Høysensitiv - usikker på om jeg bør bli mor?

[AnonymBruker]

Jeg er høysensitiv og venter et barn nå om en måned.

Mangel på søvn var min verste fiende, og jeg kunne gå rett i mørkeste kjelleren om jeg ikke fikk nok.

Det var ikke før etter at jeg selv leste om "høysensitiv" at jeg virkelig greide å sette ord på hva som "feilte meg" til samboeren (da han er utadvendt, har et høyt energinivå og får energi av å være sammen med andre).

Og det er under svangerskapet at jeg har funnet ut av og lært en del om meg selv mtp. hva og hvor mye jeg tåler. Har tidligere gått mye rundt med dårlig samvittighet fordi jeg ikke fungerer og tåler like mye som alle andre og presset meg selv til å være meg på ting, stille opp, hoie og styre til jeg møtte veggen. Flere ganger.

For min del har det å være gravid og den mentale forberedelsen man gjør undervegs gjort at jeg har reflektert mye rundt meg selv i forhold til omgivelsene mine. Så nå setter jeg tydeligere grenser for hva jeg faktisk gidder å finne meg i av leven og ståk, samtidig som jeg passer på å sette av tid til å hente meg inn igjen. Søvn er ikke lengre like god, men hormonene har ett og annet for seg - så det går overraskende bra.

Det kan nok bli tøft når bollen endelig er ute og holder meg skikkelig våken, men jeg tror nok jeg skal greie det også.. Tror innstilling og forventninger kan ha mye å si for hvordan man takler slike utfordringer.

Anonymous poster hash: 542d8...594

[AnonymBruker]

Høysensisitivitet er jo bare en tullediagnose.

Anonymous poster hash: 6b6d7...127

Det er ikke en diagnose.

Anonymous poster hash: b4330...f67

[AnonymBruker]

Jeg er høysenseyiv og blir ekstremt skiten av å være rundt andre ofte og mye. Til tider gjelder dette min mann og. Men jeg har aldri i løpet av mon sønns fire år gamle liv "fått nok av ham". Jeg blir ikke sliten av å være sammen med ham slik jeg blirav andre folk. Tvert imot så gir han meg energi.

Ellers er det ingen av mine andre høysensetivtrekk som har noe som helst å si for meg som mor.

Anonymous poster hash: fd839...3f2

[Kassiopeia]

Høysensisitivitet er jo bare en tullediagnose.

Anonymous poster hash: 6b6d7...127

Hæ? Blir det samme som å si at å være utadvendt er en tullediagnose. Det er ikke en sykdom eller noe negativt, det er en del av personligheten. Mener du at alle personligheter er like eller?

[AnonymBruker]

Hæ? Blir det samme som å si at å være utadvendt er en tullediagnose. Det er ikke en sykdom eller noe negativt, det er en del av personligheten. Mener du at alle personligheter er like eller?

Nei, men utadvendthet/å være ekstrovert er et personlighetstrekk som eksisterer i faglitteratur.

Høysensitivitet er jo bare noe tull noen har funnet på de siste årene, i takt med den økende diganostiseringstrangen og innsnevringen av normalitetsbegrepet.

Anonymous poster hash: 6b6d7...127

[AnonymBruker]

Det er ikke en diagnose.

Anonymous poster hash: b4330...f67

Det er uansett bare tull

Anonymous poster hash: 6b6d7...127

[Kassiopeia]

Nei, men utadvendthet/å være ekstrovert er et personlighetstrekk som eksisterer i faglitteratur.

Høysensitivitet er jo bare noe tull noen har funnet på de siste årene, i takt med den økende diganostiseringstrangen og innsnevringen av normalitetsbegrepet.

Anonymous poster hash: 6b6d7...127

Huff, enten er du bare veldig uintelligent eller så troller du bare. Å være mer mottakelig og sensitiv for inntrykk er ikke noe som kan sammenlignes med diagnoser.

[AnonymBruker]

Huff, enten er du bare veldig uintelligent eller så troller du bare. Å være mer mottakelig og sensitiv for inntrykk er ikke noe som kan sammenlignes med diagnoser.

Det er bare tull, som sagt. Jeg er kanskje uintelligent i dine øyne, men jeg er iallfall ikke så dum at jeg går på høysensitivitetstullet.

Anonymous poster hash: 6b6d7...127

[AnonymBruker]

Litt på kanten å nekte seg selv barn på grunnlag av selvdiagnostisering. Hvordan vet du at ikke disse trekkene skyldes andre ting?

Selv har jeg en annen mer offisiell diagnose med flere av de samme trekkene, og to barn. Det går fint. Livet etter unger, ble mer forutsigbart og ordnet. Sliten i perioder, men det er jo ikke barnas feil. Enkelte dagerer lyder lukter bevegelser intenst, men dette kan man jo skjerme seg fra når det blir for mye. I hvert fall når en ikke er alene.

