Har du opplevd en personlig tragedie?

[Sunshine]

Gjør jeg? Det er ikke meningen. Jeg forsøker å vise at sorgprosessen starter før ved et sykdomsforløp, mens ved plutselig død kommer det etterpå. I begge situasjoner skal man igjennom sorgen, men det gjøres på ulik tid.

Det er uansett vondt å miste sine kjære, og det bearbeides forskjellig i forhold til årsaken til dødsfallet.

Endret 7. januar 2014 av Sunshine

[AnonymBruker]

Vel, ble brutalt mobbet hele oppveksten, seksuelt misbrukt fra jeg var 6 til jeg var 14, ble utsatt for overfallsvoldtekt som 16 åring, vært utsatt for drapsforsøk fra en X som nesten lyktes å ta livet av meg etter tre år med fysisk mishandling, opplevd selvmord to ganger i nærmeste vennekrets, opplevde høylytt utroskap fra min xforlovede som virket som en fin fyr i vår seng (når jeg satt i stua å han visste jeg var hjemme) fire mnd før bryllupet, jeg ble utsatt for blind vold som 30 åring å kan derfor ikke tygge normalt lenger og likevel er det ingenting som føles jævligere enn å se min egen bror gå til grunne av depresjon å mangel på livslyst. All sympati til dere som mister partner eller familie i ulykker eller sykdom. Verden føles urettferdig noen ganger.

Anonymous poster hash: e0c9a...e4a

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med et familiemedlem som utøvde grov vold og psykisk terror daglig. Dette førte til depresjon i tidlig alder og spiseforstyrrelser.

Så døde et familiemedlem, ikke nær relasjon, men likevel familie. Eksen min var noe ustabil, og spredde rykter og usannheter om meg til nære venninder. De valgte å kutte meg ut. En måned senere fant jeg en forelder død, for deretter å oppleve at den andre ble diagnostisert med alvorlig sykdom et par uker senere. Som ikke det var nok, ble kjæledyret gjennom ti år alvorlig sykt det også, og måtte avlives. Sammenlagt resulterte dette i angstlidelse, depresjon og sykdom.

Føler hele livet mitt har vært en tragedie til nå..ehhhe

Anonymous poster hash: ae0e4...7ea

[DelvisPresley]

Jeg har heldigvis vært forskånet for alvorlig sykdom hos meg og min familie, ei heller vært utsatt for noen ulykke. Jeg gikk gjennom et samlivsbrudd i fjor (vi har en liten sønn) og mistet jobben rett etterpå, og sto plutselig uten jobb,og med dårlig økonomi og gikk rett på en kjempesmell. Der og da føltes det ut som alt i hele verden var svart og en liten stund var det så tøft at jeg ikke visste om jeg kom til å komme gjennom dette.

Etter en diskusjon med en venninne, kom det frem at hun ikke synes det var så tøft det jeg hadde vært gjennom og at hun hadde opplevd en større personlig tragedie (hun syklet og ble påkjørt, og brakk beinet med tilhørende komplikasjoner)

Jovisst går halvparten av alle ekteskap dukken og jeg var nok ikke den som hadde det verst, men for meg var dette veldig tungt. Kanskje jeg syntes mer synd på meg selv enn det jeg burde? Jeg slet psykisk en liten periode siden jeg valgte å gå og siden jeg hadde ødelagt vår lille familie, og da jeg midt opp i alt mistet jobben ble det noen uker under dyna med bare gråt (mitt barn ble skånet)

Mitt spørsmål er; hva tenker du på som en personlig tragedie?

Anonymous poster hash: 6685f...10d

Personlig tragedie= selvmord.

Slik jeg tenker, iallefall.

[Porcelain]

Jeg sitter med en brukket hånd, i en jobb som innebærer oppgaver som bare jeg kan gjøre. For meg er dette det verste jeg har opplevd, og jeg har aldri kjent så mye fysisk smerte før. Det vil på ingen måte si at jeg sammenligner dette med andres situasjoner, dette er min personlige erfaring. Smerte og sorg er individuelt, og meningsløst å sammenligne.

Endret 9. januar 2014 av Porcelain

[Birmikk]

Jeg tenker av og til at jeg har det forferdelig vondt og jeg kan ikke fatte hvorfor livet kan begandle meg slik det gjør. Etter et års sykeleie døde samboeren min i sommer av kreft, jeg har sittet med gjelden på huset vårt siden, og nå må det tvangsselges.. Jeg tenker at jeg er laget for å tåle mye og at jeg får tilbake for det en dag, for å holde ut. Jeg er bare 23 år, men likevel finnes det dager hvor jeg føler meg 60 år gammel...

[AnonymBruker]

Jeg ble syk for 2 år siden er enda ikke frisk, mista obben pga det og sliter hver dag med og bli bedre. Utrolig hvor for livet kan bli snudd på hodet i løpet av et sekund. Er alene og sliter med og betale det som skal betales. Havner kanskje på gata når pengene tar slutt. Så sånn er det og være syk i Norge....

