Har du opplevd en personlig tragedie?

[AnonymBruker]

Jeg har heldigvis vært forskånet for alvorlig sykdom hos meg og min familie, ei heller vært utsatt for noen ulykke. Jeg gikk gjennom et samlivsbrudd i fjor (vi har en liten sønn) og mistet jobben rett etterpå, og sto plutselig uten jobb,og med dårlig økonomi og gikk rett på en kjempesmell. Der og da føltes det ut som alt i hele verden var svart og en liten stund var det så tøft at jeg ikke visste om jeg kom til å komme gjennom dette.

Etter en diskusjon med en venninne, kom det frem at hun ikke synes det var så tøft det jeg hadde vært gjennom og at hun hadde opplevd en større personlig tragedie (hun syklet og ble påkjørt, og brakk beinet med tilhørende komplikasjoner)

Jovisst går halvparten av alle ekteskap dukken og jeg var nok ikke den som hadde det verst, men for meg var dette veldig tungt. Kanskje jeg syntes mer synd på meg selv enn det jeg burde? Jeg slet psykisk en liten periode siden jeg valgte å gå og siden jeg hadde ødelagt vår lille familie, og da jeg midt opp i alt mistet jobben ble det noen uker under dyna med bare gråt (mitt barn ble skånet)

Mitt spørsmål er; hva tenker du på som en personlig tragedie?

Anonymous poster hash: 6685f...10d

[Gjest Vampen]

Din sorg er alltid den største, for deg. Det er håpløst å sammenligne størrelse og omfang på krise. For deg var det en livskrise, og den blir ikke større eller mindre av hva venninnen din har opplevd.

[Gjest Sobril]

Det vondeste man har opplevd vil alltid være det vondeste inntil man opplever noe verre.

Hvem er det sin rett å løfte pekefingeren og fortelle andre hva som ikke gjør vondt? Det blir så tullete å sammenlikne.

Men sett at du har en depresjon fordi du ikke har råd til den og den jakka - og det faktisk er det verste du har opplevd. DA er det ikke mye sympati å få fra meg

Samlivsbrudd kan være et helvete for noen, og føles som et lite blåmerke for andre.

[WubWub]

Vansklig å sammenligne personlige tragedier. Det er ikke størrelsen av de det kommer ann på men hvor hardt de går innpå en.

For et menneske kan det f.eks være verdens undergang om man gjør en feil på jobben og skuffer sjefen, vedkommende kan så dra hjem for å ta livet sitt. For et annet menneske i samme situasjon så er det ikke sikkert h*n hadde brydd seg engang om at de gjorde en feil å heller tenkte på hva han skulle lage til middag når han kom hjem.

Folk tar ting forskjellig

[Erazor]

Noen har for øvrig en tendens til å alltid ønske å overgå andre, uansett hva det gjelder. Har du hatt en krise, har de hatt en større. Har du vært forelsket, har de vært enda mer forelsket.

Det vil alltid være noen som har det verre enn en selv, men det betyr ikke at det en selv opplever ikke kan være en personlig krise. Hva dette er, vil variere fra person til person.

[Gjest Ironically me]

Hadde en overveldende opplevelse for noen år siden.

Utroskap, samlivsbrudd, ble mistenkt for noe ang felles barn og foreldres dødsfall.

Alt skjedde omtrent samtidig i løpet av 4 måneder. Gikk på en smell og depresjon i forbindelse med det.

-men det er lenge siden nå!!!

[asterix]

Det skal mye til for at jeg karakteriserer noe som en tragedie. Det må vel egentlig være noe som ødelegger mange år av livet om ikke hele resten av livet.

Jeg hadde en hard periode da jeg gikk gjennom et konfliktfylt samlivsbrudd hvor vi aldri ble venner igjen før han plutselig døde og jeg ble igjen med alle barna og måtte snu rundt på livet mitt samtidig som jeg måtte ordne opp i alle eksens ting og eiendeler + at jeg samtidig fikk uriktige beskyldninger mot meg på et annet område fra noen som overhode ikke kjente til situasjonen eller visste hva hun snakket om.

