Mangel på empati

[AnonymBruker]

Jeg har levd et trøblete liv med mye sorg, dødsfall, mobbing og overgrep som har ført til at mitt fungeringsnivå har rast i kjelleren. Når jeg var tenåring var jeg et godt menneske med sunne verdier, masse toleranse , omsorg og empati.

Men etterhvert som livet har utspilt seg så har jeg gått på smell på smell og opplevd at mennesker egentlig er ganske slemme av natur.

I tråd med disse erfaringene så har gjennom årenes løp mitt empati senter tatt stor skade og jeg er ikke lenger istad til å føle med andre mennesker fordi jeg har opplevd for mye vondt selv.

De 2 som kjenner meg best og har pratet med meg hver dag i 7 år sier at jeg pleide være en glad gutt med stor forståelse av omverden og masse sympati, men at jeg per dags dato er ekstremt selvsentrert og at jeg ikke lenger bryr meg om andre enn meg selv.

De opplever at min empati ikke eksisterer mer, jeg er også av den samme oppfatningen. Gjennom årene så har jeg chattet med tusenvis av mennesker og innemellom har jeg pratet med flere som er psykisk syke og har pratet om å ta livet sitt. Den gang så brydde jeg meg, jeg tok affære å ringte enten legevakte/politi når selvmordstema kom oppå brukte flere hundrevis av timer til å prate med disse menneskene om problemene sine.

Jeg kjenner personlig flere psykologer som jeg henviste til disse som slet med selvmordstanker.

Om noen bringer denne selvmords tematikken på banen nå så bryr jeg meg ikke. Jeg sier bare "hei du. det her må du ta opp med lege, psykolog eller mor/far din. dette har jeg ikke kompetanse til. adjø ikke kontakt meg igjen" så prater jeg ikke mer med de igjen.

Når det gjelder krangler så kan jeg si de mest ondskapsfulle ting uten at jeg føler noe anger i etterkant.

Men stort sett fremstår jeg høflig og alright. Men det er egentlig bare et skuespill slik som de som kjenner meg best har skjønt. Min høflighet er egentlig veldig overfladisk.

Så hva gjør jeg videre? Jeg er fremdeles et menneske som trenger sosial kontakt, vennskap, kjærlighet og omsorg. Jeg greier helt fint å late som om jeg bryr meg så lenge jeg personlig får noe ut av relasjonen

Eller er det slik at jeg burde leve mutters alene til jeg dør?

Anonymous poster hash: da9c9...e07

[AnonymBruker]

Empati er en høyere hjernefunksjon som utvikles når barn er små, og hvis du ikke har empati som voksen har du nok ikke hatt det i ungdomstiden heller.

Det å være deprimert og bitter kan dempe empati hos folk som er det.

Anonymous poster hash: 77215...a1b

[AnonymBruker]

Empati er en høyere hjernefunksjon som utvikles når barn er små, og hvis du ikke har empati som voksen har du nok ikke hatt det i ungdomstiden heller.

Det å være deprimert og bitter kan dempe empati hos folk som er det.

Anonymous poster hash: 77215...a1b

Om man har mobbet hver dag gjennom ungdomsskole og vidregående, samt opplevd at foreldrene som man er dypt glad i har dødd samt kjæresten gjennom 5 år har dødd. Så er det fullt mulig å miste empatien man utviklet i barndommen.

Du får ta mitt ord for det

Anonymous poster hash: da9c9...e07

[Gjest Coolaid]

Det er fullt mulig å jobbe med seg selv. Snakk med en psykolog om hvordan du kan komme deg videre til å nå dine egne mål.

Den som vil får til.

[AnonymBruker]

Om man har mobbet hver dag gjennom ungdomsskole og vidregående, samt opplevd at foreldrene som man er dypt glad i har dødd samt kjæresten gjennom 5 år har dødd. Så er det fullt mulig å miste empatien man utviklet i barndommen. Du får ta mitt ord for det Anonymous poster hash: da9c9...e07

Er du deprimert?

Anonymous poster hash: 77215...a1b

[AnonymBruker]

Er du deprimert?

Anonymous poster hash: 77215...a1b

såklart, hvem hadde ikke vært det om de hadde vært i mine sko. har nok med å bry meg om meg selv så jeg evner ikke føle empati med andre mennesker. det gjør meg ikke ond, jeg er et produkt av mine omgivelser og omstendigheter men jeg har fremdeles mitt moralske kompass

Anonymous poster hash: da9c9...e07

[AnonymBruker]

Dette her er kun synsing fra min side men..

Jeg trur det er mulig at "empatisiden" hos enkelte mennesker kan få en overload hvis de har opplevd mye trist. Den klarer ikke håndtere opplevelsene så den rett og slett skrur seg av.

