Gå til innhold

Forskjellsbehandling av søsken - føler meg totalt verdiløs!


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg er ung student, og har flere yngre søsken. Når jeg var 12 år ble en av foreldrene mine alvorlig syk, og den andre var veldig bekymret for økonomien. Etter dette har jeg ikke hatt samvittighet til å be foreldrene mine om penger, og knapt noe annet heller. Jeg tok meg deltidsjobb som 15-åring, og kunne da betjene forbruksutgifter til klær, utstyr og underholdning selv, slik at foreldrene mine skulle slippe unna med å betale mat og husrom. Jeg har altså ikke bare betalt for ting som er "morsomt", men også treningsutstyr, sokker, skolerelaterte ting, etc.

Etter at jeg hadde flyttet hjemmefra for å studere, ble jeg sykmeldt i overkant av ett år. Jeg levde forferdelig trangt; på lån fra Lånekassa og sparepenger. Jeg ble aldri tilbudt pengestøtte fra mine foreldre, eller å få flytte hjem igjen. Det hadde jeg heller ikke forventet.

Som følge av sykmeldingsperioden ble jeg liggende langt bak hos Lånekassa, og måtte ta opp igjen fag for å få lånet tilbake. Jeg finansierte dette med deltidsjobbing og ca. 70 000 kroner av sparepenger fra tidligere deltidsjobbing.

Nå reagerer jeg veldig på at broren min, som stadig stryker på universitetsfag og har mistet studielånet, får støtte av foreldrene mine. Det er snakk om et par tusenlapper i måneden. Han er "avhengig" av mye luksus jeg aldri har tatt meg råd til, mobiltelefoner til 4000-5000 kroner etc. Det er likevel en selvfølge at han får økonomisk støtte, til tross for at han har brukt mye av pengene sine på forbruk, i stedet for å spare, slik jeg har gjort. Han jobber heller ikke spesielt mye ved siden av, for å finansiere seg selv.

Søsknene mine får alt de trenger og mye de har lyst på av foreldrene våre, noe som oppleves som sårende. Vel og merke var noe av motivasjonen for at jeg begynte å jobbe at søsknene mine ikke skulle bli skadelidende på grunn av at bare én av foreldrene hadde inntekt. Likevel er den økonomiske situasjonen en helt annen nå, fordi en av foreldrene mine arvet mye penger rett før jeg flyttet hjemmefra.

Siden årsskiftet har jeg betalt 15 000 ++ i helseutgifter, og jeg fikk nylig en helserelatert ekstrautgift på 3500 kroner. Jeg tenkte at jeg for en gangs skyld skulle be foreldrene mine om hjelp, ettersom dette er mye penger for en student med en liten deltidsjobb. Jeg snakket først med den av mine foreldre som ikke har inntekt, men h*n mente at det ikke var noen vits å spørre den andre forelderen min om dette. I stedet tilbød h*n seg å dekke utgiftene mine, men jeg har selvfølgelig ikke samvittighet til å takke ja til en så stor pengegave fra noen som går på trygd. For den av foreldrene mine som har inntekt, er det åpenbart helt uaktuelt å hjelpe meg.

Jeg har også snakket om å kjøpe egen bolig, men den av foreldrene mine som har full inntekt (eier en stor villa, og har rundt en million i banken), ga uttrykk for at det var fullstendig uaktuelt å garantere for noe boliglån for meg. Dette var ikke på grunn av at jeg hadde dårlig betjeningsevne, men at h*n ikke både kunne garantere for lån for både meg og de andre søsknene mine. Jeg var visst "den som hadde best forutsetning for å greie dette selv". Det er forøvrig ikke aktuelt for noen av søsknene mine å kjøpe bolig på iallefall ti år.

At jeg opplever meg forskjellsbehandlet går imidlertid på mye mer enn penger, men det er den delen som er lettest å anskueliggjøre for andre. Jeg føler at jeg får mye mindre positiv oppmerksomhet og omsorg enn det søsknene mine gjør, selv om jeg kanskje er den som trenger det mest. Det er nok det som gjør aller vondest!

