Kjæresten til en god venn har dødd

[AnonymBruker]

Hei, jeg føler meg rett og slett rådvill og vet ikke hvem jeg kan prate med. En god venninne var på besøk i helgen da hun fikk beskjed over tlf over at hennes kjæreste var funnet død. Det var helt uventet, ingen sykdom, ingenting. Det hele gikk så fort fra hun fikk beskjeden til jeg sendte henne med første fly hjem til hjemplassen vår. Jeg fikk sjokk, og handlet egentlig bare på impuls, husker ikke om jeg ga henne en klem, hva jeg sa, ingenting. Hun var selvfølgelig hysterisk, og jeg måtte prøve å holde roen. Det var bare et stort mareritt, og et stort kaos.

Personlig kjenner jeg ikke han, da det har sine naturlige årsaker (vi bor to forskjellige plasser i landet), men jeg vet hvor ekstremt mye han betydde for henne. De har et unikt kjærlighetsbånd som få kan forstå og sette seg inn i da begge har hatt en tøff fortid med fant hverandre og kom seg gjennom mye. Jeg får utrolig vondt av hele situasjonen, vet at hun mest sannsynlig ikke hadde vært her i dag hadde det ikke vært for han og jeg blir bekymret for hva hun kan gjøre nå. Jeg er kvalm og kjenner det fysisk på kroppen.

Jeg ville ikke pushe henne og vil at hun skal ta kontakt igjen når hun er klar for det, så jeg har bare sendt henne en melding om at jeg er her for henne når det er riktig for hun. Hva skal jeg gjøre? Når kan jeg regne med at det er en begravelse, og burde jeg dra i den selv om jeg ikke kjenner han? For moralsk støtte for hennes del? Nå rabler jeg egentlig bare ned, så jeg beklager for et rotete innlegg. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre, og hvordan jeg skal takle jobb og skole oppå det hele, er så bekymret for henne og har aldri opplevd lignende før. Ligger og er hysterisk og til tider apatisk om hverandre, kan ikke forestille meg hva hun går gjennom nå. :frown:

Anonymous poster hash: 69f4a...0d1

[Rumle]

For et forferdelig sjokk det må ha vært for henne, stakkars jente

Jeg synes ikke du skal være redd for å kontakte henne, omsorg er aldri feil. Men, send en melding først du, og si at du tenker veldig mye på henne og at du er der for henne når som helst om/når hun trenger noen å snakke med. Jeg synes også at du gjerne kan gå i begravelsen selv om du ikke kjente han. Du er jo der for å vise respekt og støtte din venninne. Jeg tror hun vil sette stor pris på at du kommer, selv om hun sannsynligvis ikke er i stand til å vise det akkurat nå.

Ellers kan jeg bare råde deg til å følge henne opp i etterkant ved å ha jevnlig kontakt med henne, og spørre om hvordan hun har det. Sorg tar så lang tid, og det finnes ingen fasit på hvordan noen vil reagere.

Etter noen måneder har gått, føler man seg gjerne veldig ensom med sorgen. De fleste rundt en stopper å spørre om hvordan man har det, naturlig nok. Men, de som fortsetter å se deg, og sorgen din, kan bety enormt mye. Det er i alle fall min erfaring. Hun vil nok ha et stort behov for å få snakke om ham, og gjerne fortelle ting flere ganger. Vær der for henne, lytt og gi omsorg.

Prøv å ta vare på deg selv, og snakk med noen om hvordan du har det nå. Jeg forstår godt at du reagerer så sterkt som du gjør. Der er vi alle så forskjellige, og ingen reaksjoner er "feil"

Endret 24. mars 2014 av Rumle

[attegløyma]

Gravferda er truleg fredag dersom det ikkje er noko spesielt. Eg har vore i to gravferder etter jul til folk eg ikkje kjende for å støtte familiemedlemmer som sto meg nære. Eg ville tatt kontakt, ringt for ein prat etc, i alle fall om du er redd ho kan gjere noko dumt.

