Gå til innhold

Dårlig sosial start i ny jobb - noen tips? :(


miip

Anbefalte innlegg

Må bare advare om at dette blir veldig langt, men det er nødvendig for å gi et dekkende bilde av situasjonen...Håper noen tar seg tid til å lese, og komme med konstruktive tilbakemeldinger.

Først; jeg har jobbet i en større bedrift nå i snart 2 år, og gikk over i ny stilling internt 1.mars. I den forrige jobben min gjorde jeg det kjempebra, fikk mye ansvar, og gikk kjempegodt overens med absolutt alle. Den nye avdelingen har jeg alltid har sett litt opp til, og har av en eller annen årsak har fått for meg at det er så bra arbeidsmiljø - kanskje fordi det er litt yngre miljø der, og helt andre typer oppgaver enn der jeg jobbet før, som krever at man er litt utadvendt og sosial?! Jeg har også fra tid til annen vært i kontakt med denne avd per telefon, og både jeg og alle der vet hvem hverandre er. Og alle har vært hyggelige i forkant, og sagt ting som "nå er det ikke lenge til du starter" osv. Men jeg presiserer at jeg ikke kjente dem, var kun på hilsern. Uansett, jeg hadde gledet meg enormt til å starte der, og så virkelig frem til dette.

Deretter skjer følgende...

Første dagen kommer jeg selvfølgelig i god tid, og er der før kl 8. Mitt team består av meg, og en ansatt til, pluss en ny leder(jobbet der i ca 1,5 mnd før jeg startet). Når jeg kommer på jobb er ingen av disse to på jobb. Det sitter flere andre i rommet, fra andre team. En av de andre sier i en ganske monoton tone "velkommen". Så sier jeg "takk", og setter meg på plassen min. Har fått tildelt plass tidligere, og har naturlig nok vært innom et par ganger, så jeg viste dette fra før. Der blir jeg altså sittende en 20 min ca, før min nye leder dukker opp. I mellomtiden er det ingen overhodet som henvender seg til meg, eller kommer bort og prater. Jeg tror kanskje det eneste noen sa/kommenterte var "haha, bra start første dag, ødelegger bla bla", når jeg skulle heise ned pulten til riktig høyde, og det (som det alltid blir) kommer noen lyder fra pulten foran, fordi noen ledninger/pc utstyr ligger litt i klem. Skjønner jo at dette var en spøk, men jeg synes ikke det var særlig morsomt. Man er jo gjerne litt usikker i starten, og ikke helt komfortabel og seg selv. Da hjelper det ikke at kolleger prøver å drite deg ut første dagen. Følte meg litt ille til mote, siden alle andre sitter helt stille, ingen prater til hverandre, og alle bare stirrer inn i skjermen. Jeg følte meg nesten litt dum, og viste ikke helt hva skal jeg ta meg til inntil noen av de to fra mitt team kommer. Er det ikke normalt å komme bort og hilse, og kanskje være litt inkluderende og hyggelig, første dagen til en ny kollega? Spesielt når du ser at ingen fra den nye sitt team er der. Virker som de har "det er ikke mitt problem" holdning.

Når min nye leder dukker opp så sier han selvfølgelig hei, i en hyggelig tone. Så går det en bitteliten stund, hvor han så foreslår at vi tar en "oppstartssamtale". Kort oppsummert så kom det egentlig ingenting konkret ut av den samtalen, kun løs babling om alt og ingenting. Jeg fikk ingen nyttig informasjon i forhold til planen fremover, opplæring etc. Alt han sa var at jeg fikk henge meg på han eneste andre på teamet, og starte og se på saker i mailboksen. I ukene som har gått, har jeg erfart at han er totalt uegnet som leder, og i alle fall til å ha personalansvar. Ikke at det er noe vondt i han, men han innfri ikke på noen punkter når det kommer til det å ha personalansvar. Han gir aldri beskjed om hvor han er, plutselig er han borte i flere dager(møter etc), han tenker ikke over at det er lurt å f.eks ha mandagsmøter, og at han må kommunisere med oss andre. Og han tenkte overhodet ikke over at en nyansatt har behov for en plan for opplæring, støtte og oppfølging. Han virker rett og slett å være helt tankeløs. Virker som han tror at vi bare skal klare oss selv, og at han har nok med møtene sine? Og på toppen av det hele, så kan han absolutt ingenting av det faglige vi driver med, i og med at han kommer fra et litt annet selskap. Nå ble han vel ikke ansatt fordi han er faglig dyktig - men han må vel ville og evne å sette seg inn i det vi driver med? Kort oppsummert så eier han ikke lederegenskaper overhodet, i tillegg til at han er faglig svak. Kjenner jeg har mistet helt respekten for han. Enden på visa ble at jeg ga beskjed til sjefen over om at jeg ikke hadde fått noe som helst plan for opplæring, og at jeg egentlig ikke viste hva jeg skulle lære meg, og ukene fremover. Dette ble tatt på en kjempegod måte, både fra han øverste sjefen, og han sjefen min. Men han prøvde uansett å bortforklare seg. Når man har vist i 3 mnd at det skal starte en ny, så må man vel ha gjort seg noen tanker om oppstarten? Heldigvis så ble det igår omstruktureringer på avdelingen, som gjorde at jeg faktisk fikk bytte team. Jeg ble sjeleglad.. Selv om det ikke løser selve kjernen av problemet.

