Stebarn som tror jeg er reservemamma

[AnonymBruker]

Jeg tror det er lett å ende litt opp i den rollen når man er stemor. Jeg syns faktisk det kun er far som er problemet her. Hvor er han når 5åringen krever stolen din? Jeg syns at når det er fars uke, er det faktisk han som har samvær med barna og ansvar for omsorg og oppdragelse. Det er jo veldig hyggelig at barna er så knyttet til deg da:) Du kan jo legge litt planer på ettermiddagene når det er pappauker, så får far litt alenetid med barna, samtidig som du får litt avstand. Vinn-vinn:) Du kan være litt hjemme hos deg selv, jobbe ekstra, møte venninner osv. Samtidig ville jeg investert i et godt forhold til disse barna, dersom du har tenkt å dele livet med pappaen deres:)

Husk at bortskjemte barn er foreldrenes skyld, så ikke døm disse små altfor hardt..

Anonymous poster hash: f515c...0b9

[sjøhest]

Du og far må lære dere å sette grenser. Ikke rart ungene er umulige.

[Cashbah]

Jeg har vært sammen med min kjæreste i 1,5år, han har jente5år og gutt11år fra før. Vi bor hver for oss, jeg vil ikke ha barn. Vi er svært lykkelige sammen. Vi har et godt forhold til biomor og stefar. 50/50 ordning. Biomor var utro for 5år siden, derav bruddet, barna vet ingenting om det. Jeg behandler barna bra og de er glade i meg, men de forventer at jeg skal vie hele livet til de. Pga fars dårlige samvittighet får de det stort sett som de vil og de forventer det samme av meg. At jeg skal kjøpe ting til de, at ting jeg kjøper til meg selv faktisk er til de, at ting jeg får skal jeg dele med de osv. Om det er mat, klær eller noe annet er ikke så viktig, de skal bare ha det. Uansett hva det er. Samme med oppmerksomhet, de forventer å ha min oppmerksomhet hele tia. Far setter ingen grenser på maset ovenfor meg, det er mer effektivt når jeg sier nei, sier han. Så fort jeg kommer inn døra er det et evig mas om å leke fra jente5. Og det ender i grin og mer mas om jeg ikke gir etter. Om jeg leker i 10-30min med henne, og sniker meg unna så er det ny runde med mas og grin. Det hjelper ikke å si "ikke nå". Gutt11 vil at far skal bytte jobb så han kan få mere "ting". Far har både 100%jobb og ekstrajobb, han trives veldig i begge jobbene men tjener ikke veldig bra. Men han er lykkelig. Gutt11 maser også at jeg skal kjøpe "ting" til han. Han har iphone6, ipad, gopro kamera, 2 nye sykler i år, firhjuling, snowboard, slalomski, langrennski osv. Så han har det ikke vondt, han vil bare ha mer. Barna maser på meg om å skravle på senga, lese nattahistorie, nattaklem, leksehjelp, være med å leke, være med på fotballkamp osv hele tiden. Om jeg setter meg å leser avisa, ei bok eller et blad henger gutt11 over meg. "Bli med på ditt, bli med på datt". Jente5 begynner å mase om å få stolen jeg sitter i, flytter jeg meg følger de etter. De tror at jeg er til for å underholde og glede de hele tia, at all min tid skal jeg bruke på dem. Jeg sier "ikke nå" men det hjelper ikke. Det er forbeholdt foreldrene å bry seg hele tiden. Jeg vil ikke ha noen reservemamma-rolle. At gutt11 ringer i mammauka og maser etter meg for å skravle og si natta og sånn blir for mye for meg. Jeg har ikke barn, og vil ikke skravle med en elleveåring hver kveld, det gir meg ingenting. Far er sliten og prøver å gjøre de til lags, hva som helst så lenge alle er fornøyde. Vondt å stå mellom å gjøre ham en bjørnetjeneste eller å ikke hjelpe han. Jeg er glad i barna, men jeg gidder ikke vie hvert sekund til de. Jeg trenger "min-tid" også, hver dag. Men jeg vil hjelpe min kjære. Noen som har vært i samme situasjon? Noen råd? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!  Anonymous poster hash: fbf2e...763

På en side må en regne med at man får barna på slepet når man blir sammen med en far. På en annen side aner jo ikke foreldrene hva grensesetting er for noe! Fysj!

Jeg synes du skal ta en alvorlig prat med far, SPESIELT om sønnen som tydeligvis trenger å lære om litt andre verdier i livet. Blir faktisk småkvalm av foreldre som holder på sånn, de avler opp drittunger.

