Abort-tiden etter..

[AnonymBruker]

Hei

Jeg er ny her inne.

Jeg er en ung jente som nettopp har tatt abort og jeg ønsker å dele mine tanker her og håper noen vil dele sine med meg.

Jeg ble raskt gravid, etter kun en mnd bekjentskap med partneren tok jeg en graviditetstest som viste positiv. Det kom som et stort sjokk og jeg ble selvfølgelig lei meg for jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Jeg er som sagt ung, men er glad i barn og ser veldig frem til den dagen jeg får egne barn, derfor var avgjørelsen om å skulle ta abort veldig vanskelig for meg når jeg faktisk ønsker barn, men grunnen til at det endte med det var pga kort bekjentskap og at det ikke var riktig tid pga skole osv. Mest av alt følte jeg veldig press fra partneren fordi jeg føler jeg hadde ødelagt hans planer om skolegang hvis jeg hadde beholdt.

Nå er det 3 dager siden og jeg har skikkelig anger følelse og jeg er veldig trist. Partneren var der for meg under selve aborten og noen av dagene etterpå, men nå føler jeg meg alene og det virker som om det ikke er gått inn på han i det hele tatt. At det er noe man bare kommer over, over natten, slik virker det for han. Dette må jeg bære med meg resten av livet og det er tungt å tenke på.

Er det noen som har hatt en lingnende situasjon eller har hatt samme anger følelse? Hvordan har dere taklet tiden etter aborten?

På forhånd takk for svar, setter stor pris på det :-)

Anonymous poster hash: fa48f...661

[Celtic Heart]

Menn takler slike ting på en helt annen måte enn oss kvinner. De tier det I hjel for å håpe at det skal gå over fortere.

Det er tungt å ta abort, selv om man gjør det av alle de rette grunnene.

Det er en sorgprosess du skal igjennom. En dag vil du våkne opp og det gjør ikke like vondt lenger. Hvor lang tid det vil ta er individuelt.

Det viktigste er å snakke med partneren din om det og fortell ham at du føler det slik du gjør. Jeg ventet for lenge med å ta det opp og det viste seg at jeg hadde lagt sten til min egen byrde ved å tro han ikke brydde seg, for det gjorde han.

:klem

Endret 25. august 2015 av Celtic Heart

[AnonymBruker]

Er dere sammen? 

Anonymous poster hash: ce9b4...217

[Gjest95]

Takk for tilbakemelding.

Ja, er nok veldig forskjellig både for kvinner og menn og fra person til person om hvordan man reagerer, og det har jeg full forståelse for. Men hadde trodd at det gikk mer inn på han en det har gjort.

Riktig nok var jeg hos gynekologen alene, han ventet utenfor. Jeg fikk se "den lille klumpen" som enda ikke var stor, men jeg fikk se tydelig at den "vibrerte", så hjertet hadde begynt å slå. Det har virkelig klistret seg i hodet mitt, og det gjorde graviditeten mer virkelig, så alt dette gjør at jeg føler meg ekstra trist eller hva jeg skal si.

Vi har som sagt kjent hverandre veldig kort, er 2 mnd nå, så det ville blitt spesielt å begynne et forhold med graviditet etter så kort tid, men jeg tenker også på om det faktisk kunne ha funket.

Vi har ikke hatt den samtalen enda, om å bli sammen liksom, har vært viktigere ting å ta stilling til, men det er noe å ta tak i nå.

Vi er begge veldig interesserte, men kan ikke noe for at jeg tenker/ser litt annerledespå han nå etter dette. Men ssamtidig har jeg aldri møtt en så fantastisk fyr før og jeg er glad for å ha møtt han og jeg har aldri blitt behandlet så bra før, så hjertet mitt vil prøve.

Men hvordan kommer man seg "videre" fra aborten? Man glemmer jo aldri, men vil takle dette på best mulig måte...

[AnonymBruker]

Jeg ville tenkt at du gjorde det beste for alle 3 jeg...! Det var det jeg gjorde når jeg tok abort med barn nr 2. 

