Enebarn.. flere der ute?

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg er den eneste i verden som er enebarn. Ingen av vennene mine jeg noen gang har hatt, eller har, er enebarn. Alle blir overrasket når jeg sier jeg er enebarn. Ingen av de 4 kjærestene jeg har hatt har vært enebarn, og min nåværende samboer er heller ikke enebarn.

Under oppveksten tenkte jeg aldri på det at jeg ikke hadde søsken. Jeg hadde alltid andre barn å leke med, og vennene mine som var søsken kranglet alltid med dem, så det var ikke noe jeg savnet. Når jeg sa jeg var enebarn før synes alltid de andre barna jeg var heldig, fordi jeg fikk alltid mer enn de osv.

Nå som jeg/vi har blitt voksne (24 år), og de rundt meg begynner å bli tanter og onkler, og har fått et veldig godt forhold til søskene sine, så merker jeg hvor ensomt det kan være å være enebarn. Jeg vil aldri oppleve dette..

Foreldrene til min far gikk nettopp bort, og hele sorgprosessen, ryddeprossesen og begravelsesprosessen var en utrolig stor og vanskelig jobb. Han hadde 2 brødre og dele dette med, som alle støttet hverandre og forsto hva de andre gikk igjennom. Det var tross alt foreldrene til alle tre. Jeg tenker ofte (altfor mye) på hvordan det blir hvis (når) mine foreldre går fort, og jeg står alene, som eneste datter. Jeg forstår ikke hvordan jeg skal kunne gå igjennom dette uten å ha en som forstår hvordan jeg har det.

Jeg har mange slike tanker som enebarn.. Er det flere av dere som er enebarn, hva tenker dere om det? Ikke bare er det mye med å være enebarn man går glipp av, men bare det å være enebarn er ensomt, fordi det nesten ikke er noen andre som er det..

Anonymous poster hash: 7b8fe...9b5

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn, er 33 år, vokst opp hos mor, foreldre skilt. Har i grunn savnet søsken hele livet, spesielt i voksen alder. Mistet moren min da jeg var 24 år og det var en ekstremt vanskelig prosess å gjennomgå alene, all rydding og det praktiske, var ødelagt i flere år etterpå. Folk blir ofte overrasket over at jeg er enebarn, fordi jeg er sjenert og tilbaketrukken og ikke bortskjemt

Anonymous poster hash: b4921...5ed

[Gjest 2JZ]

Jeg er enebarn og har de samme tankene som deg. Merker godt nå som voksen at det hadde vært godt med søsken. Jeg har ikke fettere eller kusiner engang.

Får håpe at jeg får støtte i samboer og barn om det skjer noe med foreldrene mine.

[WubWub]

Jeg er også enebarn. Akkurat som deg så var jeg ikke noe spesielt preget av det i oppveksten, barne/ungdoms åra. Hadde nok av venner å være sammen med.

Men nå i voksen alder føler jeg som deg at det har blitt mer og mer ensomt. Alle andre kusiner og fettere i familien har som regel søskenkull på 2-4 stykken og jeg ser de har veldig god kontakt.

Dette misunner jeg voldsomt. Ekstra tungt var det når min far døde for noen år siden og jeg ikke hadde noen søsken å dele sorgen med. Følte meg tilnærmet helt alene i verden.

[PrinsesseNila]

Jeg er ikke, men skulle ønske jeg var det. Viss/når jeg eventuelt en dag får barn ønsker jeg også bare ett. Vet selv hvor utrolig mye jeg hatet å ha et søsken.

Jeg er eldst, og har et søsken som er 3 år yngre. Etter søskenet ble født fikk jeg omtrent ingen av oppmerksomheten noen gang ettersom jeg alltid var flink og snill mens søskenet var problembarn med problem med absolutt alt. Synes jeg mistet mye viktig kontakt med foreldrene mine på grunn av det, og tror jeg hadde blitt en bedre person og hatt en mye bedre oppvekst uten søsken.

[AnonymBruker]

Kjære deg, dette kunne jeg ha skrevet selv!

Er også enebarn, og kjenner stadig vekk på tristheten og ensomheten.

Jeg var ensom allerede som barn, da jeg bodde ett sted uten andre barn, og jeg mye alene hjemme etter skoletid og i ferier.

Men det er nå i voksen alder jeg virkelig har innsett hvor mye søsken er verdt.

min mann har 3 brødre, og det vennskapet jeg ser de har, skulle jeg gjerne hatt til noen også. Og alle andre rundt meg blir jo tante i ett sett, noen jeg aldri kommer til å bli.

Ikke minst er det jo trist for barna mine, som har veldig liten familie, på min siden er det jo bare meg og besteforeldrene, og når de på farsiden ikke bryr seg stort, så blir det ganske trist:(

Min svigermor døde for noen år siden, og det var veldig godt å se at brødrene hadde hverandre, og noen som visste hvordan de hadde det, og som de kunne dele gode opplevelder fra barndommen med. I tilegg til alt det praktiske selvsagt.

