Mine barn valgte meg bort :(

[AnonymBruker]

Faren til barna og jeg skilte oss for 7-8 år siden. Og det var meg som har hatt den daglige omsorgen til barna fram til 2011, da ble vi enige om annet hvert år. Nå skulle vi prøve vanlig 50/50 i år, men ungene ville være på ett sted mesteparten. Og det stedet sa de skulle være hos pappa! Ikke noe galt i det, men det er sårt at de valgte det slik. Spesielt etter at de i begynnelsen av året sa at de vil bo fast hos meg så snart som mulig! Jeg merker at det ikke er dem som mener det, men at far og den siden av familien, presset dem til å velge slikt.

Jeg er så lei av familiekontorer, advokater og kamp om barna. Far og jeg har slitt mye om samarbeid og kommunikasjon og nå som det virker at vi noenlunde går overens og samarbeider noe, vil jeg ikke grave opp gamle dårlige vaner hos far om jeg krever 50/50, ikke når barna selv valgte. Men samtidig gjør det vondt å ikke se dem 9 dager i strekk og bare ha dem 4 dager.

Jeg har fått tilbud om drømmejobben i utlandet og takket nei, bare for å være nærme barna mine og ha deg så ofte som mulig hos meg, men de valgte meg bort i en alder av 10 og 12

I tillegg har jeg en liten en som har sin far i utlandet, samme sted som jeg fikk tilbud om jobb, som ikke får se sin far i det hele tatt fordi jeg vil være nær mine eldste barn og ta del i deres hverdag til de blir større. Men jeg er jo bare helgemamma

Jeg vurderer å bare reise og søke på den jobben igjen og væte nær mannen min, siden jeg tross alt ikke ser barna mine ofte nok. Er jeg elendig mor som tenker sånn?!

Jeg er så deprimert og lei meg hele tiden og aner ikke hva jeg skal gjøre!

Anonymous poster hash: bb653...535

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke se hvorfor barna valgte meg bort, altså hva angår meg, jeg har gjort alt jeg kan og mer for at de føler seg elsket, trygg og tatt vare på. Ikke for å skryte eller noe, men jeg har alltid fått kommentarer på hvor god og flink mor jeg er, det skulle bare mangle har jeg svart. Det er min oppgave som mor for å gjøre barna mine trygge, verdsett og deres behov møtt.

Vi har alltid vært nære og jeg ser at de elsker meg så klart, men jeg blir frustrert når de velger å være hos meg minst mulig

Anonymous poster hash: bb653...535

[Gjest Gjest]

Forstår, men da kan du jo ta den her jobben da.

[AnonymBruker]

Faren til barna og jeg skilte oss for 7-8 år siden. Og det var meg som har hatt den daglige omsorgen til barna fram til 2011, da ble vi enige om annet hvert år. Nå skulle vi prøve vanlig 50/50 i år, men ungene ville være på ett sted mesteparten. Og det stedet sa de skulle være hos pappa! Ikke noe galt i det, men det er sårt at de valgte det slik. Spesielt etter at de i begynnelsen av året sa at de vil bo fast hos meg så snart som mulig! Jeg merker at det ikke er dem som mener det, men at far og den siden av familien, presset dem til å velge slikt.

Jeg er så lei av familiekontorer, advokater og kamp om barna. Far og jeg har slitt mye om samarbeid og kommunikasjon og nå som det virker at vi noenlunde går overens og samarbeider noe, vil jeg ikke grave opp gamle dårlige vaner hos far om jeg krever 50/50, ikke når barna selv valgte. Men samtidig gjør det vondt å ikke se dem 9 dager i strekk og bare ha dem 4 dager.

Jeg har fått tilbud om drømmejobben i utlandet og takket nei, bare for å være nærme barna mine og ha deg så ofte som mulig hos meg, men de valgte meg bort i en alder av 10 og 12

I tillegg har jeg en liten en som har sin far i utlandet, samme sted som jeg fikk tilbud om jobb, som ikke får se sin far i det hele tatt fordi jeg vil være nær mine eldste barn og ta del i deres hverdag til de blir større. Men jeg er jo bare helgemamma

Jeg vurderer å bare reise og søke på den jobben igjen og væte nær mannen min, siden jeg tross alt ikke ser barna mine ofte nok. Er jeg elendig mor som tenker sånn?!

Jeg er så deprimert og lei meg hele tiden og aner ikke hva jeg skal gjøre!

Anonymous poster hash: bb653...535

Vel, jeg foreslår at dere ikke legger byrden av valget mor vs far på skuldrene til småbarn på 10 og 12. Tilbake til familiekontoret med dere. Barn skal ikke ta valg de ikke aner konsekvensen av - det skal deres foresatte gjøre. De skal heller ikke gå og gnage på dårlig samvittighet - noe de vil gjøre om de får velge.

