Trenger livet endres SÅ mye etter man får barn?

[mara2012]

Alt du nevner er jo helt greit. Vi alle lever jo ulike liv og noen orker mer enn andre.

Tror mer at du ikke skal ha mye forventninger, for livet forandrer seg faktisk ganske drastisk på flere plan når man får barn, men man velger jo selv hvordan man ønsker å ha det. Når barnet kommer over de første "kritiske" årene, er det meste "tillatt".

Det er lov å ta med babyen på treningsstudio og, men trolig mer vanlig når de er store nok til å være i barnepassen.

[Teeny]

Jeg gjør ikke så mye annerledes, men det er en litt annen prioritering nå da. Men det blir mer og mer normalisert jo eldre babyen blir føler jeg. Vi liker å gå på fine restauranter og forsøkte det med småen i London da jeg hadde bursdag. Haha, vi måtte ut og trille om hverandre, flaut! Nå bor jo vi i utlandet og har ikke noen andre som kan hjelpe oss med avlastning, utenom hverandre. Føler heller ikke for å ha barnepasser til han utenom venner og familie, og ettersom vi ikke har det her så er det ikke så mye vi får gjort uten han. Jeg er med i en organisasjon hvor man møter andre utenlandske med barn her og det blir organisert treff. Det er veldig kjekt å treffe nye folk på den måten og man har en viktig ting til felles. Vi har ikke sluttet å reise heller, tvert i mot!

[Teeny]

Skal innrømme at jeg nesten ikke gikk ut de 3 første mnd, men det har blitt mye bedre nå som han har blitt eldre. Forhåpentligvis funker det bedre med barnevakt i framtiden og man får gjort noe alene uten ham. Det positive er at man får så sjeldent den type alene tid at man virkelig vil nyte det når man får det, altså at det blir spesielt

[minister-mio]

Å dra på ferier, familie eller vennemiddager og trening med barnet er jo kjempekoselig. Du kan ikke gjøre det når barnet er nyfødt liksom, men etterhvert.

[AnonymBruker]

Synes det er rart at ingen her nevner at det kommer veldig an på hvordan barn man får. Er man heldig og får et rolig sovebarn som ikke er avhengig av faste rutiner trenger det selvsagt ikke bli de største omveltningene. Men man har aldri noen garanti for at man ikke får et sykt og krevende barn, det kan være alt fra kolikk, prematur som må tilbringe lang tid på intensiv etter fødsel, CP, downs, kreft and the list goes on.

Jeg var en av de som ikke kunne skjønne disse mødrene som hele tiden snakket om hvor mye alt forandrer seg, helt til jeg fikk et prematur barn som lå en måned i kuvøse og kjempet for livet. Han er og har alltid vært et veldig høysensitiv barn som har vært veldig krevende fra første stund, da han har slitt med voldsomme magesmerter og har avføring. Det har resultert i et barn som har slitt veldig med søvn, mye sutring gråting. Han har trengt å skjermes mye da vi har måtte tilrettelegge hans behov, og innførte rutiner tidlig. Sydenturen vi planla å dra på i permisjon kunne vi bare glemme.

Anonymous poster hash: 6c60e...662

[AnonymBruker]

Jeg svarer ut i fra at vi har to barn i barnehagealder, og ingen familie som kan hjelpe oss (kun en bestemor, og hun bor i Spania, og søsken som bor andre steder og er travelt opptatt med sitt).

Vi drar fremdeles på ferie, men helt andre typer ferier (før backpacket vi, nå er det leilighet med tilgang til basseng som gjelder, men vi ser jo for oss å komme på mer spennende turer igjen når de blir større).

Vi trener et par kvelder i uka hver. Før trente jeg hver hverdag, så der er det også stor forskjell.

Vi drar ut med venner (hver for oss) noen ganger i året, før var vi ute sammen hver uke.

Før spiste vi på restaurant en gang i måneden eller to. Nå har vi ikke gjort det på tre år.

Før jobbet vi begge i "karrierejobber", som medførte mye overtid og reising. Nå går vi fått oss lokale offentlige jobber begge to, så vi rekker barnehagen og ikke er ofte bortreist.

Anonymous poster hash: 8f14c...b30

[Athene]

Det kommer an på

1. Barnet man får

2. Foreldrenes innstilling.

Jeg, og min venninnegjeng, er slik du beskriver i hovedinnlegget. Reiser, vin, mat, aktivitet. Karrieremennesker i tredveårene, med stabile forhold der mannen er helt likestilt som omsorgsperson. Likevel ser jeg veldig mye forskjellig i det de blir foreldre.

