Jeg hadde en fantastisk bestemor

[AnonymBruker]

Det er først når jeg ser hvordan besteforeldrene til mine egne barn er at jeg ser hvor flink og snill bestemor jeg selv hadde. Jeg hadde én besteforelder som var tipp topp, hun elsket å være med oss og ville mer enn gjerne passe oss ved anledning. Vi hadde det alltid gøy, fant alltid på mye morsomt som f.eks hytteturer, badeland, kanotur, telting i skogen, og vi gledet oss alltid til å dra til henne. Jeg tok det for gitt at det var vanlig, det var så naturlig og det var det jeg kjente til. Noen flere med en eller flere gode besteforeldre i sin barndom?

Da jeg fikk egne barn, så jeg derimot en annen oppførsel fra besteforeldrene, dvs mine foreldre og min bedre halvdels foreldre, én bestefar er veldig flink og engasjert. Det er fint. Men resten er ikke noe å skryte av. Vi har barnepass 0-2 ganger i året, ikke hver måned for å si det sånn, men da er det off og akk og ve, huff a mei så slitsomt det er. Det er lite/ingen interesse, en av besteforeldrene gadd t.o.m ikke å komme i toårsdagen til barnet mitt og satt heller hjemme og så på TV og spiste middag som ektefellen hadde laget før hun dro avsted til bursdagsselskap. Ringte midt i selskapet for å spørre "kjerringa" om hun hadde laga "ordentlig mat".

Vel, poenget er at gode besteforeldre er GULL VERDT. Og dere som har gode besteforeldre tiø barna deres er superheldige! Men det tipper jeg at dere vet

Anonymous poster hash: bfe64...f17

[AnonymBruker]

Min mormor og morfar var også slik. De bodde ikke veldig langt unna, men likevel sov jeg der veldig ofte. De har også gitt meg mange opplevelser, mange turer til utlandet osv Jeg er så heldig at de lever ennå, så vi har det fortsatt mye moro

Anonymous poster hash: 02008...fae

[Amens]

Mine foreldre er mamma og bestemor (mormor). Da mamma og pappa gikk fra hverandre fikk jeg to hjem. Hos mamma og hos bestemor som bor en spasertur unna. Vi treffes ofte. Og drar på ferier sammen. Bestemor går mot 80 år og er enda frisk og rask.

Mamma har fått mye hjelp av bestemor og har vært veldig bestemt på at hun ville hjelpe, så hun har hatt vår datter en del netter og skal ha henne igjen neste uka når vi skal på konsert.

Og jeg føler meg veldig heldig. Om min datter noensinne får barn så skal jeg stille opp på samme måte.

[Zienna]

Jeg hadde en slik bestemor som du forteller om I dag er jeg selv bestemor, og jeg ser forskjellen i min bestemors liv og mitt.

Jeg er i full jobb, det var ikke min bestemor. Når jeg kommer hjem kl. 16.30 skal middag lages og hus ordnes. DET hadde min bestemor hele dagen til.

Min sønn er alenepappa for to små. Klart jeg gjerne vil bistå, og det gjør jeg. Tar i mot dem med åpne armer når de står i døren, nesten hver ettermiddag. Så får jeg heller ta husarbeidet når de små er dratt...

Overnatting er stritt. Kveldsmat, lesing og synging. Bleieskift, vasking og tannpuss. Men nei, de vil ikke sove.. Jeg løper fram og tilbake, forsøker. Så sovner endelig de små krapylene, men de ligger jo kun til lading.. To små kropper kommer krypende i senga mi kl. 06.. Men sover de? Nei! Den ene er sulten og den andre vil se på barne-tv. Så farmoren, som hadde håpet å få sove litt etter ukens tidlige arbeidsdager, innser at håpet er ute- opp må man.

Jeg elsker mine små barnebarn, og jeg vil gjerne bistå sønnen min. Men ja, jeg synes det er stritt av og til.

Vi besteforeldre synes vi har hatt vårt, nå er det dere foreldre som ansvaret for egne barn. Vi er her når det behøves, men vi er ingen selvfølge.