Men så over til det egentlige problemet, og sakens kjerne. Jeg synes alle på avdelingen er veldig ekskluderende, og lite imøtekommende. Greit, kanskje jeg hadde veldig høye forventninger mtp det gode miljøet der jeg var før - men allikevel? Virkelig... Er det ikke normalt å prøve å bli kjent med nye kolleger, småprate og gjøre en innsats. På denne avdelingen sier folk kun hei når de kommer på jobb, hvorpå det deretter blir helt stille i lange perioder, og hvor man kun hører tastingen fra tastaturet. Jeg kjenner at jeg ikke trives med å ha det sånn, føler det er så trykkende på en måte. Og tatt i betraktning at jeg den første 1,5 uken ikke fikk noe hjelp eller støtte, og måtte mase på han eneste på avdelingen min - og måtte driver og spørre og grave, i et lokale som er så stille.. Jeg følte det ble skikkelig belastende. Og han eneste som var på mitt team, og som jeg kan spørre, er i tillegg veldig vanskelig å spørre. Han er så reservert og mumler bare til svar. Jeg har også merket flere ganger at han svarer direkte feil, og at han mangler mye av den faglige biten. Dette vet jeg fordi at mye av det jeg jobbet med før, også er ting jeg delvis kan benytte i den nye jobben. Dette syntes jeg var utrolig tungt. Og måtte spørre om alt, i et lokale som er SÅ stille, til en person som er så tunggrodd. Måtte dra svarene ut av han... I lunsjen er det verst. Ofte kan folk sitte i lange perioder og bare stirre foran seg eller på maten og ikke si NOE. Jeg kjenner jeg får helt fnatt. Det er så kleint. Her har man jobbet sammen i så mange år, og så finner man virkelig ingenting å prate om i lunsjen? SÅ vanskelig kan det vel ikke være. Jeg har prøvd å dra i gang samtaler ofte, men enkelte av dem svarer med enstavelsesord. Det føles helt håpløst... Føler jeg virkelig gjør en innsats, men får ingenting tilbake. Det skal nevnes at dette er en avdeling med sterk overvekt av gutter/menn, og at han når de først prater sammen, så er det bare overfladisk tull og interne spøker. Jeg er ikke så veldig fan av sånt, og føler det blir så overfladisk, og minner meg om hormonelle fjortisgutter. Hvordan blir man kjent med folk, når det eneste de snakker om (de få gangene de snakker) er interne barnslige spøker? og utover dette, så sies det svært lite. I møter og faglig spørsmål så føler jeg også at de ekskluderer meg, ved å diskre overse meg, eller ikke henvende seg direkte til meg. Synes det er skikkelig nedverdigende..

Enden på visa er at jeg er blitt utrolig usikker på meg selv, og klarer ikke være komfortabel eller være meg selv. Føler meg som et utskudd. I den forrige jobben var jeg en av de med mest ansvar, og gikk som sagt kjempegodt overens med alle. Jeg var 100% komfortabel, og sikker på meg selv, og trivdes kjempegodt. Nå har jeg gått fra det - til det her...! Gruer meg nesten til å gå på jobb om dagene, og begynte faktisk å grine i bilen på vei hjem en dag. Føler meg så maplassert og rar. Jeg sliter også veldig mye med hodepine, og vondt i nakke og rygg etter jeg begynte i denne nye jobben. Føles som skuldrene henger rett under ørene.

Dette er en jobb jeg har strebet lenge etter å få, og som jeg ikke vil gi slipp på uten å virkelig ha prøvd.

Noen som har vært i lignende situasjoner, eller har noen tips?

Setter stor pris på alle svar jeg får! :gullengel:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Men siden de alltid er stille så vet du iallfall at det ikke har noe med deg å gjøre. Du får bare si fra til sjefen din at du synes det er vanskelig å kommunisere med han du jobber med, men at du gjør så godt du kan.

