Gå til innhold

Har du opplevd en personlig tragedie?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Gjest Riskjeks

Jeg må si jeg stusser over at hun velger å kalle et brukket ben med komplikasjoner en personlig tragedie jeg da.... Hun må ha levd et godt og skjermet liv hvis det var så tøft!

For meg går skilsmisse som en personlig tragedie, fordi det er noe som ikke skal skje i mine øyne. Jeg mistet to av mine nærmeste brått for noen år siden og det må være det tøffeste jeg og familien min har opplevd. Jeg vil vel ikke kalle det en personlig tragedie fordi jeg binder det ordet mot noe som skjer meg. Det var jo ikke jeg som døde, selv om det hadde føltes lettere der og da.

Enig i dette. Hadde det vært kreft eller annen alvorlig sykdom, hadde det selvsagt stilt seg annerledes. Å brekke et bein er ikke en tragedie!

Om skilsmisse er en tragedie, kommer helt an på omstendighetene rundt.

Jeg vil ikke si jeg har opplevd noen personlige tragedier, selv om jeg er skilt og har en fysisk sykdom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg ble dumpet av mitt livs kjærlighet og kommer aldri over det :( Sliter sterkt psykisk og alt er bare dritt. Skulle ønske jeg ble overkjørt av en buss. Dette er kanskje ubetydelig i forhold til de som har opplevd krig, sett familiemedlemmer bli drept og torturert og de som har opplevd sykdom. Men for meg er dette det verste jeg har opplevd. Skal holde meg unna menn resten av livet, jeg orker ikke tanken på å gjennomgå dette en gang til..



Anonymous poster hash: 2dd1f...acf
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tragedier og kriser kan ikke måles opp mot hverandre da vi opplever dem forskjellig.

Men jeg tror at de som ikke tidligere har opplevd kriser/ tragedier vil ha lettere for å gå på en smell når de først opplever noe.

Kan nevne at min svigermor var syk i sikkert 20 av sine siste leveår, å klaget aldri. Min mor som ikke hadde vært syk en dag opplevde det som krise når hun engang ble syk og hjelpesløs i noen dager.



Anonymous poster hash: 37ceb...50c
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vært igjennom mye tøft, blant annet å ha vært syk i flere år, mistet en som sto meg veldig nær, angst, familie og venner som sviktet da jeg ble syk osv. men jeg har aldri tenkt tanken på å kalle det en personlig tragedie. Det har vært vannskelig og tungt, ja, men jeg er også veldig klar over at mange andre har mye større problemer enn meg....



Anonymous poster hash: 301b7...6a4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For snart fem år siden røyk jeg en sene i tommelen. Hele hånden var ubrukelig, den måtte gipses, opereres og jeg mistet hele sommeren. Jeg hadde vært uendelig glad dersom dette ble stående som eneste personlige tragedie jeg skulle få her i livet :)

Kaller du det en tragedie? En hånd som ikke virket en stakkars sommer? Hvis du er toppidrettsutøver og fikk ødelagt karrieren din kan jeg si meg enig.

Da får jeg si at det var en personlig tragedie at jeg brakk en tå og ble sittende inne hele sommeren jeg fødte min førstefødte i stedet for å trille turer ute i det fine været da. Eller kanskje bare si at det var kjipt, men shit happens. Det er da virkelig ikke en tragedie med en skade som rettes opp igjen og som ikke gir store konsekvenser for livet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Sobril

Kaller du det en tragedie? En hånd som ikke virket en stakkars sommer? Hvis du er toppidrettsutøver og fikk ødelagt karrieren din kan jeg si meg enig.

Da får jeg si at det var en personlig tragedie at jeg brakk en tå og ble sittende inne hele sommeren jeg fødte min førstefødte i stedet for å trille turer ute i det fine været da. Eller kanskje bare si at det var kjipt, men shit happens. Det er da virkelig ikke en tragedie med en skade som rettes opp igjen og som ikke gir store konsekvenser for livet.

Den var nå ment med et snev av ironi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Vil heller ikke utdype hva mine erfaringer går i, men har fått meg noen smeller så det holder. Slike som kommer som lyn fra klar himmel og man greier så vidt å stå på beina. Stikkord; død, skilsmisse og sykdom.

