På tur utfor stupet, kan noen fortelle meg noe..

[mae1234]

Så er jeg her nok en gang.. Vet ikke min arme råd lenger. Jeg trenger seriøst hjelp nå, for jeg er på tur utfor stupet, og dette kan være make it or break it for samboeren min og meg,da jeg har tenkt å vise han denne tråden. Han vil ikke høre på det jeg sier, og vil heller ikke være med til noen som kunne hjulpet oss gjennom dette, så dette er min aller aller siste utveg. JA, jeg har skrevet her før, så det trengs ikke kommenteres en gang. Dette kan bli en lang tråd, så jeg håper noen kan komme med kritikk som kan hjelpe oss videre, og over denne knekken.

Det hele startet for snart 2 år siden, jeg fant drømmemannen og var i stor lykkerus. Han er 25 og jeg er 26. Han hadde eget hus (som hans mor er medeier i), hadde fast jobb, og vi hadde samme interesser. Det viste seg tidlig i forholdet at hans mor var meget sentral i livet hans, vi flyttet sammen relativt fort jeg og samboeren min, så dette fikk jeg merke var veldig intenst. Hun kom hjem til oss og vasket, ryddet å tok seg til rette (ofte imens vi var på jobb) , hadde egen nøkkel til huset, og kom å gikk når det passet seg. Jeg tenkte det var koselig i begynnelsen og tenkte også at det helt sikkert ville avta etterhvert, så jeg brydde meg ikke så mye om det der og da.

Jeg merket fort at hun skulle ha veldig kontroll. Hun kunne komme hjem til oss og se gjennom regningsbunken og ta med seg hans regninger å betale dem for han. Det var hun, og er fortsatt hun, som drifter hans konto. Det har i ettertid vist seg at min samboer har en konto under henne, slik at han ikke engang har sin egen kodebrikke. Da jeg spurte han om hvorfor, så hadde hans mor sagt at det koster penger å ha egen konto. (???).

Han må fortsatt ringe hjem til mor så hun setter over penger på brukskontoen hans. Var en gng vi skulle på kino, men måtte droppe det fordi vi ikke kunne bruke kortet hans på det, da hun sitter med hovedkort å bankbrikke.

Alt som skjer, forsikringer på både hus å dyr, regninger, advokater, lån osv er det hun som tar seg av. Jeg har ikke innsikt i noen ting, og det har ikke han selv heller. Noe jeg synes er så utrolig feil.

Hu legger seg oppi alt!

Å da ikke bare når det kommer til huset, men ellers også!

Svigerinna mi bor nede i kjelleren til svigermor og har fortalt meg ganske mye som har blitt sagt der hjemme.

Alt ifra at hun synes det er teit av meg å bruke penger på motorsykkel, istedet for å bruke det på huset, til å faktisk si til de nærmeste at det er slutt imellom meg og min samboer. Engang vi kjøpte vår første bil sammen, så ble samboer og jeg enig om at forsikringen skulle stå på meg da jeg hadde mest bonus. Men etter en tur opp til sin mor, hadde de bestemt at det skulle stå på han, å slik ble det. Da hadde hun sagt at det var best for han om alt sto på han. Å sånn går visa om masse annet også.

Hun fortalte meg også ved et tidspunkt, dog med et glis om munnen, at hun kunne prate med hunder så vi måtte bare passe på hva vi gjorde. Hun skal visstnok ha evner utover det vanlige ifølge hennes nærmeste, så dette er noe hun stadig vekk bruker i forskjellige sammenhenger.

F. Eks skal et av hennes barn få smått selv nå om et halvt år, og svigermor skal visstnok ha gått inn i transe å funnet ut at barnet hennes å dets partner ha vært sammen i sitt forrige liv å hatt et barn som hette for (navnet), så nå skal de faktisk kalle barnet sitt for det.

Hun kunne også komme hjem til oss uanmeldt, og faktisk låse seg inn. Var 2 eller 3 anledninger jeg sto halvnaken på badet og hun låste opp døra selv å kom inn. Sa til meg at jeg måtte begynne å stenge baderomsdøra.

Hun ringer flere ganger om dagen (ikke at jeg har noe med det) men når vi en skjelden gang er ute å drikker eller finner på noe, så ligger hun på tlf.