Ellers får du bare håpe på at du kan dra i gang litt mer initiativ når du er varmere i trøya.



Anonymous poster hash: 29790...45c
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men siden de alltid er stille så vet du iallfall at det ikke har noe med deg å gjøre. Du får bare si fra til sjefen din at du synes det er vanskelig å kommunisere med han du jobber med, men at du gjør så godt du kan.

Ellers får du bare håpe på at du kan dra i gang litt mer initiativ når du er varmere i trøya.

Anonymous poster hash: 29790...45c

Tusen takk for svar :) Det kom kanskje litt dårlig frem, men grunnet omstruktureringer så byttet jeg team nylig. Så jeg trenger heldigvis ikke kommunisere veldig mye med han lenger. Det går vel heller mer på at jeg generelt synes det er litt laber stemning i rommet, og at folk virker veldig uinteressert og lite inkluderende. Det er ingen teamfølelse. Men det er riktig som du sier, jeg får prøve å ta litt mer initiativ når jeg er blitt litt mer husvarm. Selv om jeg kjenner at det er tungt å gå på jobb om dagene. Men håper det går seg til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er kvinne i et mannsdominert miljø.

Kanskje de er usikre, redde for å avsløre at de blir nervøs av deg.

Kanskje de har hatt en fleipende tone som de føler er litt upassende foran deg.

Kanskje de har sett på reaksjonene dine at du ikke liker deres flåsete humor.

Mulig de trenger en som røsker litt i dem og og vet hvor skapet skal stå :)



Anonymous poster hash: ae5b1...1b5
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er kvinne i et mannsdominert miljø.

Kanskje de er usikre, redde for å avsløre at de blir nervøs av deg.

Kanskje de har hatt en fleipende tone som de føler er litt upassende foran deg.

Kanskje de har sett på reaksjonene dine at du ikke liker deres flåsete humor.

Mulig de trenger en som røsker litt i dem og og vet hvor skapet skal stå :)

Anonymous poster hash: ae5b1...1b5

Tusen takk for støttende svar :) Ja jeg har tenkt mye på det.. At det kanskje er fordi det er så stor overvekt av menn. Kanskje den flåsete tonen er blitt så vanlig for dem, at de ikke vet hvordan de ellers skal oppføre seg? Jeg har alltid vært veldig faglig dyktig på jobb, og er perfeksjonist i alt jeg gjør. Og det kan kanskje ha skint igjennom at jeg syns de har litt vel mye "det ordner seg" holdning. På tross av dette har jeg virkelig lagt meg i skinnet for å være hyggelig og imøtekommende, uten den store responsen. Har du noen forslag til hvordan jeg kan komme mer innpå dem?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så bra. hyggelig å hjelpe:) Har hørt før om hvordan spesielt mannsdominerte miljø kan endre seg når det er kvinner til stede. Det viktigste er ihvertfall at det ikke er noe feil med deg. Jeg må tenke litt på forslag.



Anonymous poster hash: ae5b1...1b5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Du er på en mannsominert arbeidsplass, og kvinne. De har en kultur og det er vanskelig å inkludere en kvinne i et slikt miljø. Kanskje de har sett at du er faglig sterk og dyktig på det du gjør, samt tar jobben alvorlig og ser at du ikke ønsker å være tullete med dem. I tillegg kan det være at de er redd for å bli rapportert for seksuell trakassering (noe som skjer ofte...).

Hodepinen og vond nakke/skuldre derimot synes jeg er noe du må ta opp med verneombud/tillitsvalgt. Dette handler om HMS på arbeidsplassen, og er helseskadelig om det har kommet etter så kort tid. Om det kommer av fysisk eller psykososiale grunner, skal det ikke være slik.

Håper det blir bedre med tiden om du ønsker å fortsette der. Veldig vanlig at leder (og kolleger) er brødhuer, og at du selv forventer mye av noen som ikke blir innfridd slik en tror. I tillegg kan det være dine forventninger og gresset som virket meget grønt i oppstart. Her vil jeg si det kan være din innstilling. "All adferd er kommunikasjon". I starten kan du ha vært veldig spent og vist engasjement. Nå er det motsatt og jeg lover at det synes på andre, som kanskje opplever deg som den isolerte og asosiale. Ikke vet jeg, men å ha troen på seg selv er viktig, og jeg håper virkelig at ting blir bedre for deg! Du gjør så utrolig rett i å være så engasjert og interessert i jobben som du er. Du burde heller snu det og være stolt av at du kan og du vet, så kanskje det etterhvert er du som sitter i lederstolen der. ;)



Anonymous poster hash: ffa0e...9c2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så bra. hyggelig å hjelpe:) Har hørt før om hvordan spesielt mannsdominerte miljø kan endre seg når det er kvinner til stede. Det viktigste er ihvertfall at det ikke er noe feil med deg. Jeg må tenke litt på forslag.