Forholdet vårt hanglet, vi hadde et barn fra før og jeg følte langt inni beinmargen at det ville bli mer problemer for meg enn goder. Jeg ville ikke kunne klart å være alenemamma til 2 barn og fullføre skole med jobb ved siden av. Han ville ikke hatt råd til å hjelpe økonomisk og jeg ville ikke bli en av de mammaene som ikke har råd til bensin til å dra på stranda. Det hadde sikkert vært en flott 3åring i dag, men jeg ville ikke kunne vært den mammaen jeg er.

Ei venninne fortalte meg engang settningen "uansett hva du gjør vil du være egoistisk, du må bare lære deg å leve med dine valg". Jeg synes den er fin å tenke på, for det hadde også vært egoistisk å beholde barnet.

Anonymous poster hash: c029d...bba

[AnonymBruker]

 

Jeg ville tenkt at du gjorde det beste for alle 3 jeg...! Det var det jeg gjorde når jeg tok abort med barn nr 2. 

Forholdet vårt hanglet, vi hadde et barn fra før og jeg følte langt inni beinmargen at det ville bli mer problemer for meg enn goder. Jeg ville ikke kunne klart å være alenemamma til 2 barn og fullføre skole med jobb ved siden av. Han ville ikke hatt råd til å hjelpe økonomisk og jeg ville ikke bli en av de mammaene som ikke har råd til bensin til å dra på stranda. Det hadde sikkert vært en flott 3åring i dag, men jeg ville ikke kunne vært den mammaen jeg er.

Ei venninne fortalte meg engang settningen "uansett hva du gjør vil du være egoistisk, du må bare lære deg å leve med dine valg". Jeg synes den er fin å tenke på, for det hadde også vært egoistisk å beholde barnet.

Anonymous poster hash: c029d...bba

 

 

 

Hvordan mener du abort er det beste for barnet? Jeg tror TS hadde blitt en flott mor om hun hadde beholdt, og ungen hadde nok fått et verdig liv.

Føler liksom det aller verste for et barn er å ikke få muligheten til et liv. Selvfølgelig om foreldrene var for unge, eller det bare rett og slett var umulig, men det du sier nå er faktisk litt drøy. Du sier faktisk rett ut at baby har det bedre om h*n aldri må finnes, enn om h*n kommer til verden. Det tror ikke jeg. Det beste for de TO kanskje, men ikke for alle tre.

 

Jeg er ikke imot abort, på ingen måte. Hvis det var best for deg TS, så ok. Syntes grunnlaget kanskje var litt løst (mener man bør stå for sine handlinger, og abort ikke skal brukes som et slags prevansjonsmiddel - kun hvis det faktisk ikke går at all)

 

 

Anonymous poster hash: e9739...72d

[AnonymBruker]

Den gang jeg tok abort var mine personli problemer enorme slik at selve inngrepet og tiden etterpå kun føltes som en lettelse.Aldri heller sørget eller hatt behov for det.På tross av at jeg er et følelsesmenneske.

Har en søster som klandrer åpenlyst alle som tar abort deriblant meg og hun er innviet i hemmeligheten.Men hun er bare sart og egoistisk og vil ha kontroll på at andre burde skamme seg.Hun har visst hatt det litt for enkelt i livet stakkars.

Anonymous poster hash: 9474e...2f3

[Gjest95]

Takk for tilbakemeldinger fra dere, det setter jeg stor pris på!

Er nok bare noe jeg må komme meg gjennom og gå videre fra selvfølgelig, men at det vil ta tid, det merker jeg.

Var ikke meningen å starte en diskusjon her, bare tanker fra andres situasjoner og om dette kunne hjelpe meg gjennom dette og at jeg fikk se ting klarere, det gjør jeg nå.

Men anger følelsen vil nok sitte igjen en god stund, men håper at jeg med tiden vil se litt bort i fra det. Selv om jeg vet at dette var riktig valg, kommer nok alltid "hvis" tanken være der...

[AnonymBruker]

Takk for tilbakemeldinger fra dere, det setter jeg stor pris på!