Selv de som er ivrigst etter å fortsette livet som før kan risikere å bli bundet til huset fordi de får et barn med kolikk eller andre utfordringer, eller som er utrygg på alle andre enn mor. Uansett hvor mye man ønsker å være uahengig er det få foreldre som drar fra et barn som virkelig ikke fungerer med en barnevakt, og som ikke får sove andre steder enn hjemme.

Jeg har sett de som ivrig dro avgårde på storbyferie, men som var lenket til rommet da det knapt fungerte med barnevogn i byen, det var for varmt på dagtid, og barnet kunne ikke sove i vognen på kveldstid.

Og jeg har sett de tilfellene der det fungerer. Der de møter oss i byen for et glass vin en måned etter fødselen. Der de farter rundt med sovebaby i bæresele. Der de reiser på seiltur i tre uker med en ettåring.

Det viktigste du kan gjøre er å ha innstilling om at det går bra, og å tørre. Mange har mye meninger om hva som er passende med en baby, men det må du kjenne på selv, som regel tåler de mer enn man trur så lenge foreldrene er var på at de har det bra.

[bush babe]

Synes det er rart at ingen her nevner at det kommer veldig an på hvordan barn man får. Er man heldig og får et rolig sovebarn som ikke er avhengig av faste rutiner trenger det selvsagt ikke bli de største omveltningene. Men man har aldri noen garanti for at man ikke får et sykt og krevende barn, det kan være alt fra kolikk, prematur som må tilbringe lang tid på intensiv etter fødsel, CP, downs, kreft and the list goes on.

Jeg var en av de som ikke kunne skjønne disse mødrene som hele tiden snakket om hvor mye alt forandrer seg, helt til jeg fikk et prematur barn som lå en måned i kuvøse og kjempet for livet. Han er og har alltid vært et veldig høysensitiv barn som har vært veldig krevende fra første stund, da han har slitt med voldsomme magesmerter og har avføring. Det har resultert i et barn som har slitt veldig med søvn, mye sutring gråting. Han har trengt å skjermes mye da vi har måtte tilrettelegge hans behov, og innførte rutiner tidlig. Sydenturen vi planla å dra på i permisjon kunne vi bare glemme.

Anonymous poster hash: 6c60e...662

Men det du må huske på er jo at normalen er å få et helt normalt barn, da er det ingen vits i å nevne hva som kan skje i verste fall, det tipper jeg ts forstår selv. Får hun et barn med CP er det klart livet blir annerledes, det skjønner jo alle, og et kolikkbarn gjør de første tre månedene slitsomme, men trenger jo ikke å endre resten av livet til ts etc. Vi må jo ta stilling til normalen her da, ikke i verste fall.

[AnonymBruker]

Noen foreldre fokuserer på alt som er vanskelig, andre fokuserer på alt som er bra. Innstilling gjør mye.

Anonymous poster hash: e7c63...146

[AnonymBruker]

Kommer helt an på det. Søsteren min parkerer ungene hos besteforeldre, onkler, tanter og søsken i både hytt og pine for å kunne drikke, feste, trene, feriere utenlands og så videre. Så for henne har ikke livet endret seg stort. Du velger jo selv hvor mye tid du ønsker å tilbringe sammen med barna dine, så fremt du har tilgjengelige barnevakter.

Anonymous poster hash: 66483...0ff

[Jade]

Klart livet forandrer seg. Men ikke nødvendigvis på en negativ måte. Dere får nye prioriteringer, nye interesser. Døgnet får ikke flere timer, så skal du få tid sammen med barnet, så må du selvsagt gjøre mindre av noe annet. Tredemølle-løping kan erstattes med fotballspill med barnet, lek, tur, ludo eller byggmester bob. Og dere er jo to stykker, så du kan fortsatt finne på ting med venninner. Men gjerne ikke 5 ganger i uka.

[Ymra]

Jeg har ikke barn selv, men har mange venner med barn under skolealder.

Det jeg observerer er at holdninger har mye å si.

Jeg tror det er veldig veldig veldig sunt at ikke barnet alltid skal være i sentrum og at alt skal legges opp etter det alltid.

Ser også kan være lurt å "dragse rundt" på barn. Det å venne seg til å bli med på det som skjer/foreldrene gjør eller vene seg til å sove ulike steder er bare fint. Min erfaring er at mange barn som har vokst opp slik har blitt veldig trygge og flinke sosialt i ung alder.