Anonymous poster hash: ae5b1...1b5

Ja, det hjelper virkelig å høre fra andre, at det ikke nødvendigvis er meg det er noe galt med. Selv om det sikkert er ting jeg kunne gjort/sagt annerledes. Nå skal det sies at det samtidig som meg startet enda en ny dame, også fra en annen avd i selskapet. Hun er kanskje en "ekstrem" versjon av meg, hun er overhodet ikke med på spøkene deres, hun er 100% fokusert på jobben hun skal gjøre, og jeg tror hun yter stor respekt blant dem. Hun er seg selv 100% og virker ikke som hun bryr seg hva andre tenker om henne. Jeg skulle ønske jeg kunne klart det samme. For det virker jo faktisk som at hun er mer respektert, og faktisk blir (noe) mer inkludert enn meg?! I stedet blir jeg nervøs og ikke meg selv, og prøver kanskje for hardt? Men så tenker jeg at om jeg ikke prøver i det hele tatt, så kanskje jeg oppfattes som asosial og kaldfisk. Vanskelig å finne en balansegang... Takk igjen for svar og støtte, og rop ut om du kommer på noen tips :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er på en mannsominert arbeidsplass, og kvinne. De har en kultur og det er vanskelig å inkludere en kvinne i et slikt miljø. Kanskje de har sett at du er faglig sterk og dyktig på det du gjør, samt tar jobben alvorlig og ser at du ikke ønsker å være tullete med dem. I tillegg kan det være at de er redd for å bli rapportert for seksuell trakassering (noe som skjer ofte...).

Hodepinen og vond nakke/skuldre derimot synes jeg er noe du må ta opp med verneombud/tillitsvalgt. Dette handler om HMS på arbeidsplassen, og er helseskadelig om det har kommet etter så kort tid. Om det kommer av fysisk eller psykososiale grunner, skal det ikke være slik.

Håper det blir bedre med tiden om du ønsker å fortsette der. Veldig vanlig at leder (og kolleger) er brødhuer, og at du selv forventer mye av noen som ikke blir innfridd slik en tror. I tillegg kan det være dine forventninger og gresset som virket meget grønt i oppstart. Her vil jeg si det kan være din innstilling. "All adferd er kommunikasjon". I starten kan du ha vært veldig spent og vist engasjement. Nå er det motsatt og jeg lover at det synes på andre, som kanskje opplever deg som den isolerte og asosiale. Ikke vet jeg, men å ha troen på seg selv er viktig, og jeg håper virkelig at ting blir bedre for deg! Du gjør så utrolig rett i å være så engasjert og interessert i jobben som du er. Du burde heller snu det og være stolt av at du kan og du vet, så kanskje det etterhvert er du som sitter i lederstolen der. ;)

Anonymous poster hash: ffa0e...9c2

Ja, jeg kommer ikke til å gi opp med det første. Jeg ser på dette som den perfekte jobben for meg, så kommer til å prøve alt før jeg evt gir opp. Tror nok mine forventninger var veldig høye før jeg startet. Noe som kanskje gjorde at det ble veldig kontrast, i forhold til hva jeg hadde trodd. Jeg tror også at det synes på meg, hva jeg tenker og føler. Føler meg litt ubekvem og "stiv", og at jeg ikke helt klarer å vise hvem jeg egentlig er. Må prøve å riste av meg denne følelsen, og slappe av litt - slik at jeg kan by mer på meg selv. Selv om det er utfordrende når folk er så lite imøtekommende. Sette uansett pris på svar, og skal prøve å starte med friskt mot på mandag :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette høres kjedelig ut. Fra de arbeidsplassene jeg har hatt, er jeg vant til at man preiker sammen, og alltid inkluderer de nye så de føler seg velkommen og finner sin plass! Det er også motiverende med et godt miljø slik at arbeidet på en måte blir kjekkere også.

Håper det løsner seg litt, og at det blir bedre når du blir litt varm i trøya. Kanskje du kan være den som gjør miljøet bedre? I og med at du hadde det fint på den andre plassen, så tenker jeg at det ikke er du som er problemet. At det bare er en stille gjeng, eller at det kan ha litt med å gjøre at du er helt ny.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det høres ut som du har en veldig god innstilling i alle fall, så forhåpentligvis kan den være med å bedre ting litt. Hva med å snakke med HR-ansavarlig/tillitsvalgt om å få i gang litt mer sosiale tiltak? Det er jo pyton å ikke ha et bra arbeidsmiljø.