[AnonymBruker]

Du må jo være glad for at de har en positiv interesse og innstilling til deg.

Hvis ikke så må du jo gjøre det slutt med faren deres.

Blir man sammen med en eller ei med barn, så blir man sammen med hele pakka.

På godt og vondt.

Jada.. Og her kommer kommentarene fra de som også skriver at stemødre bør holde seg langt unna barneoppdragelse og diverse og som må skjønne at barna har en MOR og en FAR. pååååen igjen, drittkjerringer.

Anonymous poster hash: b4c11...5dc

[AnonymBruker]

Har ikke lest alle svarene, men fra hovedinnlegget får jeg inntrykket av at du stiller opp, gir av deg selv, men at det blir altfor mye...

 

Hos oss er det ingen steforeldre i bildet, dvs jeg er gift med barnas far og det er flere ting du skriver som jeg som mamma ikke hadde akseptert. Barn skal ikke kreve at foreldrene skifter jobb for å få flere ting... Sitter jeg i en stol så sitter jeg der... Og så gir jeg klar beskjed om at nå skal jeg feks lese dette bladet her, etterpå kan vi gjøre det og det... Jeg har egentid, ikke mye, men kan fint gå meg en tur og gjøre andre ting. Jeg bruker mye tid på barna, men jeg blir ikke spist opp. De får klar beskjed om at de av og til må finne på ting alene som å leke, pusle, tegne osv...

 

Så tror barna hadde hatt godt av litt grensesetting, lære at dere ikke alltid står på pinne, men dere er heller 100% til stede når dere er det. For eksempel i stedet for å si "ikke nå" når de spør så sier du at du skal nå lese ferdig dette bladet etterpå kan vi ... og så blir du sittende å lese til du er ferdig. Og si for eksempel at nå skal vi leke 20 min, avslutt din del av leken da. Vær på forskudd, gjør ting før det mases og sett så grenser som du holder. Og ber de mannen bytte jobb så si klart "Nei, denne jobben trives pappa i og det er viktig for pappaen din, dette er ikke en avgjørelse som dere barn skal ta del i".

 

Det virker som de liker deg veldig godt og det er jo kjempebra. Så du må ikke ødelegge det, men sette grenser slik at du også får være deg.

 

Anonymous poster hash: 25cf0...029

[Sølvi88]

 

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver.

Mannens datter er et av de barna som er oppdratt uten andre barn i nærheten. Det kan synes som disse to har de samme kvalitetene. Fordi hun er oppdratt slik så tror hun at alt kan tilpasses henne, og hun blir særdeles sur når det ikke er sånn.

Hvis jeg gjør noe hun syns ser itneressant ut (og da snakker vi altså alt fra å dusje til å klippe plenen, med hva man nå regner mellom de to punktene) skal hun delta. Og selvsagt noen ganger er det helt fint at hun vil delta og da ordner jeg så hun kan det. Men noen ganger må jeg fkatisk reparere buksene mine selvom hun er på besøk, og da passer det kanskje ikke at hun skal teste symaskinen min akkurat da. Dette sier jeg ifra om med grei stemme, at akkurat nå skal jeg gjøre dette og dette, og det kan hun ikke delta på. Men hvis vi husker på det *sett inn dag* så kan vi heller kikke på symaskinen da. Noe som alltid ender ut i furting, grining, survestemme, brøling eller eller, alt etter dagsformen.

Tidligere fikk jeg all verdens dårlig samvittighet for dette, men nå har jeg kommet fram til at "sånn er det" og har jeg forklart meg hyggelige, så har hun godt av å lære at det ikke alltid er sånn at verden tilpasser seg hennes ideer.

 

Hvis man gir etter hver gang det blir sutring og masing så har man jo forsterket oppførselen. Og ja, man føler seg ganske fæl når man sier nei, eller det passer ikke, eller nå kan ikke du delta de første gangene. Men jeg antar jo at alle de som faktisk har barn også innimellom gjør det? Det er jo ikke sånn at hver dag har man tid til å gjøre akkurat slik 5 åringen vil? Jeg tror du har bedre av å sette grenser og holde deg til de. "Nei, nå leser jeg avisen, etterpå kan jeg lese bok for deg", eller "Nei, nå satt jeg her, og da må du akseptere at du må finne deg en annen stol". Blir det drama så overse det. Sitt stille på stolen din og ikke affiser det. Når du er ferdig med det du skulle gjøre så engasjer gjerne til en samtale om hvorfor hun eller han ble så sint. Og hvorfor din stol var bedre enn den andre.

