Høysensitiv - usikker på om jeg bør bli mor?

[AnonymBruker]

Er det noen her som har karaktertrekket høysensitiv? Kort fortalt så er jeg høysensitiv, trenger mye søvn og blir veldig fort sliten av alle intrykk. Samtidig så bekymrer jeg meg mye for alt mulig. Jeg er litt usikker på om jeg ønsker barn, fordi jeg er redd for at det vil bli for tungt for meg som har disse personlighetstrekkene. Er det noen som er høysensitive og har barn her? Hvordan ble livet etter dere ble foreldre?

Anonymous poster hash: 3485e...7d0

[Gjest brusmaskin]

Litt på kanten å nekte seg selv barn på grunnlag av selvdiagnostisering. Hvordan vet du at ikke disse trekkene skyldes andre ting?

Selv har jeg en annen mer offisiell diagnose med flere av de samme trekkene, og to barn. Det går fint. Livet etter unger, ble mer forutsigbart og ordnet. Sliten i perioder, men det er jo ikke barnas feil. Enkelte dagerer lyder lukter bevegelser intenst, men dette kan man jo skjerme seg fra når det blir for mye. I hvert fall når en ikke er alene.

[AnonymBruker]

Jeg er også det. Har asperger da. Har egentlig lagt fra meg tanken om å få barn.

Anonymous poster hash: 09abe...59c

[AnonymBruker]

Jeg er litt høysensitiv, fortsatt en utadvendt person - men takler dårlig stress, bråk, mas osv. Jeg har barn og det går veldig fint. Jeg har gått på PMTO kurs for å være sikker på at jeg har gode verktøy når de stressende situasjonene slik som trassalder slår inn.

Anonymous poster hash: bb972...147

[AnonymBruker]

Jeg er også HS, det å plutselig ha andre å ta seg av gjør at man blir tvunget inn i en annen rolle, jeg tenker ikke engang på å "gå å legge meg" på samme måten, og energisugende lyder osv det er noe annet, det er jeg blitt enda varere på enn før. Nå skal vi heldigvis flytte til en rolig sted hvor jeg kan tenke meg at jeg blir mindre stressa i hodet.

Anonymous poster hash: c66e4...22a

[AnonymBruker]

Jeg er også det. Har asperger da. Har egentlig lagt fra meg tanken om å få barn.

Anonymous poster hash: 09abe...59c

Men hvorfor svarer du da?

Ts spurte " Er det noen som er høysensitive og har barn her? Hvordan ble livet etter dere ble foreldre?"

Anonymous poster hash: c66e4...22a

[AnonymBruker]

Er det noen her som har karaktertrekket høysensitiv? Kort fortalt så er jeg høysensitiv, trenger mye søvn og blir veldig fort sliten av alle intrykk. Samtidig så bekymrer jeg meg mye for alt mulig. Jeg er litt usikker på om jeg ønsker barn, fordi jeg er redd for at det vil bli for tungt for meg som har disse personlighetstrekkene. Er det noen som er høysensitive og har barn her? Hvordan ble livet etter dere ble foreldre?

Anonymous poster hash: 3485e...7d0

Jeg er høysensitiv, og mor. Det gikk bra med mye bæretøy i starten (=lite gråt), og pga hormoner gikk nattamming og mindre søvn også ok. Utfordringen kom først når jeg har prøvd å kombinere 100% jobb med foreldrerollen. Gikk ned med en depresjon, og er nå utenfor arbeidslivet. Planen er å ta vare på meg selv, inkludert psykolog ukentlig, mens Mini er i barnehagen, og forhåpentligvis få overskudd til å prøve på jobb igjen til våren.

Anonymous poster hash: b4330...f67

[Biloba]

Men hvorfor svarer du da?

Ts spurte " Er det noen som er høysensitive og har barn her? Hvordan ble livet etter dere ble foreldre?"

Anonymous poster hash: c66e4...22a

Vil glatt påstå at hennes innlegg var nyttigere, mer hjelpsomt og relevant til trådens tema enn ditt tilsvar til henne.

[AnonymBruker]

Vil glatt påstå at hennes innlegg var nyttigere, mer hjelpsomt og relevant til trådens tema enn ditt tilsvar til henne.

Hvis du spør i en tråd "du som har vært på Grønland, var det kaldt?" For så at noen svarer at de ikke har vært på Grønland, så er jo det irrelevant. Akkurat som her. Hun spurte etter foreldre.

Anonymous poster hash: c66e4...22a

[Gjest brusmaskin]

Hvis du spør i en tråd "du som har vært på Grønland, var det kaldt?" For så at noen svarer at de ikke har vært på Grønland, så er jo det irrelevant. Akkurat som her. Hun spurte etter foreldre. Anonymous poster hash: c66e4...22a

Nei det er ikke irrelevant. Hun er i en tilnærmet lik situasjon, har stått overfor de samme valgene som trådstarter, og endt med å velge bort barn. Det er da relevant.

(Og du svarer litt som om du har asperger selv, anonym;-))

[AnonymBruker]

Nei det er ikke irrelevant. Hun er i en tilnærmet lik situasjon, har stått overfor de samme valgene som trådstarter, og endt med å velge bort barn. Det er da relevant.