Anonymous poster hash: 5b274...4db
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har selv nettopp byttet jobbet internt i bedriften, fra et ganske kvinnedominert miljø til et mannsdominert miljø. Allikevel må jeg si at jeg aldri har opplevd det slik som du har gjort her. Og jeg jobber et sted hvor det kreves stillhet og konsentrasjon, men det er en avslappet stemning og alle kan spørre hverandre.

Har du snakket med HR? Kanskje sjefen over sjefen en gang til? Vanskelig å si hva du skal gjøre, men dette virker jo ikke bra. Jeg er selv en introvert og stille person, men dette hørtes egentlig ganske fælt ut.

Mvh Yvonne :heiajente:

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Ja, det hjelper virkelig å høre fra andre, at det ikke nødvendigvis er meg det er noe galt med. Selv om det sikkert er ting jeg kunne gjort/sagt annerledes. Nå skal det sies at det samtidig som meg startet enda en ny dame, også fra en annen avd i selskapet. Hun er kanskje en "ekstrem" versjon av meg, hun er overhodet ikke med på spøkene deres, hun er 100% fokusert på jobben hun skal gjøre, og jeg tror hun yter stor respekt blant dem. Hun er seg selv 100% og virker ikke som hun bryr seg hva andre tenker om henne. Jeg skulle ønske jeg kunne klart det samme. For det virker jo faktisk som at hun er mer respektert, og faktisk blir (noe) mer inkludert enn meg?! I stedet blir jeg nervøs og ikke meg selv, og prøver kanskje for hardt? Men så tenker jeg at om jeg ikke prøver i det hele tatt, så kanskje jeg oppfattes som asosial og kaldfisk. Vanskelig å finne en balansegang... Takk igjen for svar og støtte, og rop ut om du kommer på noen tips :)

Jeg arbeider i et veldig mannsdominert miljø. Og menn sosialiserer ulikt kvinner. I min erfaring går ting mye bedre om en bare først godtar at det er slik (og alltid vil være slik, for i 90% av alle jobber jeg trer inn i vil det være en kvinne på jobb: meg) og så tilpasser seg. Jeg snakket nylig med en kvinne i en tilsvarende jobb som var nyansatt, og hun beskrev "lange perioder med trykkende stillhet" som hun på kvinnevis følte seg nødt til å bryte med småsnakk. Dette er noe eldre menn hun jobber med, og de møtte småsnakket med enten mer stillhet eller et nikk. :ler: Hun var alvorlig bekymret for om de mislikte henne, men de bare er sånn. Ser ikke poenget med småsnakk. Så mitt råd er: tenk mer som en mann. Mindre småsnakk, droppe det meste av vurdering om du "sier noe dumt". Menn er ofte sabla gode på å ha lav terskel og god aksept på tabbekvoten seg imellom. Og som ensom kvinne er du en av dem.

Anonymous poster hash: 0f0b4...6d7

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det hjelper virkelig å høre fra andre, at det ikke nødvendigvis er meg det er noe galt med. Selv om det sikkert er ting jeg kunne gjort/sagt annerledes. Nå skal det sies at det samtidig som meg startet enda en ny dame, også fra en annen avd i selskapet. Hun er kanskje en "ekstrem" versjon av meg, hun er overhodet ikke med på spøkene deres, hun er 100% fokusert på jobben hun skal gjøre, og jeg tror hun yter stor respekt blant dem. Hun er seg selv 100% og virker ikke som hun bryr seg hva andre tenker om henne. Jeg skulle ønske jeg kunne klart det samme. For det virker jo faktisk som at hun er mer respektert, og faktisk blir (noe) mer inkludert enn meg?! I stedet blir jeg nervøs og ikke meg selv, og prøver kanskje for hardt? Men så tenker jeg at om jeg ikke prøver i det hele tatt, så kanskje jeg oppfattes som asosial og kaldfisk. Vanskelig å finne en balansegang... Takk igjen for svar og støtte, og rop ut om du kommer på noen tips :)

Hun virker kul:) Jeg tror jeg ville hatt henne som et slags forbilde. Hun har på en måte vist hva som funker: å være 100% seg selv og fokusert på jobben. Kunne du tatt kontakt med henne og spurt om råd?

Vært trygg på deg selv, er mitt råd. La det gå en faen i deg og tenke at de får sannelig godta meg som jeg er.