Er det fest, så har hun noen ganger mast helt til vi kommer hjem. Hun sitter oppe, å samboeren min må melde ifra om når vi har kommet hjem.

Skal jeg å samboeren på kino som vi også er en skjelden gang, så har de lyst å være med.

En gang da jeg og svigerinna mi dro på shopping uten henne, ble det et hælvettes til leven for at hun ikke hadde blitt informert og fått vært med. (??) hun er veldig flink til å bruke samvittigheten til folk, og har selv gitt meg lektyre i åssen man skal gå "bakveien" for å komme inn på samvittigheten til folk, så jeg vet hvordan hun kan være.

Hun hjelper ofte til i nøden, være seg penger eller andre ting, men jeg har merket noen gnger at hun kan bruke dette imot oss. Hun mener vel å være snill utgangspunktet..?

Men uansett, dette ble etterhvert litt for intenst for meg, så jeg sa ifra til samboeren min etter ca et halvt år om at dette orker jeg snart ikke lenger, han flirte det litt bort men sa samtidig at det skulle bli bedre...

Det ble det altså ikke..

Det var da all kranglinga å diskusjonene startet, å derifra eskalerte det. Vi har hatt mange diskusjoner pr uke nå i over et år, og det er det samme hele tiden; jeg higer etter privatlivet mitt og selvstendighet, imens han mener jeg ikke forstår og er for nærtagen.

Vi har hatt det slik, at mine penger går til forbruk imens han bruker sitt på huset. Dette var hans ide. Jeg nevnte igår at jeg vil vi skal gjøre noe med dette, for jeg føler jeg snylter på han. Men før jeg skal betale noe som helst, vil jeg ha oversikt over utgiftene, og hva jeg skal betale på. Og da startet diskusjonen..

Jeg mener at vi er såpass gamle at dette må vi ha styring på selv nå, og nevnte at vi også burde tenke litt fremover og at mine penger ikke kan gå kun til forbruk lenger, for jeg har ingen verdens ting om det hele går skeis. Da blåste han seg opp og sa at hvis jeg bare hadde klart å oppføre meg, hadde jeg stått på huset for lenge siden! Jeg ble alldeles paff, og skjønner nå at han overhode ikke har hørt på det jeg har sagt til han det siste året. Jeg har strevet etter å få privatliv, selvstendighet, og å kunne gå ut døra på morgenen å vite at ingen er der hjemme før jeg eller samboeren er ferdig på jobb.

Og dette er det eneste jeg har krevd av han, det er også det eneste vi har kranglet om. Men jeg får høre at jeg er hårsår og alt for nærtagen.

Jeg har begynt å bli blind, og tenker at jeg kanskje ER vanskelig når jeg ikke klarer å vise han forståelse på dette?

Jeg går ofte å er sur, jeg kjefter ikke, men er stille og overlegen.

Aller verst er det de dagene jeg vet hun har vært hjemme hos oss, og vært både nedi kjeller og der det passer seg. Eller generelt de dagene hun har vært veldig mye involvert.

De var en uke på ferie ifjor, og jeg kjente veldig på hvor godt det var, samtidig følte jeg meg trengt av mannen min som da tydde seg til meg når det var noe.. Det var så godt..

Forholdet våres er på veg til å gå i vasken og jeg tror det bare er julen som holder oss sammen nå. Vet ikke hva jeg skal gjøre:-( elsker han jo.. Jeg er så sint for å må vike for svigermora mi. At jeg ikke er viktig nok for han at han kan be Henne backe ut litt.. Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg si? Er jeg en sur heks som selv har stått for å ødelegge forholdet mitt? Jeg vet eksen hans hadde klaget på nøyaktig det samme, og de varte heller ikke lenger enn 2 år..

[AnonymBruker]

Hva med å prate med henne? Ta et oppgjør og si at nå er dere to og at du foretrekker å ha litt privatliv. Bare la henne bli fornærmet. Det går over. Og hvis samboeren din går fra deg fordi du er ærlig og i denne saken har rett, da er han ikke verd å beholde. Bytt lås på døra om det blir nødvendig. Bestill låsesmed selv. Ta saken i dine egne hender og sett grenser. Ikke overlat grensetting til han, som du ser skjer det jo ingenting.