[Kontormus]

Jeg hadde en slik bestemor som du forteller om I dag er jeg selv bestemor, og jeg ser forskjellen i min bestemors liv og mitt.

Jeg er i full jobb, det var ikke min bestemor. Når jeg kommer hjem kl. 16.30 skal middag lages og hus ordnes. DET hadde min bestemor hele dagen til.

Min sønn er alenepappa for to små. Klart jeg gjerne vil bistå, og det gjør jeg. Tar i mot dem med åpne armer når de står i døren, nesten hver ettermiddag. Så får jeg heller ta husarbeidet når de små er dratt...

Overnatting er stritt. Kveldsmat, lesing og synging. Bleieskift, vasking og tannpuss. Men nei, de vil ikke sove.. Jeg løper fram og tilbake, forsøker. Så sovner endelig de små krapylene, men de ligger jo kun til lading.. To små kropper kommer krypende i senga mi kl. 06.. Men sover de? Nei! Den ene er sulten og den andre vil se på barne-tv. Så farmoren, som hadde håpet å få sove litt etter ukens tidlige arbeidsdager, innser at håpet er ute- opp må man.

Jeg elsker mine små barnebarn, og jeg vil gjerne bistå sønnen min. Men ja, jeg synes det er stritt av og til.

Vi besteforeldre synes vi har hatt vårt, nå er det dere foreldre som ansvaret for egne barn. Vi er her når det behøves, men vi er ingen selvfølge.

Har du glemt hvor mye tyn og pepper du har fått for å kalle barnebarna dine for "krapyl" Zienna? Skittstorm i sikte - søk dekning!

[AnonymBruker]

Min farmor kalte meg *navnetpåbyenviboddei*pakk, og den eneste gangen hun passet meg, drev hun og apte etter meg, da jeg spurte om mamma kommer hjem fra sykehuset snart. Hun gjorde stor forskjell på barnebarna, jeg var pakk, mens de som bodde i samme bygda der, ble behandlet som gull av henne. Som barn var dette fælt. Forferdelig menneske, som plutselig ble "snill", og skulle gi vekk nips og naps hun selv ikke gadd å ha lengre, da  hun innså at hun er gammel og kanskje kan dø snart. Hun lever enda, men så dement at hun ikke husker hvem hun er selv engang. Minnet jeg kommer til å ha etter henne, er den nedlatende måten hun behandlet meg på, og det at hun kalte meg for pakk...  

 

Min mor-mor derimot. Fantastisk kvinne! Snilleste i hele verden, og det var en stor sorg da hun forlot denne verden da jeg var tretten år. Bare gode ord, tilstedeværelse og godhet. 

Anonymous poster hash: b5b56...cdb

[AnonymBruker]

Det er forskjell ja...! Jeg hadde besteforeldre som alltid stilte opp på BEGGE sider, ene jobbet 100% og var aleneforsørger mens det andre paret hadde gård de måtte passe.

De jobbet derfor like mye som nåværende besteforeldregenerasjonen (de jobbet faktisk mer)..

Likevel passet de alltid på å ha oss barn på besøk, og den dagen i dag som oldeforeldre så passer de fortsatt barn fordi DE vil.. Jeg passer på at det er barnepass på dagtid et par timer bare, men de er flinke til å spørre om mer.

Jeg gruer meg til den dagen de er borte og mine barn og mine søskens barn ikke lenger har disse varme menneskene i livene sine lenger. 

Anonymous poster hash: fbbab...667

[Zienna]

Har du glemt hvor mye tyn og pepper du har fått for å kalle barnebarna dine for "krapyl" Zienna? Skittstorm i sikte - søk dekning!

    Nei.. jeg har ikke glemt det.  Tar sjansen, og hopper i salaten igjen!..

[AnonymBruker]

Jeg blir helt sjokkert når jeg hører hvordan mange av besteforeldrene nå til dags er. Jeg vet jo at de jobber mer og sånt, men kom igjen! Det er barnet til barnet ditt!

