Hva man ikke sier til en som sørger

[AnonymBruker]

At det finnes mye verre. "du vet, det finnes mye verre enn det. Det skal gå bra!!" uten noe konstruktiv.

Jeg synes ikke det hjelper, og jeg har faktisk lest en artikkel hvor en psykolog nevnte at det var det samme som å undervurdere sørgen og lidelse som den som sørger og å vise at man ikke er interessert i den andres sørg, den vil bare føle seg urettferdig behandlet, uforstått, og enda mer elendig...

Anonymous poster hash: b7578...567

[Gjest Naria]

Onkelen til en nær venn av meg begikk selvmord. Han var i midten av 30-årene og etterlatte seg blant annet en kone og to små barn. Da presten kom hjem til dem for å planlegge begravelsen sa han til kona - Det er vel ikke noe poeng i ordne slik at dere kan gravlegges sammen. Du er jo så ung at du gifter deg vel snart igjen uansett.

[Erica❤]

Onkelen til en nær venn av meg begikk selvmord. Han var i midten av 30-årene og etterlatte seg blant annet en kone og to små barn. Da presten kom hjem til dem for å planlegge begravelsen sa han til kona - Det er vel ikke noe poeng i ordne slik at dere kan gravlegges sammen. Du er jo så ung at du gifter deg vel snart igjen uansett.

OMG! ER DET MULIG?!?!?

[Gjest halebein]

"går det bra?" - nei faen, det går absolutt ikke bra!

[Rakel]

Min tante stiller seg opp og ser på bilde av min død bror som står på bordet ved siden av der min mor sitter i sorg i minnestunden.

Hun rister på hodet og sier: "Tenk, tenk! at han er blitt til ingenting nå" Det er ikke noe mer av han nå, helt borte for godt, og ingenting igjen!

Min mor sa stille til henne at hun hadde ikke lyst å høre slike ting nå, og at det ikke var noe å si til henne i denne situasjonen, hvorpå tanten min svarer: "Jamen, det er jo helt sant. Det er jo slik det er"

Hun er Jehova vitne, så må være noe med troen, men ikke akkurat passende å si høyt i minnestunden til en mor i sorg over å ha mistet sønnen sin.

[AnonymBruker]

da pappa døde fikk jeg høre: ja men dere hadde ikke så godt forhold uansett. dette var ikke av en person som jeg kjenner eller kjente meg på den tid. men en av de ansatte på skolen jeg gikk på...

Anonymous poster hash: 75541...a46

[AnonymBruker]

Eksen min, som jeg hadde et forhold til. . Vi slo opp, og vi var sure på hverandre. Men jeg var innerst inne glad i ham. Den siste praten vi hadde, kranglet vi ute på byen og slengte drit til hverandre. Han ropte "faen ta deg, jeg har alltid elsket deg, du bare stikker!". Jeg snudde ryggen til og tenkte at i morgen ringer jeg ham for jeg elsker ham jeg også. Men jeg ville ikke ta det der og da fordi vi var så fulle, og jeg ville gjøre det skikkelig igjen.

Den kvelden fallt han ned en trapp og slo seg bevisstløs, han døde på sykehuset etter bare noen dager. Hver dag og hvert minutt satt jeg på sykehuset og tagg ham om å våkne, ropte at jeg elsket ham, skrev det i handa hans, hvisket det, jeg gjentok det hele tiden.

I begravelsen var jeg utrøstelig, og to beroligende fra legen måtte til før jeg kunne være der.

Og folk kom bort til meg og sa "hvorfor lager du et sånt drama, dere krangla jo bare og var uvenner, hva gjør du her?"

Anonymous poster hash: cd5c7...baf

[Gjest Bud]

På vei inn i begravelsen til en gammel slektning uten direkte etterkommere fikk jeg beskjed av to andre slektninger om at jeg skulle slutte å late som at jeg brydde meg, DE sto tross alt før meg i arverekka.

Må legges til at jeg besøkte denne mannen 1-4 ganger i uka de siste 8 årene, vi hadde mye å snakke om, mens de andre arvingene knapt var innom årlig...

De to arvingene solgte absolutt hele arven og ble uvenner om tusenlappene, jeg sitter i bakgrunnen og flirer mens jeg titter bort på ei bok i bokhylla som jeg fikk av dauingen

[Petra75]

Hørt i minnestunden, sagt til barnebarnet til avdøde: Spis nå, du må huske på at det er gratis!!

