Hvorfor vil du ikke ha barn?

[AnonymBruker]

- Tror ikke jeg egner meg så godt som far

- Ikke funnet noen å dele livet med, kunne nok ikke tenkt meg barn med noen av eksene

- Ikke tid til det

- Egentlig ikke lyst på

- Egne barn vil da fortsatt være små når mine foreldre begynner å bli gamle og kanskje trenger mer hjelp enn i dag. Siden jeg er enebarn og ting da faller kun på meg så vil jeg raskt havne i en situasjon med omsorg for egne barn, gamle foreldre og en stressende og tidkrevende jobb. Da hadde jeg faktisk gått under så derfor er det nok en grunn til å droppe det.

- Klikker egentlig ikke med barn, hverken andres i familien eller barn generelt. Ville ikke utsatt et barn for min omsorg.

Anonymous poster hash: 90b28...a10

[AnonymBruker]

Et spørsmål til alle dere som ikke vil ha barn... Dere sier ofte at det er fordi dere ikke liker barn. Men tenker dere ikke på at det er jo ikke så mange år de er barn...? Liker dere ikke tenåringer, unge vokse og voksne heller? Som fremdeles er barna deres, men også familie som kan besøke dere, finne på ting med dere osv?

Jeg har kjempegodt forhold til mamma nå for eksempel, og jeg er jo voksen. Tenker hun hadde hatt det kjedelig uten oss barna (selv om vi nå er voksne) som finner på ting med henne, spsier middag hos henne osv.

Det jeg vil frem til er jo at en familie er jo så mye mer enn småbarn! Småbarn er de en kort periode i livet... Jeg har jo ikke akkurat valgt å få barn selv fordi jeg digger snørrete småunger med bleier...det er jo mer fordi jeg vil ha familie. Resten av livet....

Bare lurer på hvordan dere ser på dette... Har dere for eksempel ikke godt forhold til egne foreldre? Vil dere ikke oppleve det samme selv?

Anonymous poster hash: 52036...5f0

Ja, selvsagt representerer barn kanskje en berikelse for noen eldre, men dette er på ingen måte en garanti. Kjenner til nok av tilfeller der familien regelrett driter i sine gamle og det eneste jeg kan tenke meg er ennå litt mer kjedelig enn å ikke ha barn som besøker deg er det å faktisk ha barn men som ikke gidder å besøke.

Jeg skal nok greie å få aktivisert meg likevel, har alltid vært en som tar initiativ til nye relasjoner selv i voksen alder og min plan er å leve så lenge jeg er frisk nok til å ha et sosialt liv. Om jeg skulle bli handicappet/skadet/syk på en måte som tilsier at jeg blir sengeliggende så avslutter jeg hele greia. Livet skal leves så lenge det gir en noe, ikke et sekund lenger.

Anonymous poster hash: 90b28...a10

[AnonymBruker]

Å få barn bare for at noen skal besøke deg når du blir eldre er jo helt hinsides!

Er ingen garanti for at relasjonen mellom barn og forelder blir såpass god at det skjer, da syns jeg heller man skal skaffe seg venner.

Jeg er kjempeglad i mine foreldre, liker å bruke tid med de. Hadde en flott barndom og alt det der. Så er ikke der det kommer ifra.

Barn er ikke for meg. Syns hundene mine er mer enn nok ansvar.

Anonymous poster hash: 589ac...2ea

[Ansjosen]

Jeg venter fortsatt på at det overveldende ønsket om barn skal dukke opp, det hr det enda ikke gjort. Derfor har jeg ikke barn.

Om det betyr noe liker jeg barn, omgås de gjerne, helst når de er så store at vi kan kommunisere :-) Har bare ikke noe ønske om egne.

[AnonymBruker]

Før da jeg var yngre så kunne jeg nok tenkt meg barn, men nå som jeg begynner å bli eldre, så blir bare den tanken mer og mer fjern for meg.

Jeg blir 30 i år, og har enda ikke funnet en egnet mann å få barn med, og jeg er heller ikke på leting, og ingen av delene er noe savn. Og for å være helt ærlig så er jeg ikke så glad i barn at det gjør noe.

Har nok med meg selv for tiden, og må få orden på ting og tang før jeg tenker i de baner. Har tenkt til å begynne på skole igjen, og det vil da ta 4-5 år før jeg er ferdig med den nye utdanningen. Og å få barn før den tid er helt uaktuelt, så tiden løper i fra meg, men samtidig så er det helt greit.

Har hunder som beriker livet mitt, og for meg så er det nok føler jeg.

Jeg har også litt tung bagasje med meg, så for å være helt ærlig med meg selv, så tror jeg det er liksågreit å velge bort barn først som sist.

