Ødelegger for meg selv!

[Querido]

Jeg er helt og holdent min egen verste fiende. Absolutt håpløs.

 

Det går alltid igjen dette, at hver gang jeg finner meg en mann som faktisk er verdt å ta vare på, så dytter jeg han unna når jeg begynner å få følelser.  Det virker alltid riktig der og da, men nå sitter jeg her igjen da... Og angrer som ei bikkje med hjertet halvveis i halsen..

 

Fant meg, ved mye tilfeldighet, en absolutt nydelig mann(inside out). Vi har pratet mye på telefonen, vært på besøk hos hverandre, møtt venner osv.. Men i går feiga jeg ut, selvsagt. Jeg feiga skikkelig ut, fordi jeg ikke helt visste hvor jeg hadde han.

 

Han prøvde for harde livet å be meg om å bare vente til i morra(altså i dag), med å bestemme noe som helst. Men bestemt som jeg er så sa jeg at jeg ville han skulle slutte å prate til meg osv, det var en rimelig teit og opphetet krangel.

 

Jeg har prøvd å beklage i dag, men han avfeier meg bare.. Og det skjønner jeg godt. Så enten så må jeg virkelig be på mine knær, eller så må jeg bare la han være og gå videre... Og forhåpentligvis lære til neste gang.

 

Problemet er bare det at jeg lærer aldri, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjør dette gang på gang... Noen tips/råd? Anyone? 

 

Ikke bare for om jeg skal la denne mannen bare gå, men også hvordan jeg kan unngå at dette skjer igjen..

[Rootz]

Jeg er helt og holdent min egen verste fiende. Absolutt håpløs.

 

Det går alltid igjen dette, at hver gang jeg finner meg en mann som faktisk er verdt å ta vare på, så dytter jeg han unna når jeg begynner å få følelser.  Det virker alltid riktig der og da, men nå sitter jeg her igjen da... Og angrer som ei bikkje med hjertet halvveis i halsen..

 

Fant meg, ved mye tilfeldighet, en absolutt nydelig mann(inside out). Vi har pratet mye på telefonen, vært på besøk hos hverandre, møtt venner osv.. Men i går feiga jeg ut, selvsagt. Jeg feiga skikkelig ut, fordi jeg ikke helt visste hvor jeg hadde han.

 

Han prøvde for harde livet å be meg om å bare vente til i morra(altså i dag), med å bestemme noe som helst. Men bestemt som jeg er så sa jeg at jeg ville han skulle slutte å prate til meg osv, det var en rimelig teit og opphetet krangel.

 

Jeg har prøvd å beklage i dag, men han avfeier meg bare.. Og det skjønner jeg godt. Så enten så må jeg virkelig be på mine knær, eller så må jeg bare la han være og gå videre... Og forhåpentligvis lære til neste gang.

 

Problemet er bare det at jeg lærer aldri, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjør dette gang på gang... Noen tips/råd? Anyone? 

 

Ikke bare for om jeg skal la denne mannen bare gå, men også hvordan jeg kan unngå at dette skjer igjen..

Selvdestruktiv oppførsel.

 

Tror det beste er hvis du finner noen med lingende erfaringer som har funnet "BLOCKEN" i seg selv og komme på andre siden av det.

[Querido]

Selvdestruktiv oppførsel.

 

Tror det beste er hvis du finner noen med lingende erfaringer som har funnet "BLOCKEN" i seg selv og komme på andre siden av det.

 

Det som er så forferdelig irriterende er jo det at jeg vet jo selv også at jeg er selvdestruktiv, jeg bare skjønner ikke hvorfor jeg gjør det på nytt og på nytt.

 

Jeg blir så utrolig fort knyttet til folk, men så river jeg de selv ut av livet mitt på dette viset, og det gjør jo vondt. Blir så oppgitt over egen oppførsel, men klarer jammen ikke å endre det heller...

