Samtale om barn og forholdets fremtid -- hva nå?

[AnonymBruker]

I går snakket jeg med kj'resten om mitt ønske om barn. Jeg blir 31 snart og han er 35. Vi har ingen barn fra før og har vært sammen i to år.

Han vil også ha barn. Sier han har planer for fremtiden med meg. Samtidig er det litt vanskelig og innstille tankene siden å velge meg og en fremtid med meg vil bety å bli i Norge. Selv savner han hjemlandet en god del (2 timers flytur).

Jeg føler jeg har sagt det jeg kunne. At alder kan være til hinder med tiden, at han bør si ifra snart fordi det blir urettferdig hvis han sier han vi dra om to år og der sitter jeg 33 år gammel og må starte alt på nytt.

Altså hovedtema var barn, undertema var å stifte en familie og bo sammen (selv om jeg ikke sa det direkte).

Hvor lenge ville dere ventet på en avgjørelse eller fremgang i forholdet? Jeg tenker at tema bør tas opp igjen i sommer, hvis han ikke initierer noe.

Hvor lenge ventet dere i slike situasjoner?

Anonymous poster hash: 192db...642

[AnonymBruker]

Et forhold handler om å kunne kommunisere og stole på hverandre. Ta det du skriver her direkte opp med han (ikke pakk det inn og få svar som du må tolke). Det kan ta lang tid å bli gravid, så jeg ville begynt prøvingen nå om jeg var deg. Fortell han hva du mener og tenker, gi han litt tid til å tenke på saken, og forvent et konkret svar

Anonymous poster hash: e55b7...255

[AnonymBruker]

Vi kommuniserer og stoler ganske mye på hverandre. Jeg har tatt opp alt jeg skrev over. Jeg sa det direkte. Det eneste jeg ikke nevnte er at jeg vil gifte meg også. Men dette kommer vel senere.

Jeg fortalte at det kan ta tid å bli gravid og det kan bli mer problematisk med alder. Samtidig har jeg ikke gitt noe tidsbegrensning. Jeg føler jeg har sagt mitt, kunne ikke legge til noe mer uten å fri eller dra ham til sengs. Altså jeg har forklart det som var å forklare/begrunne.

Det jeg fikk av svar var at han ønsker seg barn, har ønsket dem lenge. Han lager planer om meg. Han vurderer å bli her i Norge (har fast jobb, kjøpte seg bil, kjøpte en del bøbler han har hos meg). Men samtidig føler han seg ensom og "ikke hjemme" som en utlending i Norge.

Nei, dette er ikke lett. Føler meg litt opphengt i tema.

Anonymous poster hash: 192db...642

[AnonymBruker]

Jeg har (hatt) det veldig likt som deg. Jeg ville gjerne diskutere NÅR vi skulle begynne å prøve på barn, men var ikke egentlig klar for å få barn akkurat da heller. Jeg ville bare ha en forsikring på at vi skulle få barn sammen en gang, at vi ville det samme og at jeg ikke kastet bort tiden. Vel. Det var ikke det enkleste å snakke med samboeren min om ... Når han får sånne veldig åpne spørsmål så synes han det er vanskelig å svare rett og slett. Det er vanskelig for han å diskutere abstrakte ting, og han ble stresset fordi han trodde jeg mente at jeg ville ha et nøyaktig tidspunkt omtrent. Jeg lot det ligge en stund, og etter et års tid sa jeg at "du, om et års tid har jeg veldig lyst til å begynne å prøve på å få barn. Hva tenker du om det?" Da svarte han at han var enig i det. Han er ikke klar NÅ han heller, men han tenker mer og mer på det - han trengte noe mer konkret å forholde seg til enn "når tenker du at vi, en eller annen gang, kanskje skal ha barn?".