Det fikk meg virkelig til å tenke på hvor jævlig det blir den dagen foreldrene mine går bort, og jeg står igjen helt helt alene.... Jeg aner ikke hvordan det skal gå, og er redd det vil ødelegge meg på mange måter.

Så jeg kan ikke si annet enn at jeg føler med deg. Vi er fler og vi tenker det samme:)

Og alle dere som har mulighet til å gi barna deres søsken, gjør det!! Det vil bety så uendelig mye mer når ungene er voksne!

Anonymous poster hash: fa491...53c

[AnonymBruker]

Jeg er ikke enebarn, har en søster jeg har lite til felles med, hun bor langt unna og har ingen barn. For meg føles det ut som jeg likegodt kunne vært enebarn. Forteller dette for å vise at det ikke alltid er en uunnværlig berikelse med søsken.

Anonymous poster hash: 173a1...a17

[AnonymBruker]

Denne tråden var flott for meg å lese nå. Har et barn, og vurderer nr2. Vi er litt slitne og syns det er litt skummelt å kjøre på med en til. Men jo, barnet vårt skal få et søsken:)

Anonymous poster hash: 9dee0...d06

[AnonymBruker]

Dere enebarn har vel en venn som kan støtte dere om noen går bort?

Hadde bare vært glad om jeg var enebarn! Har to søsken og vi har null til felles. Vi sees aldri.

Anonymous poster hash: 741c6...43e

[AnonymBruker]

Dere enebarn har vel en venn som kan støtte dere om noen går bort?

Anonymous poster hash: 741c6...43e

Nei, er ikke alle som er så heldige å ha gode venner som stiller opp.

Og uansett er jeg ganske sikkert på at det er forskjell på søsken, som har vokst opp sammen, og har de samme minnene. Enn venner som jo ikke var der.

Vedlig mange enebarn er ensomme, og det er utrolig trist.

Klart man ikke har noen garanti for at søsken får ett godt forhold, men jeg tror det er flere av dem som har støtte hos hverandre enn dem som ikke har det, og den sjansen er det verdt å ta!

Anonymous poster hash: fa491...53c

[Eneri]

Jeg er ikke enebarn, men en inngiftet svoger av meg er det, og det har fått meg til å tenke på noe av det du beskriver TS. Hans far døde for mange år siden, og da hans mor døde for noen få år siden, var han jo ganske alene om den største sorgen. Men alt av det praktiske omkring begravelse og å gjøre opp boet etter moren hadde han mye hjelp til av onkel, svigerforeldre og kone.

Tror ikke han savnet søsken i oppveksten, for han hadde mange kompiser og et åpent hjem. Men som voksen har han vært opptatt av at han selv skal ha flere barn fordi enebarn-tilværelsen ikke er noe å trakte etter som voksen.

Du kan ikke gjøre noe med at du er enebarn, men du er ung og vil forhåpentligvis ha foreldrene dine i mange år enda. På den tiden vil din samboer og deres evt barn rekke å bli godt kjent med foreldrene dine, så du vil ha noen å dele sorgen med som også kjente foreldrene dine.

Selv har jeg et søskenbarn som endte som "enebarn" som voksen pga søskenet døde. Vi har nær og god kontakt, og er litt som søsken å regne følelsesmessig. Har du slike relasjoner? Du kan jo også bli "tante" til dine venninners barn, eller en nær og aktiv gudmor :-)

(og ps: du slipper arvekrangel når den tid kommer, det sliter mange familier i stykker)

[AnonymBruker]

Jeg er 40 og enebarn, og den ene av mine foreldre er også enebarn.

Den andre av mine foreldre har søsken, og de søsknene har et godt forhold seg imellom, men merkelig nok har disse søsknene også fått kun ett barn hver. Jeg har derfor søskenbarn som også er enebarn.

Jeg har aldri følg meg ensom eller savnet søsken, verken i barndommen eller i voksen alder. Kanskje er det de andre enebarna i familien som kompenserer for dette: at vi på en måte er litt "søsken" for hverandre, og hverandres nærmeste støtter. Den av mine foreldre som også er enebarn har heller ikke savnet søsken, og har hatt et godt nettverk rundt seg i gode og dårlige tider. Jeg tror nettverket er det viktigste, enten det består av slekt eller av venner.

Min mann har søsken, så jeg har blitt tante på den måten, og jeg kalles også tante for søskenbarnas barn. Det er hyggelig.

Jeg ser dessverre nok av søsken som ikke trives sammen, også i voksen alder. Jeg ser søskenflokker der alt "ansvar" for gamle foreldre havner på den ene, og det skaper dårlig stemning. Jeg ser bitre arveoppgjør. Jeg ser mye sjalusi og misunnelse. Svært ukledelig hos godt voksne mennesker. Det må slett ikke være slik, og det ser jeg godt hos den av mine foreldre som har søsken. De fungerer godt sammen og har tatt omsorgsoppgaver og arveoppgjør på strak arm, men i omgangskretsen har dette nesten vært mer unntaket enn regelen. Slike problemer slipper i alle fall enebarnet, selv om dette alene ikke er en god grunn til ikke å skaffe søsken til barna sine.