Anonymous poster hash: 3f566...0f7

[Gjest Ninab]

En ting som er sikkert er at om det ryker mellom dere, så står du på bar bakke... alt det andre syntes jeg er vanskelig å svare på, for det er vel ikke så mye å få gjort noe med.. noen har bare slikt forhold til andre mennesker og det må man enten tåle, eller ikke tåle.
tviler på at du får gjort noe med det...

[Beccy87]

Har du prøvd å ta opp alt dette du føler direkte med svigermor?

[AnonymBruker]

Gosj. Svigermor fra helvete.

Jeg skjønner veldig godt hva du mener med å ønske frihet og selvstendighet. Du er ikke sammen med din samboer. Du er sammen med han OG svigermor og det er ikke til å leve med.

Jeg tror dessverre ikke at det vil bli bedre. En mann som alltid har hatt en kontrollerende mor vil aldri klare å be henne om å holde avstand. Det er rett og slett for komfortabelt for han å ha henne der. Hun fikser jo ting for han og syr puter under armene hans (på en jævli slu måte) og han er nok redd for å miste denne komforten.

Synes faktisk veldig synd på deg nå og håper ting vil gå din vei snart.

Anonymous poster hash: a5a7a...f64

[mae1234]

Har du prøvd å ta opp alt dette du føler direkte med svigermor?

Ja det har jeg.. Ene gangen fikk jeg beskjed om at dette måtte jeg akseptere hvis jeg skal være i hans liv.

Andre gangen ble hun forbanna å sa fyfaen, etter alt jeg har gjort for dere! Sa til og med at "jasså, sånn er du ja...!"

Jeg har aldri satt ned foten til denne damen, aldri vært ufin, til tross for hvordan jeg føler!

[AnonymBruker]

Jeg tror dette er kjørt. Når hun styrer så mye av livet hans som hun gjør så er det ikke snakk om at han kommer til å ta til motmæle. Hun har et balletak på ham som ingen dame kommer til å få ham ut av. Synd å si det og utrolig synd at en mor ikke slipper tak i sønnen sin. Hun må være alvorlig syk i hodet som holder på sånn. Det er nok best at du bare kommer det vekk, tenk deg den dagen du eventuelt får barn inn i denne dysfunksjonelle familien. Skrekk og gru.

Anonymous poster hash: a60da...ead

[AnonymBruker]

Dette hadde jeg aldri orket, uansett hvor "forelsket" jeg hadde vært. Han virker jo helt talentløs denne mannen, og mora har han ennå i bånd... Uff, nei takk. Og tenk hvis du skulle få barn med denne her, bestemor som går i transe og prater med hundene kommer iallfall ikke til å gi deg fred da,...

Anonymous poster hash: 50cd7...127

[Polly Ester]

Jeg husker tråden din fra forrige gang. Du fikk flere ganger råd om å flytte fra denne mannen og leve ditt eget liv og evt være kjærester uten å være samboere.

Jeg syns det er en god ide. Du kommer aldri ut av dette uten å flytte ut av det huset. Flytte vekk fra den dominerende moren til samboren din.

"svigermoren" din og sønnen hennes er en enhet der du kom inn og prøvde å ødelegge idyllen. Det er det ingen av de to som kommer til å gi slipp på. Navlestrengen de har seg i mellom er laget av stål og det er ikke mulig å kutte den uten at han selv er villig til det. Og han har vist gjennom de to siste årene at han ikke er i stand til eller villig til å gjøre det.

Han har heller aldri hatt noen som helst trening i å klare seg selv, så dersom moren plutselig skulle kutte han ut så ville han med all sannsynlighet ikke overlevd heller. Økonomisk og praktisk, mener jeg.

Du kommer til å miste deg selv mer og mer oppi dette, og hvis du vil ha mer privatliv så må du ut og bort fra denne kontrollerende damen. Du har prøvd og prøvd og prøvd. Det er ikke mer du kan gjøre for å få de to til å løse opp det avhengige forholdet de har. Han blir behandlet som en 8-åring og han vet ikke bedre fordi han aldri har prøvd noe annet.

[Gjest Lille-pus]

Jeg husker tråden din fra forrige gang. Du fikk flere ganger råd om å flytte fra denne mannen og leve ditt eget liv og evt være kjærester uten å være samboere.

Jeg syns det er en god ide. Du kommer aldri ut av dette uten å flytte ut av det huset. Flytte vekk fra den dominerende moren til samboren din.