 

Jeg hadde Farmor og Mormor og der var dørene og hjertene alltid åpne. Jeg og søsknene mine har vært på ferie til Mormor i minst tre uker (mye av tiden alene uten foreldrene våre) hver sommer fordi jeg likte så godt å være der og hun likte så godt å ha oss. Farmor bodde nærme, så jeg overnattet aldri der, men jeg var innom etter skolen en gang i uka noen timer mens jeg ventet på pianotimen min og da var favorittmiddagen klar hver gang jeg kom inn døra.

 

Mine foreldre har foreløpig bare ett barnebarn på 18 mnd. De har så langt aldri aldri sagt nei til å passe på barnebarnet som bor 10 mil unna. De vil heller forandre på hele kalenderen sin enn å gå glipp av en sjanse til å være med barnebarnet sitt. Problemet der er faktisk at de ikke får LOV til å passe på barnebarnet like mye som de vil. Dama til broren min er veldig sær og broren min er en total dørmatte... Hun har "lært å si nei" av venninnene sine som fikk barn før henne.

 

Jeg vet i alle fall at hvis jeg en gang får barn, så er de i gode hender hos foreldrene mine. De er så glade i barn at da lillesøster (den gang 17 år og singel) spurte moren min (den gang ikke bestemor enda) om hva hun hadde sagt hvis hun hadde blitt gravid, så svarte moren min:

"Oi, det er litt tidlig. Jeg håper du ikke blir mamma så tidlig. Men jeg hadde blitt glad!!!"

Anonymous poster hash: fa72e...1cb

[AnonymBruker]

Den generasjonen du snakker om tok også vare på sine egne gamle.

Det er en generasjon med takknemlige slitere som er på vei til å dø ut, de som bygget opp landet etter krigen og som samhold og solidaritet var det mest naturligste i verden.

Generasjonene etter har fått alt på et sølvfat takket være de født mellom 1900-1930

Anonymous poster hash: 329ac...cc4

[AnonymBruker]

Besteforeldrene på farsiden har alltid stilt opp for meg og min bror. Det gjorde de på mammas side også for såvidt, men de bor lengre unna.

Nå som jeg har fått barn får ikke min mor og far nok av dem. De begge jobber 100% og mamma studerer ved siden av, men hun benytter hver ledige anledning til å se barnebarnet sitt. Hun er så liten enda at pass er ikke aktuelt, men vet jeg kan regne med mamma og pappa hvis det trengs. Besteforeldrene på farsiden derimot... Bestefar bryr seg ikke, ikke om noen av barnebarna. Og farmor blir brukt til barnevakt annenhver helg til et annet barnebarn, så jeg skjønner at hun ikke orker å ha et barn til. (Selv om det ikke er aktuelt ennå)

Anonymous poster hash: 99bda...789

[AnonymBruker]

De på pappa sin side døde før jeg ble født. De på mamma sin side har jeg ikke noe godt forhold til. Mishandling og diverse traumatiserende dritt fra barndommen. Har ikke møtt de på over 4 år, bestefar ligger for døden og jeg skal ikke i begravelsen. 

Anonymous poster hash: 8ff8f...bbb

[Kanutte]

Farmor var ikke en spesielt kjærlig person, men vi syntes det var stas å reise på besøk. Annenhver gang fikk jeg sove i dobbeltsenga sammen med henne. Men hun var gammel og dårlig til beins og vi fant ikke på så mye sammen. Mormor og morfar bodde nærmere og vi traff dem oftere. Vi var også mye sammen med dem på hytta om sommeren. Mange gode minner.

 

Besteforeldrene til barna mine er alle opptatt med sitt. Svigers bor på andre siden av landet, men når vi er på besøk eller de er hos oss stiller de opp for barna. Vi går turer sammen osv. Vi har også flere ganger feriert sammen. Min mor og far har i lange perioder bodd utenlands. De er allikevel nære besteforeldre som er der for barnebarna når de har mulighet. Vi er forbi perioden hvor vi trenger barnevakt osv. men senest i dag lurte mamma på om en av gutta kunne tenke seg å reise til henne etter skoletid. Han kunne få låne en nøkkel og gjøre lekser til hun kom hjem fra jobb. Så spiser de middag sammen før hun kjører ham hjem. Stas for stor og liten.