Her er en artikkel jeg fant om emnet.

http://work.chron.com/fit-maledominated-workplace-20675.html

Anonymous poster hash: ae5b1...1b5

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må bare advare om at dette blir veldig langt, men det er nødvendig for å gi et dekkende bilde av situasjonen...Håper noen tar seg tid til å lese, og komme med konstruktive tilbakemeldinger.

Først; jeg har jobbet i en større bedrift nå i snart 2 år, og gikk over i ny stilling internt 1.mars. I den forrige jobben min gjorde jeg det kjempebra, fikk mye ansvar, og gikk kjempegodt overens med absolutt alle. Den nye avdelingen har jeg alltid har sett litt opp til, og har av en eller annen årsak har fått for meg at det er så bra arbeidsmiljø - kanskje fordi det er litt yngre miljø der, og helt andre typer oppgaver enn der jeg jobbet før, som krever at man er litt utadvendt og sosial?! Jeg har også fra tid til annen vært i kontakt med denne avd per telefon, og både jeg og alle der vet hvem hverandre er. Og alle har vært hyggelige i forkant, og sagt ting som "nå er det ikke lenge til du starter" osv. Men jeg presiserer at jeg ikke kjente dem, var kun på hilsern. Uansett, jeg hadde gledet meg enormt til å starte der, og så virkelig frem til dette.

Deretter skjer følgende...

Første dagen kommer jeg selvfølgelig i god tid, og er der før kl 8. Mitt team består av meg, og en ansatt til, pluss en ny leder(jobbet der i ca 1,5 mnd før jeg startet). Når jeg kommer på jobb er ingen av disse to på jobb. Det sitter flere andre i rommet, fra andre team. En av de andre sier i en ganske monoton tone "velkommen". Så sier jeg "takk", og setter meg på plassen min. Har fått tildelt plass tidligere, og har naturlig nok vært innom et par ganger, så jeg viste dette fra før. Der blir jeg altså sittende en 20 min ca, før min nye leder dukker opp. I mellomtiden er det ingen overhodet som henvender seg til meg, eller kommer bort og prater. Jeg tror kanskje det eneste noen sa/kommenterte var "haha, bra start første dag, ødelegger bla bla", når jeg skulle heise ned pulten til riktig høyde, og det (som det alltid blir) kommer noen lyder fra pulten foran, fordi noen ledninger/pc utstyr ligger litt i klem. Skjønner jo at dette var en spøk, men jeg synes ikke det var særlig morsomt. Man er jo gjerne litt usikker i starten, og ikke helt komfortabel og seg selv. Da hjelper det ikke at kolleger prøver å drite deg ut første dagen. Følte meg litt ille til mote, siden alle andre sitter helt stille, ingen prater til hverandre, og alle bare stirrer inn i skjermen. Jeg følte meg nesten litt dum, og viste ikke helt hva skal jeg ta meg til inntil noen av de to fra mitt team kommer. Er det ikke normalt å komme bort og hilse, og kanskje være litt inkluderende og hyggelig, første dagen til en ny kollega? Spesielt når du ser at ingen fra den nye sitt team er der. Virker som de har "det er ikke mitt problem" holdning.

Når min nye leder dukker opp så sier han selvfølgelig hei, i en hyggelig tone. Så går det en bitteliten stund, hvor han så foreslår at vi tar en "oppstartssamtale". Kort oppsummert så kom det egentlig ingenting konkret ut av den samtalen, kun løs babling om alt og ingenting. Jeg fikk ingen nyttig informasjon i forhold til planen fremover, opplæring etc. Alt han sa var at jeg fikk henge meg på han eneste andre på teamet, og starte og se på saker i mailboksen. I ukene som har gått, har jeg erfart at han er totalt uegnet som leder, og i alle fall til å ha personalansvar. Ikke at det er noe vondt i han, men han innfri ikke på noen punkter når det kommer til det å ha personalansvar. Han gir aldri beskjed om hvor han er, plutselig er han borte i flere dager(møter etc), han tenker ikke over at det er lurt å f.eks ha mandagsmøter, og at han må kommunisere med oss andre. Og han tenkte overhodet ikke over at en nyansatt har behov for en plan for opplæring, støtte og oppfølging. Han virker rett og slett å være helt tankeløs. Virker som han tror at vi bare skal klare oss selv, og at han har nok med møtene sine? Og på toppen av det hele, så kan han absolutt ingenting av det faglige vi driver med, i og med at han kommer fra et litt annet selskap. Nå ble han vel ikke ansatt fordi han er faglig dyktig - men han må vel ville og evne å sette seg inn i det vi driver med? Kort oppsummert så eier han ikke lederegenskaper overhodet, i tillegg til at han er faglig svak. Kjenner jeg har mistet helt respekten for han. Enden på visa ble at jeg ga beskjed til sjefen over om at jeg ikke hadde fått noe som helst plan for opplæring, og at jeg egentlig ikke viste hva jeg skulle lære meg, og ukene fremover. Dette ble tatt på en kjempegod måte, både fra han øverste sjefen, og han sjefen min. Men han prøvde uansett å bortforklare seg. Når man har vist i 3 mnd at det skal starte en ny, så må man vel ha gjort seg noen tanker om oppstarten? Heldigvis så ble det igår omstruktureringer på avdelingen, som gjorde at jeg faktisk fikk bytte team. Jeg ble sjeleglad.. Selv om det ikke løser selve kjernen av problemet.

