Vokse opp på landet

[AnonymBruker]

Noen som har vokst opp på landet som kan fortelle litt om barndommen? Min mann har et stort ønske om å flytte til hjembygda, men jeg er så usikker. Vi bor nå i en av norges største byer, og jeg kan gå til butikken dersom jeg trenger noe. Drømmetomta hans (vil bygge hus) ligger et kvarters kjøretur unna sentrum, og jeg er redd for at jeg kan bli gal av å måtte kjøre overalt. Når barna blir eldre må de jo også kjøres til venner osv. Er dette bare bekymringer, eller vil det bli bra for barna våre å vokse opp med hage og epletrær, i motsetning til dagens bosituasjon med blokk og fellesareal til leking osv.

Anonymous poster hash: 33c0a...689

[Maximillian Cohen]

15 minutter kjøring fra en av Norges største byer kan da knapt kalles for "landet".

[AnonymBruker]

jeg vokste opp på landet, og flyttet til byen da jeg var 12. Det var utrolig deilig å kunne gå/ta buss til vennene mine da jeg ble eldre, men som barn savnet jeg det selvfølgelig ikke, da visste jeg jo ikke om noe annet.

Forøvrig er det utenkelig å oppdra mine bar på landet, da jeg ønsker en mer sentral barnom for dem

Anonymous poster hash: f043b...78c

[AnonymBruker]

15 minutter kjøring fra en av Norges største byer kan da knapt kalles for "landet".

Jeg mente 15 minutters kjøring til sentrum, der alle butikkene i kommunen ligger.

Anonymous poster hash: 33c0a...689

[AnonymBruker]

Tomta ligger i nærheten av flere hus, men jeg vet ikke om det bor barnefamilier der. Jeg kjenner plassen, for besteforeldrene mine bodde der før.

Anonymous poster hash: 33c0a...689

[Gjest lillelarve]

Jeg har vokst opp på en liten plass, som kanskje ikke regnes med som "på landet", men med mye natur og store hager. Det er jeg utrolig glad for, fordi jeg fikk et nært forhold til naturen og det å være ute. Det ble mye aktivitet og mye moro. Jeg sier ikke at det hadde vært verre i en by, men jeg vil at mine barn skal vokse opp på en slik plass, med natur, og helst nær en by.

[Chiquita]

Vi har bosatt oss på landet, og der skal mine barn få vokse opp.

Jeg ønsker at de skal få friheten med å bare gå ut, og ha skogen 'som nærmeste nabo'

At det er et stykke til nærmeste klassekamerat gjør ikke noe. Barna klarer fint å gå 10-15 min for å treffe kompiser.

Tenk å kunne vokse opp i toppen av et epletre, i stedet for mellom biler og busser...

[AnonymBruker]

Jeg er utrolig glad for at jeg vokste opp på landet, og ikke i byen.

Anonymous poster hash: 8b64e...69a

[bush babe]

Jeg vokste opp på landet, og det var fint det. Men foreldrene mine måtte kjøre over alt hver dag, og når jeg ble tenåring hatet jeg det. Jeg ble jo ikke selvstendig før jeg fikk lappen selv, og det var ikke gøy å være avhengig av foreldre uansett hva du skulle.

Men som barn var det topp.

Nå hadde vi valget med å ta over stedet jeg vokste opp eller bli boende i en liten by, og valget ble by for vår del. Jeg vil ikke bruke hver kveld på å kjøre barna overalt. Deilig for de og kunne sykle til venner/trening. Men vi har besteforeldre vi besøker ofte på landet, for jeg elsker stedet fortsatt

[AnonymBruker]

Dere som har vokst opp på landet: hvor mange naboer har dere hatt? Barnefamilier innenfor få minutters gange?

Anonymous poster hash: 33c0a...689

[absinthia]

Om det finnes naboer og andre barn innen en radius av f.eks en kilometer, ser jeg bare på det som positivt. Om huset vil ligge på et sted med 4 km til nærmeste nabo ville jeg aldri i livet flyttet.