 

Og for alle som som vanlig syns at man må skjønne at man får hele pakka når man finner mann med barn så skjønner de aller fleste av oss det. Og vi tar vare på disse barna, men noen ganger så minner det litt om å bli foreldre, som dere kanskje husker at dere ble ? Det blir nemlig ikke akkurat som man hadde forestilt seg alltid Og da må man tenke og justere og kjenne litt etter hvordan man skal få det til å virke.

Anonymous poster hash: 18563...090

 

Takk for svar! Dette høres ut som min situasjon. Og ja vi er snille og vi leker og vi skravler med unga, men noen ganger så må vi faktisk få gjort det vi skal også..!

[Sølvi88]

Det er jo flott at de søker til deg og tydelig trives med at du er der.

Men reservemamma? Jeg vokste opp med begge biologiske foreldre under samme tak, og de holdt på ingen måte det servicenivået som etterspørres hos dere. Kjenner du til noen kulturer hvor foreldre står på pinne med leking og underholdning hele fritiden til barna?

Barn har ikke vondt av å lære at voksne ikke er fullgode lekekamerater og at vi ikke vil leke hele tiden. Er det ikke barn i nærheten eller mulighet for organiserte aktiviteter så de får oppfylt litt sosiale behov med andre barn også noen ettermiddager i uken? Bare sett grenser og henviser dem til far hvis de for mye etter deg.

Jeg og vokste opp med kjærnefamilien, og der var det sjelden foreldrene mine var med på lek etter skolen. Der måtte vi leke selv! 

 

Han har desverre ikke naboer på barnas alder, jeg har prøvd å legge frem at han kansje burde flytte noen kilometer nærmere "alle andre" så barna hadde flere venner rundt husveggene, men han trives der og vil ikke flytte. Det er ca 3km med 80sone uten gangvei, så jeg forstår at gutt11 ikke kan gå eller sykle til nærmeste på hans alder. Så da får ikke jeg gjort så mye med det. Jeg har naboer med barn, men jente5 vil ikke gå dit alene, så vi har fulgt hu også kommer hun tilbake og skal bli fulgt bort på nytt, oppmerksomhet oppmerksomhet oppmerksomhet...

[Sølvi88]

Helt ærlig har du grenseløst lite å klage over når du går for pakkeløsning og ender opp med at både stebarn og barnas mor er snill med deg.

 

De trenger kanskje å tunes til å bli litt mer selvstendige, men det er peanuts i forhold til alle alternativer.

Det var "å tunes til å bli litt mer selvstendige" jeg spurte om råd for.. Jeg forklarte situasjonen og spurte om råd om hvordan andre gjør det.

[Sølvi88]

 

Du kan ikke kalle dem drittunger. De oppfører seg helt normalt slik jeg leser det. Alle barn trenger oppmerksomhet og kos. Det er ikke lett for barn å forstå at pappas kjæreste ikke ønsker å være med dem når hun likevel av og til/ofte (stryk det som ikke passer) likevel er med dem alle sammen! ts burde egentlig være sammen med en som ikke har barn når hun har det fokuset hun har.

Anonymous poster hash: 03a5b...a61

 

Jeg bruker mye tid med barna, men når jeg blir sliten så hender det jeg vil ta meg en kopp kaffe eller lese avisa, og da vil jeg at de fortsetter på egenhånd. Mulig jeg ikke fikk frem poenget helt, men vi leker mye sammen også. De krever oppmerksomhet fra jeg kommer til jeg går, jeg må få lov å spise middag uten å ha noen på fanget, eller drikke en kopp kaffe uten å få et spark i siden så jeg søler kaffe overalt.

[pusekatta]

Disse barna er bortskjemte, og det er farens jobb å gjøre noe med det. Det er en uting at noen tror at man skal gi så mye av seg selv til barn hele tiden at man blir sliten. Alle barn har fryktelig godt av å lære å sette grenser for seg selv, og at det er greit at andre gjør det.

[Teriyaki]

Det er ikke så mye vits i å skrive om en problemstilling som stemor her på kg ts. Du skjønner, den overførte betydningen av stemor er egentlig jævla troll som ikke gjør noe rett. Skulle man tro da.

Jeg forstår du synes dette er slitsomt. Hadde ikke tolerert dette av egne barn, så du skal selvsagt ikke tolerere det av stebarna dine, etter min mening.