Anonymous poster hash: f72b4...d80

[AnonymBruker]

Mobbet hele oppveksten, mistet den eneste bestevenninna mi jeg har hatt da jeg var 13. Faren min døde året etter. Byttet skoler, flyttet 9 ganger frem til slutten av ungdomskolen. Jeg var jomfru, ble voldtatt av en jeg stolte på. Alle dør rundt meg, har bare få familiemedlemmer igjen og absolutt ingen venner.. har angst, og er deprimert. Jeg er så sinna, og så sliten..

Anonymous poster hash: f63d1...7a5

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd mye dritt i livet mitt.

Venninna mi sin verste opplevelse er at en fyr dumpet henne. Og selv om jeg har opplevd verre så kommer ikke jeg til å si til henne . det er da ingenting! jeg har blablabla.... Det er direkte frekt. Og det er heller ikke viktig i situasjonen, Hun trenger trøst og er min venninne så jeg kommer til å være der for henne. ikke få hennes problemer til å føles som brødsmuler i forhold til mine. Har aldri tenkt tanken engang.

Anonymous poster hash: da0b1...303

[AnonymBruker]

Skikkelig kjærlighetssorg kan faktisk føles ganske likt som sorg ved at dine nærmeste dør. Jeg har opplevd begge deler. Kjærlighetssorgen varte heldigvis ikke like lenge, men det var beintøft og jeg gikk igjennom de samme sorgprosessene.

Han var min første store kjærlighet, trodde han skulle fri da han dumpet meg helt plutselig, og jeg var ung (20) og uerfaren.

Anonymous poster hash: 1ac56...310

[Gjest Evans]

Jeg tror at man alltids er nærmest sin egen sorg. Hva du opplever vil være deg nærmest og din opplevelse av situasjonen vil være din reelle opplevelse av virkeligheten.

Andre kan mene at din sorg/tragedie (eller hva man velger å kalle det) er mindre viktig, men jeg syns ikke man kan måle sorger opp mot hverandre og det er ikke meningen at man skal konkurrere om hvem sin sorg som er mest verdt å sørge over eller fortjener mest sympati.

Det er din sorg/tragedie, og føler du at det er en tragedie må du få lov til det. Ingen skal få nekte deg å sørge eller nekte deg å føle at livet er hardt innimellom.

Selvsagt er det ytterpunkter som eksemplet med jakka som nevnt tidligere.

Når det kommer til utrykket ”personlig tragedie”, er det noe jeg aldri bruker. Trolig fordi jeg syns det er et noe tabloid ord som jeg forbinder med avisoverskrifter.

Men om du ønsker å bruke det, og syns det er betegnende på din livssituasjonen for tiden, så syns jeg du må få lov til det – av både venninna di og ellers av andre.

[Gjest Badabing]

Jeg har heldigvis vært forskånet for alvorlig sykdom hos meg og min familie, ei heller vært utsatt for noen ulykke. Jeg gikk gjennom et samlivsbrudd i fjor (vi har en liten sønn) og mistet jobben rett etterpå, og sto plutselig uten jobb,og med dårlig økonomi og gikk rett på en kjempesmell. Der og da føltes det ut som alt i hele verden var svart og en liten stund var det så tøft at jeg ikke visste om jeg kom til å komme gjennom dette.

Etter en diskusjon med en venninne, kom det frem at hun ikke synes det var så tøft det jeg hadde vært gjennom og at hun hadde opplevd en større personlig tragedie (hun syklet og ble påkjørt, og brakk beinet med tilhørende komplikasjoner)

Jovisst går halvparten av alle ekteskap dukken og jeg var nok ikke den som hadde det verst, men for meg var dette veldig tungt. Kanskje jeg syntes mer synd på meg selv enn det jeg burde? Jeg slet psykisk en liten periode siden jeg valgte å gå og siden jeg hadde ødelagt vår lille familie, og da jeg midt opp i alt mistet jobben ble det noen uker under dyna med bare gråt (mitt barn ble skånet)

Mitt spørsmål er; hva tenker du på som en personlig tragedie?

Anonymous poster hash: 6685f...10d

Jeg har faktisk blitt påkjørt jeg også, men jeg hadde tatt det mye tyngre med et samlivsbrudd. Påkjørselen var mer...uflaks, ikke en tragedie. Det ville vært en tragedie hvis jeg hadde blitt lam, men det ble jeg ikke.

Har faktisk en tabell over hva som regnes som aller tøffest psykisk, skal se om jeg finner den igjen. Samlivsbrudd er nesten på toppen, det er ikke brukket ben..