Flyttet lenger ut på landet selv for et par år siden og angrer slett ikke, men her har jeg både skog, fjell, hav, ski og akebakke, bibliotek, samt skole innen en radius av 300 meter. Idrettshall og baner ca en kilometer unna. Butikken, kontorer mm ligger derimot 7 kilometer borte.

Er veldig tilhenger av å bo slik at barna får farte rundt litt på egenhånd og finne seg lekeplasser i naturen, gå på ski når de vil ( bare det er snø) og finne på mer ting selv. Nest yngste syntes at det var helt fantastisk å få lov til å gå til skole og å kunne gå alene til venner, da vi kom hit. Han ble også en helt annen gutt fordi han fikk bedre skolehverdager i en klasse med 13-15 elever en lærer og ofte også en assistent, enn i en klasse med 52 førsteklassinger i et stort rom som var avdelt i tre avdelinger med glassvegger og en lærer pr gruppe.

Eneste aberet er at det blir lite gåing om jeg ikke har tid til å gå tur, fordi vi alltid må kjøre til jobb og butikker. Før gikk jeg kanskje minimum 6 kilometer i løpet av en dag, nå er det nok 2-4, selv inkludert lufting av hund. - Er ofte alene hjemme, så da har jeg ikke barnevakt om jeg har lyst til å gå meg en kveldstur. - I helgene er det mye mer aktivitet og jeg kan også når som helst bruke to minutter på å komme meg ned i fjæra og fyre opp et bål eller et par minutter til for å slenge ut et fiskesnøre.

Endret 13. april 2014 av absinthia

[maid]

Det var kanskje ikke "landet", men landlig var det. Var vel 20 min unna byen, men en skulle ikke tro det. Hadde et lite småbruk med stort hus og 3 søsken. Det var et bra liv! Veldig bra! Det er grunnen til at jeg har valgt å flytte unna smørøyet. Jeg vil at barna mine skal få det samme. Jeg vil ikke være redd for å sende barna mine langs veien for å kjøpe is på kiosken. Rett og slett!

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp på et tettsted og trives bedre på bygda enn jeg gjorde da jeg bodde i en stor by, så nå bor jeg på bygda igjen.

Jeg er forøvrig også oppvokst med å sykle framfor å gå, og jeg ble sjeldent kjørt noen steder. Jeg syklet gjerne 1 mil for å besøke venninner, og syntes at det var helt greit.

Anonymous poster hash: 55ad3...45c

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp på landet, og mine barn kommer ikke til å gjøre det.

30 min til nærmeste butikk, 50 min tilnærmeste tettsted og 2 ttimer til nærmeste by.

Joda, fint med natur, men ville bo mer sentralt fra jeg var 8-9. Måtte kjøres overalt, nærmeste venn bodde 20 min unna på sykkel. Som vel også var blant de nærmeste naboene.

Anonymous poster hash: b4dd6...604

[Gjest Violetta]

En annen ting er at som tilflytter til en mindre plass er det slett ikke sikkert man blir inkludert blant dem som alltid har bodd der. Det er langt fra alltid at det er så idyllisk på landet som mange tror.

Endret 14. april 2014 av Violetta

[Celtic Heart]

Jeg har vokst opp både på bygda og i oslo, og det er positive og negative aspekter ved begge deler.

Jeg er vant til å komme meg rundt på egenhånd, og som en over skrev så syklet jeg kilometervis for å besøke venninner og kjæresten da den tid kom. Ble sjelden kjørt noe som helst sted, hvis ikke det var til nabobygda sent på kvelden.

I byen var alt mye enklere pga kollektiven og venner var nærmere. Det var flere ting å finne på.

Jeg trivdes best med mulighetene i byen og roen på bygda. Det gjør jeg nok fortsatt, iom at vi valgte å flytte fra oslo og ut på bygda igjen for at ungene skulle få vokse opp her. Nå som ungene begynner å bli større, er det oppe til vurdering å flytte næremere byen igjen for at ungene skal få mere valg på fritida si.