I ettertid så tenker jeg at det viktigste er hvordan man takler det. Og heldige er de som har noen som støtter seg og som de kan snakke med. Noen som kan hjelpe deg å holde balansen. Jeg følte ofte at det var den biten jeg savnet mest når det stormet som verst.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har opplevd tøffe tider og har gått på en smell så hard at jeg mistet meg selv en periode og det tok flere år før bitene var satt sammen igjen, de ble ikke satt sammen helt likt så jeg er forandret etter det. Men jeg synes ikke det er en personlig tragedie. Det er noe så stort og omfattende at man må streve med tapet resten av livet. Jeg strever ikke med ettervirkninger av min smell idag. Så personlig tragedie er å miste, for godt, noe veldig nært og viktig. Barnet sitt, helsen sin, livet man lever.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mistet babyen min for 4 måneder siden på grunn av en sykehustabbe. Så beklager at jeg mener at både din og din venninnes "personlige tragedige" er begge bare små problemer son lett kan løses. Jeg hadde lett tatt et samlivsbrudd og mange brukne bein i stedet for å miste en frisk og fin baby på grunn av noen idiotiske leger.

Anonymous poster hash: 835cf...c8a

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Sobril

Jeg mistet babyen min for 4 måneder siden på grunn av en sykehustabbe. Så beklager at jeg mener at både din og din venninnes "personlige tragedige" er begge bare små problemer son lett kan løses. Jeg hadde lett tatt et samlivsbrudd og mange brukne bein i stedet for å miste en frisk og fin baby på grunn av noen idiotiske leger.

Anonymous poster hash: 835cf...c8a

Jeg har kanskje ikke helt samme historie, men føler med deg. Så utrolig trist :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har kanskje ikke helt samme historie, men føler med deg. Så utrolig trist :(

Takk for ordene og medfølelsen <3 Det varmer hjertet når helt ukjente sier noe sånt <3

Anonymous poster hash: 835cf...c8a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Sobril

Takk for ordene og medfølelsen <3 Det varmer hjertet når helt ukjente sier noe sånt <3

Anonymous poster hash: 835cf...c8a

Mistet min baby i dødfødsel for snart halvannet år siden. Så jeg vet vel sånn cirka hvordan det er med en personlig tragedie. Å brekke et ben er neppe dét i hvert fall.

Send meg gjerne pm hvis du vil snakke om sorgen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Sjokkartete opplevelser kan vel, generelt sett, få større ringvirkninger.

Ta skilsmisse for eksempel... Dersom den oppstår fordi man tar mannen (eller kona) på fersken og finner ut at man har blitt lurt i årevis, er denne skilsmissen nok vanskeligere å takle enn dersom kjærligheten er død fra begges side.

Sykdom som har vart over lang tid, hvor man har hatt tid til å forberede seg, kontra at noen dør brått og uventet.

Men så var det dette med å sammenlikne igjen. Jeg har opplevd å miste et barn i dødfødsel og abortert (tidlig) to ganger i ettertid. Abortene er, for min del, "peanuts" - men for en annen en knusende opplevelse.

Jeg har fremdeles ikke kommet meg etter dødfødselen, for det har vært så mye annen drit i etterkant. Hvor lang tid det tar å fordøye alt dette vet jeg ikke, men sammenliknet med andre som har opplevd det samme tar jeg det bra i den ene enden, og ikke så bra i den andre. Noen ser ut til å reise seg umiddelbart, og bruker tragediene til noe positivt. Andre graver seg ned og sørger i årevis. Jeg ligger nok på midten av skalaen.

Man skal være forsiktig med å mene for mye om andres følelser. Min mann ble diagnostisert med uhelbredelig kreft og det slo meg rett i bakken. Man kan ikke forberede seg på å miste sin absolutt nærmeste gjennom 26 år. Jeg ser svart på livet, har hatt ønsker om å bare dø selv og hadde det ikke vært for barna så hadde jeg muligens bare gjort kort prosess. Det føles utrolig urettferdig å tenke på alle planene våre som ikke blir noe av og at jeg må leve resten av livet mitt uten ham er for meg utenkelig.