Men jeg synes likevel ikke at jeg har vært gjennom noen personlig tragedie, selv om det har vært en tung tid.

[AnonymBruker]

Ja, stebroren min tok livet av seg for 6 år siden. Det er det absolutt verste jeg har opplevd når det kommer til familie.

Jeg drømmer enda om han om natta, og spesielt at han bare lurte oss, at han ikke er død, han bare gjemmer seg. Så utrolig trist å våkne opp hver gang.

Anonymous poster hash: 0609b...9aa

[momo]

Sånne opplevelser er jo veldig forskjellig fra person til person.

Noen takler samlivsbrudd kjempebra, andre sliter i mange år etterpå. Men samme med sykdommer og skader og, noen takler det bra, andre ikke. Men man må jo få lov til å føle, det man føler.

Selv gikk jeg gjennom samlivsbrudd etter 10 år, skilsmisse og 2 barn oppi det, taklet det veldig bra. Så ble det slutt med meg og kjæresten jeg hadde i 2 år, slet virkelig, og er ennå ikke helt ferdig med det nå nesten 2 år etterpå.

[Vera Vinge]

Som de andre sier, kan ingen sette seg til doms over andres kriser. Det kan være mange grunner til at folk kan takle tilsynelatende helt identiske opplevelser på ulik måte. Og det er utrolig spesielt å si til noen at de ikke syns krisen du er midt oppi virker så vanskelig.

Men når det gjelder når jeg bruker begrepet personlig tragedie eller lignende uttrykk om andres lidelse, da tenker jeg på ting helt utenom det vanlige. Som menneske må man nesten regne med at ikke alt går på skinner, og f.eks. et samlivsbrudd i løpet av livet er jo mer normalen enn unntaket. Det kan knekke en fullstendig da, så det at mange da går i bakken, er det jo ikke å si noe på. Men når det gjelder en virkelig tragisk hendelse, da tenker jeg mer på barn som mister foreldre, foreldre som mister barn, å bli utsatt for en voldtekt, å selv bli alvorlig syk eller andre ting man ikke kan regne med.

[Gjest Citronella]

Din er sorg er din sorg. Og din sorg er ikke sammenlignbar med andres sorg.

Jeg mistet min første mann i sykdom, vi hadde ingen barn sammen. For meg var dette en voldsom, personlig tragedie, men folk rundt meg mente visst at denne tragedien ville ha vær en virkelig tragedie om vi hadde hatt barn sammen. Vi var også et par i kun 2 år, og jeg fikk mange ytringer om at dette var jo såpass kort tid. Jeg følte mennesker rundt meg, særlig bekjente, bagatelliserte min sorg. Men mulig det var et klossete forsøk på trøst.

Endret 3. januar 2014 av Citronella

[ainna]

Jeg har heldigvis vært forskånet for alvorlig sykdom hos meg og min familie, ei heller vært utsatt for noen ulykke. Jeg gikk gjennom et samlivsbrudd i fjor (vi har en liten sønn) og mistet jobben rett etterpå, og sto plutselig uten jobb,og med dårlig økonomi og gikk rett på en kjempesmell. Der og da føltes det ut som alt i hele verden var svart og en liten stund var det så tøft at jeg ikke visste om jeg kom til å komme gjennom dette.

Etter en diskusjon med en venninne, kom det frem at hun ikke synes det var så tøft det jeg hadde vært gjennom og at hun hadde opplevd en større personlig tragedie (hun syklet og ble påkjørt, og brakk beinet med tilhørende komplikasjoner)

Jovisst går halvparten av alle ekteskap dukken og jeg var nok ikke den som hadde det verst, men for meg var dette veldig tungt. Kanskje jeg syntes mer synd på meg selv enn det jeg burde? Jeg slet psykisk en liten periode siden jeg valgte å gå og siden jeg hadde ødelagt vår lille familie, og da jeg midt opp i alt mistet jobben ble det noen uker under dyna med bare gråt (mitt barn ble skånet)

Mitt spørsmål er; hva tenker du på som en personlig tragedie?