[Bixity]

Finnes ingenting bedre enn å bo på landet. Du har ro og fred rundt deg. Det å måtte kjøre inn til byen er bare et dilemma, og du blir fort vandt til det.

[NoFuss]

En annen ting er at som tilflytter til en mindre plass er det slett ikke sikkert man blir inkludert blant dem som alltid har bodd der. Det er langt fra alltid at det er så idyllisk på landet som mange tror.

Jeg bodde i byen og flyttet deretter på landet som tenåring. Å komme fra byen til denne bygda var ikke det letteste jeg har opplevd, især ikke siden bygdefolket var av den formening at byfolk var fandens svøpe, alt som var galt var byen og byfolket sin skyld. Jeg bodde der i 5 år og flyttet deretter langt vekk til en annen by. Jeg har beholdt et par venner på bygda, de to som gjorde livet verdt å leve i den tiden. Jeg bor landlig til nå som voksen, men ikke så mye bygdefølelse som der jeg bodde som tenåring. Kort vei unna byen og med god offentlig kommunikasjon som gjør at jeg ikke er avhengig av bil.

Endret 14. april 2014 av NoFuss

[AnonymBruker]

På landet har dere:

Sladrekjerringene:

De sladrer om alt og alle, og lever via andre, de spionerer og glor på deg når du er ute på tur eller ute i hagen. Har du en sånn en som nabo, kan du regne med å ikke få være i fred og etterhvert føle at du ønskerå flytte til byen der du kan være mer anonym. For du kan nemlig ikke være anonym på landet.

De nyinnflyttede med hund:

De har flyttet ut på landet, da må de selvsagt ha hund. Men ikke kontroll på hunden, da. De slipper den gjerne løs overalt så andre føler seg truet, og de plukker ikke opp bæsjen etter hundene sine. Noen ganger angriper hundene andre hunder og mennesker fordi de ikke er sosialiserte.

De normale:

Normale mennesker som lar andre være i fred. De hilser såvidt og smiler såvidt når dere treffes, men ellers passer de sine egne saker.

Joggerne:

De finnes sikkert i byene også. De jogger. Alltid.

De nyinnflyttede med barn:

Stort sett hyggelige. Men kan være en smule hysteriske, som at de krever endel sære ting på skole og i bhg, f.eks nulltoleranse for sukker eller lavkarbomat til barna. Noen av dem er gjerne med i gruppen "joggerne" også.

Ellers kan jeg si at jeg vokste opp på landet, ja, det positive var at det var null dop, lite alkohol, meget sunne verdier og et godt samhold med lite mobbing. Det forekom, men stort sett var alle greie. Vi var mye ute i naturen, nesten utelukkende ute i naturen, men ta i betraktning at dette var på 90-tallet, ting forandrer seg...

Det negative er jo disse sladrekjerringene, folk som skal ha hund siden de bor på landet (men som ikke oppdrar den eller har styr på den, de skal bare ha hund!), enkelte bønder kan være meget sære og plutselig finne ut at de skal rive ned halve skogen og bygge 150 nye, stygge rekkehus så turstien din blir ødelagt, det er langt unna alt gjerne (her er det en mil til byen), det er masse insekter som klegg, flått, knott, hestebrems, hjortelus og annen møkk som ødelegger "idyllen", det lukter kudritt hver vår fra jordene, traktorer bråker gjerne på søndagene tidlig om morgenen, alle kjenner alle (tro meg, det er absolutt ikke en positiv ting) og sikkert mye mer jeg ikke kommer på akkurat nå.

Anonymous poster hash: 644b5...4b4

[Celtic Heart]

Ellers kan jeg si at jeg vokste opp på landet, ja, det positive var at det var null dop, lite alkohol, meget sunne verdier og et godt samhold med lite mobbing. Det forekom, men stort sett var alle greie. Vi var mye ute i naturen, nesten utelukkende ute i naturen, men ta i betraktning at dette var på 90-tallet, ting forandrer seg...

Anonymous poster hash: 644b5...4b4

Ikke min erfaring på 90-talls bygda, ikke min erfaring nå