Det hele toppet seg når jeg dro hjem i påsken. Jeg har fødselsdag i løpet av påsken, og den ene forelderen min fortalte meg ganske raskt at de ikke hadde hatt tid til å skaffe noen gave. Det er ikke så farlig med gaven, men jeg sitter igjen med følelsen av at fødselsdagen min er totalt uviktig.

Ettersom jeg har litt spesielle behov i matveien kjøpte jeg også inn mat til eget forbruk, som jeg tok med når jeg skulle på besøk. Jeg hadde kjøpt inn akkurat så det greide seg frem til lørdag, og det finnes ingen helligdagsåpne butikker i nærheten. Jeg gjorde det ettertrykkelig klart at den maten var til meg selv. Likevel ble maten min servert til middagen i dag med den største selvfølgelighet, og nå har jeg ikke nok frem til lørdag. Jeg ga uttrykk for at jeg var misførnøyd med denne løsningen, men det ble bare dårlig stemning, og jeg ble stemplet som utakknemlig og vanskelig å ha med å gjøre.

Jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal håndtere relasjonen med familien min fremover. Når jeg får egne barn (noe som forhåpentligvis ikke er så lenge til), vil jeg ikke at de skal føle seg forskjellsbehandlet av bestemor og bestefar. Jeg vil heller ikke at de skal se hvor nedbrutt jeg kan bli etter å besøkt mine egne foreldre, fordi jeg føler meg verdiløs og utilstrekkelig.

Det bør legges til at jeg har et meget godt forhold til søsknene mine, og ikke klandrer dem for det jeg opplever som forskjellsbehandling. Jeg har også tatt opp problemstillingen med foreldrene mine mange ganger, og de gir uttrykk for at det har forekommet forskjellsbehandling, og at det er leit. Likevel skjer det ingen forandringer.

Synes dere jeg overreagerer?



Anonymous poster hash: 30272...12d
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest bustyvel

Nei, men det er lite du kan gjøre. Hatt det på samme måten selv, og du må bare svelge det og holde ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:/ Jeg forstår følelsen! Du er blitt sterk og selvstendig. Ikke sikkert broren din blir det samme. Har ikke noen gode råd, ville bare si at jeg syns du er tøff.



Anonymous poster hash: 3f73e...f1e
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Coolaid

Hei TS :)

Dette er en kjip situasjon. Du kan ikke forandre andre mennesker. Det er hensiktsmessig for deg å etablere et forhold som fungerer for deg og på dine premisser. Det er synd og trist at du blir behandlet slik av familien din, slik jeg forstår situasjonen din så handler dette om relasjonen mellom dere, ikke nødvendigvis om økonomi.

Selvfølgelig er det ekstra sårt når man blir behandlet dårlig av mennesker som er en egen familie og skal ha omsorg og kjærlighet for deg.

Så hva kan du gjøre ? Du kan som sagt ikke forandre andre mennesker, men du kan bestemme selv hvordan du tar kontroll over relasjonen mellom dere slik at den passer best mulig for deg. Det kan være bra for deg å vurdere hvor mye kontakt du har med dem, og sette deg i respekt, sette grenser for hvordan de behandler deg når dere er sammen. Finn ut hvor mye kontakt du ønsker å ha og sørg for at det er på dine premisser. Når det gjelder det økonomiske forblir ting uansett urettferdig. Livet er dessverre urettferdig men husk at du selv bestemmer selv hvordan du forholder deg til det. Jeg har opplevd forskjellsbehandling mellom søsken og det å bli oversett/glemt på bursdager osv.... Man føler seg ganske liten.

Når det gjelder det å bli "sett" av egen familie så kan jeg godt forstå at du opplever et savn. Bursdagen din er et godt eksempel på dette. Jeg har selv hatt tilsvarende problemer med min egen familie. Det er ikke en god følelse.