Men så over til det egentlige problemet, og sakens kjerne. Jeg synes alle på avdelingen er veldig ekskluderende, og lite imøtekommende. Greit, kanskje jeg hadde veldig høye forventninger mtp det gode miljøet der jeg var før - men allikevel? Virkelig... Er det ikke normalt å prøve å bli kjent med nye kolleger, småprate og gjøre en innsats. På denne avdelingen sier folk kun hei når de kommer på jobb, hvorpå det deretter blir helt stille i lange perioder, og hvor man kun hører tastingen fra tastaturet. Jeg kjenner at jeg ikke trives med å ha det sånn, føler det er så trykkende på en måte. Og tatt i betraktning at jeg den første 1,5 uken ikke fikk noe hjelp eller støtte, og måtte mase på han eneste på avdelingen min - og måtte driver og spørre og grave, i et lokale som er så stille.. Jeg følte det ble skikkelig belastende. Og han eneste som var på mitt team, og som jeg kan spørre, er i tillegg veldig vanskelig å spørre. Han er så reservert og mumler bare til svar. Jeg har også merket flere ganger at han svarer direkte feil, og at han mangler mye av den faglige biten. Dette vet jeg fordi at mye av det jeg jobbet med før, også er ting jeg delvis kan benytte i den nye jobben. Dette syntes jeg var utrolig tungt. Og måtte spørre om alt, i et lokale som er SÅ stille, til en person som er så tunggrodd. Måtte dra svarene ut av han... I lunsjen er det verst. Ofte kan folk sitte i lange perioder og bare stirre foran seg eller på maten og ikke si NOE. Jeg kjenner jeg får helt fnatt. Det er så kleint. Her har man jobbet sammen i så mange år, og så finner man virkelig ingenting å prate om i lunsjen? SÅ vanskelig kan det vel ikke være. Jeg har prøvd å dra i gang samtaler ofte, men enkelte av dem svarer med enstavelsesord. Det føles helt håpløst... Føler jeg virkelig gjør en innsats, men får ingenting tilbake. Det skal nevnes at dette er en avdeling med sterk overvekt av gutter/menn, og at han når de først prater sammen, så er det bare overfladisk tull og interne spøker. Jeg er ikke så veldig fan av sånt, og føler det blir så overfladisk, og minner meg om hormonelle fjortisgutter. Hvordan blir man kjent med folk, når det eneste de snakker om (de få gangene de snakker) er interne barnslige spøker? og utover dette, så sies det svært lite. I møter og faglig spørsmål så føler jeg også at de ekskluderer meg, ved å diskre overse meg, eller ikke henvende seg direkte til meg. Synes det er skikkelig nedverdigende..

Enden på visa er at jeg er blitt utrolig usikker på meg selv, og klarer ikke være komfortabel eller være meg selv. Føler meg som et utskudd. I den forrige jobben var jeg en av de med mest ansvar, og gikk som sagt kjempegodt overens med alle. Jeg var 100% komfortabel, og sikker på meg selv, og trivdes kjempegodt. Nå har jeg gått fra det - til det her...! Gruer meg nesten til å gå på jobb om dagene, og begynte faktisk å grine i bilen på vei hjem en dag. Føler meg så maplassert og rar. Jeg sliter også veldig mye med hodepine, og vondt i nakke og rygg etter jeg begynte i denne nye jobben. Føles som skuldrene henger rett under ørene.

Dette er en jobb jeg har strebet lenge etter å få, og som jeg ikke vil gi slipp på uten å virkelig ha prøvd.

Noen som har vært i lignende situasjoner, eller har noen tips?

Setter stor pris på alle svar jeg får! :gullengel:

Det kan nok være en overgang å gå fra et miljø man har vært i flere år over til et nytt.

Du skjønner deg ikke på dem og de skjønner seg ikke på deg virker det som. Tar nok fort et år og forstå seg på personene. Det tar litt tid å forstå de interne spøkene når du ikke har jobbet der lenge.

