Gå til innhold

Vanskelig å delta på det sosiale i b.hagen


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Sønnen min har gått i barnehagen i halvannet år nå, og jeg kjenner ingen av foreldrene fra før. Barnefar kjenner heller ingen, men er til gjengjeld mye mer sosial av natur og prater lett med andre. (Vi er forresten ikke sammen.)

Jeg sliter litt med angst i sosiale settinger, men ikke verre enn at jeg er "oppegående" og hyggelig nok til å hilse på de andre foreldrene ved levering/henting. Det som ofte overrasker meg, er at mange av foreldrene ofte ikke løfter blikket en gang når det kommer andre foreldre eller når barna våre snakker sammen i garderoben ved hentingen. (Akkurat som om alle andre også har sosial angst..)
I tillegg ble jeg kjent med en av de andre mammaene gjennom en felles venninne for en stund siden, men når vi møttes i barnehagen noen dager senere, var det som om vi ikke kjente hverandre likevel.
I og med at jeg sliter litt med denne angsten, er det sånne ting jeg ofte tenker mye på..

Det har vært ett foreldremøte så langt, men da dro barnefar, mens jeg hadde sønnen. Ellers klarte jeg å presse meg til å delta på en julefest og en påskesamling. Julefesten var ganske langtekkelig, varte i mange timer og det var ingen kjente fjes der. Det virket som om alle de andre kjente hverandre fra før og praten fløt lett mellom de.

Det jeg lurer på, er hvor godt legges det merke til når en av foreldrene til stadighet ikke dukker opp på det som skjer? Og hvordan bli kjent med folk når alle virker så avvisende?

Jeg prøver ikke å sno meg unna noe pga. angsten, jeg prøver virkelig å delta på alt jeg kan. Men det er vanskelig når barnefar også ikke helt forstår problemet mitt og ikke kan støtte meg på noe måte.

Det er også til stadighet arrangementer og møter som blir laget for mammaer, pappaer, foreldre til barn i den og den aldersgruppen, som lages i regi av de foreldreutvalgte. Selv om dette nok en er en gyllen mulighet til å nettopp bli kjent med noen, er det likevel ikke noe jeg kunne tenke meg å dra på alene, etter som alle føles som helt fremmede for meg. Hvis man ikke en gang hilser i barnehagen, hva skal vi da snakke om på ett "treff"?

Er det flere som føler på dette noen ganger? :vetikke:



Anonymous poster hash: d0270...4c9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Kjenner jeg gruer meg til småtten skal begynne i barnehagen til høsten:/

Har liten omdømme der jeg bor, og blir holdt utenfor forde jeg kommer fra en annen by..

Nei, selv om jeg har kjæreste så tviler jeg på at vi gidder å være supersosiale med folk som ikke vil prate med med. Vi får heller prate til hverandre.

Men forstår din frustrasjon, HI.

Det må føles aldeles grusomt å sitte alene til allmenn beskuelse. Og det å bli behandlet som luft , må være aldeles grusomt.

Er veldig sikker på at både jeg og samboeren min hadde pratet med deg om vi var i samme barnehage:)

Så lenge du vet at du har et liv utenom barnehagen, så skal du ikke uroe deg over den usosiale barnehagen.

Du går ta med deg magasiner eller strikketøy, mobil. Og lat som at du er opptatt.

Synes folk burde skamme seg som ikke legger merke til andre enn sine egne venner.

Anonymous poster hash: 0f4fd...01a

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette har jeg og faktisk tenkt på :) Har ikke angst eller no, men er ikke oversosial med folk jeg ikke helt finner tonen med. Jeg tenker det at det går seg nok til, litt smalltalk eller så får jeg bare henge litt rundt :)

Jeg er alene med lillegutt og faren har så vidt samvær så han kommer ikke til å delta noe, så jeg har faktisk ikke mulighet til å bli med på alt av det sosiale. Ikke har jeg lyst heller, føler det er "tvangssosialisering". Altså vi blir plassert sammen pga. en ting og det er et at vi har barn i samme alder... Det er ikke nok for meg.

Dessuten så har jeg det travelt nok nå, og det vil jo bare bli mer travelt når lillegutt begynner i barnehagen for da skal jeg jo ut i jobb og timene strekker ikke til. Heldigvis :rolleyes:



Anonymous poster hash: 6c183...ad9
  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er også lite sosial av meg. Nå går alle barna mine på skolen, men der er det det samme opplegget. Foreldremøter/sosialkveld med grilling og rebusløp/spillkveld i klasserommet på skolen o.l. Jeg sliter med å prate med folk jeg ikke kjenner. Jeg er sjenert av meg og gjør ikke mye ut av meg.