[AnonymBruker]

La han være , du har forvirra han nok. Trygling blir for dumt når du ikke engang har møtt han før (anderledes om dere hadde holdt på lenge)Jeg er akuratt sånn som deg, jobber hardt med det siden jeg nærmer meg 30 og aldri har hatt kjæreste fordi jeg backer ut. Kan være stormbetatt, men så fort det begynner å bli seriøst blir jeg redd for mine egne følelser og blir helt spaced i oppførsel, trekker meg unna og enten knuser nok et hjerte på den kaldeste kjipeste måten eller blir dumpa som den ustabile dama. Det plager meg skikkelig, men sånn er det å vokse opp med daddy issues! Så til alle menn, ikke skaff barn med en du ikke skal være med livet ut, det er ikke bra for ungen. Man blir skrullete i hodet!


 

Anonymous poster hash: 1ae76...c3f

[Arca]

Kanskje du bør søke hjelp?

 

 

Hvis dette gjentar seg gang på gang så kan det være knyttet til noe vanskelig du har opplevd og som du er redd for å oppleve igjen. Å miste noen, bli forlatt etc.

[AnonymBruker]

Jeg synes du er så utrolig som finner noen menn som er bra. Jeg finner ingen mann, jeg.

Anonymous poster hash: 2216b...6c2

[Querido]

 

La han være , du har forvirra han nok. Trygling blir for dumt når du ikke engang har møtt han før (anderledes om dere hadde holdt på lenge)Jeg er akuratt sånn som deg, jobber hardt med det siden jeg nærmer meg 30 og aldri har hatt kjæreste fordi jeg backer ut. Kan være stormbetatt, men så fort det begynner å bli seriøst blir jeg redd for mine egne følelser og blir helt spaced i oppførsel, trekker meg unna og enten knuser nok et hjerte på den kaldeste kjipeste måten eller blir dumpa som den ustabile dama. Det plager meg skikkelig, men sånn er det å vokse opp med daddy issues! Så til alle menn, ikke skaff barn med en du ikke skal være med livet ut, det er ikke bra for ungen. Man blir skrullete i hodet!

 

Anonymous poster hash: 1ae76...c3f

 

 

Ikke har møtt han før? Men jeg har jo det, da. Men jeg ser poenget ditt.

 

 

 

Kanskje du bør søke hjelp?

 

 

Hvis dette gjentar seg gang på gang så kan det være knyttet til noe vanskelig du har opplevd og som du er redd for å oppleve igjen. Å miste noen, bli forlatt etc.

 

 

Jeg bør vel egentlig det, problemet er bare det at jeg har veldig selektiv hukommelse, og husker mer eller mindre ingenting fra barndommen. Og jeg vil egentlig ikke vite noe heller, skjønner du...

 

 

Jeg synes du er så utrolig som finner noen menn som er bra. Jeg finner ingen mann, jeg.

Anonymous poster hash: 2216b...6c2

 

 

Sludder og pølsevev, det er utrolig mange flotte menn der ute! Vi damer er bare forferdelige med å finne feil som ikke bør bety noe. Kanskje du leter på feil plass?

[AnonymBruker]

Sludder og pølsevev, det er utrolig mange flotte menn der ute! Vi damer er bare forferdelige med å finne feil som ikke bør bety noe. Kanskje du leter på feil plass?

 

Jeg er på Tinder, og går en sjelden gang på byen. Men har ikke funnet noen. Har ikke vært på en date på nesten ett år. Selv om jeg ser bra ut og er snill og smart, så viser ikke mennene særlig interesse. Og jeg vil ikke ha hvem som helst heller. Hvordan har du funnet dine?

Anonymous poster hash: 2216b...6c2

[Querido]

 

Jeg er på Tinder, og går en sjelden gang på byen. Men har ikke funnet noen. Har ikke vært på en date på nesten ett år. Selv om jeg ser bra ut og er snill og smart, så viser ikke mennene særlig interesse. Og jeg vil ikke ha hvem som helst heller. Hvordan har du funnet dine?

Anonymous poster hash: 2216b...6c2

 

 

Vel, både via jobb og felles bekjente Tinder er vel mer en app for de som kanskje ikke nødvendigvis ønsker noe mer. Hvordan er utstrålingen din da? Er du sikker på deg selv?

[AnonymBruker]

Vel, både via jobb og felles bekjente Tinder er vel mer en app for de som kanskje ikke nødvendigvis ønsker noe mer. Hvordan er utstrålingen din da? Er du sikker på deg selv?

 

Ok. Jeg har ikke en jobb hvor man kan treffe noen. Og ikke så stor bekjentskapskrets. Så det begrenser seg. Jeg er ikke utadvendt og veldig selvsikker, men er blid, vennlig og har god holdning og blikkontakt.