[Gjest Blomsterert]

Jeg hadde en slik bestemor som du forteller om I dag er jeg selv bestemor, og jeg ser forskjellen i min bestemors liv og mitt.

Jeg er i full jobb, det var ikke min bestemor. Når jeg kommer hjem kl. 16.30 skal middag lages og hus ordnes. DET hadde min bestemor hele dagen til.

Min sønn er alenepappa for to små. Klart jeg gjerne vil bistå, og det gjør jeg. Tar i mot dem med åpne armer når de står i døren, nesten hver ettermiddag. Så får jeg heller ta husarbeidet når de små er dratt...

Overnatting er stritt. Kveldsmat, lesing og synging. Bleieskift, vasking og tannpuss. Men nei, de vil ikke sove.. Jeg løper fram og tilbake, forsøker. Så sovner endelig de små krapylene, men de ligger jo kun til lading.. To små kropper kommer krypende i senga mi kl. 06.. Men sover de? Nei! Den ene er sulten og den andre vil se på barne-tv. Så farmoren, som hadde håpet å få sove litt etter ukens tidlige arbeidsdager, innser at håpet er ute- opp må man.

Jeg elsker mine små barnebarn, og jeg vil gjerne bistå sønnen min. Men ja, jeg synes det er stritt av og til.

Vi besteforeldre synes vi har hatt vårt, nå er det dere foreldre som ansvaret for egne barn. Vi er her når det behøves, men vi er ingen selvfølge.

Skjønner hva du mener.Har selv barnebarnet sånn ca en gang i måneden,og det er bare høydepunktet!Da er det ut på tur,og så spiser vi sammen,og leser/synger på ettermiddags/kveldstid.

Så har det vært en periode hvor jeg hadde barnebarnet i to uker fordi faren jobbet og jeg hadde ferie.Det ble så rart,for da måtte jeg gå utover det å kun være bestemor,jeg måtte sette grenser,og "oppdro"mer da.Det ødela litt av kvaliteten,for som farmor vil jeg være annerledes.Jeg har selvfølgelig grenser ellers også,men daglig blir det så skår i gleden.Jeg vil være et "fristed"hvor vi bare gjør koselige ting.Jeg har oppdratt og hatt hverdag med egne barn,så jeg foretrekker å være en farmor nå. :-)

[Ananas.]

Jeg synes ikke det er så rart. Jeg er 25,og om jeg får barn i løpet av de neste fem årene så vil antagelig ikke mitt yngste søsken ha flyttet ut hjemmefra enda. Foreldrene mine har over 20 år igjen i arbeidslivet om de pensjonerer seg når de blir 67, og har jobber der de har vakter som både varer til sent på kveld og som inkluderer helgearbeid. Selv vil jeg antagelig få en 8-16 jobb, med mulighet til å gjøre alt utover det når det selv passer meg. 

Da jeg var ung var mine bestefedre yrkesaktive, før den ene ble ufør og den andre døde, mens bestemødrene mine hadde jobber i stillinger langt under 50%. Selvfølgelig hadde de mer overskudd til å være "kosebesteforeldre" og barnepassere enn det mine egne kommer til å ha. De hadde nedbetalte lån, som også ga økonomisk rom for flere helgeturer og mer moro ala fornøyelsesparker. Så lenge de kommende besteforeldrene ikke er over pensjonsalder, må vi regne med at de har minst like mye å gjøre som oss selv, og om de er pensjonerte har mange også en berettiget følelse av å fortjene å disponere tiden akkurat slik de selv ønsker. 

 

Det jeg synes er litt spesielt er når min foreldregenerasjon maser på barna sine om å skulle få barn, for de "gleder seg sånn til å bli besteforeldre", og så når barnet kommer mene at et par timer i måneden er mer enn nok. Om de ikke oppriktig gleder seg og har lyst til å ta del i det nye barnets liv så trenger de ikke "mase" på oss med den vinklingen (ja, det er satt på spissen, jeg håper virkelig ingen får barn på grunn av dette maset). Samfunnet har blitt ganske annerledes mtp. besteforeldrerollen bare på kort tid, og jeg tenker at vi må være glade for alt de ønsker og har mulighet til å bidra med, men å la være å forvente at de tar noe ansvar for å få kabalen til å gå opp for oss. 

