føle meg bedre. Jeg vet hun har dårlig samvittighet for alt som skjedde.

Jeg har også vurdert psykolog, men det er ikke lett å blotte ut så private tanker overfor en helt fremmende person. Jeg føler jeg blir syk av dette. Enkelte dager er det vanskelig å komme ut av sengen - det er som om tankene overtar meg.. som kreft nesten.



Anonymous poster hash: 4d4fc...4b0
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gå til fastlegen, få henvisning til psykolog. Egenandelstaket ligger på noe over 2000,-, så det skal ikke mange timene til før du går gratis. En time koster 315,-. Lykke til.



Anonymous poster hash: de8b6...246
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Samme her...mine foreldre var kalde, slitne og sinte når jeg var liten. Sliter med det nå...tror de har skjønt det nå som ungene har forlatt redet, de fremstår nemlig som verdens beste foreldre- varme og gode. Synes det er for sent å ta det opp, vil ikke såre dem og det som var vært har vært og kan uansett ikke gjøres om!

Anonymous poster hash: 5e30f...0f8

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei dere!

Helt utrolig at har nå registrert meg her for å poste dette innlegget anonymt. Har dere noen gang opplevd at dere ønsker å få snakket om ting som sitter innerst inne, men en slik samtale vil trolig såre de dere er mest glad i - i mitt tilfelle min mamma, som jeg tross alt elsker over alt på jord.

Min mor oppdro meg - faren har aldri vært i bildet. Når jeg var liten så har vi flyttet mye og jeg har hatt en rekke stefedre gjennom årene.

Når jeg tenker tilbake på min barndom nå så kan jeg ærlig talt ikke huske en eneste godt minne sammen med mamma. Jeg husker bare krangling og slåssing med stedfedre (ja, vi ble også slått), dop, politi, oppkast i gangen - og alt dette måtte vi skjule fra omverden fordi vi var livredde for å bli fratatt fra mamma. Jeg måtte bli voksen tidlig. Jeg ønsker ikke her å legge ut detaljer fra alt jeg og min familie har vært gjennom fordi jeg ønsker at historien skal forbli anonym.

På en måte så skjønner jeg henne, hun har hatt veldig uflaks når det kommer til kjærlighet - she knows how to pick them... Jeg klandrer ikke henne og har lagt det som skjedde bak meg nå. (eller... jeg tror det i alle fall). Men av og til tenker jeg på alt det grusomme jeg har opplevd.. Og jeg klarer ikke å legge bak meg tanken at jo, det var hennes feil. Hun tok disse valgene som påvirket min barndom. Og det er så vanskelig å tilgi... det skremmer meg at jeg av og til tenker at det hadde vært bedre om barnevernet tok meg fra henne.. Jeg får dårlig samvittighet av å tenke slikt, spesielt nå som vi har et godt forhold og dette livet vi har levd virker nærmest surrealistisk. Min mamma er alltid for meg nå og jeg er veldig glad i henne.

Hva tror dere jeg bør gjøre? Jeg vet jeg kommer til å såre henne hvis jeg snakker med henne om hvordan jeg føler... Og jeg vet helt ærlig ikke om hun kan si noe som får meg til å føle meg bedre. Jeg vet hun har dårlig samvittighet for alt som skjedde.

Jeg har også vurdert psykolog, men det er ikke lett å blotte ut så private tanker overfor en helt fremmende person. Jeg føler jeg blir syk av dette. Enkelte dager er det vanskelig å komme ut av sengen - det er som om tankene overtar meg.. som kreft nesten.

Anonymous poster hash: 4d4fc...4b0

Hvorfor poste samme innlegg i flere underfora? Du har fått et godt svar i den andre tråden din.

Anonymous poster hash: de8b6...246

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor poste samme innlegg i flere underfora? Du har fått et godt svar i den andre tråden din.

Anonymous poster hash: de8b6...246

Hvorfor poste samme innlegg i flere underfora? Du har fått et godt svar i den andre tråden din.

Anonymous poster hash: de8b6...246

Jeg har aldri brukt dette forumet og postet under feil kategori 1. gangen (barn og familie). Beklager hvis det er forstyrrende for deg.. :) ps, tror ikke det er mulig å slette innlegget?

Endret av Kinsey
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Samme her...mine foreldre var kalde, slitne og sinte når jeg var liten. Sliter med det nå...tror de har skjønt det nå som ungene har forlatt redet, de fremstår nemlig som verdens beste foreldre- varme og gode. Synes det er for sent å ta det opp, vil ikke såre dem og det som var vært har vært og kan uansett ikke gjøres om!

Anonymous poster hash: 5e30f...0f8

Jeg sitter i den andre enden. Jeg er en mor som ikke har klart å gi barnet mitt det h.n trengte. Det var aldri fyll, rus og gjennomtrekk av menn hos oss. Og vi hadde mye bra sammen også. Stort sett tror jeg nok det var bra i barndommen. Men jeg var veldig sliten og deprimert og hadde et forferdelig temperament når jeg ble sint. Jeg tror jeg var skremmende for barnet. Jeg var en ung mor. Jeg vet at jeg hadde gjort ting veldig annerledes om jeg hadde vært eldre, og hadde mer kontroll på meg selv.

Jeg plages så innmari av dårlig samvittighet- det gnager meg konstant.

Men som du sier - en kan ikke få gjort om på det som er skjedd! JEG for min del kan bare gjøre alt jeg kan NÅ for å være en bedre mamma, en så god mor jeg kan, og om jeg blir bestemor en gang, vil jeg sikkert være helt tussete.

Det at det ikke er vits i å snakke om disse tingene nå i voksen alder tror jeg er bare tøys. Å snakke ut om det som har vært dumt tidligere tror jeg er kjempeviktig og veldig rensende i forholdet mellom mor og barn. For begge parter! Jeg som mor kan ikke vite hva som gnager mest hos barnet mitt. Men om h.n snakker med meg om det vonde så kan begge komme seg videre.

Vi er ikke helt i boks med vårt forhold men vi har hatt noen samtaler som har gjort at jeg forstår bedre hvordan h.n hadde det og hvordan det har påvirket oppveksten/personligheten.

Anonymous poster hash: 7deb1...fce

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Har ikke opplevd noe lignende, men har jobbet mye med barn og unge og kan forstå tankene du sitter med.

Jeg tenker at barn som vokser opp i (la oss kalle det) dysfunksjonelle hjem, ofte sitter med en skyldfølelse men også er følelse av urettferdighet. Dette er jo veldig motstridende tanker og kan nok gnage dersom man ikke plasserer skylden der skylden skal være; hos foreldrene.

Det betyr ikke at du ikke forstår din mor, eller at du ikke synes synd på henne eller forstår henne. -det betyr bare at du var et barn, en helt uskyldig part i det hele og i bunn og grunn er det hos henne problemene ligger.

Det er viktig å ta det innover seg.

Mange av ungdommene jeg jobber med har vært trøblete å oppdra og har sakt og gjort mye dumt til sine foreldre, det er nok der skyldfølelsen kicker inn, man går i seg selv og tenker man kunne gjort ting annerledes og om man bare hadde gjort ditt og datt hadde det kanskje ikke blitt sånn. Men det er jo ikke barnas oppgave å oppdra seg selv, og det er foreldene som velger hva slags miljø barna vokser opp i.

Jeg vil anbefale deg å ta dette opp med legen, så kan dere vurdere psykolog, samtalegrupper eller andre alternativer som kan hjelpe deg å forsone deg med dette.

Lykke til <3

Anonymous poster hash: 4acbb...724

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...