har du angst for å bli avvist eller ignorert av en date eller partner?

[AnonymBruker]

Jeg går rundt og er ofte redd for at daten min stopper å ta kontakt med meg. Han sier at han liker meg, men jeg er redd at han ikke har de rette følelsene lenger. Og jeg går med en indre uro over dette. Føler at jeg har problemer med å takle nederlag spesiellt når jeg er forelsket. Noen som har det på samme måte? Hvordan mestre slike situasjoner bedre? Og hvordan lære seg å gi mer faen?

Anonymous poster hash: 7ea46...76a

[Gjest Strandet]

Hvorfor ikke bare fortelle ham at du liker å bli kontaktet ofte sånn at du holder kontakten utover de gangene dere møtes?

Å sende Epost må da vel være en kjempeidé for å bare si hei og sånt. Jevnlig sms virker jævla knotete, og jevnlig telefonsamtaler virker litt vel stressende kan jeg tenke meg.

Endret 22. desember 2014 av Strandet

[Prestekragen]

Jeg gir faen helt til et visst punkt. Har jeg vist nok følelser og "latt meg" komme dit, så er jeg deep in shit. Noen ganger føler man jo bare ingenting for folk, og da er det greit. Men andre ganger sitter man med så mye følelser at det omtrent knuser deg om det går dårlig. Derfor lar jeg meg sjelden komme dit hvor jeg blir utsatt for å bli såret.

Men uansett, tenk at om han avviser deg eller ikke har følelsene, who cares? Det finnes så mange andre der ute. Du er bra nok for noen andre, og da var han ikke den riktige for deg.

[Gjest Sitrondrops]

Ja jeg har det sånn så jeg gjør alt jeg kan for å beskytte meg selv og følelsene mine.

[Gjest tomasjj]

Man må regne med å bli såret i livets dans.

Åpner du deg ikke opp og tar sjansen når du føler noe så får du heller ikke muligheten til å oppleve det fantastiske.

[AnonymBruker]

Jeg gir faen helt til et visst punkt. Har jeg vist nok følelser og "latt meg" komme dit, så er jeg deep in shit. Noen ganger føler man jo bare ingenting for folk, og da er det greit. Men andre ganger sitter man med så mye følelser at det omtrent knuser deg om det går dårlig. Derfor lar jeg meg sjelden komme dit hvor jeg blir utsatt for å bli såret.

Men uansett, tenk at om han avviser deg eller ikke har følelsene, who cares? Det finnes så mange andre der ute. Du er bra nok for noen andre, og da var han ikke den riktige for deg.

Ja det er sånn jeg har det. Jeg burde lære meg å beskytte følelsene mine ganske tidlig. Men det er det jeg ikke gjør. Jeg blir rastløs hvis han ikke har sendt en melding innen et visst tidsrom, og da sender jeg til han fordi jeg frykter stillheten. Altså meldingene sendes på facebook. Da svarer han som oftest med en gang. Så han er ikke treig å svare. Jeg ville regne med at hvis han var uinteressert så ville han drøye med å svare meg, men det gjør han aldri.

Anonymous poster hash: 7ea46...76a

[AnonymBruker]

Man må regne med å bli såret i livets dans.

Åpner du deg ikke opp og tar sjansen når du føler noe så får du heller ikke muligheten til å oppleve det fantastiske.

Ja jeg er redd for å være for åpen. Men jeg har ikke sagt så mye om mine følelser til han før nå. Tok litt tid før jeg klarte å åpne meg skikkelig. Da sa han at han hadde forstått følelsene mine, uten at jeg sa de. Han forstår at jeg er forelsket i han. Men det er som du sier: samme hvor mye jeg skal bli avvist gjennom livet, så må jeg bare ta sjansen på å bli såret for å vinne.

Anonymous poster hash: 7ea46...76a

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen! Ble akkurat "dumpet" (vi bare datet) av en som har sendt ekstremt blandede signaler. Hjernen har gått på høygir de siste ukene.