Du kan jo prøve psykolog, håpe du kommer til en flink en.

Eller så fins det psykedelika, hvis du tar det i retting setting så blir du tvunget til å gjenoppleve traumene du har. Sånn at får du en ny sjanse til å bearbeide de. Dette er en risky løsning og bør være siste utvei.

Anonymous poster hash: 9b148...882

[AnonymBruker]

Dette her er kun synsing fra min side men..

Jeg trur det er mulig at "empatisiden" hos enkelte mennesker kan få en overload hvis de har opplevd mye trist. Den klarer ikke håndtere opplevelsene så den rett og slett skrur seg av.

Du kan jo prøve psykolog, håpe du kommer til en flink en.

Eller så fins det psykedelika, hvis du tar det i retting setting så blir du tvunget til å gjenoppleve traumene du har. Sånn at får du en ny sjanse til å bearbeide de. Dette er en risky løsning og bør være siste utvei.

Anonymous poster hash: 9b148...882

hehe nei lsd er ikke måten å løse ting på. psykolog kan funke hos noen , men mine problemer er dypt integrert i min hjerne. så jeg kommer aldri til å bli snill av natur igjen. men jeg kan late som

så hvorfor kan ingen være venn med meg?

Anonymous poster hash: da9c9...e07

[AnonymBruker]

Så hva gjør jeg videre? Jeg er fremdeles et menneske som trenger sosial kontakt, vennskap, kjærlighet og omsorg. Jeg greier helt fint å late som om jeg bryr meg så lenge jeg personlig får noe ut av relasjonen

Anonymous poster hash: da9c9...e07

Hvis dine venner også får noe ut av relasjonen så må det være greit.

Hva kan du tilby venner, og hva kan de tilby deg?

Kunne du f.eks. klart å dra sammen en flokk venner og organisert en hyttetur eller en kveld på kino? Kunne du lyttet til problemene deres, og lyttet mer enn du snakket selv?

Isåfall er dette nok for mange.

Anonymous poster hash: 05de0...c01

[AnonymBruker]

Kjære deg, nå fikk jeg vondt. Det finnes ingen verre følelse enn å miste kjærligheten i seg selv etter å ha opplevd urettferdighet, sorg og smerte man ikke er skyld i selv. Jeg har selv vært i dine sko. Mistet alle som betydde noe, og ble overveldet av en desperat, eksistensiell angst som varte i flere år, for så å bli helt apatisk. Men...når jeg senere åpnet opp og fikk nok kjærlighet fra en ny livsledsager, så våknet flammen til liv i meg igjen. Jeg kjente det var håp. Empatien kom tilbake, litt og litt. Det er mulig. Den er der inne et sted. Hjernefunksjonen din er ikke ødelagt. Tankene må endres, og så kommer følelsene...Jeg ønsker deg alt godt. Håper du finner en ny partner som åpner hjertet ditt igjen, lar deg føle ømhet og takknemlighet, og lar deg gå vekk fra den vonde fortiden, som høres grusom ut. Jo mer du klarer å legge vekk bitterhet, jo lettere vil empatien komme tilbake. Det er feil at du ikke er i stand til å føle empati igjen. Klem til deg

Anonymous poster hash: 42c3b...0e5

[AnonymBruker]

Som man sår, får man. Det er ikke vanskligere enn det kjære TS.

Anonymous poster hash: 395c0...aaf

[AnonymBruker]

Som man sår, får man. Det er ikke vanskligere enn det kjære TS.

Anonymous poster hash: 395c0...aaf

jau sikkert slik breivik tenkte. massakren hans var bare en konsekvens av hans dårlige oppvekskt? det du vil frem til?

Anonymous poster hash: da9c9...e07

[AnonymBruker]

Hvis dine venner også får noe ut av relasjonen så må det være greit.

Hva kan du tilby venner, og hva kan de tilby deg?

Kunne du f.eks. klart å dra sammen en flokk venner og organisert en hyttetur eller en kveld på kino? Kunne du lyttet til problemene deres, og lyttet mer enn du snakket selv?

Isåfall er dette nok for mange.

Anonymous poster hash: 05de0...c01

jeg kan ikke tilby noe som helst. jeg er ikke langt nær døden. jeg pleide bry meg og passe på folk men når er det ikke mer igjen i meg

Anonymous poster hash: da9c9...e07

[AnonymBruker]

jeg kan ikke tilby noe som helst. jeg er ikke langt nær døden. jeg pleide bry meg og passe på folk men når er det ikke mer igjen i meg

Anonymous poster hash: da9c9...e07

Ok, men da burde du søke hjelp til å bygge deg selv opp som menneske først.