Jeg har f eks møtt foreldre på lekeplassen fordi barna våre er venner, men jeg føler at andre foreldre ser ned på meg bare fordi at jeg f eks leker med barna mine på lekeplassen, dvs, at jeg tør å dumme meg ut og leke gjemsel, disse med de, tulle med de osv. Og da er jeg i deres øyne ikke voksen nok.... Har også fått inndirekte kommentarer på det.... Og pga av det, så holder jeg meg rett og slett for meg selv. Jeg gidder rett og slett ikke å bli kjent med andre som skal dømme meg bare fordi jeg er som jeg er. Det er ikke noe galt med måten jeg er på.

Jeg husker også disse juletrefestene fra når barna mine gikk i barnehage. Mange ukjente mennesker og der skulle man sitte i noen timer. Jeg pratet aldri med noen av de andre foreldrene. De andre foreldrene kjente mesteparten der og de satt liksom i gjenger.

Jeg kan forstå det at de vil at foreldrene skal bli kjent med hverandre i barnehagen/på skolen, men når det nærmest blir forventet av deg/man føler seg "presset", ja da trekker jeg meg unna, fordi jeg vil ta dette i mitt eget tempo og det fatter ikke enkelte folk. Er ikke alle som er komfortabel med alle disse sosiale sammenkomstene...

Endret av Kittykat
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner meg igjen i alt du skriver! Trodde selv at det skulle bli lettere når mine to jenter ble eldre, men tok grundig feil! Håndballkamper hver helg, sitter på tribunen med foreldre som ser ut til og ha kjent hverandre hele livet. Håndballcuper som strekker seg over en hel helg (virkelig et mareritt!!!) Sammenkomster i regi av skolen som sommeravslutninger, juleavslutninger, (dette får du også gleden av å delta på i diverse fritidsaktiviteter barna vil ha) karneval, kunstutstillinger og fandens oldemor.

Velger likevel å delta, føler det er viktig for barna. Mistenker for øvrig at jeg kan ha svak asperger, uten at jeg har blitt utredet for dette.



Anonymous poster hash: d492b...ebe
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som barnehageassistent må jeg jo si at jeg legger merke til om det er foreldre som ikke dukker opp på arrangementer, mest med barna i tankene selvfølgelig.
Det går jo ann å prate med de ansatte i barnehagen på slike arrangementer, da er det ofte at man kommer i snakk med andre foreldre samtidig :)

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg tror kanskje noen av dere her inne er litt oversensitive.

Jeg er en veldig blid og sosial type, men merker allikevel at det er mange foreldre i barnehagen som er unnvikende (ikke hilser), eller ikke er spesielt kontaktsøkende på lekeplassen. Dette betyr jo ikke at det er noe galt med dere! Og det betyr heller ikke at de dømmer dere. Og om de så skulle gjøre det, så hvorfor bry seg om det? Det får vel være deres problem at de ikke gidder å leke med barna sine. Det er fantastisk at dere gjør det!

Noen folk er jo bare ikke spesielt hyggelige, eller de er opptatt med seg og sitt. Det reflekterer ikke nødvendigvis på dere. Så det synes jeg ikke dere skal tenke noe særlig på.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forsøker å hilse til de foreldrene barnet mitt leker med, men noen ganger har jeg det så travelt at jeg bare forsøker å snike med ubemerket avgårde.. Ikke tro at dette har noe med deg å gjøre.

Jeg er innflytter her og kjenner ikke mange, men jeg er tålmodig :) Jeg ser at nå som barna har kommet i barnebursdagsalder blir det en del mer kontakt med foreldrene i barnehagen. Om du ikke vet hva du skal si, så spør om barna deres; folk vil alltid gjerne snakke om barna sine :)

Ellers legger jeg merke til at selv om jeg er sjenert, så er mange av de andre foreldrene minst like sjenerte, utrolig nok..De virker litt opptatt av seg og sitt på slike fellesarrangementer, men det er jo antagelig fordi de ikke tør å ta kontakt med nye mennesker, funderer jeg på.