Det er grensesetting som skal til. Spesielt fra fars side.

[AnonymBruker]

Jeg er sikker på at TS synes det er skjønne unger. Men at de sitter oppå henne hele tiden, ber henne flytte på seg, og ikke kan være noen steder uten at de klatrer på henne og skal underholdes? Vel, det hadde jeg ikke orket fra mine egne unger heller. Heldigvis hadde de fått fnatt om jeg hadde løpt etter de for å leke med de hele tiden også :D

 

Jeg er litt ny med introvert/ekstrovert. Men kan det være dette som er ekstrovert? At de "MÅ" være med noen hele tiden? Vi som heller mot den introverte siden, liker å være sammen med andre, men trenger også vår alenetid. Er man veldig ekstrovert, takler en gjerne ikke denne alenetiden?

 

Men far MÅ sette grenser! Ikke overlate det til TS! Da ender han bare opp med at TS ikke orker å komme på besøk så ofte som de alle egentlig ønsker.

Anonymous poster hash: 1fdca...3bb

[AnonymBruker]

Du må jo være glad for at de har en positiv interesse og innstilling til deg.

Hvis ikke så må du jo gjøre det slutt med faren deres.

Blir man sammen med en eller ei med barn, så blir man sammen med hele pakka.

På godt og vondt.

Det var da er veldig enkelt svar på en vanskelig utfordring.

Jeg er mor og har utdanning og lang erfaring innen arbeid med barn. Jeg veileder også foreldre i foreldrerollen.

Jeg må si at jeg kjenner frustrasjonen fin. Barn på den alderen skal kunne underholde seg selv. Hvis det er slik at det er de voksne sitt ansvar å holde barna kontinuerlig opptatt skaper vi til slutt personer det er vanskelig å like. De krever og gir lite.

Du er ansvarlig for at dere har en gid relasjon, men dette kan gjøres selv om du har tydelige grenser.

Jeg vier ikke all min tid til barna, jeg vil kunne sitte å lese nyheter, drikke en kopp kaffe, ha en samtale med mannen min.. osv

Dette er selvsagt annerledes når barna er mindre, her er det snakk om forholdsvis større barn.

Ang krav og forventninger dom langt overgår normalen vil jeg si at de voksne skaper ufordragelige barn. Jeg forventer av min 12-åring at han ønsker seg ting, sparer til dyre ting ol. Her er det ingen forventning om å bare få. Jeg forventer dog takknemlighet ovenfor gaver ol.

Lykke til! Du må sette tydelige grenser.

Anonymous poster hash: 2eb05...6a7

[skruf]

I denne debatten med biomor og stemor så må jeg si at jeg synes det er litt finuerlig at disse stemødrene som konsekvent omtaler barnets mor som biomor aldri skriver biofar om barnets far. Da er det bare far som er betegnelsen.

 

Biomor er et ord som blir brukt der barn er adopterte og har en annen opprinnelig mor enn hun som er mor i hverdagen, altså den biologiske.

 

Til ts sitt innlegg:

 

Det er jo naturlig at barna til kjæresten din vil være sammen med deg og delta i hverdagen med deg når du er farens kjæreste. Og det synes jeg du bør tåle når du nå har valgt en mann som har barn fra før. Samtidig så bør du ikke la deg overkjøre, sånn som i det eksempelet med guttungen som vil ha stolen du sitter på. Da er det bare å si ifra til ungen at du satt der først og han får finne seg en annen plass å sitte. Unger prøver seg, om de er egne barn eller ei, og de må få vite hva som er greit eller ikke. 

 

Du bør snakke med kjæresten din og si ifra om grensesetting. Som en voksenperson som er nær de så har du all rett til å si ifra om hva som er greit eller ikke, men du og barnas far bør bli enige om felles kjøreregler. Jeg er ikke for at steforeldre ikke skal få grensesette stebarna, det er ikke bare foreldrenes jobb, men alle omsorgspersoner som er i nær tilknytting til barna.

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med min kjæreste i 1,5år, han har jente5år og gutt11år fra før. Vi bor hver for oss, jeg vil ikke ha barn. Vi er svært lykkelige sammen. Vi har et godt forhold til biomor og stefar. 50/50 ordning. Biomor var utro for 5år siden, derav bruddet, barna vet ingenting om det.