Anonymous poster hash: 016f8...e2e

[Gjest *dragoon*]

Skreppamedleppa har egentlig sagt det helt som jeg ville gjort! Eneste tillegget for min egen del er at jeg ønsker meg masse dyr. Og det kommer til å ta opp såppass mye av min tid og økonomi at det hadde ikke vært mulig å ha et barn i tillegg.

Snakket om at man når de vokser opp har noen til å ta vare på seg og ha det hyggelig med er også fremmed for meg. Jeg har hatt en dårlig oppvekst og har ikke noe godt forhold til foreldrene mine..

[Tabris]

Det er absolutt ingenting med et liv med barm som tiltaler meg.

[Rainbow]

Jeg har svart på dette i utallige tråder tidligere, men skal prøve å lage en kortversjon.

Det å skulle ha barn føles bare feil og rart for meg. Det er som en helt absurd greie "alle" vil være med på som jeg overhodet ikke skjønner. Som om alle skulle sagt at det er klart jeg må bo en iglo, eller kjøpe en flokk sauer. Og at alle så kjemperart på meg som ville bo i hus. Uten sauer. Det er altså bare virkelig ikke meg. Jeg er usikker og redd rundt unger, aner ikke hvordan man behandler dem eller prater til dem, blir utålmodig og sliten i hodet av lydene de lager og syns alt fra graviditet til fødsel høres fryktelig skummelt, vondt, ekkelt, rart og fremmed ut.

Det handler ingenting om mer fritid, for jeg har både hund og hest, og det tar mye tid begge deler, og jeg kan ikke reise hvor jeg vil eller bruke penger bare på meg.

Men jeg tror at det instinktet, den intense lysten og behovet for barn, og den "jeg bare vet jeg vil" -følelsen de fleste som blir mødre har, det er den samme jeg har, bare med motsatt fortegn. Jeg bare vil virkelig ikke, og det er det som er riktig for meg. Og heldigvis også for min kjære.

[AnonymBruker]

Fordi det ikke er verdt risken med analinkontinens eller sorgen som hadde komt om noe hadde skjedd med barnet.

Anonymous poster hash: 6bf5a...a2f

[Gjest Naria]

Jeg tror jeg for egoistisk til å være (en god) mor. Jeg ønsker ikke å gi så mye av livet mitt til et annet menneske. Dessuten synes jeg barn er uinteressante og kjedelige. Alle sier at det vil føles annerledes med et eget barn, men jeg er ikke overbevist.

Jeg har ikke bestemt meg 100% enda, men jeg har ikke blitt mer lysten på barn, selv om jeg nærmer meg 30.

Endret 26. januar 2014 av Naria

[Djungelvrål]

Barn er bråkete, dyre, grisete, plagsomme, ekle og kravstore. Motbydelige vesner.

Hvis barn er slik er det ene og alene foreldrene sin feil, man får de barna man vil ha. Mer eller mindre. Min sønn er ingenting av det overnevnte, fordi jeg ikke ville ha et slikt barn.

[skreppamedleppa]

Hvis barn er slik er det ene og alene foreldrene sin feil, man får de barna man vil ha. Mer eller mindre. Min sønn er ingenting av det overnevnte, fordi jeg ikke ville ha et slikt barn.

Det er vel ingen foreldre som ønsker seg slike barn selv, og det kan også være vanskelig for foreldre å se sine egne barn på den måten andre mennesker ser barna deres men det finnes utvilsomt langt flere barn som er ufyselige enn mødre som er villige til å innrømme at deres små søte poder egentlig er noen store jævelunger.. perspektivet endres ofte når man ser det hele utenfra

[AnonymBruker]

Fordi jeg ikke har lyst på barn, det sier vel det meste og trenger således å være den eneste grunnen. Jeg har ikke lyst til å flytte til Svalbard heller for resten av livet mitt, derfor så trenger man jo ikke gjøre det.

Men av andre grunner så tenker jeg ikke øyeblikkelig på barn som skjønne, søte og nusselige. Det er klart at barn kan være det også og det er helt sikkert mange gleder med barn om man ønsker seg de, men jeg tenker på snørr og bæsje bleier, på mange våkenetter, på hylende unger på butikken, trass alder, sutring mas og kjas, herjing, henting og bringing på alle døgnets tider og aldri fred å få.

Så klart er det ikke bare dette det å få barn består av, men det er det jeg øyeblikkelig tenker når jeg tenker på barn, dette ønsker jeg ikke for livet mitt.

Så ønsker ikke partneren min seg barn og har tatt et meget bevist standpunkt om den saken og kan ikke få barn, når jeg elsker mannen min, men ikke ønsker meg barn så sier det seg jo selv at det ikke blir noen barn.