Anonymous poster hash: 3cbb1...9bb

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Det er slik på mange arbeidsplasser. spesielt i 2-4 avdelings barnehager, hvor kollegaene jobber veldig tett med hverandre, så fort noen "utenfra" kommer inn på arbeidsplassen så blir det skuespill fra kollegaer, jeg er blant de. jeg innrømmer det, Vi har veldig internt humor, men vi sørger også for at alle er like inkluderende. her om dagen så hadde styreren vår i barnehagen den latterkrampa at hun bokstavelig talt falt på gulvet hvor hun måtte "krabbe" seg opp igjen. dette er sjefen vår som representerer kommunale barnehagen vår.

Vi er veldig glad for at kommunestyret ikke var der den dagen, for å si det sånn.

Hadde ei "utenfra som er ny på arbeidsplassen" sett dette her så hadde hun nok trodd at alle vi er helt skrudd i huet, (noe som vi er ) så derfor hender det seg at vi 15 voksne må oppføre oss normale pga ei voksen som akkuratt kom inn. og det kan være veldig vanskelig.

forrige voksne skjønte dette og fortalte meg at hun ikke ville være den personen som ødleger moroa i huset.

"her må man være ganske unormal og helt høl i huet for å jobbe" sa jeg :P

pointet er : hvis du føler du ikke passer inn så flytt, og hvis du ikke blir tatt godt imot så flytt !

Du skal trives på din arbeidsplass og det bør dine kollegaer (spesielt din nærmeste sjef) sørge for!



Anonymous poster hash: f8ebc...385
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er slik på mange arbeidsplasser. spesielt i 2-4 avdelings barnehager, hvor kollegaene jobber veldig tett med hverandre, så fort noen "utenfra" kommer inn på arbeidsplassen så blir det skuespill fra kollegaer, jeg er blant de. jeg innrømmer det, Vi har veldig internt humor, men vi sørger også for at alle er like inkluderende. her om dagen så hadde styreren vår i barnehagen den latterkrampa at hun bokstavelig talt falt på gulvet hvor hun måtte "krabbe" seg opp igjen. dette er sjefen vår som representerer kommunale barnehagen vår.

Vi er veldig glad for at kommunestyret ikke var der den dagen, for å si det sånn.

Hadde ei "utenfra som er ny på arbeidsplassen" sett dette her så hadde hun nok trodd at alle vi er helt skrudd i huet, (noe som vi er ) så derfor hender det seg at vi 15 voksne må oppføre oss normale pga ei voksen som akkuratt kom inn. og det kan være veldig vanskelig.

forrige voksne skjønte dette og fortalte meg at hun ikke ville være den personen som ødleger moroa i huset.

"her må man være ganske unormal og helt høl i huet for å jobbe" sa jeg :P

pointet er : hvis du føler du ikke passer inn så flytt, og hvis du ikke blir tatt godt imot så flytt !

Du skal trives på din arbeidsplass og det bør dine kollegaer (spesielt din nærmeste sjef) sørge for!

Anonymous poster hash: f8ebc...385

jeg kan med glede si at hun som var redd for å "ødelegge" moroa , er nå blitt helt totalt skadet i huset sjæl ! og det trives hu godt med :P velkommen til klubben sa vi

Anonymous poster hash: f8ebc...385

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg kan med glede si at hun som var redd for å "ødelegge" moroa , er nå blitt helt totalt skadet i huset sjæl ! og det trives hu godt med :P velkommen til klubben sa vi

Anonymous poster hash: f8ebc...385

jeg mente HUET

Anonymous poster hash: f8ebc...385

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har fått mange svar som går på mansdominerte arbeidsplasser og forskjellen mellom menn og kvinner, så jeg velger å ikke gå inn på det.

Når jeg leser innlegget ditt så reagerer jeg på hvordan du omtaler kollegene dine. Du synes begge to er mindre faglig dyktig, og lederen som du hadde før var uegnet som leder slik du ser det. Er du sikker på at disse holdningene dine ikke skinner gjennom? Du er veldig opptatt av å forklare hva som er galt med de andre/ miljøet etc. Du har også etter kort tid gitt kritikk på egen leder, noe som du kan være helt sikker på at har kommet de andre for øre. Skjønner godt at de blir utrygg på deg. Nå har du etter kort tid blitt omplassert til et nytt team, hva skyldes det?

Jeg mener slett ikke å være kritisk for jeg kan se at du ligger nede for telling, og jeg vil ikke sparke noen som ligger nede, men prøv å se på deg med de andres blikk om noe også kan ligge hos deg.

Anonymous poster hash: ca1d6...db1

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...