Vokse opp på landet

[TrickyCicci]

Kan et kompromiss være at dere flytter til hjembygda, men nærmere sentrum av hjembygda?

Selv har jeg bodd både på landet og i en mindre by i oppveksten, og jeg trives veldig godt med en mellomting. Har bodd i Oslo og selv om det var praktisk, så var det bare styr. Så nå bor vi på bygda, men 2km unna sentrum av bygda. Når mini blir større, vil hun gå i barnehage 50m unna huset vårt, skolen er noen hundre meter unna. Jeg ville ikke tenkt så mye på hvor selve sentrum er (med butikker) når det gjelder barn, det som er viktig, er barnehage/skole/idrettsplass (som det ofte kalles) i forhold til der man bor. Vi hang aldri på butikken, men på fotballbanen derimot....

Ang. kjøring syns jeg bare det er greit hvis jeg skal på en butikk jeg må kjøre til, ikke noe jeg tenker på i hverdagen.

[TrickyCicci]

Jeg bodde i byen og flyttet deretter på landet som tenåring. Å komme fra byen til denne bygda var ikke det letteste jeg har opplevd, især ikke siden bygdefolket var av den formening at byfolk var fandens svøpe, alt som var galt var byen og byfolket sin skyld. Jeg bodde der i 5 år og flyttet deretter langt vekk til en annen by. Jeg har beholdt et par venner på bygda, de to som gjorde livet verdt å leve i den tiden. Jeg bor landlig til nå som voksen, men ikke så mye bygdefølelse som der jeg bodde som tenåring. Kort vei unna byen og med god offentlig kommunikasjon som gjør at jeg ikke er avhengig av bil.

Det er ikke nødvendigvis enklere å komme fra bygda til byen som tenåring....

[NoFuss]

Ellers kan jeg si at jeg vokste opp på landet, ja, det positive var at det var null dop, lite alkohol, meget sunne verdier og et godt samhold med lite mobbing. Det forekom, men stort sett var alle greie. Vi var mye ute i naturen, nesten utelukkende ute i naturen, men ta i betraktning at dette var på 90-tallet, ting forandrer seg...

Anonymous poster hash: 644b5...4b4

Lite alkohol? Ikke min erfaring akkurat, vi begynte å gå på fest da vi ble konfirmerte men før den tid var det mye drikking. Og fest på lokalet med hjemmebrent og annen alkohol, var ikke mange edrue sjeler der nei. Lite dop var det for dette var jo mange år siden og ikke så utbredt som i dag. I dag er det dessverre nesten ikke et eneste sted som er forskånet for narkotika.

Tror det er bedre i den bygda jeg bodde idag, for det har blitt mye tilflytting. Mange byggefelt og masse nye folk, så de innfødte er ikke så ille lenger.

[NoFuss]

Det er ikke nødvendigvis enklere å komme fra bygda til byen som tenåring....

Det er det sikkert ikke.. som tenåring er det ikke lett å flytte uansett, men denne bygda var ganske spesiell.

[Surriball]

Jeg er oppvokst i en av Norges storbyer, men i boligfelt nær marka i utkanten av byen. Dvs at det bare var å gå ut døra, så kunne jeg leke med barna i nabolaget. Jeg gikk til skolen helt selv. Jeg kunne gå rett opp i skogen eller til fotballbanen eller nærbutikken. Jeg tok også bussen til musikkskolen en gang i uka selv. Akkurat slik vil jeg at mine barn skal vokse opp, i et fritt nabolag nært marka, men med alle muligheter rett i nærheten uten å måtte kjøre langt.

Jeg har også prøvd å bo utenfor denne byen et år, mer ut på landet. Det var fint der, men det ble fryktelig mye logistikk! Ikke aktuelt med barn sånn i framtida

Samboeren min har vokst opp på et tettsted ala det TS beskriver, og han foretrekker å bo slik som vi gjør nå

[lissa-]

(Har kun lest hovedinnlegget)

Da jeg var liten bodde vi på landet, og det trivdes jeg veldig godt med! Når jeg ble eldre ville jeg nærmere byen, men når jeg skulle begynne å se etter bolig selv fant jeg ut at jeg heller ville bo et sted midt i mellom:) jeg synes barn har godt av å vokse opp på landet og bli kjent med både natur og dyr. Dessuten ville jeg mye heller hatt barna mine på en liten skole/barnehage der man har mer oversikt. Der er også som regel bedre miljø på landet enn i byen

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp på bygda, og jeg hatet det. Jeg ble mobbet, og fordi man bare har en skole og tre fritidsaktiviteter kunne jeg ikke søke mot andre miljøer jeg kunne passet bedre inn i. Tilbrakte mesteparten av barndommen alene, og faket ovenfor foreldrene mine at jeg trivdes, siden jeg ikke ville forårsake masse problemer.

Rus er det forøvrig mer enn nok av på bygda, det er lite annet å finne på, så det gikk i fester og hjemmebrent fra konfirmasjonsalder, nå i dag får man også tak i de vanligste typene narkotika.

Anonymous poster hash: d42f0...f04

[Lea2]

Det var egentlig ganske fint å vokse opp på bygda. Trygt og godt.