Så om jeg mister jobben i måren, huset mitt brenner ned i overmåren, mannen går i fra meg neste uke og livet mitt raser sammen så ville jeg beskrevet det som relativt kjipt, nei egentlig ville jeg sikkert beskrevet det som ganske jævlig. Men jeg ville kun hatt meg selv å tenke på. Om økonomien min forandrer seg så er det kun meg selv jeg må skaffe meg mat til og ikke 4 småunger som skriker "skal ha, skal ha". (og nå skal det ganske mye til for at alt ser så svart ut, men likevel så er det noe med at uansett hva som skjer av gode og dårlige ting så er det ingen andre enn meg selv som må ta konsekvensen av det).

Så er vi tross alt overbefolket på jorden, vi trenger ikke flere mennesker. Menneskets verste fiende er ironisk nok andre mennesker og overbefolkning.

Så tenker jeg på worst case scenario, hva om datteren min hadde blitt voldtatt, drept, kidnappet etc.. Det skjer jo aldri oss selv, men det tenkte sikkert moren til Stine og Sofie Austegard (baneheidrapene) også, men det skjedde og det skjer, hvordan hadde jeg taklet det? Ikke en ting jeg ønsker å sette meg inn i for å være ærlig.

Jeg ønsker heller å bruke tid og omtanke og medmenneskelighet på de mennesker som allerede finnes på denne kloden fremfor å trøkke en "mini me" ut av meg.

Jeg vet hva jeg har, et godt og fantastisk liv som jeg er så og si 100% fornøyd med og gresset er så ubeskrivelig grønt og frodig på denne siden av gjerde at jeg på ingen mulige tenkelige måter har lyst å hoppe over gjerde til foreldre siden bare for å finne ut at jeg mistrives der. Skulle jeg noensinne angre på at jeg ikke fikk barn så går det igjen kun ut over meg selv, skulle jeg dermed angre på at jeg ble mor så går det ut over et barn.

Jeg tror de færreste er så redd for å leve livet som deg. (Ikke fordi du ikke ønsker deg barn, men på bakgrunn av tankegangen din når det gjelder det å leve)

Anonymous poster hash: 0cdc2...93a

[AnonymBruker]

-Hverdagslige argumenter som: Hyl og skrik, drittbleier,matrester og masse ansvar,bekymringer og forpliktelser.

-Helsemessige argumenter som: Risiko for å skade kroppen i forbindelse m.svangerskap, maltraktert underliv pga. fødsel, føde hjerneskadde unger som aldri vil klare seg selv,osv...

Anonymous poster hash: 57d77...690

[skreppamedleppa]

Jeg tror de færreste er så redd for å leve livet som deg. (Ikke fordi du ikke ønsker deg barn, men på bakgrunn av tankegangen din når det gjelder det å leve)Anonymous poster hash: 0cdc2...93a

Tror ikke du skal bekymre deg så mye for det du for å si det på den måten, men du skal være ganske naiv om du tror verden er en stor rosa lykkesky..At du leser innlegget mitt på den måten du gjør kan ikke jeg noe for, som sagt det finnes 1000 vis av grunner til å ikke få barn, og ikke en eneste grunn til å få små snåttiser. Det at det kan skje noe galt er bare en liten flis av en grunn, men det er likevel en grunn.

[AnonymBruker]

Tror ikke du skal bekymre deg så mye for det du for å si det på den måten, men du skal være ganske naiv om du tror verden er en stor rosa lykkesky..At du leser innlegget mitt på den måten du gjør kan ikke jeg noe for, som sagt det finnes 1000 vis av grunner til å ikke få barn, og ikke en eneste grunn til å få små snåttiser. Det at det kan skje noe galt er bare en liten flis av en grunn, men det er likevel en grunn.

Hvor gammel er du? Er dette et valg du har holdt fast ved i mange år?

Anonymous poster hash: 57d77...690

[AnonymBruker]

Hvis barn er slik er det ene og alene foreldrene sin feil, man får de barna man vil ha. Mer eller mindre. Min sønn er ingenting av det overnevnte, fordi jeg ikke ville ha et slikt barn.

Min søster er overbevist om at ungen hennes ikke er slik, men ungen er, i mangel på bedre ord, en liten drittunge. Men hun ser det ikke selv.

Anonymous poster hash: 589ac...2ea

[skreppamedleppa]

Hvor gammel er du? Er dette et valg du har holdt fast ved i mange år? Anonymous poster hash: 57d77...690

Blir 30 i år og ja det er det.. som sagt verken eggstokker eller livmor har noensinne klødd meg bak øret og spilt meg et puss, kan aldri noensinne huske at jeg har tenkt i et lite øyeblikk en gang at jeg har lyst på barn.

[AnonymBruker]

http://www.klikk.no/foreldre/helse/article879398.ece

Anonymous poster hash: 0d24d...bd4

[Mortifera]

Jeg vil som regel ikke ha barn fordi jeg er redd for å bli forlatt av min kjære og da må ta vare på barna alene. Har også hatt det ganske vanskelig som barn og ungdom og er redd for at mine barn skal måtte oppleve det samme.