Anonymous poster hash: 6685f...10d

Kall det hva du vil:

"personlig tragedie"

"gå på en smell"

"møte veggen"

"krise i livet"

Det er bare du som kan definere hvordan du opplevde dette.

[AnonymBruker]

Har opplevdt at min mann ble sterkt alkolisert og voldelig, jeg hadde under stor dramatikk mistet jobben, jeg sto der med et barn uten hjem eller inntekt. Jeg kollapset plutselig på gaten, og kom til meg selv på sykehus med hukommelsessvikt.

Men personlig tragedie vil jeg ikke kalle det, ikke så lenge alle kom fra det med liv og helse i behold.

Yttrykket "det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere", er ikke så dumt.

Anonymous poster hash: bb35a...87c

[Anglofil]

Ja, opptil flere. 22. juli og de vennene jeg mistet der er en av de tragediene. At min mor ble alvorlig syk i høst vil jeg også karakterisere som en personlig tragedie. Og jeg står vel strengt tatt opp i en nå, uten at jeg orker å utdype det her.

Jeg tenker at venninnen din egentlig burde holde munn, hun har ingen rett til å dømme hvorvidt det er en personlig tragedie eller ikke. Hennes jobb er å være din venn og støtte deg. Og oppleves det som en personlig tragedie så er det faktisk det. Å sammenligne tragedier er tåpelig.

Mvh Yvonne

[Ananas.]

For at jeg skal kalle noe en personlig tragedie så skal det mer til enn både brukket ben og samlivsbrudd, og jeg erkjenner virkelig at begge deler kan være tungt. Tragedier er for meg noe helt ekstraordinært. Livskriser, derimot, det er det mange som går igjennom. Men å bruke definisjoner for å definere retten til sorg, graden av smerte osv. synes jeg blir helt feil. Man har det så vondt man har det, uansett hva man kaller det og uansett hva man har vært igjennom, og det preger en akkurat like mye uansett hva man kaller det. For noen kan livets nederlag være å brekke et lite ben i en hånd fordi det ruinerer en idrettskarriere, andre står støtt selv om de taper alt.

Å sammenligne følelser og hendelser har ingenting for seg, man føler det man føler, og man trenger det man trenger av seg selv og andre uansett.

[Anciol]

Ja jeg fant lillesøsteren min på 7 år på kjøkkengulvet med blå lepper , da jeg var 17, ringte nødnummer med en gang og prøvde gjennoppliving mens jeg ventet på ambulanse. De klarte å starte hjertet hennes , men hun døde bare et par timer senere under operasjonen!!! Det er min største personlige tragedie!

[AnonymBruker]

Etter å ha opplevd flere dramatisk hendelser. Slik som sykdom(alvorlig) hos flere fam.medl,ulykker med fatale utganger i nær fam,så fremstår den særdeles vanskelige skillsmissen som peanøtter.

Jeg har hatt traume som jeg måtte få hjelp til, ble medisinert,sykemeldt i lang tid.

I dag undrer jeg meg over hva folk syter for. Noen får dagen ødelagt av å gå i regnet å få vått hår.

En skillsmisse er aldri lett, selv om de påstår at det ikke er det. Folk ser ofte ikke lengre enn til sin egen navlelo.

Det er ikke noe trøst at andre har det verre, men vi bør stoppe opp og tenke oss om.

Som regel er en skillsmisse ikke gjort på dagen. Som oftest blir man enig om skillsmissen, det er seprasjon. Man får vent seg til tannken på at det er over,og at man blir alene. Har man barn, så er den andre parten der uansett i livet ditt.

Når ulykker rammer, så kommer den brått og uventet. Du har aldri fått forberedt på den, den rammer deg med et smell. Og den rammer deg hardere. Slike opplevelser vil sitte i deg for resten av livet. Sorgen blir lettere med årene, men den vil aldri bli helt borte

Anonymous poster hash: d1be0...6bf

[Gjest Sobril]

Etter å ha opplevd flere dramatisk hendelser. Slik som sykdom(alvorlig) hos flere fam.medl,ulykker med fatale utganger i nær fam,så fremstår den særdeles vanskelige skillsmissen som peanøtter.