[AnonymBruker]

Jeg har noen venner som har mistet søsken/foreldre til sykdom/ulykker, og de har alle sagt at noe av det verste de visste var en ting veldig mange gjør - og det er å fortelle historier om andre de kjenner som de tror har gjennomgått ca det samme;

"Så trist med X, jeg har en tante som en gang blablablablabla". For det første ønsker de ikke høre om andre de ikke kjenner, og for det andre så er gjerne historiene overhodet ikke sammenliknbare.

De følte nok at dette var mer belastende enn til hjelp.

Dette er visstnok noe overraskende mange sier i slike situasjoner, i mangel av noe annet å si.

Anonymous poster hash: 90e92...a2f

[AnonymBruker]

Jeg har noen venner som har mistet søsken/foreldre til sykdom/ulykker, og de har alle sagt at noe av det verste de visste var en ting veldig mange gjør - og det er å fortelle historier om andre de kjenner som de tror har gjennomgått ca det samme;

"Så trist med X, jeg har en tante som en gang blablablablabla". For det første ønsker de ikke høre om andre de ikke kjenner, og for det andre så er gjerne historiene overhodet ikke sammenliknbare.

De følte nok at dette var mer belastende enn til hjelp.

Dette er visstnok noe overraskende mange sier i slike situasjoner, i mangel av noe annet å si.

Anonymous poster hash: 90e92...a2f

Har faktisk sagt noe lignende en gang, da en venn mistet hunden min. Jeg mistet hunden min et halvt år tidligere og hadde det fremdeles helt forferdelig, men holdt alltid dette skjult siden jeg følte/føler at jeg ikke får lov til å sørge lenger. Hører hele tiden at det var jo bare en hund, det er gått så lang tid nå du bare overdriver osv. Men jeg elsket denne hunden så utrolig mye, mer enn jeg noen gang har elsket noen andre, selv familien min. Jeg trengte å snakke om henne, men "fikk ikke lov".

Så ja, da denne vennen mistet hunden sin, så sa jeg noe slikt som: Jeg vet hvordan du har det, jeg mistet jo selv hunden min for x måneder siden og osv. Det var vel min måte å kunne snakke om henne uten at jeg ble beskyldt for å sørge for lenge og overdrive. Tror nok det er det samme for mange andre.

Nå et år etter er jeg fremdeles kjempelei meg og savner henne utrolig, men dagene det er ekstra ille sparer jeg gråten til jeg er alene og later som ingenting ovenfor andre.

Anonymous poster hash: b435d...75e

[Gjest Eurodice]

Min mann døde i en ulykke i et fjerntliggende land. Vi fikk ikke se ham da kisten kom til Norge. I minnestunden etter min manns begravelse presterte en å si "det er en mening med alt, det vil du forstå etterhvert". Jeg var 36, med fem barn i alderen 7-15 år. Jeg må si jeg så ingen mening.

[Sugar&Spice]

Min mann døde i en ulykke i et fjerntliggende land. Vi fikk ikke se ham da kisten kom til Norge. I minnestunden etter min manns begravelse presterte en å si "det er en mening med alt, det vil du forstå etterhvert". Jeg var 36, med fem barn i alderen 7-15 år. Jeg må si jeg så ingen mening.

[Gjest Eurodice]

Takk .

[AnonymBruker]

"Look on the bright side. She was so fat, if she turns into a zombie it'll be easy to get away."

"Oh, shit, dying sucks, but on the other hand, that's a really awesome way to die."

"Was it a baby? No? Good, then I can tell you my new dead baby-joke to cheer you up!"

Venna mine er idioter.

Anonymous poster hash: 9b13c...428

[AnonymBruker]

Enkelte mennesker tråkker i salaten og er direkte ufine, helt klart. Men samtidig må en prøve og forstå at ikke alle nødvendigvis mener noe vondt med det de sier heller. Man må innse at en selv kan tolke ting litt feil i en sårbar situasjon. Noen kan være litt "klønete" til å formulere seg, og vet kanskje ikke helt hva de skal si, og så kommer det kanskje en uheldig formulert setning. Når man leser i denne tråden, blir man jo livredd for å si noe galt til sørgende mennesker, noe som igjen kan føre til at man trekker seg unna. Og det er jo ikke noe bedre, er det vel? Ikke krev for mye av vanlige mennesker. De fleste er ikke profesjonelle psykologer, så en kan ikke forvente at alle sier de "riktige" tingene til enhver tid.