Og på siden av dette så må du rett og slett velge. Skal minsten være hos deg og miste kontakt med pappa? Skal minsten være hos pappa og miste kontakten med deg? Skal du ofre de eldste for den yngste, eller omvendt?

Uansett er du nå på det punktet mange voksne når. Det punktet der en innser at "happy ending" for alltid er tapt. Du må tape noe. Barna dine må tape noe. Og du må velge etter beste evne og ta den vonde konsekvensen mest mulig på deg selv, minst mulig på barna. Vil det føre til at du er ulykkelig resten av livet? Kanskje. Men er ikke det et ok offer?

Anonymous poster hash: 5352f...377

[AnonymBruker]

Vel, jeg foreslår at dere ikke legger byrden av valget mor vs far på skuldrene til småbarn på 10 og 12. Tilbake til familiekontoret med dere. Barn skal ikke ta valg de ikke aner konsekvensen av - det skal deres foresatte gjøre. De skal heller ikke gå og gnage på dårlig samvittighet - noe de vil gjøre om de får velge. Og på siden av dette så må du rett og slett velge. Skal minsten være hos deg og miste kontakt med pappa? Skal minsten være hos pappa og miste kontakten med deg? Skal du ofre de eldste for den yngste, eller omvendt? Uansett er du nå på det punktet mange voksne når. Det punktet der en innser at "happy ending" for alltid er tapt. Du må tape noe. Barna dine må tape noe. Og du må velge etter beste evne og ta den vonde konsekvensen mest mulig på deg selv, minst mulig på barna. Vil det føre til at du er ulykkelig resten av livet? Kanskje. Men er ikke det et ok offer? Anonymous poster hash: 5352f...377

Først tusen takk for svar!

Jeg vet jeg må velge. Men det er umulig å velge sånn som det er nå. Jeg har nesten ikke hørt på hva faren til den minste, min nåværende mann, skulle ha sagt om temaet, bare heiv oss på flyet så snart babyen var født og sa at jeg ikke kan være borte fra de eldste lengre enn nødvendig. Han har ikke mulighet til å komme hit og bo. Baby er snart to år og ser pappa bare på Skype og ferier. Jeg valgte jo på en måte, men det var et urettferdig valg, ovenfor en liten en som ikke kan snakke for seg og en nybakt pappa.

Det er ikke sikkert at vi blir enige, hvis far i det hele tatt kommer, på fam. kontoret og da er neste steg retten sin vei. Er det da noe godt for barna å gå gjennom dette? De blir jo spurt, og da blir de jo utsatt for det jeg alltid har skånet dem for, nettopp det å velge mellom far og mor! Og det blir ikke noe bedre når far presser dem.

Om jeg velger å la den minste ha begge foreldrene sine rundt seg, det ved å reise vekk fra de eldste, kommer jeg til å slite med å leve med det valget.

Når du sier, "er ikke det ok offer" hvilket offer mener du?

Anonymous poster hash: bb653...535

[AnonymBruker]

Jeg har ikke så mange råd å komme med, for dere er åpenbart mennesker som tar valg, og har holdninger som setter dere og barna i en veldig vanskelig situasjon. Jeg tenker bare at enkelte virkelig ikke burde fått barn.

Anonymous poster hash: 17dbe...d3f

[AnonymBruker]

Jeg har ikke så mange råd å komme med, for dere er åpenbart mennesker som tar valg, og har holdninger som setter dere og barna i en veldig vanskelig situasjon. Jeg tenker bare at enkelte virkelig ikke burde fått barn. Anonymous poster hash: 17dbe...d3f

Og da tenker jeg at "enkelte" du synes ikke burde få barn inkluderer meg? Men hvorfor?

Anonymous poster hash: bb653...535

[AnonymBruker]

Og da tenker jeg at "enkelte" du synes ikke burde få barn inkluderer meg? Men hvorfor?

Anonymous poster hash: bb653...535

Ikke meg som skrev det. Men noe skurrer veldig for meg når du velger å få ett nytt barn med en mann du vet ikke kan bo i Norge når du allerede har to større barn å ta hensyn til. Beklager, men det virker ikke som du tenker så mye gjennom hvilke konsekvenser dine valg får. Bodde du lenge i landet til mannen du har den minste med? Kanskje de andre to(og faren) følte du valgte dem bort da?

