Bære nag ved selvmord

[Ulla Ullsokk]

Jeg var sammen med en gutt fra jeg var 16-23. Vi bodde sammen.

Når jeg ser tilbake med 15 år lenger livserfaring, ser jeg tydelig at han var psykisk syk.

Det skjønte jeg ikke da. Han hadde så mye humor og tøyset med bl a fylleangsten sin. Han drakk mye og var destruktiv i fylla.

Jeg dyttet han på sosiale ting. Til slutt forelsket jeg meg i en annen og gjorde det slutt. Under to år senere tok han livet sitt. Jeg gikk ikke i begravelsen fordi moren hans var så sint for at jeg gjorde det slutt og jeg taklet ikke noen anklager da.

Det viste seg at jeg tenkte rett, men jeg trodde ikke det kom til å vare i femten år.

Møtte henne her om dagen og hun fortalte hvor råtten jeg hadde vært og at "mange synes det" og at det måtte jeg være enig i. Han ble helt ødelagt når jeg gikk fra han og ikke fikk vi snakket sammen heller, mente hun. Det var fordi han raserte leiligheten og bare skjelte meg ut hvis vi snakket sammen. Så jeg holdt meg unna.

Over et halvt år etter at jeg slo opp møttes vi på gata, da var jeg sammen med en ny mann, han jeg er gift med i dag. Gamlekjæresten gikk fortsatt med forlovelsesringen. Jeg skjønner at dette var dritkjipt. Men du tar ikke livet av deg for det!

Fakta er at han hadde vært syk lenge og mest sannsynlig ville isolert seg og tatt livet sitt to år før hvia det ikke hadde vært for meg.

Mammen hans synes tydeligvis at jeg har masse skyld her, men jeg var en ung jente uten kunnskap om psykiske lidelser overhodet!

Det er forferdelig at hun fortsatt bører SÅ mye nag!

Er dette vanlig???

[AnonymBruker]

Det er lettere å godta vonde ting når noe kan beskyldes. Kanskje hun føler seg bedre av å skylde på deg enn å innse at sønnen hennes var syk?

Anonymous poster hash: f17c9...8d5

[AnonymBruker]

Når vonde ting skjer kan det føles godt å bli sint på noen, skylde på noen for det vonde. Jeg tenker at det nok er det moren gjør her... Kanskje i et "forsøk" på å bli kvitt sin egen skyldfølelse

Anonymous poster hash: 61cb2...c4f

[AnonymBruker]

Det er helt vanlig å være sint. Vanligvis rettes sinnet mot vedkommende som tok eget liv, men som mor er det nok vanskelig å være sint NOK på ens egen sønn, så da funker du som en syndebukk. Lite ønskelig og usunt selvsagt, men likevel ikke unormalt. At det har vart såpass lenge er nok et tegn på at hun sliter alvorlig psykisk selv, eller generelt er lite resursfull.

Anonymous poster hash: fb063...d66

[Ulla Ullsokk]

Takk for svar.

Jeg klarer ikke å slutte å tenke på det, søren heller.

Det er så mye jeg kunne ha sagt til henne både om henne og om sønnen, men jeg vil ikke dytte henne enda mer ned i søla.

Samtidig føles det så ekstremt urettferdig!

Vi var kjærster lenge, jeg slo opp, som unge folk ofte gjør. JEG kan ikke beskyldes for at han var syk!

Jeg klarte ikke hjelpe han nok og skjønte ikke hvor alvorlig det var. Sant og si er jeg sjeleglad for at jeg gikk før han gjorde det, for resultatet hadde blitt det samme, men det hadde vært ENDA jævligere for meg.

Jeg trodde jeg var ferdig, men når sånt kommer opp så kjenner jeg at jeg har utrolig mye sinne rundt denne saken. Jeg skjønner at mora også har det, men at hun peker på meg etter så mange år, nei, det er bare ikke greit. Uansett hvor jævlig hun har det selv. Ganske sikker på at hun sliter psykisk selv, ja. Å, jeg må bare prøve å glemme det. Det er ikke så lett.

[Gjest alegria]

Å skylde på deg i en sånn situasjon synes jeg er ondskapsfult av moren hans, rett og slett. Jeg forstår sorgen hennes, men å gi deg skylden fordi du ikke orket forholdet mer er råttent. Du kan jo ikke noe for hva du føler..

[bergen2]

Moren hans har nok ikke hele bildet og da er det lett å bruke deg som en syndebukk.. Dette vil hun nok bære med seg hele livet . All smerten som følger med å miste et barn til selvmord er det vanskelig å forstå, da er det lett å legge en del skyld på deg.

Det viktigste her er at du vet at det ikke var din feil og at du ikke gjorde noe gale med å gå fra ham. Man skal ikke måtte være i lag med en fordi han eller hun ikke skal ta selvmord. Jeg har også gått fra en som truet med å ta selvmord. Da svarte jeg at jeg håpte at hun ikke ville gjøre det, men at jeg kan ikke være kjæresten din fordi. Viste seg at dette bare var en fortvilt trussel, heldigvis.

[AnonymBruker]

Du kan ikke leve ditt liv for andre.

Hun har dessverre falt i det verste av alt, bitterhet. Det går kun utover henne, selv om du synes det er vanskelig å tenke på at hun bærer nag til deg.

Anonymous poster hash: cfae6...b9c

[Gjest heihade]

Hun gjør det mest sannsynligvis for å legge skyld på noen så hun slipper tankene om "var det noe jeg kunne gjort bedre? har jeg vært for lite til stede? var jeg en dårlig mor?"
Prøver ikke lage unnskyldninger for henne, da det er ikke riktig den måten hun behandler deg på. Men det kan være en slik forklaring på det. Det er opp til deg å avgjøre om du synes det er god nok grunn for henne å behandle deg slik eller om du vil mislike henne like mye tilbake for det.

Endret 7. april 2014 av heihade

[Magnifique]

Tråden er ryddet for spekulasjoner og svar til dette.

- Magnifique, mod.