Har mistet mine foreldre tidligere (i ung alder) - men det å få beskjed om at min elskede mann ikke har så lenge igjen er uten sammenligning det verste jeg har vært med på. Å skulle fungere på jobb, og se lykkelige par rundt deg, høre folk fortelle om ferier med ektefeller og eller helt alminnelige hendelser som vi snart aldri mer får oppleve.

Dette er en stor tragedie for meg, for min mann, for våre barn og alle som er oss nær.

Det å vite at jeg snart aldri mer får snakke med ham, høre stemmen hans, vitsene hans og latteren .. det river meg i stykker. Han skal snart gå ut av livet sitt og utav våre liv - så altfor ung .. fy faen, den jævla kreften.

Anonymous poster hash: c6d94...1a7

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var ufrivillig barnløs i mange år, når jeg ser meg tilbak nå ser jeg at jeg nærmest slepte meg gjennom dagene. Var deprimert og klarte ikke å se framover i det hele tatt. Veldig slitsomt, ikke miinst fordi det i verste fall kunne vare resten av livet.

Anonymous poster hash: 2dfe2...397

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Sobril

Man skal være forsiktig med å mene for mye om andres følelser. Min mann ble diagnostisert med uhelbredelig kreft og det slo meg rett i bakken. Man kan ikke forberede seg på å miste sin absolutt nærmeste gjennom 26 år. Jeg ser svart på livet, har hatt ønsker om å bare dø selv og hadde det ikke vært for barna så hadde jeg muligens bare gjort kort prosess. Det føles utrolig urettferdig å tenke på alle planene våre som ikke blir noe av og at jeg må leve resten av livet mitt uten ham er for meg utenkelig.

Har mistet mine foreldre tidligere (i ung alder) - men det å få beskjed om at min elskede mann ikke har så lenge igjen er uten sammenligning det verste jeg har vært med på. Å skulle fungere på jobb, og se lykkelige par rundt deg, høre folk fortelle om ferier med ektefeller og eller helt alminnelige hendelser som vi snart aldri mer får oppleve.

Dette er en stor tragedie for meg, for min mann, for våre barn og alle som er oss nær.

Det å vite at jeg snart aldri mer får snakke med ham, høre stemmen hans, vitsene hans og latteren .. det river meg i stykker. Han skal snart gå ut av livet sitt og utav våre liv - så altfor ung .. fy faen, den jævla kreften.

Anonymous poster hash: c6d94...1a7

Jeg tviler ikke på at det et det verste du har opplevd. Jeg prøver også å være forsiktig når jeg sammenlikner. Ting er ikke likt for alle.

Det er vel helst at jeg refererte til lang tids sykdom fordi man ofte hører fra pårørende at "nå var det godt hun/han slapp" osv.

Det samme hører man aldri om trafikk- eller drapsofre. Naturlig nok.

Men at noen skal dø til sykdom kan selvsagt oppleves like sjokkartet, og jeg beklager så mye hvis du følte deg støtt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Jeg tviler ikke på at det et det verste du har opplevd. Jeg prøver også å være forsiktig når jeg sammenlikner. Ting er ikke likt for alle.

Det er vel helst at jeg refererte til lang tids sykdom fordi man ofte hører fra pårørende at "nå var det godt hun/han slapp" osv.

Det samme hører man aldri om trafikk- eller drapsofre. Naturlig nok.

Men at noen skal dø til sykdom kan selvsagt oppleves like sjokkartet, og jeg beklager så mye hvis du følte deg støtt.

Ja, man sier ofte det - men det betyr IKKE at sorgen er mindre av den grunn.

En aggressiv krefttype kan gi en person svært kort tid å leve etter at diagnosen er stilt. Man rekker ikke å sørge ferdig mens den man elsker er syk fordi sykdommen er så altoppslukende, den tar ikke bare kreftene fra den syke, den tar også kreftene fra nærmeste pårørende. Som pårørende krever det møter med leger og sykehuspersonell som krever at man tar rasjonelle avgjørelser og tenker klart selv om alt inni oss er kaos.