Edit: ok, "personal injury" kom lengre opp enn jeg husket, men likevel:

Endret 8. februar 2014 av Badabing

[asterix]

Jeg har faktisk blitt påkjørt jeg også, men jeg hadde tatt det mye tyngre med et samlivsbrudd. Påkjørselen var mer...uflaks, ikke en tragedie. Det ville vært en tragedie hvis jeg hadde blitt lam, men det ble jeg ikke.

Har faktisk en tabell over hva som regnes som aller tøffest psykisk, skal se om jeg finner den igjen. Samlivsbrudd er nesten på toppen, det er ikke brukket ben..

Edit: ok, "personal injury" kom lengre opp enn jeg husket, men likevel:

Holmes-Rahe-Stress-Inventory.jpg

Hmmm... Kom opp i over 300 poeng på den lista i fjor gitt...

[Gjest Sobril]

"Death of child" er utelatt, så det er vel ikke alt som er med her.

[AnonymBruker]

Nei barns dødsfall burde vel strengt tatt ligget øverst på lista. Det er i allefall det psykologer regnes som den verste sorgen man kan oppleve.

Anonymous poster hash: 1ac56...310

[AnonymBruker]

Jeg lette også på den lista etter alvorlig sykdom/dødsfall hos ens eget barn. Jeg opplevde at mitt barn fikk kreft, det var den tyngste tiden i mitt liv. Da jeg måtte plutselig forholde meg til mitt eget barns død. Etter lang tid fikk legene bukt med kreften, men man vet aldri om den kommer tilbake, og når, så det er ikke lett å slappe av helt. Det er den største påkjenningen jeg har opplevd, selv om jeg (heldigvis!) ikke kan kalle det en tragedie (krysser fingrene).

Anonymous poster hash: 59a72...dae

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg har vært gjennom en personlig tragedie. Var innlagt en mnd på sykehus, STORE smerter og traumer, og sliter enda, et halvt år etter, med traumer og "flashbacks". Det vil nok vare livet ut...

Anonymous poster hash: f1331...71a

[Gjest Sobril]

Jeg lette også på den lista etter alvorlig sykdom/dødsfall hos ens eget barn. Jeg opplevde at mitt barn fikk kreft, det var den tyngste tiden i mitt liv. Da jeg måtte plutselig forholde meg til mitt eget barns død. Etter lang tid fikk legene bukt med kreften, men man vet aldri om den kommer tilbake, og når, så det er ikke lett å slappe av helt. Det er den største påkjenningen jeg har opplevd, selv om jeg (heldigvis!) ikke kan kalle det en tragedie (krysser fingrene).

Anonymous poster hash: 59a72...dae

Åh, så fint at det har gått bra og at det ikke endte i tragedie.

At barnet mitt skal få kreft er mitt største mareritt. Får angst bare hun har vondt i en fot.

Krysser fingre med deg og håper alt går bra videre

[AnonymBruker]

Sjokkartete opplevelser kan vel, generelt sett, få større ringvirkninger.

Sykdom som har vart over lang tid, hvor man har hatt tid til å forberede seg, kontra at noen dør brått og uventet.

Det kan være ekstremt påkjennende å leve med over lang tid. Man er kanskje i alarmberedskap 24/7.. Og jeg har hørt folk si at de skulle ønske at kona eller faren døde i en stor ulykke, istedet for å i flere måneder bli sykere og sykere, så dø. For da kommer et massivt tilbud til de etterlatte på banen, kriseteam og you name it..

Så jeg tror det kommer veldig an på. Å miste noen, enten på den ene eller andre måten, kan for ulike folk få ulike ringvirkninger.

Anonymous poster hash: 42040...807

[malucca]

Din smerte er den verste smerte, for deg.

Du er den viktigste personen i ditt eget liv, og det finnes ikke noe rett eller galt når det kommer til personlige tragedier.

Jeg har vært relativt uheldig i livet, men jeg har kommet fint ut av det. Jeg tror jeg er mer resilient enn andre jeg kjenner. Jeg har også gått på mine smeller og nådd kjelleren, men begge deler er HELT GREIT!

Jeg ble seksuelt misbrukt av pappa da jeg var liten, og har aldri hatt vansker med å snakke om det.

Da venninnene mine opplevde å bli skuffet eller irritert på sine fedre opp gjennom barndommen, sa de alltid "jeg skal ikke si noe. Mitt problem er ingenting. Din far er verre enn min!", og jeg skjønte forsåvidt hva de mente - incest er verre enn grensesetting i tidlige tenår, MEN! Det irriterte meg alltid! De hadde da lik rett som meg til å bli lei seg og skuffet.

Jeg tror man skal være forsiktig med å bagatellisere andres problemer og tragedier. Alle er ulike!

Jeg skjønner forøvrig godt at du nådde kjelleren! Du må ha følt deg hjelpesløs og liten.

Det er så godt at man ikke trenger å være alene, uansett størresle eller omfang av tragedie.

<3