Samlivsbrudd - barna bo i fast bolig, foreldre bytte på? Og hvordan gå frem for å unngå 50/50?

[AnonymBruker]

Er det noen som har forsøkt å praktisere denne løsningen etter samlivsbrudd?

Det er håpløst å få bolig stor nok til en familie på 5 her vi bor, og jeg tror ingen av oss frivillig vil si fra oss huset i første omgang.

Jeg har tenkt litt på om å ha barna boende i huset, og at vi foreldre bytter på... om det kanskje blir mindre kaos for barna.



En annen ting jeg lurer på er hvordan man egentlig går frem om man mener at man bør ha mer omsorg enn den andre foreldren..

Av ulike grunner har jeg en tanke om at far ikke bør ha barna 50%, da han ikke evner følge opp lekser, fritidsaktiviteter og avtaler - vi har bodd fra hverandre en gang før så dette vet jeg.

vi følges godt opp fra kommunen da vi har ett barn med en diagnose som krever en del, denne diagnosen takler far veldig veldig dårlig, og da vi bodde fra hverandre sist var det flere som reagerte på at han hadde barna så mye.
Jeg vil nødig skape en krangel, men det sier seg vel selv at han ikke vil gå med på mindre enn 50% helt uten videre.

Anonymous poster hash: 13e07...8a4

[AnonymBruker]

En slik løsning holder ikke lenge.

For det første tror jeg dere begge kommer til å misstrives sterkt med å leve sånn. Dette vil til syvende og sist gå utover barna.

For det andre tror jeg det skal godt gjøres å få med nye samboere på noe sånt så da vil det bli naturlig at dere finner eget sted å bo.

Jeg tror det beste for barna er at dere finner permanent løsning med en gang. Jo før de kommer inn i nye rutiner, jo bedre.

Anonymous poster hash: 2d0f5...998

[Gjest brutal_mann]

Finn hver deres bolig såpass nær hverandre at ungene kan gå alene mellom. Se til at far får den hjelpen og oppfølgingen han trenger for å kunne være en god far for det handikappede barnet også.

[AnonymBruker]

Been there, done that! Det fungerer ikke!!!!

Anonymous poster hash: 510b3...688

[Peter007]

Vet de som har leid en hybel ved siden av ig barna bodde i huset. Det varte i to år før de avsluttet dette. Det var visst bra for barna men ikke for foreldrene.

Men hos dere et barn som trenger spesieltooppfølging. Jeg ser en utfordring her med dette barnet siden kommunen er sterkt inn i bildet. Jeg skjønner da hjelpebehovet er stort. Dette barnet trenger nødvendigvis ikke være sammen med de andre hele tiden.

[AnonymBruker]

Det er lettere for barn å flytte mellom to hjem enn voksne som skal på jobb, handle inn mat, vaske klær etc. Blir vanskeig å lage stabile trygge hverdager for barna på denne måten. De fleste som prøver dette får det til i en veldig kort periode men ser fort at det ikke fungerer.

Finn dere to hjem i nærheten av hverandre og samarbeid om omsorgen og barnas hverdag så godt dere klarer. Be far om å få veiledning og hjelp for å være en god far. Ha 50% hver i starten og se heller etterhvert om dere skal endre fordelingen. Begge foreldre er like viktige for barna.

Anonymous poster hash: 9fb66...f67

[Zienna]

Praktisk løsning for hvordan dere bør og kan innrette dere, må dere diskutere sammen. Det er sikkert fint for barna å kunne bo der de er vant, men blir dette så enkelt? Hvordan skal dere gjøre med vedlikehold av huset? Hvem skal påkoste ny støvsuger når den gamle går? Her er det duket for mange krangler..

Hvilket voksent menneske kan i det hele tatt tenke seg et liv på "hybel" i èn uke, for så å bo i barnas hjem i èn uke, året i gjennom?

Når det gjelder evt. endring av avtale om omsorg, er de kommunens familievern som er rette instans først. Med dere begge tilstede.

Men vær oppmerksom på at din subjektive vurdering om at faren "ikke evner følge opp lekser, fritidsaktiviteter og avtaler", slett ikke behøver å være et argument for at far skal ha mindre grad av omsorg. Har dere f.eks. samme syn på omfanget av fritidsaktiviteter? Hva som er tilstrekkelig oppfølging mht. lekser er også ofte en subjektiv oppfatning..