Er nok bare noe jeg må komme meg gjennom og gå videre fra selvfølgelig, men at det vil ta tid, det merker jeg.

Var ikke meningen å starte en diskusjon her, bare tanker fra andres situasjoner og om dette kunne hjelpe meg gjennom dette og at jeg fikk se ting klarere, det gjør jeg nå.

Men anger følelsen vil nok sitte igjen en god stund, men håper at jeg med tiden vil se litt bort i fra det. Selv om jeg vet at dette var riktig valg, kommer nok alltid "hvis" tanken være der...

 

Jeg ville slått opp og gått videre. 

 

Dersom brukernavnet ditt stemmer og du er 20 år er dette neppe din fremtidige ektemann uansett. Virker kanskje brutalt, men guttene du treffer nå er midlertidige. Om 10 år er du en annen person enn du er nå, med andre behov og krav til en partner. 

 

Det andre er at, sammen med aborten, ville det bli bra for deg å avslutte et kapittel og starte et nytt. 

Anonymous poster hash: ce9b4...217

[AnonymBruker]

 

Hvordan mener du abort er det beste for barnet? Jeg tror TS hadde blitt en flott mor om hun hadde beholdt, og ungen hadde nok fått et verdig liv.

Føler liksom det aller verste for et barn er å ikke få muligheten til et liv. Selvfølgelig om foreldrene var for unge, eller det bare rett og slett var umulig, men det du sier nå er faktisk litt drøy. Du sier faktisk rett ut at baby har det bedre om h*n aldri må finnes, enn om h*n kommer til verden. Det tror ikke jeg. Det beste for de TO kanskje, men ikke for alle tre.

 

Jeg er ikke imot abort, på ingen måte. Hvis det var best for deg TS, så ok. Syntes grunnlaget kanskje var litt løst (mener man bør stå for sine handlinger, og abort ikke skal brukes som et slags prevansjonsmiddel - kun hvis det faktisk ikke går at all)

 

 

Anonymous poster hash: e9739...72d

 

 

Jeg mener vel at i en slik situasjon så vil det være det beste å se på det på den måten enn å gå rundt med dårlig samvittighet og anger til all tid?

Alle reagerer ulikt og alle vil se på dette på en ulik måte, jeg fortalte hvordan jeg så på det i min situasjon. Man bruker ikke abort som prevensjon, men prevensjonen kan feile og det er dødskjipt å måtte stå i en slik situasjon!

Jeg selv stod i den possisjonen hvor jeg nesten ikke turde dra tilbake til sykehuset, fordi jeg fikk kjeft av sykepleieren som mente på at jeg var uansvarlig til tross for at jeg brukte prevensjon. Hun trodde ikke på meg og øste ut sin mening om hvilket forferdelig menneske jeg var så snart vi forlot legen. Uproft! Jeg var voksen og hadde fra før et barn på skolen, selvfølgelig vet jeg å beskytte meg selv.

 

Jeg tviler ikke på at ts ville bli en god mamma, jeg og kan se og lese at hun virker reflektert og at det var en stor påkjenning på henne.

Brått så ville TS få det bedre uten barn enn med barn med denne mannen.. who knows?

 

Kan legge til at jeg ikke så på fosteret på samme måten som det du gjør. For meg var det ikke et levedyktig vesen og føler derfor ikke at jeg har drept noen. Kanskje derfor vi ser ulikt på det, og i min bok er det lov og jeg respekterer din mening.