Flyttet tidlig til et litt større sted for å gå på skole, selv om jeg kunne fullført videregående på hjemstedet og har aldri flyttet hjem igjen. Få muligheter for unge voksne mht jobb og tilbud. Mine gamle venner er spredt over hele landet og gjerne utlandet også nå. Noen flyttet aldri og noen har flyttet hjem etter at de stiftet familie.

Men generelt synes jeg at det var positivt å være barn på bydga. Mulig det har forandret seg nå, men det fantes ikke narkotika (synlig i alle fall) da jeg vokste opp. Det var moderat med alkohol/fyll når vi kom opp i tenårene, ikke ekstremt på noen måte.

[AnonymBruker]

På landet har dere:

Sladrekjerringene:

De sladrer om alt og alle, og lever via andre, de spionerer og glor på deg når du er ute på tur eller ute i hagen. Har du en sånn en som nabo, kan du regne med å ikke få være i fred og etterhvert føle at du ønskerå flytte til byen der du kan være mer anonym. For du kan nemlig ikke være anonym på landet.

De nyinnflyttede med hund:

De har flyttet ut på landet, da må de selvsagt ha hund. Men ikke kontroll på hunden, da. De slipper den gjerne løs overalt så andre føler seg truet, og de plukker ikke opp bæsjen etter hundene sine. Noen ganger angriper hundene andre hunder og mennesker fordi de ikke er sosialiserte.

De normale:

Normale mennesker som lar andre være i fred. De hilser såvidt og smiler såvidt når dere treffes, men ellers passer de sine egne saker.

Joggerne:

De finnes sikkert i byene også. De jogger. Alltid.

De nyinnflyttede med barn:

Stort sett hyggelige. Men kan være en smule hysteriske, som at de krever endel sære ting på skole og i bhg, f.eks nulltoleranse for sukker eller lavkarbomat til barna. Noen av dem er gjerne med i gruppen "joggerne" også.

Ellers kan jeg si at jeg vokste opp på landet, ja, det positive var at det var null dop, lite alkohol, meget sunne verdier og et godt samhold med lite mobbing. Det forekom, men stort sett var alle greie. Vi var mye ute i naturen, nesten utelukkende ute i naturen, men ta i betraktning at dette var på 90-tallet, ting forandrer seg...

Det negative er jo disse sladrekjerringene, folk som skal ha hund siden de bor på landet (men som ikke oppdrar den eller har styr på den, de skal bare ha hund!), enkelte bønder kan være meget sære og plutselig finne ut at de skal rive ned halve skogen og bygge 150 nye, stygge rekkehus så turstien din blir ødelagt, det er langt unna alt gjerne (her er det en mil til byen), det er masse insekter som klegg, flått, knott, hestebrems, hjortelus og annen møkk som ødelegger "idyllen", det lukter kudritt hver vår fra jordene, traktorer bråker gjerne på søndagene tidlig om morgenen, alle kjenner alle (tro meg, det er absolutt ikke en positiv ting) og sikkert mye mer jeg ikke kommer på akkurat nå.

Anonymous poster hash: 644b5...4b4

Synes du tar ting helt på kornet, bortsett fra det med rus og alkohol. Familiemedlemmer som har bodd på landet opplevde et mye sterkere press i forhold til rus og alkohol enn det vi i byen gjorde. Det er kanskje press i byen også, men byen er større og det er alltid andre folk å henge med og andre ting å gjøre, idrettslag andre steder osv.

Anonymous poster hash: 800f5...fb0

[bush babe]

Jeg skrev tidligere at det ble mye kjøring for vår del når vi bdde på landet, men vi bodde ikke på et tettsted, mer som i bakkebygrenda.

Var tre andre familier med barn innen sykkeleavstand, og de går man ikke nødvendigvis godt sammen med, så vi måtte kjøres overalt. Eneste bussen i nærheten var skolebussen.

Hadde vi bodd på landet men på et boligfelt blir jo alt annerledes. Da kan man leke med andre uten å være avhengig av foreldre.

Så det kommer veldig an på hva ts flytter til. Nå bor vi som sagt i en liten by, og kan sykle/gå til alt, det er supert!! Men jeg er avhengig av å kunne dra til gården hvor mine foreldre er nesten hver helg, for det er kjempe gøy for barna

[Lea2]

Det er stor forskjell på bygder i Norge. Det er selvsagt veldig gjennomsiktig på små steder og det blir sladder, men det er ikke nødvendigvis negativt når man har (eller er) barn. Jeg hadde nok valgt å bosette meg nær ett eller annet sentrum og nær skole om jeg noengang skulle flyttet tilbake.

En annen ting er at jeg tror barn på bygda blir mer kreative og selvstendige på enkete områder. Det er ikke for mye å gjøre og man blir ikke overstimulert.

[AnonymBruker]

Både jeg og mannen har vokst opp på landet og vi vurderte aldri å la barna vokse opp i byen. For oss er barndom = friluftsliv og natur.