(Og du svarer litt som om du har asperger selv, anonym;-))

hvorfor har du behov for å gå personlig på meg? Kan du ikke være på diskusjonsforum å holde deg til sak uten å angripe meddebattanter? Jeg svarte på spørsmålene fra TS i tillegg til at jeg sa at et annet svar var irrelevant. Det er også irrelevant om jeg har asberger eller anonym bruker men jeg ser jo at det var myntet som hersketeknikk på internett

Anonymous poster hash: c66e4...22a

[AnonymBruker]

Høysensitiv er et nyord for nevrotisk.

Anonymous poster hash: 99086...788

[AnonymBruker]

Jeg er det, og har barn. Men visste ikke hva som "feilet" meg før jeg leste om høysensitivitet før for noen år siden. Har vært innom leger, psykologer og holdt på å få diagnosen bipolar, samt flere ganger depresjon med utmattelse. Gikk opp et lys for meg da jeg leste om HS, bare det å vite at det ikke er noen sykdom gjør meg mye tryggere på det.

Jeg hadde et sovebarn, så var uthvilt hele tiden som småbarnsmor. Nå er barnet så stort at jeg fint kan legge meg selv om barnet er hjemme. Alle venner av mitt barn har sett meg sovende på sofaen Er også nøye på å ta litt tid alene på rommet mitt i helgene for å samle litt energi.

Mine største bekymringer er at jeg ser barnet har arvet min overfølsomhet. Spesielt ovenfor lyder, følelse på hud og kritikk (tror alltid at alle ler av barnet, føler folk er mer sinte enn de er, osv.) Skulle ønsket barnet ble mer hardhudet, for det her er noe jeg ikke unner noen. Å alltid analysere alt som blir sagt og gjort fordi man "føler" at det ligger en annen mening bak er veldig utmattende.

Anonymous poster hash: 45e2f...fef

[AnonymBruker]

Er det noen her som har karaktertrekket høysensitiv? Kort fortalt så er jeg høysensitiv, trenger mye søvn og blir veldig fort sliten av alle intrykk. Samtidig så bekymrer jeg meg mye for alt mulig. Jeg er litt usikker på om jeg ønsker barn, fordi jeg er redd for at det vil bli for tungt for meg som har disse personlighetstrekkene. Er det noen som er høysensitive og har barn her? Hvordan ble livet etter dere ble foreldre?

Anonymous poster hash: 3485e...7d0

Eller at det kan bli tungt for barnet...

Anonymous poster hash: 520b0...bd1

[AnonymBruker]

Jeg er høysensitiv og har et barn med spesielle behov. Overraskende nok lever jeg fortsatt

Det har vært veldig tøft for meg og det vil det nok være resten av livet, men så lenge man er klar over sine egne utfordringer og klarer å be om hjelp når man ser at det blir for mye så vil man klare seg kjempe fint. Jeg tror ikke at jeg hadde slitt så mye om jeg hadde fått et friskt barn, men det kan jeg ikke si med sikkerhet.

Jeg jobber med meg selv for å takle stress bedre, ikke ta på meg for mye (lære å si nei), dempe den dårlige samvittigheten min osv. Det hjelper veldig bare å ha noen å snakke med når det stormer som verst.

man tilpasser seg situasjoner der man må. At du får mindre søvn vil kanskje prege deg litt, men ikke på langt nær så mye som det gjør nå. Når du får lite søvn fordi du tar deg av barnet ditt så er det noe helt annet enn om du får lite søvn fordi naboen har bråkete fest f.eks.

Syns ikke du skal la høysensitivitet være et hinder om du ønsker deg barn

Anonymous poster hash: b9720...d97

[minister-mio]

Dersom ungen skriker tipper jeg morsinstinktet ditt vil være sterkere enn "nei jeg tåler jo ikke lyder fordi jeg er jo høysensitiv!"

[Kassiopeia]

Jeg er høysensitiv og har barn, og jeg ser ikke hvorfor det skal være grunn nok til å ofre et familieliv. Det er jo ikke en psykisk sykdom, men er personlighetstrekk. Blir det samme som å si at man ikke kan jobbe fordi man er høysensitiv.

Det er helt klart slitsomt, og jeg tror det er vanskelig for andre og virkelig skjønne hvor mye mer man faktisk blir tappet for energi. Samboer er veldig utadvendt og han mener jeg bare klager og ikke har grunn til å være så sliten, han er flink til å påpeke at han tross alt jobber mye lengere vakter enn han så jeg vet ikke hvordan det er å være skikkelig sliten.

Men det alt går, så lenge man er innstilt på det. Jeg jobber fulltid og er den som tar mest ansvar med sønnen vår og hjemmet. Jeg har bare en venninne som jeg ser svært sjeldent, men venninner er heller ikke noe jeg savner. Jeg kjenner heldigvis kroppen min godt og vet hva jeg takler og hvor grensen går. Skulle jeg sosialisert meg på kveldene hadde jeg endt opp utbrent rimelig kjapt. Jeg blir mett av å sosialisere meg med kunder hele dagen. Helgene hvor jeg ikke jobber drar jeg og sønnen min som regel til familien min.

