Gå til innhold

Savner mamma...


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Først og fremst så er jeg sikker på at dette blir er veldig langt innlegg. Jeg skrever dette først og fremst for å få satt ord på tankene mine, da jeg ikke helt har noen å snakke med dette om. Jeg hadde satt stor pris på om noen orket å lese, men ingen trenger å føle at de må. :)

----------

Som tittelen sier; så savner jeg moren min. Hun døde for litt over 2 år siden. Jeg hadde nettopp fylt 20 år, og mamma var 48. Hun var på en liten ferie på et av favorittstedene hennes og satt å drakk kaffe sammen med en god, gammel venn. Plutselig falt hun om og var død. Hjerneblødning. Var helt borte vekk i løpet av et par sekunder.

Fint for henne, da hun alltid har sagt at når hun skulle dø, håpet hun at det gikk fort, så hun slapp å i det hele tatt vite hva som skulle skje. ... Vondt for oss, som ikke fikk forberede oss eller sagt ordentlig adjø.

Selv har jeg iallefall et fint, siste minne av henne. Jeg bodde i nærheten av dette området som hun døde i, da det skjedde. Hun hadde hjulpet meg med å farge håret mitt. Når hun var ferdig skulle hun reise for å treffe vennen som hun skulle møte. Hun snakket i telefonen da hun satt seg i bilen, så vi fikk ikke sagt så mye. Hun satt seg i bilen, som var vendt mot døra der jeg sto... Også smilte hun, og vinket. Deretter kjørte hun bort.

Neste dag kom det en prest på døra mi og fortalte meg at moren min hadde gått bort. Det var det mest sjokkerende, vonde og uforståelige øyeblikket i hele mitt liv. "Mamma? Død? Hæ? Det gir jo ikke mening. Hun kan da ikke dø? Nei, de tuller. Dette er helt sikkert skjult kamera. Eller bare noen som vil være slemme. Eller noen som har gått feil. Eller noe som har blitt misforstått. Mamma kan da ikke dø? ... Nei, nå drømmer jeg. Dette er ikke ekte." - tenkte jeg.

Gang etter gang spurte jeg presten om han var seriøs. Om han tullet. Om dette var sant. .. Deretter, når det skjedde. Hva som skjedde. Hvordan det skjedde. Hvor det skjedde. ... Deretter, tilbake til om det var sant. Situasjonen var så rar og uvirkelig at jeg aldri, aldri kommer til å glemme dette øyeblikket og de ekle følelsene jeg hadde da jeg fikk beskjeden.

Men tiden går, og etterhvert har det nå gått over 2 år siden hun døde. Jeg har fått meg min aller første kjæreste, klart å fullføre videregående skole til slutt, og er mye mer voksen og selvstending enn jeg var for 2 år siden. Jeg henger fortsatt langt etter de fleste andre på min alder, men jeg kommer meg iallefall oppover, om ikke veldig sakte.

Det er dog dette som også gjør så vondt. Jeg vil at hun skal se hvor flink jeg har blitt! Jeg vil fortelle henne at jeg har kommet meg igjennom 2 fulle år med VGS. Jeg vil fortelle henne at jeg kan gå påbutikken alene nå, og at jeg til og med klarer å betale med bankkortet mitt! Og ikke nok med det, men jeg klarer å spørre om hjelp og småsnakke med folk jeg ikke kjenner. ... Hvorfor er hun ikke her så hun kan se meg?

Den andre tingen som går vondt er at nå som jeg begynner å bli "ordentlig voksen", har mine interesser og ønsker blitt mer lik de hun hadde. Jeg har begynt å sett for meg en fremtid på gården både jeg og hun vokste opp på. Hun hadde høns og dyrket grønnsaker, samt noen bærbusker her og der. Hun var veldig flink til å lage mat og kaker. Men hun var også veldig flink til alt annet. Fikse biler, bygge hus, male, tegne, sy, sage, tunge løft, snakke med mennesker... Hun klarte til og med å mestre PC-bruk og Facebook til slutt! Jeg kan ikke tenke på en eneste ting hun ikke kunne. Hun kunne litt om alt, men mest om det meste.