Anonymous poster hash: ae04c...aeb

[AnonymBruker]

Ikke meg som skrev det. Men noe skurrer veldig for meg når du velger å få ett nytt barn med en mann du vet ikke kan bo i Norge når du allerede har to større barn å ta hensyn til. Beklager, men det virker ikke som du tenker så mye gjennom hvilke konsekvenser dine valg får. Bodde du lenge i landet til mannen du har den minste med? Kanskje de andre to(og faren) følte du valgte dem bort da? Anonymous poster hash: ae04c...aeb

Nei, jeg bodde ikke der. Dro ditt bare for å føde. Var der i 6 uker. Far har selv giftet seg igjen og fått barn med ei som bor i utlandet. Begge våres planer var å få din nye ektefellen hit til Norge, men jeg var ikke like heldig som far som fikk kone hit.

Så jeg tror ikke de føler seg valgt bort, og om de gjør forstår jeg ikke hvorfor. Jeg er jo tross alt her.

Anonymous poster hash: bb653...535

[AnonymBruker]

Hørtes ut som en veldig komplisert situasjon. Som noen over her skriver, hørtes det veldig lite gjennomtenkt ut å velge å få ett barn til med en ny mann som i tillegg bor utenlands, når du hadde nok å stri med her i Norge. Men gjort er gjort..
Når det er sagt, er jeg selv mor i en 50/50-ordning (annenhver uke), men skulle jo selvsagt likt å hatt hovedomsorg for å gjøre det "ryddigst mulig" for alle parter.

Det virker også som for meg at dere har prøvd ut litt forskjellig ting, som at en av dere har hovedomsorg ett helt år. Det høres helt absurd ut for meg, og ikke minst enda mer forvirrende enn å bare ha annenhver uke-opplegg el. Det er jo stabilt for barna i ett år, men hva etter det? Når de har bodd fast på ett sted i ett år, er det klart at de ønsker å fortsette med det. Det at du har fått ett nytt barn også, kan jo kanskje gjøre at barna føler de blir høyere prioritert hos far enn hos deg. Noe må det jo være som gjør at de heller vil være der.

Jeg skjønner dog at det er veldig sårt for deg, og kan bare forestille meg hva jeg hadde følt i en lignende situasjon om min datter valgte meg bort til fordel for far.
Jeg forstår også tankegangen om at det er håpløst å gå til familievernkontoret å prøve å få til 50/50, om barna er såpass store at de sier imot. Har du prøvd å sette deg ned med far å prøve å få han til å se din side av det hele? Hvordan det føles å ha så lite samvær med barna sine?

Tenker også at du ikke burde bekymre deg for om det går til retten. Så lenge du vet selv at du er en god mor, så skinner det nok igjennom. Det at barna dine har "valgt" sin far nå, betyr jo ikke at de ikke vil til deg i det hele tatt, så de hadde jo neppe slått seg vrange når det hadde kommet til stykket..?

Anonymous poster hash: dc3be...fc6

[#Sunrise]

Hvordan blir dette med skole da? bor dere langt unna hverandre?

[AnonymBruker]

Nei, jeg bodde ikke der. Dro ditt bare for å føde. Var der i 6 uker. Far har selv giftet seg igjen og fått barn med ei som bor i utlandet. Begge våres planer var å få din nye ektefellen hit til Norge, men jeg var ikke like heldig som far som fikk kone hit.

Så jeg tror ikke de føler seg valgt bort, og om de gjør forstår jeg ikke hvorfor. Jeg er jo tross alt her.

Anonymous poster hash: bb653...535

Nettopp pga dette skrev jeg som jeg gjorde. Jeg tror ærlig talt ikke dere er istand til å se hvordan deres valg påvirker tilværelsen til barna deres. Dere bare får dem. Trist.

Anonymous poster hash: 17dbe...d3f

[AnonymBruker]

Kinkig situasjon. Og jeg forstår din frustrasjon. Jeg tror du er så såret over barna sine valg akkurat nå at du ikke klarer å tenke klart.
Husk at barna er uskyldig oppe i dette. De har to hjem å forholde seg til, og jeg kan bare tenke meg hvordan det er å ha det slik.
Jeg synes ikke du skal tenke at de har valgt deg bort. Det er jo dere voksne som har bestemt at de skulle ha et fast hjem.
Må si når jeg leser alle disse innleggene om barnefordeling, barnebidrag osv så er jeg veldig glad jeg er ferdig med den tiden og at barna snart er voksne.
Jeg kan bare snakke ut i fra hvordan jeg hadde handlet. Jeg hadde selvfølgelig gjort som deg og satt barna først.
Jeg skal ikke si så mye om valget du tok ved å få enda et barn med en mann som bor utenlands, men dette kan jo ikke de største noe for, og de kommer til å trenge deg i mange år til.
Hadde dette vært meg, hadde jeg helt klart blitt værende om jeg så bare så mine barn en time i mnd.
Siden du allerede nå tenker at du vil slite hvis du drar, så tror jeg du kommer til å angre hvis du gjør det.
Dere må nesten bare finne en løsning på hvordan minsten skal få tilbragt tid med barnet sitt. For dette er en situasjon dere voksne har satt dere i, og ingen av barna, hverken de store eller de små skal lide for det.