Jeg har hatt traume som jeg måtte få hjelp til, ble medisinert,sykemeldt i lang tid.

I dag undrer jeg meg over hva folk syter for. Noen får dagen ødelagt av å gå i regnet å få vått hår.

En skillsmisse er aldri lett, selv om de påstår at det ikke er det. Folk ser ofte ikke lengre enn til sin egen navlelo.

Det er ikke noe trøst at andre har det verre, men vi bør stoppe opp og tenke oss om.

Som regel er en skillsmisse ikke gjort på dagen. Som oftest blir man enig om skillsmissen, det er seprasjon. Man får vent seg til tannken på at det er over,og at man blir alene. Har man barn, så er den andre parten der uansett i livet ditt.

Når ulykker rammer, så kommer den brått og uventet. Du har aldri fått forberedt på den, den rammer deg med et smell. Og den rammer deg hardere. Slike opplevelser vil sitte i deg for resten av livet. Sorgen blir lettere med årene, men den vil aldri bli helt borte

Anonymous poster hash: d1be0...6bf

Sjokkartete opplevelser kan vel, generelt sett, få større ringvirkninger.

Ta skilsmisse for eksempel... Dersom den oppstår fordi man tar mannen (eller kona) på fersken og finner ut at man har blitt lurt i årevis, er denne skilsmissen nok vanskeligere å takle enn dersom kjærligheten er død fra begges side.

Sykdom som har vart over lang tid, hvor man har hatt tid til å forberede seg, kontra at noen dør brått og uventet.

Men så var det dette med å sammenlikne igjen. Jeg har opplevd å miste et barn i dødfødsel og abortert (tidlig) to ganger i ettertid. Abortene er, for min del, "peanuts" - men for en annen en knusende opplevelse.

Jeg har fremdeles ikke kommet meg etter dødfødselen, for det har vært så mye annen drit i etterkant. Hvor lang tid det tar å fordøye alt dette vet jeg ikke, men sammenliknet med andre som har opplevd det samme tar jeg det bra i den ene enden, og ikke så bra i den andre. Noen ser ut til å reise seg umiddelbart, og bruker tragediene til noe positivt. Andre graver seg ned og sørger i årevis. Jeg ligger nok på midten av skalaen.

[Sunshine]

Jeg må si jeg stusser over at hun velger å kalle et brukket ben med komplikasjoner en personlig tragedie jeg da.... Hun må ha levd et godt og skjermet liv hvis det var så tøft!

For meg går skilsmisse som en personlig tragedie, fordi det er noe som ikke skal skje i mine øyne. Jeg mistet to av mine nærmeste brått for noen år siden og det må være det tøffeste jeg og familien min har opplevd. Jeg vil vel ikke kalle det en personlig tragedie fordi jeg binder det ordet mot noe som skjer meg. Det var jo ikke jeg som døde, selv om det hadde føltes lettere der og da.

[Gjest Sobril]

Jeg må si jeg stusser over at hun velger å kalle et brukket ben med komplikasjoner en personlig tragedie jeg da.... Hun må ha levd et godt og skjermet liv hvis det var så tøft!

For meg går skilsmisse som en personlig tragedie, fordi det er noe som ikke skal skje i mine øyne. Jeg mistet to av mine nærmeste brått for noen år siden og det må være det tøffeste jeg og familien min har opplevd. Jeg vil vel ikke kalle det en personlig tragedie fordi jeg binder det ordet mot noe som skjer meg. Det var jo ikke jeg som døde, selv om det hadde føltes lettere der og da.

For snart fem år siden røyk jeg en sene i tommelen. Hele hånden var ubrukelig, den måtte gipses, opereres og jeg mistet hele sommeren. Jeg hadde vært uendelig glad dersom dette ble stående som eneste personlige tragedie jeg skulle få her i livet