Og som sagt, nå som jeg begynner å bli voksen og vil slå meg til ro, savner jeg henne mer enn noen gang. Jeg vil fortelle henne om kjæresten min. Når vi en dag blir forlovet vil jeg fortelle henne om det. Jeg vil ha henne i bryllupet mitt. Jeg vil vise henne at jeg ikke er så fortapt og håpløs som jeg en gang var. Og hva når jeg en dag får barn selv? Jeg må fortelle henne om det! Jeg trenger hennes råd og erfaringer fra når hun var gravid med meg. Og når jeg skal igjennom fødselen til barnet mitt. Og når jeg kommer hjem med et nyfødt barn, da må jeg ha hennes råd og hjelp. Og hva skal jeg gjøre når barnet mitt vokser? Det må jo ha en mormor? Mamma må jo få se barnebarnet sitt? Svigersønnen sin? Meg?

Og hva med all den kunnskapen hun hadde, som jeg nå trenger, da jeg har planlagt å starte opp familiegården igjen? Og hjemmedyrkede grønnsaker, og hjemmelagd mat. Jeg vet jo ingenting. Hun visste jo alt. Jeg skjønner ikke hvordan dette skal være mulig uten henne? Det er jo ikke rettferdig at jeg må begynne på blanke ark, helt alene, helt plutselig - lenge før jeg er klar for å leve uten mamma - mens andre mennesker får ha mamman sin til de selv har voksne barn?

Jeg sitter med så mye usikkerhet, så mange spørsmål, så mange ønsker og tanker... Jeg føler jeg må se henne igjen. Hun kan da ikke være borte? Jeg er klar over at jeg ikke har akseptert hennes død enda. Hun kan jo ikke være borte? Det går ikke.

Iallefall ikke når jeg drømmer om henne flere ganger i uka, at hun har kommet tilbake og at det hele viste seg å være en misforståelse, at hun bare latet som om hun døde for å reise bort, at hun bare har vært på sykehuset og hatt en operasjon, at hun har vært i et møte, har vært på ferie i utlandet... Hun kan ikke være død. Jeg trenger jo henne, og jeg er jo ikke klar for å være alene enda.

- C.



Anonymous poster hash: 4feaf...bd6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Min mamma døde for drøye 5 år siden av kreft, og vi visste at hun kom til å dø så vi fikk sjansen til å forbrede oss. Men jeg kjenner igjen følelsen av alt jeg så gjerne skulle ha delt med henne. Møtte mannen i mitt liv bare noen få uker etter at hun døde. Trist at hun aldri får måte ham. Ikke fikk hun oppleve at vi forlovet og giftet oss. Vi har kjøpt oss hus, jeg har fått drømmejobben. Nå venter jeg mitt første barn og det får aldri møte mormoren sin. Vet at mamma synes det var sårt at hun aldri skulle få oppleve å bli bestemor. Jeg har heldigvis min mormor og mamma sine søsken som jeg gir meg støtte og råd når jeg trenger det. Er ikke det samme som å ha en mamma, men det er hvertfall noe.

Jeg hadde også drømmer i begynnelsen om at mamma ikke var død. At hun var syk, men ikke dødssyk og at ting ordnet seg til slutt. Ganske vondt å våkne etter sånne drømmer.

Etterhvert så går ting seg heldigvis til, men det hender at jeg blir helt slått i bakken over tanken på at mamma er død og at hun aldri kommer tilbake. Men jeg tror hun våker over meg da. Og at hun får med seg all gleden i livet mitt allikevel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette var veldig rørende og kjempefint skrevet !

Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver, forskjellen er bare at jeg mistet min far. Nå er jeg også i et seriøst forhold, og tenker på alle de tingene i fremtiden som han ikke kommer til å få oppleve, og som jeg ikke får dele med han. Jeg er ofte veldig, veldig lei meg på grunn av dette.

Allikevel, jeg håper du er stolt over alle de tingene du har oppnådd på egenhånd, og den styrken du har utviklet deg :)

Sender deg en stor klem :hug:



Anonymous poster hash: 7449e...4c6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...