Om far nekter endring, er neste mulighet domstolen. Der holder det neppe med argumenter som ovenfor dersom far har overholdt 50/50-avtalen. Da må du ha langt sterkere "krutt" å komme med..

[AnonymBruker]

Finn hver deres bolig såpass nær hverandre at ungene kan gå alene mellom. Se til at far får den hjelpen og oppfølgingen han trenger for å kunne være en god far for det handikappede barnet også.

Enig (er selv mor).

Aller best er det med to engasjerte foreldre som samarbeider bra, avtaler delt bosted og 50/50 og som bosetter seg i gangavstand fra hverandre og der de eier hver sin bolig.

Far og mor må ved denne type avtale være ressurssterke og bevisste mennesker begge to og begge innstilt på barnas beste og barna i sentrum.

Anonymous poster hash: a4bb2...bc0

[AnonymBruker]

Praktisk løsning for hvordan dere bør og kan innrette dere, må dere diskutere sammen. Det er sikkert fint for barna å kunne bo der de er vant, men blir dette så enkelt? Hvordan skal dere gjøre med vedlikehold av huset? Hvem skal påkoste ny støvsuger når den gamle går? Her er det duket for mange krangler..

Hvilket voksent menneske kan i det hele tatt tenke seg et liv på "hybel" i èn uke, for så å bo i barnas hjem i èn uke, året i gjennom?

Når det gjelder evt. endring av avtale om omsorg, er de kommunens familievern som er rette instans først. Med dere begge tilstede.

Men vær oppmerksom på at din subjektive vurdering om at faren "ikke evner følge opp lekser, fritidsaktiviteter og avtaler", slett ikke behøver å være et argument for at far skal ha mindre grad av omsorg. Har dere f.eks. samme syn på omfanget av fritidsaktiviteter? Hva som er tilstrekkelig oppfølging mht. lekser er også ofte en subjektiv oppfatning..

Om far nekter endring, er neste mulighet domstolen. Der holder det neppe med argumenter som ovenfor dersom far har overholdt 50/50-avtalen. Da må du ha langt sterkere "krutt" å komme med..

Jeg tolker ditt innlegg dithen at fakta om Tingretten er slik:

"Vi bryr oss ikke noe om hvor dårlig far barnas far er og om han ikke følger opp lekser og er en sløv fyr, vi lar han få beholde 50/50@.

Hilsen norske domstoler

Anonymous poster hash: a4bb2...bc0

[Zienna]

Jeg tolker ditt innlegg dithen at fakta om Tingretten er slik:

"Vi bryr oss ikke noe om hvor dårlig far barnas far er og om han ikke følger opp lekser og er en sløv fyr, vi lar han få beholde 50/50@.

Hilsen norske domstoler

Anonymous poster hash: a4bb2...bc0

Omvendt. Domstolen vil si: "Vi hører at du mener barnas far er en udugelig far fordi han ikke følger opp barnas lekser slik DU mener det skal gjøres. Nå vil vi høre hva pappa mener om dette".

La oss si at pappa da sier: "Jeg ønsker at barna mine skal lære å arbeide med leksene selvstendig. Derfor er jeg i nærheten om de spør om hjelp, men jeg sitter ikke sammen med dem. Jeg snakker masse med dem, leser og synger for dem. Jeg synes det er viktigere enn et heseblesende program med fritidsaktiviteter hver dag, og skulle gjerne sett at at vi hadde mer tid sammen - vare vi".

Poenget er: Hvem bestemmer egentlig om hva en god forelder er?

[Gjest Coolaid]

Er det noen som har forsøkt å praktisere denne løsningen etter samlivsbrudd?

Det er håpløst å få bolig stor nok til en familie på 5 her vi bor, og jeg tror ingen av oss frivillig vil si fra oss huset i første omgang.

Jeg har tenkt litt på om å ha barna boende i huset, og at vi foreldre bytter på... om det kanskje blir mindre kaos for barna.