Anonymous poster hash: c029d...bba

[Biloba]

Jeg mener vel at i en slik situasjon så vil det være det beste å se på det på den måten enn å gå rundt med dårlig samvittighet og anger til all tid?Alle reagerer ulikt og alle vil se på dette på en ulik måte, jeg fortalte hvordan jeg så på det i min situasjon. Man bruker ikke abort som prevensjon, men prevensjonen kan feile og det er dødskjipt å måtte stå i en slik situasjon!Jeg selv stod i den possisjonen hvor jeg nesten ikke turde dra tilbake til sykehuset, fordi jeg fikk kjeft av sykepleieren som mente på at jeg var uansvarlig til tross for at jeg brukte prevensjon. Hun trodde ikke på meg og øste ut sin mening om hvilket forferdelig menneske jeg var så snart vi forlot legen. Uproft! Jeg var voksen og hadde fra før et barn på skolen, selvfølgelig vet jeg å beskytte meg selv. Jeg tviler ikke på at ts ville bli en god mamma, jeg og kan se og lese at hun virker reflektert og at det var en stor påkjenning på henne.Brått så ville TS få det bedre uten barn enn med barn med denne mannen.. who knows? Kan legge til at jeg ikke så på fosteret på samme måten som det du gjør. For meg var det ikke et levedyktig vesen og føler derfor ikke at jeg har drept noen. Kanskje derfor vi ser ulikt på det, og i min bok er det lov og jeg respekterer din mening. Anonymous poster hash: c029d...bba

Jeg håper du sendte formell klage på sykepleieren.

[AnonymBruker]

Jeg håper du sendte formell klage på sykepleieren.

Jeg burde gjort det...! Selv om jeg var sikker i min beslutning så ville jeg bare ha det (sykepleieren) ut av verden og glemme det. Hadde kanskje vært noe annet om jeg ikke dro alene?

Nå i dag ser jeg hvor uproff og jævelig hun var mot et frustret og sårt menneske, hun kunne endt opp med et selvmord på samvittigheten. worst case scenario. Trodde hun virkelig at det var en lett beslutning? *oppgitt*

Anonymous poster hash: c029d...bba

[AnonymBruker]

Det er ikke rart at du er trist. Fordi du ser for deg alt det fine som kunne ha vært..

Det er lov å sørge over det.

MEN , det du ikke ser er alt det vanskelige. Først og fremst så er det å utsette et barn for å komme til verden uønsket av sin egen far ganske egoistisk. Sannsynligvis er ikke dette mannen i ditt liv, og jeg kan love deg at å "dele opp" et barn er smertefullt både for barnet og foreldrene.

Gjem barnet i hjertet ditt som den som ikke fikk komme, og når du en dag er klar for å få barn så vet du at det var rett av deg å ikke føde et barn inn i en ustabil situasjon.

Jeg var der du er, jeg valgte å få barnet. Vi gikk hver vår vei etter to år, og jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg har savnet, bekymret meg og hatt det vanskelig på grunn av dette.... Nå har faren "ny familie" og mitt barn føler seg glemt til fordel for noen nye....

Selvfølgelig angrer jeg ikke på at jeg fikk henne, det gjør man jo ikke, men det å få et barn i en slik situasjon kan bli beintøft.

Tenkte at du trengte en balanserende historie, siden man gjerne ser for seg hvor fint alt kunne blitt..

Anonymous poster hash: ca885...171

[Gjest95]

Det er ikke rart at du er trist. Fordi du ser for deg alt det fine som kunne ha vært..

Det er lov å sørge over det.

MEN , det du ikke ser er alt det vanskelige. Først og fremst så er det å utsette et barn for å komme til verden uønsket av sin egen far ganske egoistisk. Sannsynligvis er ikke dette mannen i ditt liv, og jeg kan love deg at å "dele opp" et barn er smertefullt både for barnet og foreldrene.

Gjem barnet i hjertet ditt som den som ikke fikk komme, og når du en dag er klar for å få barn så vet du at det var rett av deg å ikke føde et barn inn i en ustabil situasjon.

Jeg var der du er, jeg valgte å få barnet. Vi gikk hver vår vei etter to år, og jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg har savnet, bekymret meg og hatt det vanskelig på grunn av dette.... Nå har faren "ny familie" og mitt barn føler seg glemt til fordel for noen nye....

Selvfølgelig angrer jeg ikke på at jeg fikk henne, det gjør man jo ikke, men det å få et barn i en slik situasjon kan bli beintøft.

Tenkte at du trengte en balanserende historie, siden man gjerne ser for seg hvor fint alt kunne blitt..

