Om å ikke ha følelse for en kjæreste

[AnonymBruker]

Er det uvanlig å ikke ha følelser for kjæresten sin?

Jeg var egentlig ikke så forelsket i min tidligere eks, det hendte jeg var forelsket i ham noen ganger, men jeg tente liksom ikke helt på ham, og klarte liksom ikke helt å se på ham som min kjæreste. Jeg har aldri hatt kjæreste før, og har vanskeligheter med å få kontakt med folk, så det var vel kanskje mer det at jeg følte at jeg "måtte" ha det for å ikke være helt mislykka. Men så gikk årene, og jeg fant ut at jeg trivedes. Han var min bestevenn og en sjelevenn, og jeg var redd for å miste ham. Og selv om de rette følelsene ikke var der, tror jeg, og det ble slutt, så sammenligner jeg alle andre potensielle kjærester med ham, og det er liksom ingen som når opp til ham. Jeg savner den tiden vi hadde sammen, jeg følte jo at vi hadde det så fint sammen, og jeg hadde egentlig ikke lyst til å være sammen med noen andre. Men jeg kjente på et savn, om å treffe den store kjærligheten, den som "alle" snakker om, den kjærligheten som bare sier pang, og der en er stormende forelsket og ikke kan ta øynene fra hverandre. Jeg har kun opplevd slik forelskelse på avstand - dvs. har aldri snakket med dem eller involvert meg med dem.

 

Men ikke alle finner den store kjærligheten, men en kan vel finne drømmemannen sin for det? Så lenge en trives, og har det fint og stort sett føler seg lykkelig, så gjør det vel ikke så mye om vedkommende ikke er den "store kjærligheten". Jeg tror ikke på at jeg finner min store kjærlighet. Jeg er over 30 år, så jeg har jo ikke akkurat god tid heller. Og når jeg bare har hatt en kjæreste, og heller ikke har vært i nærheten av å være sammen med andre, så tror jeg ikke det er noe håp for meg å finne den store kjærligheten - rett og slett fordi jeg alltid har vært så desperat på jakt etter den, og fordi jeg er livredd for å bli avvist. En avvisning ville ha knust meg helt. Jeg ble nærmest helt knust en gang da jeg falt for en, og det var jo bare avstandsforelskelse, men han var jo den "kule" og altfor god for meg.

 

Er det ikke typisk at beskjedne og svært sjenerte jenter som meg faller for dem som er langt over vårt nivå - de som er populære, selvsikre og utrolig sexy... hvordan kan jeg slutte å drømme om disse og lengte etter disse? Det er jo helt urealistisk at en grå mus som meg noen sinne vil ha sjans på disse - men allikevel så klarer jeg ikke å lengte etter dem - selv om jeg var i et forhold der jeg ikke kunne ha hatt det bedre...

 

Jeg kjenner selv til flere som har fått barn, eller har giftet seg med folk de ikke hadde følelser for, eller folk som har vært sammen, men der den ene ikke hadde følelser for den andre. Men på forumet her virker det som at "alle" som er i, eller har vært i forhold er stormende forelsket i sine kjærester, at de har funnet "drømmemannen", og at de virkelig lever et kjærlighetsliv full av passion og har super sexliv og alt det der...

 

Men jeg får det liksom ikke helt til å stemme at "alle" i forhold eller som har vært i et forhold er/var så stormende forelsket i kjæresten som det de gir uttrykk for her...

 

Jeg tror egentlig at det er ganske vanlig at folk blir sammen, selv om de kanskje ikke har de store følelsene for hverandre. Slik som i mitt tilfelle. Jeg ble sammen med en mest for å være sammen med en... men allikevel gjorde det vondt når han ikke ville være sammen med meg, og jeg ble desperat, og sammenlignet alle andre med ham, og så etter en som var som ham...

 

Noen som har erfaringer med å være i et forhold der dere ikke er stormende forelsket, eller er gift/sammen med en som ikke er "mannen i deres liv"/den store kjærligheten, men der dere finner ut at dere allikevel trives sammen og har det fint med det?

Anonymous poster hash: 4f968...7e8