[WallenStairs]

Jeg har hatt to par fantastiske besteforeldre To av dem lever ennå, og vi er veldig nære. Snakkes sammen hver dag gjør vi også. Når den ene bestefaren min døde, mistet jeg på et vis en far - og han blir stadig snakket om. De er relativt unge og spreke oldeforeldre de to som er igjen.

Min barndom var trygg og god, mye takket være dem. De passet oss ofte og lærte oss barnebarna gode verdier. Når jeg fikk egne barn, har denne nærheten gått i arv. Gode, omsorgsfulle normsendere er gullverdt for barna våre

[AnonymBruker]

Hvor starte? Bestemødrene mine var gode mennesker. Jeg var alltid med den ene i sommeren siden jeg husker meg selv. Hun oppdro 5 barn og 7 barnebarn. Hun klaget aldri,uffet seg ikke over noe som helst.

Jeg ble sjokkert da jeg fødte to barn og fikk reaksjon fra foreldre til mannen. Har aldri opplevd noe i nærheten.

"vi har barna opp i hit (hodet),vi hadde tre barn og det er mer enn nok"

"JEG skal ikke passe barnet DITT,det er din jobb"

"bestemora har vondt i ryggen så derfor er det best at dere ikke kommer på besøk"

"vi har ikke nok mat til dere det beste er at dere ikke kommer over"

"du har ikke nok melk nokkvalitet i melk hvorfor gir du ikke voksenmat til barnet på 3 måneder,amming er ikke nok,han er GUTT,han trenger kjøttkaker (3måneders baby),du bør gi ham litt antibiotika bare for å være på den sikre siden."

Anonymous poster hash: 54e38...6d1

[AnonymBruker]

Mormor og farmor var skjønne, men begge var godt oppi årene og hadde redusert helse med blant annet diabetes og overvekt da vi var barn. Farmor døde da jeg var 7 år, og farfar før jeg ble født. Morfar levde lenge, men mors oppvekst var preget av at han kunne bli uforutsigbart sint, og hun valgte derfor at vi nesten aldri var der alene. Når vi overnattet var foreldrene våre med. Reiseavstanden var også 15 minutter, og vi var fire søsken, så det var ikke mange overnattingssamvær. Jeg har bare gode minner fra alle besteforeldrene, fikk mye kjærlighet:-) Mine foreldres eldre søsken fikk mer hjelp til sine, fordi besteforeldrene var yngre og sprekere da.

Nå venter jeg barn. Mannens foreldre er gamle og vil ikke kunne bidra med pass til små barn, men de har hatt mye kjærlighet å gi til barnebarna og vi håper å beholde dem lenge. Mine foreldre er tidlig i 60-årene. Mor er ufør og har dårlig helse. Far har aldri vært noen utpreget barneperson. De har store omsorgsoppgaver og mange bekymringer for et funksjonshemmet familiemedlem. Mor er ekstremt barnekjær, men kreftene er begrenset nå.

Vi må nok basere oss på at samvær med besteforeldre skal være kos, og tilpasse til besteforeldrenes form, der vi selv er tilstede det meste av tiden.

Anonymous poster hash: 0275a...f62

[Zienna]

Skjønner hva du mener.Har selv barnebarnet sånn ca en gang i måneden,og det er bare høydepunktet!Da er det ut på tur,og så spiser vi sammen,og leser/synger på ettermiddags/kveldstid.

Så har det vært en periode hvor jeg hadde barnebarnet i to uker fordi faren jobbet og jeg hadde ferie.Det ble så rart,for da måtte jeg gå utover det å kun være bestemor,jeg måtte sette grenser,og "oppdro"mer da.Det ødela litt av kvaliteten,for som farmor vil jeg være annerledes.Jeg har selvfølgelig grenser ellers også,men daglig blir det så skår i gleden.Jeg vil være et "fristed"hvor vi bare gjør koselige ting.Jeg har oppdratt og hatt hverdag med egne barn,så jeg foretrekker å være en farmor nå. :-)

Nettopp slik er det   Du forklarte det bare bedre enn meg.