[stortsettglad]

Ta kontakt så ofte du bare orker, det er å vise med handling at du er der for henne.

Da jeg mistet mannen min var det de som "presset seg på" som jeg støttet meg til. Veeeeldig mange sier at det bare er å si i fra om de kan gjøre noe, og at de er der hvis man trenger det, men det er veldig vanskelig å vite hvem som virkelig mener det, og hvem som bare sier det....

Selvfølgelig trenger man at folk stiller opp, men man har ikke alltid ork til å ta initiativet.

[firia]

For et forferdelig sjokk det må ha vært for henne, stakkars jente

Jeg synes ikke du skal være redd for å kontakte henne, omsorg er aldri feil. Men, send en melding først du, og si at du tenker veldig mye på henne og at du er der for henne når som helst om/når hun trenger noen å snakke med. Jeg synes også at du gjerne kan gå i begravelsen selv om du ikke kjente han. Du er jo der for å vise respekt og støtte din venninne. Jeg tror hun vil sette stor pris på at du kommer, selv om hun sannsynligvis ikke er i stand til å vise det akkurat nå.

Ellers kan jeg bare råde deg til å følge henne opp i etterkant ved å ha jevnlig kontakt med henne, og spørre om hvordan hun har det. Sorg tar så lang tid, og det finnes ingen fasit på hvordan noen vil reagere.

Etter noen måneder har gått, føler man seg gjerne veldig ensom med sorgen. De fleste rundt en stopper å spørre om hvordan man har det, naturlig nok. Men, de som fortsetter å se deg, og sorgen din, kan bety enormt mye. Det er i alle fall min erfaring. Hun vil nok ha et stort behov for å få snakke om ham, og gjerne fortelle ting flere ganger. Vær der for henne, lytt og gi omsorg.

Prøv å ta vare på deg selv, og snakk med noen om hvordan du har det nå. Jeg forstår godt at du reagerer så sterkt som du gjør. Der er vi alle så forskjellige, og ingen reaksjoner er "feil"

Tusen takk for et utfyllende og fint svar, det hjelper virkelig når jeg aldri har opplevd lignende.

For et forferdelig sjokk det må ha vært for henne, stakkars jente

Jeg synes ikke du skal være redd for å kontakte henne, omsorg er aldri feil. Men, send en melding først du, og si at du tenker veldig mye på henne og at du er der for henne når som helst om/når hun trenger noen å snakke med. Jeg synes også at du gjerne kan gå i begravelsen selv om du ikke kjente han. Du er jo der for å vise respekt og støtte din venninne. Jeg tror hun vil sette stor pris på at du kommer, selv om hun sannsynligvis ikke er i stand til å vise det akkurat nå.

Ellers kan jeg bare råde deg til å følge henne opp i etterkant ved å ha jevnlig kontakt med henne, og spørre om hvordan hun har det. Sorg tar så lang tid, og det finnes ingen fasit på hvordan noen vil reagere.

Etter noen måneder har gått, føler man seg gjerne veldig ensom med sorgen. De fleste rundt en stopper å spørre om hvordan man har det, naturlig nok. Men, de som fortsetter å se deg, og sorgen din, kan bety enormt mye. Det er i alle fall min erfaring. Hun vil nok ha et stort behov for å få snakke om ham, og gjerne fortelle ting flere ganger. Vær der for henne, lytt og gi omsorg.

Prøv å ta vare på deg selv, og snakk med noen om hvordan du har det nå. Jeg forstår godt at du reagerer så sterkt som du gjør. Der er vi alle så forskjellige, og ingen reaksjoner er "feil"

Tusen takk for et ufyllende svar! Ja, det er forferdelig synd på henne nå, hun er altfor ung til å oppleve dette, og er en super jente som jeg virkelig bare unner godt i livet :frown: Jeg sendte henne en melding i går om at jeg tenker masse på henne og er veldig glad i henne. Kort og enkelt. Ja, snakket med sjefen min i dag og sjefen var veldig støttende og anbefalte meg og dra, så jeg får heldigvis fri fra jobb hvis jeg vil dra. Ja, tenker det samme, så jeg får bare pushe på og vise at jeg virkelig er der for henne. Hun trenger nok all støtte hun kan få.