Anonymous poster hash: c1c20...d04

[AnonymBruker]

Enkelte mennesker tråkker i salaten og er direkte ufine, helt klart. Men samtidig må en prøve og forstå at ikke alle nødvendigvis mener noe vondt med det de sier heller. Man må innse at en selv kan tolke ting litt feil i en sårbar situasjon. Noen kan være litt "klønete" til å formulere seg, og vet kanskje ikke helt hva de skal si, og så kommer det kanskje en uheldig formulert setning. Når man leser i denne tråden, blir man jo livredd for å si noe galt til sørgende mennesker, noe som igjen kan føre til at man trekker seg unna. Og det er jo ikke noe bedre, er det vel? Ikke krev for mye av vanlige mennesker. De fleste er ikke profesjonelle psykologer, så en kan ikke forvente at alle sier de "riktige" tingene til enhver tid.

Anonymous poster hash: c1c20...d04

Det er jeg enig i, jeg synes det er vanskelig å trøste noen som er opprørt, samme om det er pga. dødsfall eller noe annet. Vet ikke helt hva jeg skal si, og ofte spør jeg om det går bra Jeg SER jo at det ikke går bra der de sitter å tuter, men "kondolerer" blir så fremmed igjen. Synes det er vanskelig:S Men så prøver jeg å tenke på hva jeg ville at andre skulle sagt til meg, og personlig synes jeg ikke de trenger å si så mye, så lenge de er der:)

Anonymous poster hash: 55ba4...fdc

[AnonymBruker]

Det er jeg enig i, jeg synes det er vanskelig å trøste noen som er opprørt, samme om det er pga. dødsfall eller noe annet. Vet ikke helt hva jeg skal si, og ofte spør jeg om det går bra Jeg SER jo at det ikke går bra der de sitter å tuter, men "kondolerer" blir så fremmed igjen. Synes det er vanskelig:S Men så prøver jeg å tenke på hva jeg ville at andre skulle sagt til meg, og personlig synes jeg ikke de trenger å si så mye, så lenge de er der:)

Anonymous poster hash: 55ba4...fdc

Nettopp. Man trenger ikke å si så mye. Men i følge mange i denne tråden, virker det som alt blir galt, uansett hva man sier. Man spør jo om det går bra, selv om det er lett å se at det ikke gjør det. Men det er en uttrykksmåte, og man mener det jo bare godt. Jeg har selv mistet noen som sto meg nær, men har aldri giddet å henge meg opp i ting folk sier, så lenge de mener det godt.

Anonymous poster hash: c1c20...d04

[Gjest sophia21]

Jeg mistet en bror i selvmord. Jeg liker ikke at folk spør "hvordan går det?". Det er forsåvidt ikke noe galt at de spør om det, det gjør det ikke verre, generelt mener jeg det er lite galt folk kan si, jeg synes det er bedre man sier noe, om så bare "kondolerer" enn å late som ingenting eller trekke seg unna. Men grunnen til at jeg ikke liker spørsmålet er at jeg ikke vet hvordan jeg skal svare. Det er liksom ikke noe kort svar på det. Jeg har selvsagt perioder der det går greit, jeg kan ha det fint sammen med venner osv, men det ligger i bakgrunnen, og noen ganger er det helt grusomt. Så standardsvaret mitt har blitt "opp og ned".

Men noe så enkelt som "jeg tenker på deg" varmer mye.

Jeg har ikke opplevd det selv, siden det er ganske ferskt, men om jeg om to år feks sitter og gråter eller er utafor pga. broren og noen sier noe a la "nå må du komme deg videre, det er jo så lenge siden!" kan jeg se for meg at jeg kan bli skikkelig sint. Er ingen fasit for hvordan og hvor lenge man skal sørge, men er temmelig sikker på at dette ikke er en sorg jeg kan komme over, bare gjennom. Sorgen og savnet vil alltid være der, og det er lov!

Og siden det er et unaturlig dødsfall synes jeg det er bedre folk kommer med direkte spørsmål enn å gjøre seg antakelser og skape rykter. Har forsåvidt ikke opplevd det heller, men det forekommer nok ofte i slike tilfeller.

[AnonymBruker]

Mange usmakelig kommentarer her.

Jeg reagerer også på de som ikke sier noe, jeg forstår det er vanskelig, men setter veldig pris på at man prøver og tør. Og jeg skjønner at ting kan komme ut litt feil i en slik situasjon.

Spesielt husker jeg etter min bestemor som sto meg veldig nær døde, tok kontakt med en venninne fordi jeg var lett utenfor. Hun hørte på der og da (selvsagt med en historie om noe egenopplevd, men det er kan jeg forstå at folk kommer med), men ikke et eneste hvordan går det i ettertid. Ikke noe å bryte vennskap for, men men...

Anonymous poster hash: d50ae...9ef