Det jeg egentlig vil si, er at uansett om man er enebarn eller i en søskenflokk, så kan noen ting gå greit og andre ting kan bli vanskelig. Man skal ikke ha dårlig samvittighet overfor barnet om man kun får ett barn selv. Det viktigste er at de barna en får får god omsorg og et godt grunnlag til å bli gode mennesker, enten en velger å få ett eller åtte barn.

Anonymous poster hash: 666b5...8d4

[AnonymBruker]

anbefaler dere med barn å lese her om barneoppdragelse!

http://sutrekopper.blogg.no/1416509921_barneoppdragelse.html

Anonymous poster hash: 46d3b...c9e

[AnonymBruker]

anbefaler dere med barn å lese her om barneoppdragelse!

http://sutrekopper.blogg.no/1416509921_barneoppdragelse.html

Anonymous poster hash: 46d3b...c9e

?????????? Hva er det her?

Anonymous poster hash: 277c0...19b

[AnonymBruker]

Jeg er ikke enebarn, men HAR et enebarn. Jeg er virkelig tankeboksen ang å gi barnet søsken eller ei. At jeg er alene med henne gjør ikke saken lettere. Alternativet for å gi henne søsken er Danmark, som igjen også gir etiske og moralske spørsmål.

Min største frykt blir det som PrinsesseNila opplevde. Jeg opplevde det samme selv. Jeg er eldst, og da det mine småsøsken kom, ble jeg overlatt til meg selv. Jeg har få, om noen, gode minner fra hjemme i min barndom.

Jeg levde utenfor hjemmet og var kun hjemme i pliktøyemed.

Jeg er glad i mine søsken og har ett godt forhold til dem, men min mor har jeg ikke kontakt med. Dette vil jeg absolutt ikke for mitt barn. Kom til å tenke på dette tidligere, dersom jeg hadde blitt gravid nå, så ville barnet mitt vært like gammel som meg da mitt første søsken ble født.

Vet ikke hva jeg skal gjøre, det blir galt uansett liksom (men det er en annen diskusjon)

Anonymous poster hash: 9ea45...a49

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn, og det er min mann og vår sønn også. Har egentlig veldig lyst til å gi han søsken, men vi orker rett og slett ikke flere barn. Og har hatt gode oppvekster uten søsken. Begge har søskenbarn vi har vært mye sammen med, og fortsatt er

Anonymous poster hash: 43cc6...5f3

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn, og det er min mann og vår sønn også. Har egentlig veldig lyst til å gi han søsken, men vi orker rett og slett ikke flere barn. Og har hatt gode oppvekster uten søsken. Begge har søskenbarn vi har vært mye sammen med, og fortsatt er

Anonymous poster hash: 43cc6...5f3

Samme her, er så overveldende å få barn at vi er helt sjakk matt.

Anonymous poster hash: 741c6...43e

[AnonymBruker]

Ved å ha lest denne tråden har jeg bestemt meg for minst 2 barn. Jeg fikk også tenkt litt på hvor himla glad jeg er i mine søstre og min bror ♡

Anonymous poster hash: 68c36...ac5

[AnonymBruker]

Enebarn her og. Og som mange nevner: jeg savnet det ikke under oppveksten, men har gjort det i voksen alder. Vi er en bitteliten familie, og jeg har heller ikke det største vennenettverket. Da en av foreldrene mine døde i fjor var det utrolig tungt og ensomt å skulle ordne opp i alt nesten alene (foreldrene mine var skilt). Men når det er sagt: jeg har ei venninne som også opplevde å miste en forelder. Hun har en bror, men jeg tror ikke det hjalp henne noe som helst i hele prosessen. Det er ikke noe vondt mellom dem, men de har bare ikke kontakt og lever ikke "på samme planet". Jeg finner faktisk en slags trøst i det; at ikke ting garantert ville vært annerledes om jeg bare hadde hatt et søsken.

Har ett barn selv nå. Vil helst ha ett til, men skulle det ikke skje så har jeg bestemt meg for at det også er greit

Anonymous poster hash: b871d...5e8

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn, og det er min mann og vår sønn også. Har egentlig veldig lyst til å gi han søsken, men vi orker rett og slett ikke flere barn. Og har hatt gode oppvekster uten søsken. Begge har søskenbarn vi har vært mye sammen med, og fortsatt er

Anonymous poster hash: 43cc6...5f3

Men altså, hvis både du og mannen er enebarn, vil jo aldri barnet deres får søskenbarn... Så deres gode opplevelser med dette, vil jo barnet deres aldri oppleve, og når det heller ikke kommer søsken, synes jeg det rett og slett er egoistisk av dere!

Ja det er slitsomt med barn, men har man fått en, bør man virkelig prøve å få nr 2 også, for barnet sin skyld, og spessielt når familien eller er liten.

Anonymous poster hash: fa491...53c