En annen ting jeg lurer på er hvordan man egentlig går frem om man mener at man bør ha mer omsorg enn den andre foreldren..

Av ulike grunner har jeg en tanke om at far ikke bør ha barna 50%, da han ikke evner følge opp lekser, fritidsaktiviteter og avtaler - vi har bodd fra hverandre en gang før så dette vet jeg.

vi følges godt opp fra kommunen da vi har ett barn med en diagnose som krever en del, denne diagnosen takler far veldig veldig dårlig, og da vi bodde fra hverandre sist var det flere som reagerte på at han hadde barna så mye.

Jeg vil nødig skape en krangel, men det sier seg vel selv at han ikke vil gå med på mindre enn 50% helt uten videre.

Anonymous poster hash: 13e07...8a4

Kjenner til et par med to barn som flyttet inn og ut av et hus. Det ble bare rot for unger, for foreldrene og for nye partnere. En god oppskrift på et utrygt hjem. Det endte selvfølgelig med at denne ordningen ble avviklet.

Seriøst, dere voksne har en jobb, og det er å skape en trygg tilværelse for barna når dere går fra hverandre. Spesielt viktig er dette når det er barn med spesielle behov. Slutt å snakke ned om mannen og hva andre er overrasket over. Start med å samarbeide for barnas beste. Skulle du være 100% overbevist om at mannen ikke er egnet som omsorgsfigur for barna må du snakke med en familieadvokat og skaffe deg 100% omsorg.

[AnonymBruker]

Kjenner til et par med to barn som flyttet inn og ut av et hus. Det ble bare rot for unger, for foreldrene og for nye partnere. En god oppskrift på et utrygt hjem. Det endte selvfølgelig med at denne ordningen ble avviklet.

Seriøst, dere voksne har en jobb, og det er å skape en trygg tilværelse for barna når dere går fra hverandre. Spesielt viktig er dette når det er barn med spesielle behov. Slutt å snakke ned om mannen og hva andre er overrasket over. Start med å samarbeide for barnas beste. Skulle du være 100% overbevist om at mannen ikke er egnet som omsorgsfigur for barna må du snakke med en familieadvokat og skaffe deg 100% omsorg.

Jeg tenker også at det er viktig at TS gir far en sjanse. Det er mange måter å være forelder på, og noen litt ruskete foreldre kan være gode omsorgspersoner. Kjærlighet og trygghet er det aller viktigste for barn. Og de trenger begge foreldrene i livet sitt hvis hjemmet er splittet opp.

Anonymous poster hash: 9fb66...f67

[AnonymBruker]

Prøv dere frem... gi han 50% om han vil og hvis han etter en stund ikke vil så overdra litt mer til deg selv igjen.

Jeg har aldri nektet pappaen 50% fordi jeg ikke ønsker å krangle om felles barn.

Anonymous poster hash: e319c...b77

[AnonymBruker]

Kjenner til et par med to barn som flyttet inn og ut av et hus. Det ble bare rot for unger, for foreldrene og for nye partnere. En god oppskrift på et utrygt hjem. Det endte selvfølgelig med at denne ordningen ble avviklet.

Seriøst, dere voksne har en jobb, og det er å skape en trygg tilværelse for barna når dere går fra hverandre. Spesielt viktig er dette når det er barn med spesielle behov. Slutt å snakke ned om mannen og hva andre er overrasket over. Start med å samarbeide for barnas beste. Skulle du være 100% overbevist om at mannen ikke er egnet som omsorgsfigur for barna må du snakke med en familieadvokat og skaffe deg 100% omsorg.

det er ikke snakk om å snakke NED om mannen, han er en GOD far men han er ikke noe god til å følge opp..Og når man har barn med spesielle behov så er det faktisk avgjørende for hvordan hverdagen til barna blir.

Og når det er snakk om LEKSER, så er det ikke snakk om at leksene ikke blir gjort godt nok, eller nok tid.. men at de ikke blir gjort overhodet.

Anonymous poster hash: 300fa...fb5

[lobo-83]

Jeg tror at ved et godt sammarbeid og en åpen tone kommer man langt og oppnår mye.

Gi mannen en sjangse og prøv heller og bidra til at dere drar lasset sammen selv om det blir på hvert sitt hold