Hadde jeg vært deg, i den alderen du er i nå (jeg er ikke så mye yngre selv), så ville jeg tenkt meg om selv - når kan DU tenke deg å begynne å prøve på barn, og rett og slett sagt det litt mer rett ut. "Du, jeg elsker deg, det er deg jeg har lyst til å stifte familie med og få barn med, og nå er jeg 31. Om et år omtrent har jeg veldig lyst til å begynne å prøve. Hva synes du om det/kan ikke du tenke litt over dette du også?"

Anonymous poster hash: 62894...aa0

[AnonymBruker]

Vi kommuniserer og stoler ganske mye på hverandre. Jeg har tatt opp alt jeg skrev over. Jeg sa det direkte. Det eneste jeg ikke nevnte er at jeg vil gifte meg også. Men dette kommer vel senere.

Jeg fortalte at det kan ta tid å bli gravid og det kan bli mer problematisk med alder. Samtidig har jeg ikke gitt noe tidsbegrensning. Jeg føler jeg har sagt mitt, kunne ikke legge til noe mer uten å fri eller dra ham til sengs. Altså jeg har forklart det som var å forklare/begrunne.

Det jeg fikk av svar var at han ønsker seg barn, har ønsket dem lenge. Han lager planer om meg. Han vurderer å bli her i Norge (har fast jobb, kjøpte seg bil, kjøpte en del bøbler han har hos meg). Men samtidig føler han seg ensom og "ikke hjemme" som en utlending i Norge.

Nei, dette er ikke lett. Føler meg litt opphengt i tema.

Anonymous poster hash: 192db...642

Du.....jeg var like gammel som deg når vi begynte å prøve. Nå 3 år etter har vi ennå ikke fått det til. De finner ikke ut hva som er feilen siden ingen av oss teknisk sett har noe galt....Ikke for å stresse deg, men ting kan ta tid. Jeg synes du burde sette frist til jul på å la han få bestemme seg. Det er ikke alle som blir gravid på 2pp

Anonymous poster hash: 54486...edf

[AnonymBruker]

Ville det ikke vært best om han bestemte seg for om han vil bli eller ikke, før dere avgjør resten? Er vel rimelig viktig for deg at barnet faktisk har en far her i landet? Eller kanskje du kan tenke deg å flytte med han hjem til hjemlandet hans?

Selv har jeg mann fra et annet land, og det ble heldigvis tidlig klart at han aldri så for seg å flytte tilbake.Og det var en av tingene jeg måtte ha svaret på før forholdet vårt ble seriøst faktisk. For da måtte jeg også tatt stilling til om jeg ville flytte med han selv med barn osv. Samtidig er det aldri noen garanti for at han ikke plutselig en dag faktisk får det ønsket veldig sterkt. Og da blir jeg med han selvsagt Er gravide med vårt første barn nå. Jeg 32, han 37.

Anonymous poster hash: 35a05...f9f

[AnonymBruker]

Ville det ikke vært best om han bestemte seg for om han vil bli eller ikke, før dere avgjør resten? Er vel rimelig viktig for deg at barnet faktisk har en far her i landet? Eller kanskje du kan tenke deg å flytte med han hjem til hjemlandet hans?

Selv har jeg mann fra et annet land, og det ble heldigvis tidlig klart at han aldri så for seg å flytte tilbake.Og det var en av tingene jeg måtte ha svaret på før forholdet vårt ble seriøst faktisk. For da måtte jeg også tatt stilling til om jeg ville flytte med han selv med barn osv. Samtidig er det aldri noen garanti for at han ikke plutselig en dag faktisk får det ønsket veldig sterkt. Og da blir jeg med han selvsagt Er gravide med vårt første barn nå. Jeg 32, han 37.

Anonymous poster hash: 35a05...f9f

Det var det som var spørsmålet mitt. Det jeg forventer å få vite (men vet ikke hvor snart). Alt annet er bare mine ønsker, men ikke mine forventninger til ham.

Det som er vanskelig er at han ikke snakker om planene sine. På den ene siden forstår jeg at han ikke har planer om å flytte. På en annen side, vil jeg høre bekreftelse fra gang til gang. Slik at jeg kan finne roen. Dette vet han.

TS

Anonymous poster hash: 192db...642