"svigermoren" din og sønnen hennes er en enhet der du kom inn og prøvde å ødelegge idyllen. Det er det ingen av de to som kommer til å gi slipp på. Navlestrengen de har seg i mellom er laget av stål og det er ikke mulig å kutte den uten at han selv er villig til det. Og han har vist gjennom de to siste årene at han ikke er i stand til eller villig til å gjøre det.

Han har heller aldri hatt noen som helst trening i å klare seg selv, så dersom moren plutselig skulle kutte han ut så ville han med all sannsynlighet ikke overlevd heller. Økonomisk og praktisk, mener jeg.

Du kommer til å miste deg selv mer og mer oppi dette, og hvis du vil ha mer privatliv så må du ut og bort fra denne kontrollerende damen. Du har prøvd og prøvd og prøvd. Det er ikke mer du kan gjøre for å få de to til å løse opp det avhengige forholdet de har. Han blir behandlet som en 8-åring og han vet ikke bedre fordi han aldri har prøvd noe annet.

Støttes.

Jeg husker også tråden din.

[Gjest brutal_mann]

Her finnes bare én løsning. Flytt og se deg aldri tilbake.

[AnonymBruker]

Det er samboeren din som trenger et oppgjør med moren, ikke du. Du trenger et oppgjør med ham, hvor du setter foten ned. Om han ikke innser at dere er voksne og skal ha et selvstendig liv, er han ikke noe å satse på. Han må bli selvstendig.

Om du forlater ham for å vise at du mener alvor, er sjansen stor for at hun har så mye makt over ham at han blir overtalt til å la deg gå selv om han ikke egentlig vil.

Men dett sønn-morforholdet du beskriver, virker ikke normalt i det hele tatt! Mest sannsynlig trenger han hjelp for å komme ut av det, på lik linje med folk i religiøse sekter.

Anonymous poster hash: 4c0a3...8f7

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lest den forrige tråden din, men jeg lurer på om du ikke likevel ville hatt det bedre på egenhånd. Jeg ønsker ikke å være en klassisk KG-person med rådet "dump ham", men jeg hadde selv en litt for intens svigermor og har hatt mang en krangel om det. Min mann er mer selvstendig enn din, så ikke helt sammenliknbart, men vi tilbragte nesten alle helger med svigers, reiste på ferier med de, spiste middag hos de to dager i uken, de kom og gikk som de ville hos oss, troppet opp på døren kl 9 en søndags morgrn og kritiserte oss (vi er over 30) for at vi ikke hadde stått opp, og en dag jeg kom hjem stod svigermor der og vasket gulvet hos oss-fordi jeg alltid hadde det så skittent (jeg hadde støvsugd og vasket for 2 dager siden, og har fulltidsjobb og masse fritidsaktiviteter, så jeg vasket faktisk ikke gulvet hver dag). De la seg litt for mye opp i ting, og hver gang vi møtte de så måtte jeg forklare og forsvare alt jeg gjorde.

Etter mang en krangel har min mann tatt seg sammen, og innsett at det ikke er normalt å reise på hytta med foreldre HVER helg (jeg kunne ikke gå ut med venninner da det var forventet jeg møtte på hytta), og vi reiser nå annenhver helg, eller 1 helg i mnd. Da vi kjøpte nytt hus og de ba om nøkkel sa min samboer nei. Og vi har generelt redusert litt på samvær. Han har også pratet med foreldrene sine om å ikke kryssforhøre meg hele tiden, og slutte med kjipe kommentarer. Og han har minnet de på at jeg også har en familie. Men jeg har måttet være ganske klar på at jeg er i et forhold med ham, og ikke hele familien hans. At vi har vår egen lille familie. Nå har jeg verdens beste forhold til svigers. De har nøkkel hjem til oss, men den brukes bare når det er avtalt. Svigermor har slått seg til ro med at en på 30 og en på 60 har ulik interiørsmak, og selv om de sikkert synes jeg er veldig sær på mange sndre områder kommenterer de det ikke høyt lengre.

Tror jeg ville satt litt hardt mot hardt med samboeren, evt snakket med svigermor. Snakk med banken og opprett en konto i hans navn, og få endret kontonummeret for lønn. Og krev at du får kjøpe deg inn i huset hvis du kan, og kjøpe ut svigermor, evt at dere kjøper noe nytt sammen.