Etter ungen er i seng skal huset ryddes og plutselig er klokken 20-21. Da går kveldene som regel til å ligge utstrakt med surfing og serier, hvor jeg oftes blir sittende alt for lenge før jeg legger meg. Men den alenetiden er redningen min, og er det jeg trenger for å hente meg inn. Da er jeg så sliten av alle inntrykkene i løpet av dagen så jeg trenger ro og fred, med minst mulig lys også. Samboer skjønner ikke hvorfor jeg kaster bort tid på serier om kveldene, men for meg handler det om at jeg får stenge ute omverden med underholdning som jeg kan nyte uten å tenke eller gjøre noe. For min del gir det meg mer enn søvn.

Jeg blir helt klart sliten av å kombinere et travelt liv med barn, fulltidsjobb, et hjem å ta vare på og en mann, men gleden av livet jeg lever er så mye større at jeg prøver å heller bare tenke på alt det positive framfor at jeg blir sliten. Familielivet er drømmelivet mitt, så jeg kunne aldri tenkt meg et liv uten barn.

[AnonymBruker]

Jeg er høysensitiv og har barn, og jeg ser ikke hvorfor det skal være grunn nok til å ofre et familieliv. Det er jo ikke en psykisk sykdom, men er personlighetstrekk. Blir det samme som å si at man ikke kan jobbe fordi man er høysensitiv.

Det er helt klart slitsomt, og jeg tror det er vanskelig for andre og virkelig skjønne hvor mye mer man faktisk blir tappet for energi. Samboer er veldig utadvendt og han mener jeg bare klager og ikke har grunn til å være så sliten, han er flink til å påpeke at han tross alt jobber mye lengere vakter enn han så jeg vet ikke hvordan det er å være skikkelig sliten.

Men det alt går, så lenge man er innstilt på det. Jeg jobber fulltid og er den som tar mest ansvar med sønnen vår og hjemmet. Jeg har bare en venninne som jeg ser svært sjeldent, men venninner er heller ikke noe jeg savner. Jeg kjenner heldigvis kroppen min godt og vet hva jeg takler og hvor grensen går. Skulle jeg sosialisert meg på kveldene hadde jeg endt opp utbrent rimelig kjapt. Jeg blir mett av å sosialisere meg med kunder hele dagen. Helgene hvor jeg ikke jobber drar jeg og sønnen min som regel til familien min.

Etter ungen er i seng skal huset ryddes og plutselig er klokken 20-21. Da går kveldene som regel til å ligge utstrakt med surfing og serier, hvor jeg oftes blir sittende alt for lenge før jeg legger meg. Men den alenetiden er redningen min, og er det jeg trenger for å hente meg inn. Da er jeg så sliten av alle inntrykkene i løpet av dagen så jeg trenger ro og fred, med minst mulig lys også. Samboer skjønner ikke hvorfor jeg kaster bort tid på serier om kveldene, men for meg handler det om at jeg får stenge ute omverden med underholdning som jeg kan nyte uten å tenke eller gjøre noe. For min del gir det meg mer enn søvn.

Jeg blir helt klart sliten av å kombinere et travelt liv med barn, fulltidsjobb, et hjem å ta vare på og en mann, men gleden av livet jeg lever er så mye større at jeg prøver å heller bare tenke på alt det positive framfor at jeg blir sliten. Familielivet er drømmelivet mitt, så jeg kunne aldri tenkt meg et liv uten barn.

Enig :-)

Jobber i ledende stilling og har barn - heller ikke min mann forstår at jeg ikke orker å sosialisere/være med venner særlig ofte. Jeg sier ja til noe og forslår selv noe men ofte må jeg si nei også fordi jeg lader best opp ved å være for meg selv og slapper best av/kobler ut ved å se serier på TV og løpe ute.

Anonymous poster hash: 9f549...6c3

[AnonymBruker]

Jeg er også høysensitiv og har to barn. Dette med høysensitivitet er ganske nytt for meg, har aldri helt forstått før hvorfor jeg har taklet stress så dårlig, eller at jeg gruer meg nesten hver gang det er en sosial sammenkomst. Etter at jeg har vært sosial har jeg alltid vært glad for at jeg gikk, men jeg MÅ ha tid alene, ellers blir jeg sprø. Har vært slitsomt med barn, men hadde jeg vært bevisst på at dette faktisk er trekk i min personlighet, så ville jeg nok ha taklet overgangen bedre.Var også i en mellomlederstilling og prøvde å leve et aktivt sosialt liv, men det endte opp med at jeg måtte finne en annen jobb fordi det ble for mye stress.

Alt i alt vil jeg si at høysensitivitet er ingen grunn til å la være å få barn. Bare pass på at du får pauser innimellom, og bruk energien din først og fremst på barna :-)

Anonymous poster hash: e4e7d...e38

[AnonymBruker]

Høysensisitivitet er jo bare en tullediagnose.

Anonymous poster hash: 6b6d7...127