Takk for tips, det er jo som du sier, veldig lett å spørre hyppig i starten, også "glemmer" vi rundt henne det sakte, men sikkert, og da sitter hun der alene og har fortsatt behov for mye støtte. Takk for støtte, virkelig, dette tærer mer på meg enn jeg hadde forestilt meg. Skal holde fokus, og være der for henne, men jeg må nok virkelig jobbe med megselv, var en veldig "traumatisk" opplevelse og se din nære venninne i et sånn sjokk, nærmest psykotisk.

[firia]

Ta kontakt så ofte du bare orker, det er å vise med handling at du er der for henne.

Da jeg mistet mannen min var det de som "presset seg på" som jeg støttet meg til. Veeeeldig mange sier at det bare er å si i fra om de kan gjøre noe, og at de er der hvis man trenger det, men det er veldig vanskelig å vite hvem som virkelig mener det, og hvem som bare sier det....

Selvfølgelig trenger man at folk stiller opp, men man har ikke alltid ork til å ta initiativet.

Ja, tenker jeg får ringe henne i kveld. Får vel bare pushe på, er bare så redd for at hun reagerer negativt på det. Jeg vil jo virkelig vise at jeg er der for henne, så jeg får heller ringe tre ganger for mye. Nei, det er forståelig, jeg får bare pushe litt på, så får hun bare avvise meg om hun ikke orker, og det er helt greit... Takk for svar

[firia]

Gravferda er truleg fredag dersom det ikkje er noko spesielt. Eg har vore i to gravferder etter jul til folk eg ikkje kjende for å støtte familiemedlemmer som sto meg nære. Eg ville tatt kontakt, ringt for ein prat etc, i alle fall om du er redd ho kan gjere noko dumt.

Ja, det jeg klarte å lese meg litt fram til, får bestille meg flybillett etter jeg har snakka med henne i kveld. Ja, tror hun trenger all støtte hun kan få i begravelsen. Ja, jeg er virkelig redd for henne. Takk for svar

[Rumle]

Tusen takk for et utfyllende og fint svar, det hjelper virkelig når jeg aldri har opplevd lignende.

Tusen takk for et ufyllende svar! Ja, det er forferdelig synd på henne nå, hun er altfor ung til å oppleve dette, og er en super jente som jeg virkelig bare unner godt i livet :frown: Jeg sendte henne en melding i går om at jeg tenker masse på henne og er veldig glad i henne. Kort og enkelt. Ja, snakket med sjefen min i dag og sjefen var veldig støttende og anbefalte meg og dra, så jeg får heldigvis fri fra jobb hvis jeg vil dra. Ja, tenker det samme, så jeg får bare pushe på og vise at jeg virkelig er der for henne. Hun trenger nok all støtte hun kan få.

Takk for tips, det er jo som du sier, veldig lett å spørre hyppig i starten, også "glemmer" vi rundt henne det sakte, men sikkert, og da sitter hun der alene og har fortsatt behov for mye støtte. Takk for støtte, virkelig, dette tærer mer på meg enn jeg hadde forestilt meg. Skal holde fokus, og være der for henne, men jeg må nok virkelig jobbe med megselv, var en veldig "traumatisk" opplevelse og se din nære venninne i et sånn sjokk, nærmest psykotisk.