Likevel slår mannen din meg som ganske uselvstendig, og jeg lurer på om det er noe du vil synes er greit når det blir flest hverdager.

Lykke til!

Anonymous poster hash: fb531...758

[AnonymBruker]

Jeg leste også den forrige tråden din.

Synes veldig synd i deg at situasjonen bare har eskalert.

Jeg har selv slitt med en samboer som måtte kutte navlestrengen i voksen alder, dog ikke så ekstremt som i din kjæresten tilfelle.

Jeg måtte få han til å innse at foreldrene ikke hadde noe med regninger, inntekt, forsikringer ol. å gjøre. Jeg måtte også få han til å forstå at valg som angår huskjøp, arbeidsplass og bosted, bilkjøp, dyrehold, bryllup og familieforøkelse, ikke var valg hvor deres mening burde påvirke. I alt vi skulle planlegge, skulle de komme med deres mening og min kjæreste var vant med å høre etter på de.

Etter mye dritt fra svigerfamilien, innså min kjære at de gang på gang gikk over streken, og tok ett oppgjør. Hadde han ikke gjort det hadde jeg nok dratt ifra han. Oppgjøret endte godt for vår del, men ødela desverre forholdet til familien.

Din mann kommer aldri til å finne seg en dame som aksepterer hans forhold til moren. så om han ikke går inn for å fikse dette nå med deg, må han gjennom samme smørje med neste kjæreste. Han risikerer faktisk å ende opp alene pga moren. Det at hun ikke har oppdratt han til å kunne ta vare på seg selv, grenser faktisk til omsorgssvikt da dette er en sv de viktigste oppgavene foreldre har.

Kudos til deg som har holdt med han så lenge, han vet virkelig ikke hvor heldig han er!

Anonymous poster hash: a1fdc...899

[AnonymBruker]

Jeg leste også den forrige tråden din.

Synes veldig synd i deg at situasjonen bare har eskalert.

Jeg har selv slitt med en samboer som måtte kutte navlestrengen i voksen alder, dog ikke så ekstremt som i din kjæresten tilfelle.

Jeg måtte få han til å innse at foreldrene ikke hadde noe med regninger, inntekt, forsikringer ol. å gjøre. Jeg måtte også få han til å forstå at valg som angår huskjøp, arbeidsplass og bosted, bilkjøp, dyrehold, bryllup og familieforøkelse, ikke var valg hvor deres mening burde påvirke. I alt vi skulle planlegge, skulle de komme med deres mening og min kjæreste var vant med å høre etter på de.

Etter mye dritt fra svigerfamilien, innså min kjære at de gang på gang gikk over streken, og tok ett oppgjør. Hadde han ikke gjort det hadde jeg nok dratt ifra han. Oppgjøret endte godt for vår del, men ødela desverre forholdet til familien.

Din mann kommer aldri til å finne seg en dame som aksepterer hans forhold til moren. så om han ikke går inn for å fikse dette nå med deg, må han gjennom samme smørje med neste kjæreste. Han risikerer faktisk å ende opp alene pga moren. Det at hun ikke har oppdratt han til å kunne ta vare på seg selv, grenser faktisk til omsorgssvikt da dette er en sv de viktigste oppgavene foreldre har.

Kudos til deg som har holdt med han så lenge, han vet virkelig ikke hvor heldig han er!

Anonymous poster hash: a1fdc...899

En slik mann vil ant ikke bry seg om han forblir singel, fordi han har sin mor der. Det er bare trist at enkelte mødre ødelegger sine barn på denne måten. Sett det før og disse mennene eier ikke ryggrad. De bare dilter etter mor og synes livet er bra fordi det er så ukomplisert.

Anonymous poster hash: a5a7a...f64

[Gjest Kålrot]

Løp..

[AnonymBruker]

I de forrige trådene spurte du også om du var blind og urimelig, og alle svarte at "nei, det var du ikke, dette er svigermoren fra helvete og en dust av en mann; og at det beste er nok å sette foten så kraftig ned at det betyr at du flytter. Hva tror du vi svarer denne gangen?

Anonymous poster hash: 4e600...638

[Anders42]

Herregud .. har ikke orket å lese alle svar du har fått men hun er jo fullstendig for mye ! Virker nesten smågal. Jeg hadde aldri funnet meg i noe sånt.