Anonymous poster hash: 2216b...6c2

[AnonymBruker]

Vel, både via jobb og felles bekjente Tinder er vel mer en app for de som kanskje ikke nødvendigvis ønsker noe mer. Hvordan er utstrålingen din da? Er du sikker på deg selv?

 

Jeg fant kjæresten min på Tinder. Vi har vært sammen ett år nå.

 

Med det sagt, jeg har gjort det samme som deg selv, tidligere. Med min eks kjæreste, og flere dater.

For meg gjaldt det å forsøke å få kontroll. Helt på trynet, men jeg fikset ikke den uvissheten, kombinert med at de var elendige på bekreftelser, noe jeg alltid har hatt et stort behov for. Dette bunner i en ikke akkurat optimal oppvekst. 

 

Så om de tryglet og ba og jeg fremstod som en jævla isdronning, så trodde jeg selv at jeg visste hvor jeg hadde de. Det var sånn jeg gjorde da jeg var liten. Måtte lage et helvetes leven for å få noe som helst oppmerksomhet fra mamma.

 

Sannheten er vel at jeg ikke engang visste hvor jeg hadde meg selv. Og når jeg ser tilbake på den oppførselen nå, så er det vel like greit at det aldri ble noe mer med de mennene. Jeg var rett og slett ikke moden nok. Og jeg var heller ikke klar over at ting fra barndommen preget meg såpass mye som det faktisk gjorde.

 

Ser du ikke er interessert i å vite ting fra barndommen din, og at du nærmest har fortrengt den? Jeg tror dette kan være et sted å starte...

 

Jeg startet "innenfra", for å si det sånn. Helt grusomt til å begynne med, men herregud for en forandring. Først og fremst på innsiden, men nå skinner det vel tvers igjennom meg

Anonymous poster hash: 35a22...309

[AnonymBruker]

For en interessant tråd! Jeg kjenner meg igjen, jeg skyver folk vekk fra meg og når jeg gjennomgår vanskelige ting isolerer jeg meg fra alle. Har aldri hatt kjæreste og har problemer med å se for meg at jeg skal ha den ene personen som jeg deler alt med. 

 

Jeg har ingen store traumer fra barndommen, men har en pappa som er veldig kald og avvisende. Det kan hende det er nok til å gi meg tilknytningsproblemer. Sånn som jeg forstår ditt innlegg TS, har du opplevd ganske mye drit i barndommen, som du har fortrengt. Jeg tror det er lureste er å få profesjonell hjelp og jobbe grundig med deg selv. Både for din egen del, og for de mennene du avviser. 

Anonymous poster hash: 791db...390

[AnonymBruker]

Jeg sliter også med kjærligheten.

Bare at jeg finner menn som jeg ikke blir interessert i, mens de blir interessert i meg.

Og så holder vi på en stund, som halvveis venner og halvveis kjærester, til jeg gjør det slutt.

Er ensom og sårbar og finner de som vil ha meg men som jeg ikke faller for. Og så blir begge lei seg når det er over. Og så finner jeg en ny.

 

Tror ikke jeg tør å bli forelsket igjen etter for mange dårlige erfaringer.

Stoler ikke på menn, og orker ikke bli dårlig behandlet eller miste noen jeg elsker igjen.

Har ikke så god selvtillit heller så tror ikke at jeg er god nok for en bra mann. Så da trøster jeg meg med noen jeg ikke faller for.

 

Og sånn går dagene.

Anonymous poster hash: ccc79...a44

[Querido]

Han ringte meg for så vidt i går kveld og sa at han måtte få tenke litt på det, og det er jo greit. Han mente jeg var urimelig og kanskje litt vel kvass for lite, og jeg sa meg jo selvsagt enig da det er sant. Beklaget meg også, og han sa det var greit, han måtte bare få tenke litt.

Jeg vil ikke rippe opp i barndomsminner jeg har fortrengt, da jeg har det fint ellers og pga jeg vet det er mye jeg absolutt ikke har noen ønsker om å huske. Heller dette enn å hate familien resten av livet liksom. Jeg får heller bare ta meg skikkelig sammen, for jeg vet jo at jeg har et problem. Så jeg må nesten bare jobbe med det.