Noen barn takler slikt greit, andre svært dårlig. Personlig føler jeg det er langt bedre at TS her faktisk tar seg tid til å tenke tanken istedet for å narcistisk sette sine egne ønsker foran barns potensielle alvorlige problemer.

Å vokse opp med omsorgspersoner som lider av psykiske problemer er noe jeg ikke unner noen for å være helt ærlig. Barn fanger opp svært mye mer enn folk virker å tro samt forsøker så godt de kan å tilpasse seg foreldrenes behov - selv om det ødelegger dem selv.

Anonymous poster hash: 487a6...b27

[AnonymBruker]

Moren min passer din beskrivelse.

Hun var hjemme med oss tidlig og gikk senere over i deltid. Hun har aldri jobbet fulltid, og de har god råd så den problemstillingen har de ikke hatt. Jeg våger ikke helt tenke på hvordan det ville blitt om hun hadde en stressende jobb i tillegg, ettersom hun sliter seg i fillebiter med bekymringer og stress som det er. Hun er typen til å alltid ha noe negativt å tenke på og i tillegg er hun så sensitiv personlig at andre må gå litt på tå rundt henne.

Det er utvilsomt vanskelig for oss andre, spesielt nå i tyveårene da vi egentlig har mye å utrette, oppleve og tenke på men mors emosjonelle tilstand alltid er det viktigste å ta hensyn til.

Jeg vet ikke om du har fått en diagnose eller om dette bare er noe du sier om deg selv. I så fall burde du snakke med noen.

Jeg er generelt imot å sette seg selv i en boks med "slik er jeg" uten å åpne for forandringer. Spesielt når det gjelder negative egenskaper. Selvsagt er enkelte trekk genetiske, men det er anslått at kun 50 av vår personlighet er "gitt", og resten er fleksibel.

Eksempelvis er jeg introvert - jeg var tidligere en ekstrem introvert og var overbevist om at jeg alltid ville forbli det. Men etter flere år med å gradvis presse meg selv, endre rutiner og bevisst utvide min sosiale kapasitet, har dette endret seg noe.

Jeg sier ikke at det er enkelt, ei heller at alt kan endres. Men personlighetstrekk er fleksible.

Når det gjelder min mor er hun i slutten av femtiårene og jeg har liten tro på at hun vil forandre seg i denne alderen. Men er man yngre er det noe man kan jobbe med.

Anonymous poster hash: 831a7...c1e

[AnonymBruker]

Eller at det kan bli tungt for barnet...

Anonymous poster hash: 520b0...bd1

Noen barn takler slikt greit, andre svært dårlig. Personlig føler jeg det er langt bedre at TS her faktisk tar seg tid til å tenke tanken istedet for å narcistisk sette sine egne ønsker foran barns potensielle alvorlige problemer.

Anonymous poster hash: 487a6...b27

Nå er det ikke sånn at jeg mener at høysensitivitet i seg selv er god nok grunn til å nekte seg selv barn. Men jeg ser generelt sett alt for mange som egentlig ikke burde hatt barn. Og jeg vil på ingen måte være en av dem som ukritisk setter sine egne behov først og føder barn uten å tenke så nøye over sine egne begrensninger. For det er jo nettopp fordi jeg ikke ønsker at det skal gå ut over barnet at jeg startet denne tråden. Skulle jeg være helt ærlig, så har jeg jo selvfølgelig lyst på barn. Men jeg synes ikke det er så enkelt å ta det skrittet. Jeg har ikke bare satt en diagnose på meg selv, men har hatt kontakt med psykolog tidligere. Som sagt, så bekymrer jeg meg for alt mulig. Og jeg har veldig lite overskudd. Jeg har slitt med depresjon tidligere, og på toppen av det hele har jeg en fysisk sykdom som gjør at jeg tappes enda mer for energi. Så jeg er redd for at det overhodet ikke er en optimal situasjon å få barn i.

Anonymous poster hash: 3485e...7d0

[AnonymBruker]

Jeg glemte å si takk for alle som har svart! Blir veldig glad for alle innspill

Anonymous poster hash: 3485e...7d0

[AnonymBruker]

Jeg er høysensitiv og veldig introvert, og har bestemt meg for å ikke få barn. Ikke fordi jeg tror det vil slite meg ut, men fordi jeg ikke vil videreføre disse karaktertrekkene. Unner ikke et barn å være så sjenert og engstelig som jeg var som liten.

Anonymous poster hash: 95b0a...f86

[Millimani]

Er det noen her som har karaktertrekket høysensitiv? Kort fortalt så er jeg høysensitiv, trenger mye søvn og blir veldig fort sliten av alle intrykk. Samtidig så bekymrer jeg meg mye for alt mulig. Jeg er litt usikker på om jeg ønsker barn, fordi jeg er redd for at det vil bli for tungt for meg som har disse personlighetstrekkene. Er det noen som er høysensitive og har barn her? Hvordan ble livet etter dere ble foreldre?