Ønsker deg lykke til med familien din. Håper du bestemmer deg for å ta kontroll over relasjonen og ta ansvar for å få det bedre selv når ikke andre gjør det.

Klem til deg. :blomst:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Velkommen i klubben! :)

Jeg har hatt det på samme måte hele livet!

Tror noe av forklaringen er at jeg som liten hadde mye egne meninger, ville ha svar og forklaring på alt, var veldig selvstendig og ikke en nikkedukke.

Søsteren min var veldig enkel og stilte aldri spørsmål, argumenterte aldri på noe og var veldig ja mor og nei mor til alt.

Hun gikk i hvite pene blondekjoler hele barndommen og var aldri skitten, mens jeg farget håret rosa og fartet rundt på en shabby moped jeg arvet av et søskenbarn.

I dag så er situasjonen at jeg klarer meg veldig bra, har eget hus, eget firma, mann og barn, god økonomi og har fortsatt bein i nesa.

Jeg tok et kjapt regnestykke for noen år siden og kom til at hun opp igjennom har mottatt nærmere millinonen av foreldrene våre. Jeg har ikke mottatt noe annet enn ukepenger i barndommen og ikke noe som voksen.

Søsteren min leier leilighet, har et barn med en tilfeldig date, ingen utdannelse (hun har begynnt på flere men de har vært for krevende....), går på sosialstønad, får stadig penger av mor og far, har egentlig ikke noe liv.

Jeg skjønner at du syns det er urettferdig, men blås i det. Det er du som til syvende og sist kommer sterkest ut av det her. Du er tøff og klarer deg selv! Du blir et godt eksempel for fremtidige barn! Hurra for deg!!!

Anonymous poster hash: e0449...f82

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Da synes jeg du skal ta en siste runde, hvor du forklarer det du gjør her.

Men, du må på forhånd vite hva du vil gjøre med det; droppe mye kontakt, eller bare få sagt det rett ut, kommer det konsekvenser om du ser de forskjellsbehandler barnebarna osv.

Dette med garanti "støtter" jeg deres argumentasjon i. Det synes jeg man må tilby til alle eller ingen. Samme med egenkapital.

Når det gjelder andre pengegaver bør det jevnes ut på sikt, at man orienterer andre søsken om at "nå gir vi den X sum, dette vil dere få ved en annen anledning dere trenger/har allerede fått".

Det er ikke alltid man kan hjelpe alle på en gang, men man MÅ gjøre det klart ovenfor andre søsken at de selv kam spørre ved anledninger(boligkjøp/oppussing/barn osv).

Selv når det ikke er snakk om veldig store summer.

Bryllupsgaver osv skal være av ca samme størrelse, og får man siden bedre økonomi så må man passe på å heller nedjustere gavestørrelser da så man kan gi noe til de andre også i en annen anledning.

At de velger hjelpe en bror med unødig forbruk som stadig stryker uten særskilt god grunn og ikke deg som har fått sykdom som medfører ekstrautgifter er virkelig en elendig prioritering.

I utgangspunktet er man alle voksne ansvarlige med ansvar for egen økonomi, en skal man først hjelpe barn/voksne barn med ting av verdi så må det jevnes ut. Ellers kan man fort skape mye splid og vonde følelser.

Jeg synes også det er OK å prioritere en som sliter med kronisk sykdom/har havnet i en helt forferdelig situasjon(eks om far til barn dør eller noe annet grusomt og man havner i en virkelig tung situasjon med dertil vanskelig vanskelig økonomi) fremfor de som klarer seg fint på egenhånd, altså dersom ett søsken har fått utdelt langt dårligere kort i livet.

Her er jo ikke det tilfelle.

Anonymous poster hash: 2614f...73c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det høres ut som du blir straffet for å være økonomisk smart og i tillegg klare skolen, mens broren din er som er en økonomisk tulling og surrehue på skolen, blir belønnet med penger.

Egentig så burde personen som faktisk viser sunn fornuft heller får støtte fremfor personen som er helt blåst.



Anonymous poster hash: 3adfd...017
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...