Jeg behandler barna bra og de er glade i meg, men de forventer at jeg skal vie hele livet til de. Pga fars dårlige samvittighet får de det stort sett som de vil og de forventer det samme av meg. At jeg skal kjøpe ting til de, at ting jeg kjøper til meg selv faktisk er til de, at ting jeg får skal jeg dele med de osv. Om det er mat, klær eller noe annet er ikke så viktig, de skal bare ha det. Uansett hva det er. Samme med oppmerksomhet, de forventer å ha min oppmerksomhet hele tia. Far setter ingen grenser på maset ovenfor meg, det er mer effektivt når jeg sier nei, sier han.

Så fort jeg kommer inn døra er det et evig mas om å leke fra jente5. Og det ender i grin og mer mas om jeg ikke gir etter. Om jeg leker i 10-30min med henne, og sniker meg unna så er det ny runde med mas og grin. Det hjelper ikke å si "ikke nå". Gutt11 vil at far skal bytte jobb så han kan få mere "ting". Far har både 100%jobb og ekstrajobb, han trives veldig i begge jobbene men tjener ikke veldig bra. Men han er lykkelig. Gutt11 maser også at jeg skal kjøpe "ting" til han. Han har iphone6, ipad, gopro kamera, 2 nye sykler i år, firhjuling, snowboard, slalomski, langrennski osv. Så han har det ikke vondt, han vil bare ha mer.

Barna maser på meg om å skravle på senga, lese nattahistorie, nattaklem, leksehjelp, være med å leke, være med på fotballkamp osv hele tiden. Om jeg setter meg å leser avisa, ei bok eller et blad henger gutt11 over meg. "Bli med på ditt, bli med på datt". Jente5 begynner å mase om å få stolen jeg sitter i, flytter jeg meg følger de etter. De tror at jeg er til for å underholde og glede de hele tia, at all min tid skal jeg bruke på dem. Jeg sier "ikke nå" men det hjelper ikke. Det er forbeholdt foreldrene å bry seg hele tiden. Jeg vil ikke ha noen reservemamma-rolle. At gutt11 ringer i mammauka og maser etter meg for å skravle og si natta og sånn blir for mye for meg. Jeg har ikke barn, og vil ikke skravle med en elleveåring hver kveld, det gir meg ingenting.

Far er sliten og prøver å gjøre de til lags, hva som helst så lenge alle er fornøyde. Vondt å stå mellom å gjøre ham en bjørnetjeneste eller å ikke hjelpe han.

Jeg er glad i barna, men jeg gidder ikke vie hvert sekund til de. Jeg trenger "min-tid" også, hver dag. Men jeg vil hjelpe min kjære. Noen som har vært i samme situasjon? Noen råd? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!

Anonymous poster hash: fbf2e...763

Sånn er det å ha barn.

Anonymous poster hash: 05b0f...6a2

[Biloba]

Sånn er det å ha barn.Anonymous poster hash: 05b0f...6a2

Å ha barn er å måtte oppdra barn, dvs sette grenser og jobbe med å få til gode relasjoner og samhandling. Krever barna for mye, må man sette grenser. Her er det ikke TS som har barn, hun er ikke engang samboer med barnas far.

[Sølvi88]

Sånn er det å ha barn.

Anonymous poster hash: 05b0f...6a2

Jeg har ikke barn og jeg bor ikke sammen med noen barn, så den var vel litt lite gjennomtenkt? 

 

Jeg er der på besøk, får alle barn hjemme hos deg lov å herje sånn med besøket at besøket ikke vil komme igjen? Gud bedre.. Er det greit at unga velter kaffekoppen til gjestene i fanget på gjestene? Gjentatte ganger? GUD BEDRE!!

[Apis]

Du har et luksus problem, det virker jo som barna er trygg og glad i deg, det er jo positivt, Som flere her har nevnt så kan du jo trekke deg unna når far har samvær med barna

[Sølvi88]

Du har et luksus problem, det virker jo som barna er trygg og glad i deg, det er jo positivt, Som flere her har nevnt så kan du jo trekke deg unna når far har samvær med barna

Ja, men det blir for dumt å trekke meg unna annenhver uke. Unga maser etter meg, og jeg kan ikke nekte de å komme på besøk heller. Jeg er tross alt glad i disse menneskene! Jeg må være den voksne her, og jeg trenger hjelp til å håndtere situasjonen, ikke løpe fra den. 

[Gjest Tekola]

Diskusjonen rundt bruken av "biomor" er splittet ut.

Bruken av ordet biomor - splittet fra Stebarn som tror jeg er reservemamma

 

Tekola, admin.