Jeg mistet min mor i kreft for mange år siden og som enebarn var jeg hennes nærmeste pårørende. Å være med sine kjære gjennom kreftdøden er grusomt. Å se min vakre unge mor visne bort og skrike i smerter selv om hun hele døgnet ble pumpet full av morfin er ikke annet enn grusomt. Selv nå - 15 år etter kan jeg høre de skrikene hennes fra den siste tiden på sykehuset.

At jeg nå skal gjennom det samme med min elskede mann er så vondt å tenke på at jeg verker i brystet og tårene renner enten jeg er på jobb eller i butikken.

En kreftsyk persons siste levetid er ofte et rent smertehelvete og da unner man faktisk personen hvile fra smertene og ser at døden kan komme som en befrielse. Det betyr imidlertid IKKE at sorgen er mindre, tvert imot så gjør det sorgen enda verre når man tenker på alt våre kjære må gå gjennom uten at vi kan gjøre noe fra eller til.

Anonymous poster hash: c6d94...1a7

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes man skal være forsiktig å si at sorgen er verre i motsatt tilfelle også. Når noen blir plutselig borte har man ikke bearbeidet noe på forhånd, og alt kommer brått og brutalt i etterkant. Man har ikke hatt mulighet til å avklare noe med det praktiske (økonomi, eiendeler, begravelse, barn, osv) i forkant, og får alt dette på toppen av sjokket. Man sitter igjen med fryktelig mange spørsmål (avhengig av dødsårsaken) som man aldri vil få svar på som vil gnage resten av livet. Sjokket i seg selv kan ta lang tid å komme over.

Mange forskere sier at sorgen i etterkant er lettere der man har hatt et sykdomsløp først fordi man begynner å sørge og bearbeide følelser før personen er død. Ved uventet død må man først bearbeide sjokket så sorgbearbeidingen kommer i tillegg, og starter ofte ikke før lenge etter personen er død. Vi begynte å sørge flere mnd etter dødsfallene og da stod vi helt alene fordi alle andre hadde gått videre og trodde vi også hadde kommet over det verste.

Jeg har flere ganger opplevd at de som har fulgt sine kjære gjennom et sykdomsforløp ofte går raskere videre etter dødsfallet enn de som plutselig mister sine, så det bekrefter i såfall den teorien. Sykdomsforløpet har selvsagt også stor innvirkning på hvordan man takler sorgen.

Det betyr ikke at det ene eller det andre er verre, men det er to forskjellige måter å sørge på.

Endret av Sunshine
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes man skal være forsiktig å si at sorgen er verre i motsatt tilfelle også. Når noen blir plutselig borte har man ikke bearbeidet noe på forhånd, og alt kommer brått og brutalt i etterkant. Man har ikke hatt mulighet til å avklare noe med det praktiske (økonomi, eiendeler, begravelse, barn, osv) i forkant, og får alt dette på toppen av sjokket. Man sitter igjen med fryktelig mange spørsmål (avhengig av dødsårsaken) som man aldri vil få svar på som vil gnage resten av livet. Sjokket i seg selv kan ta lang tid å komme over.

Mange forskere sier at sorgen i etterkant er lettere der man har hatt et sykdomsløp først fordi man begynner å sørge og bearbeide følelser før personen er død. Ved uventet død må man først bearbeide sjokket så sorgbearbeidingen kommer i tillegg, og starter ofte ikke før lenge etter personen er død. Vi begynte å sørge flere mnd etter dødsfallene og da stod vi helt alene fordi alle andre hadde gått videre og trodde vi også hadde kommet over det verste.

Jeg har flere ganger opplevd at de som har fulgt sine kjære gjennom et sykdomsforløp ofte går raskere videre etter dødsfallet enn de som plutselig mister sine, så det bekrefter i såfall den teorien. Sykdomsforløpet har selvsagt også stor innvirkning på hvordan man takler sorgen.

Det betyr ikke at det ene eller det andre er verre, men det er to forskjellige måter å sørge på.

Det er jo nettopp det du gjør her.

Anonymous poster hash: c6d94...1a7

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...