Først av alt må du elske deg selv.

Anonymous poster hash: 05de0...c01

[AnonymBruker]

Ok, men da burde du søke hjelp til å bygge deg selv opp som menneske først.

Først av alt må du elske deg selv.

Anonymous poster hash: 05de0...c01

hvordan kan jeg elske meg som om 5 mennesker har brukt over 15 år på å mobbe og plage meg samtidig som at mine foreldre døde? det eneste jeg føler er hat ovenfor megselv, hvorfor jeg ikke tok igjen, hvorfor jeg ikke var voldelig før det var for sent ? jeg skjønner det ikke

Anonymous poster hash: da9c9...e07

[AnonymBruker]

hvordan kan jeg elske meg som om 5 mennesker har brukt over 15 år på å mobbe og plage meg samtidig som at mine foreldre døde? det eneste jeg føler er hat ovenfor megselv, hvorfor jeg ikke tok igjen, hvorfor jeg ikke var voldelig før det var for sent ? jeg skjønner det ikke

Anonymous poster hash: da9c9...e07

Hvorfor hater du deg selv?

Det var de andre som mobbet deg. Nå må ikke du også mobbe deg selv. Du må ta vare på deg selv.

Du må være snill mot deg selv.

Det er absolutt ikke de 5 som bestemmer hvor mye du er verdt. Det finnes 7 milliarder mennesker på denne jorda, og de som ikke kjenner deg vil se på deg som en ny og spennende person å bli kjent med.

Anonymous poster hash: 05de0...c01

[AnonymBruker]

Hvorfor hater du deg selv?

Det var de andre som mobbet deg. Nå må ikke du også mobbe deg selv. Du må ta vare på deg selv.

Du må være snill mot deg selv.

Det er absolutt ikke de 5 som bestemmer hvor mye du er verdt. Det finnes 7 milliarder mennesker på denne jorda, og de som ikke kjenner deg vil se på deg som en ny og spennende person å bli kjent med.

Anonymous poster hash: 05de0...c01

jeg hader meg selv fordi alle andre har hatet meg. jeg vet ikke helt hvorfor, jeg var meget flink på skolen, hjalp de som trengte hjelp. mne i det miljø jeg var i så ble skole kunnskaper sett på som noe fy fy, noe nerdete og taperskt.

Anonymous poster hash: da9c9...e07

[AnonymBruker]

jeg hader meg selv fordi alle andre har hatet meg. jeg vet ikke helt hvorfor, jeg var meget flink på skolen, hjalp de som trengte hjelp. mne i det miljø jeg var i så ble skole kunnskaper sett på som noe fy fy, noe nerdete og taperskt.

Anonymous poster hash: da9c9...e07

Men det var deres mening, ikke din.

Nå må du slutte å tviholde på meningen deres!!

Hvorfor skal du nå, som voksen, mene det samme som en gjeng barn og tenåringer?

Du må lage deg en egen mening om deg selv, du kan ikke hate deg bare fordi du tror noen tenåringer gjorde det.

Dessuten tviler jeg på at de hatet deg, de fleste tenker mest på seg selv og gidder ikke hate folk. Hvis de plaget deg var det nok for å underholde seg selv og se på reaksjonen din, ikke fordi de hatet deg.

Når du blir voksen er det uansett omvendt, da blir det sett på som bra å være flink.

Anonymous poster hash: 05de0...c01

[Timza]

hehe nei lsd er ikke måten å løse ting på. psykolog kan funke hos noen , men mine problemer er dypt integrert i min hjerne. så jeg kommer aldri til å bli snill av natur igjen. men jeg kan late som

så hvorfor kan ingen være venn med meg?

Anonymous poster hash: da9c9...e07

Om du har bestemt deg for at du aldri kan komme ut av ulykka, så får du vell bare fortsette å late som da.

Har du prøvd psykolog? Om ikke så skylder du deg selv å i det minste forsøke.

Er du ferdig utdannet? Om ikke kom deg på en ny plass, og start helt fra bunnen av. Folk mobber ikke på et universitet da folk har vokst opp fra å være barn og ungdom.

Endret 30. oktober 2014 av Timza

[AnonymBruker]

Jeg mangler så og si empati til tider. Hadde veldig mye før som barn og tidlig i tenårene, men etter flere år med depresjon, spiseforstyrrelser og slikt har det bare blitt mindre og mindre. Med familien min som stadig trykker meg ned og i tillegg behandler meg som dritt blir det ikke mer medfølelse til andre for å si det sånn. Det hender noen ganger at jeg plutselig blir sykt bekymret for noen og begynner å føle på smerten deres, men det er sjeldent (og utålelig vondt).

Anonymous poster hash: d2fa8...541