Anonymous poster hash: 6073c...60e

[AnonymBruker]

Pro landet:

• tryggere trafikk, barna kan gå eller sykle alene i stedet for å bli fulgt eller kjørt
• mulighet for egen kjøkkenhage, også bra for barna å lære om matauk
• mange muligheter for friluftsliv nært der man bor

Contra landet:

• hvis avstandene blir for store må barna kjøres mye
• bygdedyret
• hva gjør man hvis den eneste skolen/barnehagen er for dårlig
• alle kjenner alle, klamt og overvåkende

Det er helt sant som AB #29 sier at ruspresset kan være stort på landet, og i små miljøer er det mye vanskeligere å finne andre å være venner med. Barn som ikke er interessert i den aktuelle bygdas utvalg av fritidstilbud kan også falle utenfor vennegjengene. For ikke å snakke om mobbing... Det er ingen byer i Norge hvor det ikke også er rik tilgang på friluftsliv og natur, men man må kanskje innrette seg på å reise et lite stykke for å komme til sjøen eller skogen.

En annen ting er at jeg tror barn på bygda blir mer kreative og selvstendige på enkete områder. Det er ikke for mye å gjøre og man blir ikke overstimulert.

Det må jeg se godt fundert forskning på før jeg tror det. Min erfaring fra bygda hvor jeg selv vokste opp og fra bygda på en annen kant av landet hvor jeg hadde mye familie er at barn i bygdene ikke blir så kreative og selvstendige som barn på større steder med bredere utvalg av fritidsaktiviteter og flere impulser.

Anonymous poster hash: f1d23...57e

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar 😊 Jeg har ikke ledæst alle like nøye, skal gjøre det når jeg har bedre tid. Men kan jo fortelle at det ikke er langt oppe i ei fjellbygd. Det er en kommune med relativt mange innbyggere, men det er altså snakk om landlige omgivelser likevel. Barna må ta skolebuss, og vi må kjøre til bhg. (Riktignok bare 10-15 min, men nå er vi nabo til bhg og skole.)

Anonymous poster hash: 33c0a...689

[Gjest Belle âme]

Eg har besteforeldre eg ofte var med, dei bur på landet. Det er så godt å være der! Vi kan være ute lenge. Det er 10 minutt med gåing til butikken.

Eg elsker å være der!

[AnonymBruker]

Har dårlig erfaring med det å "vokse opp" på landet. Jeg og familien min ble innflyttere sommeren før jeg begynte i 7klasse. Vi bodde da blandt frukttrær og fjorder, var veldig fint på sommeren og et helvette på vinteren.

Men uansett, jeg er glad at jeg flyttet ifra den forferdelige plassen og at barnet mitt ikke kommer til å vokse opp der. Plassen var full av sladrekjerringer. Alle viste alt om deg og det var konstant baksnakking av alle. Og plassen var/er full av alkoholikere (nokså normalt de fleste plasser på landet) jeg opplevde også at flere ungdommer som var på min alder på den tiden døde i bilulykker og av drikking/narkotika. Er nærmere 10 ungdommer som døde på en 3års periode.

Jeg merket det at ungdommene der følte seg nermere udødlige. For politiet var aldriå sjekket veiene dermed så kjørte de ulovlig på både biler og motorsykler. Og foreldrene lot barna drikke som de ville.

Huff nei altså, jeg har nok muligens vært uuheldig med plassen jeg bodde. Men pga det så kunne jeg aldri latt mitt barn vokse opp på landet.

Anonymous poster hash: 75fbb...16a

[Lea2]

Det må jeg se godt fundert forskning på før jeg tror det. Min erfaring fra bygda hvor jeg selv vokste opp og fra bygda på en annen kant av landet hvor jeg hadde mye familie er at barn i bygdene ikke blir så kreative og selvstendige som barn på større steder med bredere utvalg av fritidsaktiviteter og flere impulser.

Anonymous poster hash: f1d23...57e

Legg merke til at jeg skriver "på enkelte områder". Det jeg mener er at jeg tror vi var flinke til å finne på ting som barn, uten å ha arrangerte tilbud (vi hadde slike også selvsagt, men ikke hver dag og hele tiden). Det var liksom aldri snakk om å kjede seg.

[AnonymBruker]

Definer "landet". Fjellbygd med 200 innbyggere? By (landlig) med 10 000?

Anonymous poster hash: 1ed6a...9c1

[NoFuss]

Legg merke til at jeg skriver "på enkelte områder". Det jeg mener er at jeg tror vi var flinke til å finne på ting som barn, uten å ha arrangerte tilbud (vi hadde slike også selvsagt, men ikke hver dag og hele tiden). Det var liksom aldri snakk om å kjede seg.

Jeg var barn midt i byen, riktignok lenge siden.. før data og mobil, men vi kjedet oss aldri. Jeg tror at i dag er det arrangerte tilbud over alt, ikke bare i by men også i bygd, tidene forandrer seg og ofte gjør også bygdene det.

[Hattifnatten]

For oss er barndom = friluftsliv og natur.

Anonymous poster hash: 6073c...60e

Så flott at man kan få det i byen óg da! Har du vært i f.eks Oslo eller Bergen før du eller..? Vi bor i byen, og skogen er vår nærmeste nabo.