Anonymous poster hash: d5c45...894
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt noe av det samme problemet. Har ikke sosial angst, tvert imot elsker jeg å møte nye folk. Men da jeg fikk meg samboer kom barn i barnehagen med på kjøpet:) Jeg og barnefar ble møttes desverre da det gikk nedover i forholdet til han og barnets mor, så jeg er noe av grunnen til at det ble slutt mellom dem. Men det har aldri vært noe problem for henne, og vi er gode venner. Derimot føler jeg at hennes venninner som har barn i samme barnehage som oss, hater meg. Alle fedre hilser og smiler, men det er kun ei dame som hilser på meg. Det kan være fordi jeg vet av henne fra før. Nå er vi fra ei relativt lita bygd, så det er ikke kjempe mange barn som går der, men det er ingen fra min omgangskrets som har barna sine der, så jeg syns det er kjempe ubehagelig ved henting og levering.

Det verste var en dag jeg skulle hente lillegutt, og det viste seg at det var foreldrekafè. Jeg ville jo selvsagt ikke skuffe gutten med at vi måtte hjem med en gang så vi ikke fikk boller og saft. Så jeg beit tennene sammen og heiv meg i det. Ble sittende ved ''pappabordet'', følte at alle på ''mammabordet'' satt å skuet på meg. Det var noe ubehagelig. Men det var koselig uansett, jeg hadde det trivelig sammen med pappaene.

Min konklusjon her er, kom deg inn hos fedrene. Det er det enkleste. De er som regel mer åpne, og lettere å prate med:) Lykke til!



Anonymous poster hash: 3f23c...96e
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det har blitt mye enklere å komme i kontakt med andre foreldre nå når datteren min har blitt så stor at de er med hverandre hjem etter barnehagen. Da blir det ofte en kopp kaffe med foreldrene når de kommer for å hente ungene sine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Sobril

Jeg er sånn selv. Har egentlig ikke problemer med å komme i kontakt med folk ellers, men ved aktiviteter i regi av skolen er det annerledes. Føler liksom at alle kjenner alle, bortsett fra meg (som egentlig helst vil være i fred men allikevel føler meg dum som ikke snakker med noen).

Endret av Sobril
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig med Patton- prøv å ikke tolke manglende interesse på en personlig og negativ måte, for det er nok ikke intensjonen!

Jeg må innrømme at jeg er en av de som ikke er interessert i å bli kjent med noen i barnehagen eller på turngruppa, rett og slett fordi jeg allerede er del av ørten foreldregrupper med eldre barn, og man går litt lei etter hvert. Jeg er selvsagt hyggelig og høflig, og småprater når jeg må, men jeg har nok på meg teflonansiktet og lar det bli veldig uforpliktende og kjapt. Det har IKKE noe med den andre parten å gjøre og jeg håper ingen tolker det slik.

Og i motsetning til AB #2 synes jeg det aldeles ikke er grusomt å sitte alene, tvert imot. På juletrefester eller sommerfester er jeg gjerne med og organiserer, eller sitter for meg selv og prater med barna mine. Noen ganger treffer vi kjentfolk, noen ganger ikke. Det er uansett null stress. Andre tenker ikke masse om de som sitter alene, de har nemlig nok med seg selv ;)

Selv de av oss som er lite sosiale, blir kjent med noen når det har gått lang nok tid. Når barnet ditt får seg fritidsinteresser og du er "tvunget" til å stå med de samme folkene på sidelinjen eller ved vantet eller i gangen, uke inn og uke ut, så får du antagelig en større omgangskrets enten du vil det eller ei. I mellomtiden anbefaler jeg å være fornøyd med overfladisk småprat, hvis du klarer. Og ikke tenk at det er du som er dårlig på kontakt. Jeg går aldri i barnehagen uten å skulle haste videre rett etterpå, og tenker nok at enkelte foreldre synes jeg er i overkant uinteressert i å prate med dem. Men sånn blir det når du har hatt barnehagebarn i 15 år og sett foreldregrupper komme og gå... ;)

I bunn og grunn er det jo ikke så viktig hva andre tror om noen av oss, så lenge barna er fornøyde, TS :)

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg drar på både foreldremøter, juleavslutning, påskelunsj, sommeravslutning osv. Har likevel ikke kontakt med noen av foreldrene. De snakker seg i mellom og virker lite interessert i å snakke med meg. Vet ikke om det har med at jeg er yngre enn dem eller hva, men sånn er det i alle fall. På en måte synes jeg det er litt kjipt, på en annen side like greit, for da slipper jeg å bruke masse energi på småprat. Jeg blir veldig slitent av å småprate med fremmedfolk da praten ikke alltid flyter naturlig av seg selv. Uansett er aldersforskjellen så stor at jeg antar det ikke vil være naturlig å skulle finnet på noe på fritiden, så.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

synes du skal bruke lite energi på det

hvorfor skal man bruke tid på folk som det eneste man har felles med er barn i samme barnehage?



Anonymous poster hash: e8a55...02b
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...