Det å overnatte borte hos besteforeldre eller andre nære i tidlig alder er også veldig fint. Å venne seg til å sove borte er lurt, og noe foreldrenes holding klart kan påvirke.

Nå snakker jeg bare om egne erfaringer. Ser også at det kan være slik som sykdom eller andre spesielle utfordringer.

Men jeg synes holdingen din er topp TS!

[AnonymBruker]

Det kommer jo veldig an på hva slags baby du får. Min var ikke mulig å ta med seg rundt på alt, fordi hun bla hatet å kjøre bil/vogn, og generelt hadde mye magevondt og var utilpass.

Hun var også veldig avhengig av meg, da hun ikke tok flaske eller smokk.

Det blir enklere å ta de med på ting jo eldre de blir. For min del mistet jeg litt lysten på flyreiser osv de første par årene, rett og slett fordi jeg følte det ble mer styr enn kos.

Dersom man får en baby/småbarn som sover dårlig om natten, vil det også påvirke deg så du blir mer sliten og trøtt, og orke mindre utenfor hjemmet.

For de fleste så endres livet litt, helt sv seg selv, fordi man automatisk prioriterer anderledes enn før.

Anonymous poster hash: effe5...a0c

[AnonymBruker]

Det er vel stort sett de som er her på kg som mener liver har forandret seg, for flesteparten her mener at vi voksne skal tilpasse livet vårt helt etter barnet. For vår del har det fungert godt at barna tilpasser seg oss endel også. (slik vi er oppvokst)

Men det er klart det blir endring. I forhold til reising så har vi reist mye etter at vi har fått barn, det kjenner jeg mange som gjør. Kafelivet er ikke det samme etter at barnet slutter å sove, så det gjør jeg uten barn. Vi bytter på å trene, jeg syns det er for mye stress å ta med barn. Treningen er unnagjort før barna legges, for vi er ikke glad i å trene sent. Storbyferiene blir annerledes med barn, mer barnevennlige ting, så det også er bedre uten barn.

Barnevakt noen kvelder i mnd for å hygge seg er man heldig hvis man kan, det kan vi Besteforeldre og tanter/onkler kjenner barna godt, så det går fint.

Det trenger ikke bli så annerledes enn man hadde det, det kommer an på hvor stressa du blir og hvor mye du setter barnet i fokus.

Altså, sånn jeg ser det, utifra hva du skriver, så Jar ditt liv forandret seg en del også da... Litt teit og skrive at det er lun på KG de sier sånn og så beskrive selv at livet ble annerledes og forandret..

Jeg ler litt da jeg hører at folk mener at når de skal få barn så skal ingenting bli forandret. Da forstår jeg ikke hvorfor de absolutt skal få barn, hvis de ikke vil forandre på hverdagen sin?

Livet vårt og prioriteringene våre ble helt klart forandret. Men nå var det ønskelig hos oss, derfor vi fikk barn.. Når jeg leser at TS synes det høres grusomt ut at folk i hverdagen bare har tid til familielivet, så synes jeg det er veldig merkelig at de valgte å få barn..

det er både fint og flott og tenke at barna tilpasser seg våre liv, mens det er ytterst sjeldent dette faktisk er sant, i de aller fleste tilfeller er det motsatt.. Så fort du får et barn, så vil du måtte tilpasse deg det. Borsett fra min svigerinne som gjør ting uansett hvordan barnet har det, om barnet hyler en time så spiller ikke det noen rolle, for hun skal gjøre som hun pleier... Barnet trenger hjelp til alt de første årene omtrent. Tror dere virkelig at det da er de som tilpasser seg våre liv? Helt ærlig? Ikke forstår jeg hvorfor det har blitt så trendy og leve livet sitt som man alltid har gjort og koste hva det koste vil, for da kunne man jo egentlig bare latt er og fått barn, hvis man egentlig bare ønsker og ha det som man har det nå..

Anonymous poster hash: 4041f...856

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn selv, men har mange venner med barn under skolealder.

Det jeg observerer er at holdninger har mye å si.

Jeg tror det er veldig veldig veldig sunt at ikke barnet alltid skal være i sentrum og at alt skal legges opp etter det alltid.