Så flott at du reiser for å delta og være der for henne Du virker som en veldig god og omsorgsfull venninne, hun vil nok sette stor pris på at du er der for henne fremover

Og husk å ta godt vare på deg selv oppi alt også

[firia]

Så flott at du reiser for å delta og være der for henne Du virker som en veldig god og omsorgsfull venninne, hun vil nok sette stor pris på at du er der for henne fremover

Og husk å ta godt vare på deg selv oppi alt også

Nå virker det som det er en lukket begravelse, eller en personlig sermoni. Hun er enda ikke klar for å snakke over telefon, og vet ikke om det blir for brått og spørre om jeg skal komme over sms heller. Jeg skal uansettt hjemover like etter begravelsen, så jeg får uansett vær masse med henne da. Vil veldig gjerne vise støtten min, så jeg reiser selvfølgelig oppover om hun vil ha meg der, men vet ikke om jeg kan komme hvis det er en personlig sermoni, da jeg ikke kjente han personlig? Tusen takk Hun fortjener støttende og omsorgsfulle venner rundt seg, så jeg gjør alt jeg kan for å være det Ja, jeg prøver å ta meg en pust nå og da, det hjelper, men dette tærer på meg mye mer enn jeg hadde forestilt meg. Er bare så vanskelig å være så hjelpesløs at jeg ikke kan møte opp på døra og gi en lang klem når jeg vil. Hun bor jo timesvis unna... Takk igjen for all støtte og råd <3

[nocebo]

I utgangspunktet tenker jeg at er man i tvil om man skal dra i en begravelse, så er det bedre å dra enn ikke å gjøre det, jeg tror det skal mer til for å angre på at man dro, enn omvendt. Men det blir litt annerledes hvis det er en seremoni forbeholdt de nærmeste. Er det noen du kan kontakte for å forhøre deg? Hennes foreldre f.eks.?

[Sportiva]

Jeg har ikke lest de andre svarene, men kan gi deg råd basert på mine egne erfaringer da broren min døde.

Å oppleve kjærlighet og omsorg fra de rundt deg i en slik situasjon var fantastisk. Du var til stedet da hun fikk beskjeden og jeg synes derfor at du bør ta en del kontakt. Stol på at hun heller sier ifra hvis det blir for mye. Dra i begravelsen dersom du kan det. Mine nærmeste venner og til og med deres foreldre dukket opp i min brors bisettelse. Det var utrolig rørende å se hvor mange som brydde seg om han og meg.

Gjør det du kan for henne nå, men ikke glem at når alt har lagt seg, så kommer hun til å være preget av dette i mange måneder og kanskje år. Fortsett å snakk med henne og spør hvordan hun har det, selv om seks måneder. Ikke glem at hun aldri vil glemme han. Hverdagen til folk kommer fort, mens hennes hverdag nok er endret for alltid. Det er i det minste slik hun føler det nå.

Lykke til! Du høres ut som en god venn!

[AnonymBruker]

Da jeg mistet mannen min var det de som "presset seg på" som jeg støttet meg til. Veeeeldig mange sier at det bare er å si i fra om de kan gjøre noe, og at de er der hvis man trenger det, men det er veldig vanskelig å vite hvem som virkelig mener det, og hvem som bare sier det....

Selvfølgelig trenger man at folk stiller opp, men man har ikke alltid ork til å ta initiativet.

Dette sier jeg meg enig i.

Ikke bare si "kontakt meg hvis du trenger det" eller "si ifra hvis det er noe jeg kan gjøre". Det er bedre at folk tilbyr seg noe konkret, og at de tar kontakt nokså ofte. Det er vanlig at folk tar en del kontakt rett etter at noe sånt skjer, og så dabber det av. Så det er viktig at du er der for henne i lang tid fremover.

Noen trekker seg unna, for de vet ikke hva de skal si, de synes det er ubehagelig med døden osv...

Men da kan de jo bare tenke seg hvordan den nært pårørende har det.. Utrolig viktig å være der og gjerne si "jeg vet ikke hva jeg skal si" i stedet for å skygge banen.

Vær der på hennes premisser, og stol på magefølelsen din.

Anonymous poster hash: 17c12...2b2