Anonymous poster hash: ca885...171

Takk, denne hjalp veldig ja.

Nei,det er trist når det ender slik at man går hvert til sitt og at barnet kanskje blir mer glemt når ny familie stiftes. Det må være veldig tungt.

Og til dere som sier at dette ikke er manneni mitt liv, nei det er kanskje ikke det.

Vi har stor aldersforskjell, jeg er 20 og han 31, men dette merker vi ikke. Men han sier han ønsker å få barn når han er ferdig med skolegang,hvis vi har endt opp sammen og det er hyggelig å høre. Det å kunne dele gleden neste gang når begge vil og det er planlagt er noe helt annet og det hadde vært veldig hyggelig. Men alt til sin tid, det er viktig å bli ordentlig kjent etter dette og ta ting med ro siden starten ble ganske røff.

Takk for alle meninger igjen

[solitary shell]

Menn greier dessverre ikke å sette seg helt inn i det der med å gå gravide, så det kan godt stemme at han ikke føler så mye. Men det er nok ikke vondt ment i det hele tatt fra hans side, det er bare vanskelig for menn å sette seg inn i det.

 

Jeg har aldri tatt abort, men jeg kan en del om sorg. Og jeg kan ikke si at jeg forstår, siden jeg aldri har opplevd det, men jeg kan sette meg inn i litt av hva du føler. Du er kanskje redd for å ha tatt feil valg, og sitter med en skyldfølelse. Jeg kjenner deg ikke, men du virker så reflektert at jeg tror du har gjort det som var mest riktig for deg. Det er veldig få som snakker om de psykiske ettervirkningene en abort kan få - og det er leit egentlig. For det er alltid viktig å være åpen når man har en sorg. Det er en sorgprosess du skal gå igjennom, og etter en stund blir det lettere å bære, det lover jeg. Stor klem til deg 

 

 

Jeg ville slått opp og gått videre. 

 

Dersom brukernavnet ditt stemmer og du er 20 år er dette neppe din fremtidige ektemann uansett. Virker kanskje brutalt, men guttene du treffer nå er midlertidige. Om 10 år er du en annen person enn du er nå, med andre behov og krav til en partner. 

 

Det andre er at, sammen med aborten, ville det bli bra for deg å avslutte et kapittel og starte et nytt. 

Anonymous poster hash: ce9b4...217

 

 

Jeg skjønner ikke hvorfor hun skal slå opp og gå videre på grunn av dette, hvis de har det fint sammen ellers  Det kan kanskje være støttende i sorgen å være to om det, selv om mannen kanskje ikke helt forstår. En sorgprosess er ikke helt svart-hvitt, man kan ikke bare stenge ute alt som minner man om det man sørger over.

 

Følte bare for å legge til at jeg og mannen min ble sammen da vi var 13 og 14 år gamle. Idag er vi gift. Vi er kanskje mer unntaket en regelen da, men man kan aaaaldri vite 

[Gjest95]

Ja, merker det er godt å ha han, selv om vi ikke er i et forhold enda osv, men at jeg kan prate med han om det og at jeg ikke sitter alene.

Vi har det veldig fint sammen ellers, så ja dette var riktig for både meg og han nå, mest med tanke på det korte bekjentskapet vi har.

Jeg setter veldig stor pris på alle innspill fra dere som har kommentert, jeg ser ting klarere og klarere. :-)

Så koselig å høre at dere er gift den dag idag solitary shell :-) man vet aldri hva fremtiden vil bringe!

[AnonymBruker]

Takk for tilbakemelding.

Ja, er nok veldig forskjellig både for kvinner og menn og fra person til person om hvordan man reagerer, og det har jeg full forståelse for. Men hadde trodd at det gikk mer inn på han en det har gjort.

Riktig nok var jeg hos gynekologen alene, han ventet utenfor. Jeg fikk se "den lille klumpen" som enda ikke var stor, men jeg fikk se tydelig at den "vibrerte", så hjertet hadde begynt å slå. Det har virkelig klistret seg i hodet mitt, og det gjorde graviditeten mer virkelig, så alt dette gjør at jeg føler meg ekstra trist eller hva jeg skal si.