Ser også kan være lurt å "dragse rundt" på barn. Det å venne seg til å bli med på det som skjer/foreldrene gjør eller vene seg til å sove ulike steder er bare fint. Min erfaring er at mange barn som har vokst opp slik har blitt veldig trygge og flinke sosialt i ung alder.

Det å overnatte borte hos besteforeldre eller andre nære i tidlig alder er også veldig fint. Å venne seg til å sove borte er lurt, og noe foreldrenes holding klart kan påvirke.

Nå snakker jeg bare om egne erfaringer. Ser også at det kan være slik som sykdom eller andre spesielle utfordringer.

Men jeg synes holdingen din er topp TS!

Tror du skal vente litt og se til du får egne barn..

For kommentarer om at det er lurt at barnet i ung alder lærer seg og sove borte er litt spesielt.. Man kan få veldig utrygge barn av det også..

samme med å drasse de rundt, noen er det supert for og andre blir utrolig urolig og stressa.

Jeg har en del tantebarn, antageligvis mer av det enn du har av venner med barn, og jeg ser ingenting som du sier har noen som helst betydning. Du kan oppdra to stykker helt likt og få to vidt forskjellige barn.

Og tidlig overnattinger og at du dresser med deg unger virker til å ha heller lite innvirkning på det.

Anonymous poster hash: 4041f...856

[AnonymBruker]

Hei, Jeg og kjæresten min venter en liten gutt i mars, og vi gleder oss masse! Det jeg gruer meg til er at jeg leser om alle disse som ikke har mer tid enn til jobb og barnet og basic familieliv... Jeg kjenner liksom jeg vemmes med tanken på at "det skal bli alt". Jeg ser jo fotballfrue er aktiv selv om hun har Nelia osv, det bør vel ikke være så ille? Selvfølgelig er det en stor omveltning når barnet er et spedbarn, men siden... Er man fæl om man tar med barnet på trening?- Sett flere som har med barna sine på trening på mitt treningssenter, både mindre barn (som de har flyttet etter seg i vippestol), og større barn som blir passet på av betjeningen. Er dette ok? Er det OK at jeg går og trener mens mannen passer lille, for så å "bytte"? Er det greit å dra med barnet på diverse ferier?Vi reiser en del på ferier og elsker å oppleve nye ting. Samtidig leser jeg om alle disse som mener det er omtrent barnemishandling å "dra" med barna rundt, og at de trenger stabile omgivelser..... Vi drar på kanskje en strandferie/opplevelsesferie i året, noen helgeturer og noen kortere turer.. Vi liker å gå ut og kose oss med venner og god mat..Er man fæl hvis man etterlater barna til besteforeldre en gang eller to i mnd (altså en kveld eller to, evt over natten) for å dra ut å være sosial/pleie forholdet? Evt bare la de passe på de for å hente oss inn og være kjærester litt.. Leser jo om alle dere som "ikke har hatt barnefri på flere år" og mener man "gir bort foreldreansvaret" osv.. Er det så ille. Det er visst feil å dra med mini på cafe/museer/shopping osv..Hvorfor? Jeg er så redd for at livet vårt må endres ekstremt for å få plass til mini og gi han det han trenger.. Gjør det så klart om det er det beste for ham, men er det virkelig det? Er det en fasit? Jeg er førstegangsmor og er så redd for å feile med ham, men jeg ønsker ikke å bli kjedelig og treig, og gi opp livet mitt som jeg kjenner det i dag. Anonymous poster hash: 45fab...1fa

Du kommer ikke til å ha tid/overskudd til å leve som før. Det er det som er bøygen.

Altfor mange ser foreldrelivet fra et småbarnsperspektiv. Bare vent til barna blir større og trenger oppfølging ifbm skole og fritidsaktiviteter. Dere kommer til å kveles, sakte..

Anonymous poster hash: ecd4f...7a4

[bush babe]

Altså, sånn jeg ser det, utifra hva du skriver, så Jar ditt liv forandret seg en del også da... Litt teit og skrive at det er lun på KG de sier sånn og så beskrive selv at livet ble annerledes og forandret..

Jeg ler litt da jeg hører at folk mener at når de skal få barn så skal ingenting bli forandret. Da forstår jeg ikke hvorfor de absolutt skal få barn, hvis de ikke vil forandre på hverdagen sin?