Det er ditt liv , ta grep om det , ikke la deg manipulere . Ut fra hva du skriver vil jeg nesten anbefale deg å tenke deg grundig om når det gjelder videre samliv med denne karen og mora hans.

Kvinnelige psykopater kan du jo også Google litt rundt.

[Peter007]

Så er jeg her nok en gang.. Vet ikke min arme råd lenger. Jeg trenger seriøst hjelp nå, for jeg er på tur utfor stupet, og dette kan være make it or break it for samboeren min og meg,da jeg har tenkt å vise han denne tråden. Han vil ikke høre på det jeg sier, og vil heller ikke være med til noen som kunne hjulpet oss gjennom dette, så dette er min aller aller siste utveg. JA, jeg har skrevet her før, så det trengs ikke kommenteres en gang. Dette kan bli en lang tråd, så jeg håper noen kan komme med kritikk som kan hjelpe oss videre, og over denne knekken.

Det hele startet for snart 2 år siden, jeg fant drømmemannen og var i stor lykkerus. Han er 25 og jeg er 26. Han hadde eget hus (som hans mor er medeier i), hadde fast jobb, og vi hadde samme interesser. Det viste seg tidlig i forholdet at hans mor var meget sentral i livet hans, vi flyttet sammen relativt fort jeg og samboeren min, så dette fikk jeg merke var veldig intenst. Hun kom hjem til oss og vasket, ryddet å tok seg til rette (ofte imens vi var på jobb) , hadde egen nøkkel til huset, og kom å gikk når det passet seg. Jeg tenkte det var koselig i begynnelsen og tenkte også at det helt sikkert ville avta etterhvert, så jeg brydde meg ikke så mye om det der og da.

Jeg merket fort at hun skulle ha veldig kontroll. Hun kunne komme hjem til oss og se gjennom regningsbunken og ta med seg hans regninger å betale dem for han. Det var hun, og er fortsatt hun, som drifter hans konto. Det har i ettertid vist seg at min samboer har en konto under henne, slik at han ikke engang har sin egen kodebrikke. Da jeg spurte han om hvorfor, så hadde hans mor sagt at det koster penger å ha egen konto. (???).

Han må fortsatt ringe hjem til mor så hun setter over penger på brukskontoen hans. Var en gng vi skulle på kino, men måtte droppe det fordi vi ikke kunne bruke kortet hans på det, da hun sitter med hovedkort å bankbrikke.

Alt som skjer, forsikringer på både hus å dyr, regninger, advokater, lån osv er det hun som tar seg av. Jeg har ikke innsikt i noen ting, og det har ikke han selv heller. Noe jeg synes er så utrolig feil.

Hu legger seg oppi alt!

Å da ikke bare når det kommer til huset, men ellers også!

Svigerinna mi bor nede i kjelleren til svigermor og har fortalt meg ganske mye som har blitt sagt der hjemme.

Alt ifra at hun synes det er teit av meg å bruke penger på motorsykkel, istedet for å bruke det på huset, til å faktisk si til de nærmeste at det er slutt imellom meg og min samboer. Engang vi kjøpte vår første bil sammen, så ble samboer og jeg enig om at forsikringen skulle stå på meg da jeg hadde mest bonus. Men etter en tur opp til sin mor, hadde de bestemt at det skulle stå på han, å slik ble det. Da hadde hun sagt at det var best for han om alt sto på han. Å sånn går visa om masse annet også.

Hun fortalte meg også ved et tidspunkt, dog med et glis om munnen, at hun kunne prate med hunder så vi måtte bare passe på hva vi gjorde. Hun skal visstnok ha evner utover det vanlige ifølge hennes nærmeste, så dette er noe hun stadig vekk bruker i forskjellige sammenhenger.

F. Eks skal et av hennes barn få smått selv nå om et halvt år, og svigermor skal visstnok ha gått inn i transe å funnet ut at barnet hennes å dets partner ha vært sammen i sitt forrige liv å hatt et barn som hette for (navnet), så nå skal de faktisk kalle barnet sitt for det.

Hun kunne også komme hjem til oss uanmeldt, og faktisk låse seg inn. Var 2 eller 3 anledninger jeg sto halvnaken på badet og hun låste opp døra selv å kom inn. Sa til meg at jeg måtte begynne å stenge baderomsdøra.