Vi har som sagt kjent hverandre veldig kort, er 2 mnd nå, så det ville blitt spesielt å begynne et forhold med graviditet etter så kort tid, men jeg tenker også på om det faktisk kunne ha funket.

Vi har ikke hatt den samtalen enda, om å bli sammen liksom, har vært viktigere ting å ta stilling til, men det er noe å ta tak i nå.

Vi er begge veldig interesserte, men kan ikke noe for at jeg tenker/ser litt annerledespå han nå etter dette. Men ssamtidig har jeg aldri møtt en så fantastisk fyr før og jeg er glad for å ha møtt han og jeg har aldri blitt behandlet så bra før, så hjertet mitt vil prøve.

Men hvordan kommer man seg "videre" fra aborten? Man glemmer jo aldri, men vil takle dette på best mulig måte...

Dette skurrer. Jeg har selv tatt abort. Og jeg fikk slett ikke se 'klumpen' på skjermen under den gynekologiske undersøkelsen. Skjermen ble nemlig vridd vekk. Dette var på Ullevål sykehus, men trodde da at det er elementær prosedyre i hele landet.

Anonymous poster hash: a8b86...eb6

[Gjest95]

Dette skurrer. Jeg har selv tatt abort. Og jeg fikk slett ikke se 'klumpen' på skjermen under den gynekologiske undersøkelsen. Skjermen ble nemlig vridd vekk. Dette var på Ullevål sykehus, men trodde da at det er elementær prosedyre i hele landet.

Anonymous poster hash: a8b86...eb6

Det trodde jeg også kom til å skje.

Men gynekologen viste og forklarte, og da endte det jo med at jeg så. Sånn er det bare og det går bra, selv om jeg har bildet klistret i hodet mitt. Er ikke noe å få gjort med nå..

[gnuffe]

Menn takler slike ting på en helt annen måte enn oss kvinner. De tier det I hjel for å håpe at det skal gå over fortere.

Det er tungt å ta abort, selv om man gjør det av alle de rette grunnene.

Det er en sorgprosess du skal igjennom. En dag vil du våkne opp og det gjør ikke like vondt lenger. Hvor lang tid det vil ta er individuelt.

Det viktigste er å snakke med partneren din om det og fortell ham at du føler det slik du gjør. Jeg ventet for lenge med å ta det opp og det viste seg at jeg hadde lagt sten til min egen byrde ved å tro han ikke brydde seg, for det gjorde han.

:klem

Veldig bra skrevet <3

[AnonymBruker]

Hei!

Eg skjønner veldig godt hvordan du har det! Eg tok abort for 5 år siden.. Det var akkurat blitt slutt med faren, og det var veldig vanskelig.. Eg syntes selve avgjørelsen var vanskelig, og man har jo ikke akkurat god til å tenke seg om heller. Eg trodde det ville bli bedre etterpå når eg var ferdig med det. Eg hadde det ganske kjipt i ukene etterpå, men så gikk det på et vis over..

Men så for et par år siden kjente eg at klumpen i magen gradvis begynte å komme tilbake, og for ett år siden gikk eg på en slags smell og var langt nede.. Eg gikk til legen og hun sendte meg videre til Amatea, som man kan snakke med om abort, enten det er før eller etter avgjørelsen. Der fikk eg hjelp til å se på hvorfor eg gjorde som eg gjorde, og eg skjønte at hvis eg hadde vært i samme situasjon i dag, hadde eg nok gjort det samme..

Eg tror egentlig ingen kan skjønne hvordan det er uten å ha vært i den situasjonen selv.. De mennene eg har fortalt dette til, skjønner egentlig ikke "problemet", hvorfor vi tar så tungt på det.. Det er nok sikkert vanskelig å sette seg inn i det..

Men det viktigste er å tilgi seg selv! Og selv om mange har mange meninger om dette er det fullt lovlig og en rett vi har!  

Anonymous poster hash: 284c6...092