Det mest idiotiske er jo at jeg ikke engang var ute etter et forhold, men så ble jeg veldig usikker på hva han egentlig var ute etter pga. div. uttalelser og forslag (mye sagt i fylla, så jeg tok det til dels med en klype salt, men likevel..), og så lot jeg meg falle for ham. Jeg var dum nok til å fortelle at jeg var litt betatt, og etter det har det vært berg- og dalbane frem til jeg fikk beskjed i går om at han backer ut. Jeg kunne godt tenkt meg å fortsatt en stund til på de originale premissene om å bare ha det gøy nå som jeg vet hvor landet ligger, men han vil ikke det heller, så nå er det vel litt blanding av kjærlighetssorg og såret stolthet.

Jeg prøver å si til meg selv at det ikke er så farlig, men trenger nok litt tid til å slikke sårene, blir en stund til jeg dater igjen. Skulle jo tro vi er fjortiser, men vi er da godt voksne begge to. Det var faktisk litt godt å kjenne på den "fjortisforelsket" følelsen igjen, lenge siden sist, så noe godt kom det jo ut av det.

Anonymous poster hash: e1c9b...603

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen! Ble akkurat "dumpet" (vi bare datet) av en som har sendt ekstremt blandede signaler. Hjernen har gått på høygir de siste ukene.

Det mest idiotiske er jo at jeg ikke engang var ute etter et forhold, men så ble jeg veldig usikker på hva han egentlig var ute etter pga. div. uttalelser og forslag (mye sagt i fylla, så jeg tok det til dels med en klype salt, men likevel..), og så lot jeg meg falle for ham. Jeg var dum nok til å fortelle at jeg var litt betatt, og etter det har det vært berg- og dalbane frem til jeg fikk beskjed i går om at han backer ut. Jeg kunne godt tenkt meg å fortsatt en stund til på de originale premissene om å bare ha det gøy nå som jeg vet hvor landet ligger, men han vil ikke det heller, så nå er det vel litt blanding av kjærlighetssorg og såret stolthet.

Jeg prøver å si til meg selv at det ikke er så farlig, men trenger nok litt tid til å slikke sårene, blir en stund til jeg dater igjen. Skulle jo tro vi er fjortiser, men vi er da godt voksne begge to. Det var faktisk litt godt å kjenne på den "fjortisforelsket" følelsen igjen, lenge siden sist, så noe godt kom det jo ut av det.

Anonymous poster hash: e1c9b...603

Ja, redselen kan iblandt bli stor på å bli dumpet. Av og til lurer jeg liksom på om jeg skulle hatt flere menn som jeg møtte for å slippe å knytte meg så sterkt til en. Men jeg synes jo det er galt og.

Anonymous poster hash: 7ea46...76a

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg faktisk igjen i det du sier, nesten som om vi dater samme mann (haha).

Allikevel trumfer forelskelsen og håpet om at vi kan ende opp sammen, følelsen av usikkerhet og mangel på kontakt. Vi prater daglig, og ofte tar jeg meg selv i å "mase" på han litt fordi jeg har så lyst til å prate med han hele tiden. Menn er ikke sånn, eller, de fleste menn da. De er mer tilbakelent og selv om de har følelser de også, så tar det nok litt lenger tid for dem å virkelig åpne seg. Jeg syns det er litt rart, men jeg må bare tenke positivt. Han vet jeg er forelsket i han, og jeg vet han er forelsket i meg. Jeg må bare gi han litt tid, og det syns jeg du også skal gjøre.

Vi kvinner er veldig flinke til å bekymre oss og overanalysere alt, så er vi ganske selvdestruktive. Ta livet med ro, og prøv å ikke tenk så mye på det. Jeg vet hvor vanskelig det er (tro meg), men ha troen på at han liker deg!

Hvis det ikke ender godt, så husk at det er hans tap. Det finnes så mange flotte menn der ute som fortjener gode jenter som deg!

Anonymous poster hash: 726ce...a0a