Hun ringer flere ganger om dagen (ikke at jeg har noe med det) men når vi en skjelden gang er ute å drikker eller finner på noe, så ligger hun på tlf.

Er det fest, så har hun noen ganger mast helt til vi kommer hjem. Hun sitter oppe, å samboeren min må melde ifra om når vi har kommet hjem.

Skal jeg å samboeren på kino som vi også er en skjelden gang, så har de lyst å være med.

En gang da jeg og svigerinna mi dro på shopping uten henne, ble det et hælvettes til leven for at hun ikke hadde blitt informert og fått vært med. (??) hun er veldig flink til å bruke samvittigheten til folk, og har selv gitt meg lektyre i åssen man skal gå "bakveien" for å komme inn på samvittigheten til folk, så jeg vet hvordan hun kan være.

Hun hjelper ofte til i nøden, være seg penger eller andre ting, men jeg har merket noen gnger at hun kan bruke dette imot oss. Hun mener vel å være snill utgangspunktet..?

Men uansett, dette ble etterhvert litt for intenst for meg, så jeg sa ifra til samboeren min etter ca et halvt år om at dette orker jeg snart ikke lenger, han flirte det litt bort men sa samtidig at det skulle bli bedre...

Det ble det altså ikke..

Det var da all kranglinga å diskusjonene startet, å derifra eskalerte det. Vi har hatt mange diskusjoner pr uke nå i over et år, og det er det samme hele tiden; jeg higer etter privatlivet mitt og selvstendighet, imens han mener jeg ikke forstår og er for nærtagen.

Vi har hatt det slik, at mine penger går til forbruk imens han bruker sitt på huset. Dette var hans ide. Jeg nevnte igår at jeg vil vi skal gjøre noe med dette, for jeg føler jeg snylter på han. Men før jeg skal betale noe som helst, vil jeg ha oversikt over utgiftene, og hva jeg skal betale på. Og da startet diskusjonen..

Jeg mener at vi er såpass gamle at dette må vi ha styring på selv nå, og nevnte at vi også burde tenke litt fremover og at mine penger ikke kan gå kun til forbruk lenger, for jeg har ingen verdens ting om det hele går skeis. Da blåste han seg opp og sa at hvis jeg bare hadde klart å oppføre meg, hadde jeg stått på huset for lenge siden! Jeg ble alldeles paff, og skjønner nå at han overhode ikke har hørt på det jeg har sagt til han det siste året. Jeg har strevet etter å få privatliv, selvstendighet, og å kunne gå ut døra på morgenen å vite at ingen er der hjemme før jeg eller samboeren er ferdig på jobb.

Og dette er det eneste jeg har krevd av han, det er også det eneste vi har kranglet om. Men jeg får høre at jeg er hårsår og alt for nærtagen.

Jeg har begynt å bli blind, og tenker at jeg kanskje ER vanskelig når jeg ikke klarer å vise han forståelse på dette?

Jeg går ofte å er sur, jeg kjefter ikke, men er stille og overlegen.

Aller verst er det de dagene jeg vet hun har vært hjemme hos oss, og vært både nedi kjeller og der det passer seg. Eller generelt de dagene hun har vært veldig mye involvert.

De var en uke på ferie ifjor, og jeg kjente veldig på hvor godt det var, samtidig følte jeg meg trengt av mannen min som da tydde seg til meg når det var noe.. Det var så godt..

Forholdet våres er på veg til å gå i vasken og jeg tror det bare er julen som holder oss sammen nå. Vet ikke hva jeg skal gjøre:-( elsker han jo.. Jeg er så sint for å må vike for svigermora mi. At jeg ikke er viktig nok for han at han kan be Henne backe ut litt.. Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg si? Er jeg en sur heks som selv har stått for å ødelegge forholdet mitt? Jeg vet eksen hans hadde klaget på nøyaktig det samme, og de varte heller ikke lenger enn 2 år..

Mor eller dere må flytte. Tror ikke det nytter å si noe her til hans mor. Hun burde skjønne at navlestrengen er klippet og at sønnen må klare seg selv. Dere kan ikke bo så nærme hverandre. Bør være god avstand. Mor må ikke ha nøkkel til deres bolig. Jeg ser problemet du føler på kropp og sjel. Du må få din sambo til å innse situasjonen on du skal lykkes. Hvis ikke må du velge