Livet vårt og prioriteringene våre ble helt klart forandret. Men nå var det ønskelig hos oss, derfor vi fikk barn.. Når jeg leser at TS synes det høres grusomt ut at folk i hverdagen bare har tid til familielivet, så synes jeg det er veldig merkelig at de valgte å få barn..

det er både fint og flott og tenke at barna tilpasser seg våre liv, mens det er ytterst sjeldent dette faktisk er sant, i de aller fleste tilfeller er det motsatt.. Så fort du får et barn, så vil du måtte tilpasse deg det. Borsett fra min svigerinne som gjør ting uansett hvordan barnet har det, om barnet hyler en time så spiller ikke det noen rolle, for hun skal gjøre som hun pleier... Barnet trenger hjelp til alt de første årene omtrent. Tror dere virkelig at det da er de som tilpasser seg våre liv? Helt ærlig? Ikke forstår jeg hvorfor det har blitt så trendy og leve livet sitt som man alltid har gjort og koste hva det koste vil, for da kunne man jo egentlig bare latt er og fått barn, hvis man egentlig bare ønsker og ha det som man har det nå..

Anonymous poster hash: 4041f...856

Tja, det jeg skriver i mitt innlegg er jo egentlig bare at vi gjør det meste vi gjorde før, men uten barn, og da er jo ikke forandringen så stor likevel. Trene, kafe, storbyferie, venninnekvelder etc gjøres mens mann eller andre passer barna, så man kan jo fortsatt opprettholde aktivitetene sine selvom man har fått barn.

Selvfølgelig forandrer livet seg, men ikke nødvendigvis på den måten ts spør om. Man må ikke bare være sammen med familien og slutte med egenpleie i form av de aktivitetene man hadde. Jeg er mye sammen med familie, men jeg trenger absolutt å treffe andre mennesker og å trene for å føle meg vel, og da må jeg også prioritere det.

i løpet av en helg så kan vi gjøre mye sammen, men jeg kan også rekke mye uten barn også, og at besteforeldre eller tanter/onkler passer barna en gang i mnd +/- er jo hyggelig både for voksne og barn, og også viktig for storfamilien syns jeg.

Men for all del, forandringer har skjedd etter at jeg fikk barn!

[Gjest celine]

Livet trenger ikke forandre seg mer enn at man innser at man må planlegge mer for å få ting til

Har et vennepar som er særdeles aktive friluftsmennesker, og der har småtten vært med på tur fra han var noen uker gammel. Før han var året gammel, hadde han vært på topptur i alpene, og hver helg tilbrakte de på tur i skog og mark. Nå er han to år og går på ski med foreldrene (riktignok ikke så fort med de korte bena, men han går selv og gliser fra øre til øre)

Selvfølgelig kommer det an på hva slags barn man får, men det kommer også an på foreldrenes innstilling. Heldigvis ligner barna stort sett ganske mye på oss foreldre, så er man aktiv selv, er vel sjansen for å få et aktivt barn litt større

[AnonymBruker]

Jeg syntes det var en stor omveltning å få barn.

Men nå er jeg såpass kjedelig, konservativ og gammeldags når det gjelder foreldrerollen at jeg mener at når man først setter barn til verden, så er det for å være tilstede for ungen og ikke sette den bort til barnevakt (les: besteforeldre etc) i hytt og pine. Hva andre gjør, er ikke min sak, men jeg vil sette barnet først.

Dette betyr ikke at man ikke kan ha hobbyer etc, men man må værer forberedt på å tilpasse seg barnet.

Alt er ikke som før når man har fått barn.

Anonymous poster hash: 57450...488

[bush babe]

Jeg syntes det var en stor omveltning å få barn.

Men nå er jeg såpass kjedelig, konservativ og gammeldags når det gjelder foreldrerollen at jeg mener at når man først setter barn til verden, så er det for å være tilstede for ungen og ikke sette den bort til barnevakt (les: besteforeldre etc) i hytt og pine. Hva andre gjør, er ikke min sak, men jeg vil sette barnet først.

Dette betyr ikke at man ikke kan ha hobbyer etc, men man må værer forberedt på å tilpasse seg barnet.

Alt er ikke som før når man har fått barn.

Anonymous poster hash: 57450...488

Men tenker du at det å sette bort barn til andre i familien er ødeleggende for barn og ikke en berikelse? (nå snakker jeg om barn, ikke babyer, og normale besteforeldre/tanter/onkler).

Og jeg tenker også at barn har godt av å se at de ikke er verdens midtpunkt hele tiden, men at foreldrne også har et liv. Betyr ikke at de ikke får nok kjærlighet og trygghet selvom vi gjør andre ting mens de er våkne.