Anonymous poster hash: 1cf3e...a99

[AnonymBruker]

Er jo veldig rart at du vurderer å flytte fra de største, når hovedproblemet er at du ser de for lite. IKKE vis at du syns det er sårt at de har valgt, ikke spill offer i denne situasjonen for det er du ikke.

Jeg ville blitt der du er. Tatt godt vare på den minste og gjort det så hyggelig som mulig når du har de "store".

Ingen drømmesituasjon, men er vel nettopp du som har satt deg selv i den.

Anonymous poster hash: 55309...e0e

[AnonymBruker]

Først tusen takk for svar!

Jeg vet jeg må velge. Men det er umulig å velge sånn som det er nå. Jeg har nesten ikke hørt på hva faren til den minste, min nåværende mann, skulle ha sagt om temaet, bare heiv oss på flyet så snart babyen var født og sa at jeg ikke kan være borte fra de eldste lengre enn nødvendig. Han har ikke mulighet til å komme hit og bo. Baby er snart to år og ser pappa bare på Skype og ferier. Jeg valgte jo på en måte, men det var et urettferdig valg, ovenfor en liten en som ikke kan snakke for seg og en nybakt pappa.

Det er ikke sikkert at vi blir enige, hvis far i det hele tatt kommer, på fam. kontoret og da er neste steg retten sin vei. Er det da noe godt for barna å gå gjennom dette? De blir jo spurt, og da blir de jo utsatt for det jeg alltid har skånet dem for, nettopp det å velge mellom far og mor! Og det blir ikke noe bedre når far presser dem.

Om jeg velger å la den minste ha begge foreldrene sine rundt seg, det ved å reise vekk fra de eldste, kommer jeg til å slite med å leve med det valget.

Når du sier, "er ikke det ok offer" hvilket offer mener du?

Anonymous poster hash: bb653...535

Du har to barn fra før, også velger du å få ett barn med en som ikke har muligheter til å komme og bo i Norge. Allerede der tok jo du noen ukloke valg, for allerede da visste vel du at noen måtte betale prisen for dine valg.

Anonymous poster hash: 10072...322

[La Luna]

Skjønner at det er sårt, men det hadde vært like sårt for pappaen om de hadde valgt deg. Synes uansett det er feil å si at de har valgt deg bort, det har de jo ikke. Og ikke la dem få dårlig samvittighet for dette!

(hvorfor kan ikke pappaen til yngste komme hit?)

[Timza]

Du setter fokus på feil ting. At de valgte far og ikke deg. De valgte nok mest sannsynligvis venner hos far, skole hos far og den slags kontra de delene hos deg, og ikke deg som person.

[AnonymBruker]

Du setter fokus på feil ting. At de valgte far og ikke deg. De valgte nok mest sannsynligvis venner hos far, skole hos far og den slags kontra de delene hos deg, og ikke deg som person.

Det er jo ikke feil at TS føler det slik hun gjør hun fokuserer velmpå det som føles sterkest for henne.

Klart det er et forståelig nederlag for mor som var båret frem barnet at barnet velger far. Bare å innrømme. Det er faktisk sårt.

Anonymous poster hash: 42067...07d

[AnonymBruker]

Du setter fokus på feil ting. At de valgte far og ikke deg. De valgte nok mest sannsynligvis venner hos far, skole hos far og den slags kontra de delene hos deg, og ikke deg som person.

Det er jo ikke feil at TS føler det slik hun gjør hun fokuserer velmpå det som føles sterkest for henne.

Klart det er et forståelig nederlag for mor som var båret frem barnet at barnet velger far. Bare å innrømme. Det er faktisk sårt.

Anonymous poster hash: 42067...07d

[Timza]

Det er jo ikke feil at TS føler det slik hun gjør hun fokuserer velmpå det som føles sterkest for henne.

Klart det er et forståelig nederlag for mor som var båret frem barnet at barnet velger far. Bare å innrømme. Det er faktisk sårt.

Anonymous poster hash: 42067...07d

Det er lettere å forstå valget om hun ser på valget fra en annen side. Altså ikke fokuser mellom valget mellom mor og far, men heller valget mellom bo-områdene.

Følelsene er jo reelle, men følelsene kan være lettere å svelge om hun prøver å se på saken fra en annen side.