[Arca]

Tja, kanskje du må inn i det vanskelige rommet for å få det bedre og kunne ha sunne nære relasjoner?

 

Ikke vet jeg. Jeg har i hvert fall all mulig forståelse for at det er skremmende.

[Querido]

Tja, kanskje du må inn i det vanskelige rommet for å få det bedre og kunne ha sunne nære relasjoner?

 

Ikke vet jeg. Jeg har i hvert fall all mulig forståelse for at det er skremmende.

 

Ja, jeg har vurdert det frem og tilbake i noen år nå. Men har egentlig kommet frem til at det får ligge der det er, nedgravd langt bak i skallen min!

 

Jeg får litt sånn flashbacks når jeg lukter en viss parfyme osv, og det er egentlig skremmende nok for min del til å bare la det være der det er

[Arca]

Når jeg leser ditt første innlegg virker dette langt fra nedgravd langt bak i skallen, men noe som kommer fram når du nærmer deg noen. Dessverre. 

[AnonymBruker]

Han ringte meg for så vidt i går kveld og sa at han måtte få tenke litt på det, og det er jo greit. Han mente jeg var urimelig og kanskje litt vel kvass for lite, og jeg sa meg jo selvsagt enig da det er sant. Beklaget meg også, og han sa det var greit, han måtte bare få tenke litt.

Jeg vil ikke rippe opp i barndomsminner jeg har fortrengt, da jeg har det fint ellers og pga jeg vet det er mye jeg absolutt ikke har noen ønsker om å huske. Heller dette enn å hate familien resten av livet liksom. Jeg får heller bare ta meg skikkelig sammen, for jeg vet jo at jeg har et problem. Så jeg må nesten bare jobbe med det.

 

Men du skriver jo at du ikke VIL jobbe med det?

Anonymous poster hash: b4afd...26c

[AnonymBruker]

La han være , du har forvirra han nok. Trygling blir for dumt når du ikke engang har møtt han før (anderledes om dere hadde holdt på lenge)Jeg er akuratt sånn som deg, jobber hardt med det siden jeg nærmer meg 30 og aldri har hatt kjæreste fordi jeg backer ut. Kan være stormbetatt, men så fort det begynner å bli seriøst blir jeg redd for mine egne følelser og blir helt spaced i oppførsel, trekker meg unna og enten knuser nok et hjerte på den kaldeste kjipeste måten eller blir dumpa som den ustabile dama. Det plager meg skikkelig, men sånn er det å vokse opp med daddy issues! Så til alle menn, ikke skaff barn med en du ikke skal være med livet ut, det er ikke bra for ungen. Man blir skrullete i hodet!  Anonymous poster hash: 1ae76...c3f

Det er da helt umulig å vite om forholdet varer livet ut men de fleste ønsker jo å tro det og får barn. Så er helt dødfødt å si " så til alle menn, ikke skaff barn med en du ikke skal være med livet ut".Dessuten er det ikke skillemissen som er hovedproblemet for barna men hvordan foreldrene samarbeider i etterkant. Jeg er skillsmissebarn og er ikke fucka i hodet av den grunn.

Anonymous poster hash: 4ae26...970

[Querido]

Når jeg leser ditt første innlegg virker dette langt fra nedgravd langt bak i skallen, men noe som kommer fram når du nærmer deg noen. Dessverre. 

 

Du har nok muligens veldig rett. Men jeg skal ihvertfall prøve å jobbe med meg selv på egenhånd før jeg søker hjelp hos psykolog. Men jeg vet at om det ikke bedrer seg med tid og stunder, så må jeg bare ta meg selv i nakken og komme meg avgårde til en som kan dette:)

 

 

Men du skriver jo at du ikke VIL jobbe med det?

Anonymous poster hash: b4afd...26c

 

 

Jo, jeg vil jobbe med det. Men jeg tenker først og fremst å starte med å jobbe med det selv. Har ikke innsett det ordentlig før nå egentlig, og jeg har vel egentlig kanskje litt for god tro til at jeg kan klare å jobbe såppas med meg selv at det skal bli en bedring.

 

Om ikke, så blir det profesjonell neste. Det er jo tross alt ikke bare meg dette er fælt for... Kjipt å ødelegge for andre