Anonymous poster hash: 3485e...7d0

Jeg er også høysensitiv, og det har prega meg hele livet. Jeg har i tillegg Asperger syndrom, og så endel andre utfordringer. Jeg blir veldig fort sliten. Jeg kan tenke tilbake på tidligere opplevelser som gjorde inntrykk, og bli sliten bare av tanken. Jeg klarer ikke store folkesamlinger over lengre tid, jeg må ha pauser, eller jeg må være en av de første som går derfra. Det er ikke så mye å gjøre med det. Jeg har lært meg teknikker, og jobber med det ofte. Man lærer så lenge man lever.

Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsene dine. Tidligere ønska jeg meg mann og barn, men det gjør jeg ikke nå lenger. Kanskje du kan låne et barn eller to i "riktig alder" med deg på overnatting hos deg, eller på en annen tur, hvor du har hoved-ansvaret for barna, så får du testa litt Det er ikke så lett å vite om man er egna som mamma, du må kjenne på det selv hva du selv føler.

Litt på kanten å nekte seg selv barn på grunnlag av selvdiagnostisering. Hvordan vet du at ikke disse trekkene skyldes andre ting?

Selv har jeg en annen mer offisiell diagnose med flere av de samme trekkene, og to barn. Det går fint. Livet etter unger, ble mer forutsigbart og ordnet. Sliten i perioder, men det er jo ikke barnas feil. Enkelte dagerer lyder lukter bevegelser intenst, men dette kan man jo skjerme seg fra når det blir for mye. I hvert fall når en ikke er alene.

Jeg har selv Asperger syndrom. Jeg vet at mange med f.eks. Asperger og ADHD er høysensitive i tillegg. Ja, høysensitivitet er faktisk et personlighetstrekk som finnes hos 15-20% av befolkningen. Høysensitivitet er ikke en diagnose, men et personlighetstrekk. Det er to forskjellige ting.

Jeg er det, og har barn. Men visste ikke hva som "feilet" meg før jeg leste om høysensitivitet før for noen år siden. Har vært innom leger, psykologer og holdt på å få diagnosen bipolar, samt flere ganger depresjon med utmattelse. Gikk opp et lys for meg da jeg leste om HS, bare det å vite at det ikke er noen sykdom gjør meg mye tryggere på det.

Jeg hadde et sovebarn, så var uthvilt hele tiden som småbarnsmor. Nå er barnet så stort at jeg fint kan legge meg selv om barnet er hjemme. Alle venner av mitt barn har sett meg sovende på sofaen Er også nøye på å ta litt tid alene på rommet mitt i helgene for å samle litt energi.

Mine største bekymringer er at jeg ser barnet har arvet min overfølsomhet. Spesielt ovenfor lyder, følelse på hud og kritikk (tror alltid at alle ler av barnet, føler folk er mer sinte enn de er, osv.) Skulle ønsket barnet ble mer hardhudet, for det her er noe jeg ikke unner noen. Å alltid analysere alt som blir sagt og gjort fordi man "føler" at det ligger en annen mening bak er veldig utmattende.

Anonymous poster hash: 45e2f...fef

Høysensitivitet finnes hos 15-20% av befolkningen, og det kan være arvelig. Det er faktisk også fordeler/positive sider ved det å være høysensitiv, det handler ikke bare om vanskeligheter.

Det finnes en nettside www.hsperson.no Den handler om høysensitivitet, der finnes det selvtester man kan ta, og det er mange gode linker og mye nyttig informasjon på siden

[Teriyaki]

Jeg er høysensitiv og venter nr to. Det er selvsagt slitsomt og jeg trenger mye søvn, men jeg tappes ikke av energi på samme måte av sønnen min slik jeg gjør av å være sammen med venner og øvrig familie.

Nå varierer det jo hvor sensitiv man er da, men jeg har i alle fall alltid følt meg litt annerledes satt sammen enn mange andre, og har et generelt sett stort søvnbehov og behov for å være alene.

Endret 22. november 2014 av Teriyaki

[AnonymBruker]

Jeg vet lite om hvorvidt høysensitivitet kan behandles eller ikke, men det går jo sikkert ann å ta forhåndsregler?

Planlegge graviditeten og gjøre prioriteringer etter dine behov.

Dersom du tar hensyn til deg selv går det sikkert helt fint

Anonymous poster hash: eb41f...20a

[Gjest brusmaskin]

Når jeg skrev selvdiagnostisert var det ikke med tanke på at hs er en diagnose, men kanskje helst med tanke på at trekkene kan være en del av en diagnose, fx asperger syndrom, men også andre ting.