Gå til innhold

Det å være en utenforstående i en familiekrise (langt!)


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men svigerfamilien min er midt oppi en alvorlig krise nå. Broren til samboeren min har fått kreft, i hjernen. Uhelbredelig kreft. Han er ung (under 20), og fremtidsutsiktene er dårlige. Jeg og samboer fikk barn bare 3 mnd før han fikk diagnosen, så babytiden har blitt veldig avstumpet, og har vært fylt med de største gleder og sorger på èn og samme tid.

Min samboer og jeg bor på andre siden av landet, og det har dermed blitt mye reising med baby for å besøke broren hans og familien. Utdannelse har blitt satt på vent, og det er generelt mye usikkerhet liggende i oss alle.

Jeg har forferdelig vondt av dem, men føler meg litt utenfor. Jeg vet ikke hva jeg har å tilby, og hva jeg kan hjelpe med. Det er så vanskelig å være en utenforstående i en så alvorlig situasjon. Også føler jeg meg så dum som synes dette er en vanskelig situasjon. Jeg føler ikke jeg har noen rett til å ha de tankene når de har det så mye vanskeligere enn meg. Det jeg bekymrer meg for er jo bare peanuts i forhold.

Jeg prøver å gjøre det jeg kan for dem, og har (selvfølgelig) sagt ja til å flytte til andre siden av landet, slik at vi kan være nære broren og familien hans. Vi skal bo midlertidig i en liten hytte, hvor de som eier denne hytta kan komme og bruke den som de vil. Vi må altså ta med oss baby ut av hytta og flytte inn i huset til min samboers familie mens hyttefolkene er der. Men igjen føler jeg ikke at jeg kan klage. Det skulle jo bare mangle at vi innrettet oss, så lenge samboer får være sammen med broren sin. Vi er vant til å bo i en av Norges største byer, og skal flytte til en plass med under 15 000 innbyggere. Jeg kjenner INGEN, og skal gå hjemme med baby mens samboer er på jobb. Så det sier selv at det kommer til å bli en veldig omveltning i livene våre, men igjen føler jeg meg egoistisk som bekymrer meg for det.

I tillegg så sliter jeg en del med angst (sykdomsangst og sosialt) og er veldig introvert av meg. Jeg merker det tærer veldig når vi bor oppå hverandre, og det hele tiden er familiesammenkomster. Jeg skyver selvfølgelig dette til side, og gjør alt jeg kan for samboer og broren hans. Det hele ender opp med en enorm skydlfølelse siden jeg i det hele tatt kan tenke på den sosiale angsten min i en slik situasjon.

Huff. Jeg har jo så vondt av broren til samboer. Han er et fantastisk menneske, og jeg ser mye av meg selv i han. Det er kanskje derfor jeg får ekstra vondt av han, og kan sette meg inn i hva han føler.

Og kanskje det verste med hele situasjonen (utenom om kreften!) er når jeg ser samboer løpe mellom moren sin, sin bror, søster, far, og babyen vår. Han skal hjelpe alle, og alle forventer å få hjelp av han. Jeg er så redd han skal bli utslitt av alt dette, så jeg prøver så godt jeg kan å ta meg av baby. Samtidig er jeg redd han skal skli vekk fra baby hvis jeg tar for mye ansvar med h*n. Også blir jeg så sint, men samtidig prøver jeg å forstå når alle forventer han skal stille opp.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men hele situasjonen er surrealistisk, og jeg sliter mye med dårlig samvittighet (og nå får jeg selvfølgelig dårlig samvittighet fordi jeg tenker på min dårlige samvittighet når andre sliter så mye mer enn meg :sukk:)

Kanskje det er noen her som har vært igjennom noe av det samme..?



Anonymous poster hash: 008c3...45b
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...

Fortsetter under...

Nå er det snart en måned siden du skrev dette innlegget, men jeg svarer likevel. Regner jo med du fremdeles sitter i denne situasjonen.

Jeg har ikke opplevd akkurat det samme, men noe liknende, kan jeg vel si. Altså det å være en utenforstående i en familiekrise. Jeg, som deg, syntes det var veldig vanskelig å forholde meg til hva jeg selv tenkte og følte i forbindelse med situasjonen. Jeg slet en del med at jeg ikke hadde "rett til" å føle så mye, for jeg var jo bare en utenforstående. Det som skjedde i min situasjon var at datteren til mannen min brått og uventet døde i akutt sykdom.

For det første var det utrolig vanskelig å være vitne til at mannen min måtte gjennomgå noe slikt. Det var i tillegg en del trøbbel mellom han og hans ekskjæreste som gjorde at han ikke hadde fått sett datteren sin de siste to månedene før hun døde, noe som selvfølgelig gjorde det enda verre for ham å takle.

Hans familie var generelt lite støttende, og han følte han kun hadde meg til å virkelig støtte ham. Særlig hans mor og søster var mest opptatt av sin egen sorg, og ikke så interessert i hvordan mannen egentlig hadde det. Det var kjempetøft å skulle være hovedstøtten til mannen når jeg selv følte meg så på utsiden av det hele. Jeg visste ikke alltid hva jeg skulle si eller gjøre, og det vet jeg ennå ikke alltid. Jeg kunne føle skyld eller skam hvis jeg sa noe "feil", eller ikke forsto hva de andre gikk igjennom. Jeg gjorde så godt jeg kunne, men til syvende og siste kunne jeg jo faktisk ikke forstå på ordentlig, all den tid jeg ikke hadde egne barn.

Enkelte ganger ble jeg slitt mellom følelser som sorg og bitterhet, og fortvilelse over å føle utilstrekkelighet eller forståelsesløs. Jeg kunne ta meg selv i å tenke ting som bør forbli usagt, og deretter få kjempedårlig samvittighet fordi jeg kunne tenke noe slikt. Følte av og til at alt jeg sa var feil, alt jeg gjorde var feil, og alt jeg tenkte var feil.

I ettertid ser jeg at uansett hva jeg hadde sagt eller gjort, så er det ikke sikkert det hadde vært riktig for den andre parten. Etterhvert sa jeg mindre og, og lyttet mer. Nå er det litt over et år siden dette skjedde, og ting har normalisert seg litt. Likevel har jeg fremdeles øyeblikk der jeg sier noe, og forbanner meg selv i neste sekund, fordi jeg er redd jeg har sagt noe ufølsomt eller unødvendig.

Jeg tror egentlig ikke jeg har noen gode råd til deg, annet enn å bare ta ting som det kommer, og være snill med deg selv. Av og til må veien bare bli til mens vi går, selv om det er vanskelig. Tillat deg i alle fall å føle det du føler. Det har du all rett til.

Uff, det ble visst langt dette her. Jeg håper situasjonen din har stabilisert seg litt, og at dere har klart å finne en slags ny og midlertidig hverdag oppi alt dette dere går igjennom. Det må være så ufattelig vondt for de som står midt oppi noe slikt, altså en familiekrise som starter eller ender i et dødsfall. Men det er også lov til å føle seg utmattet og hjelpeløs når man står på utsiden og kikker inn. Alle kan se deg der du står på andre siden av glasset, men du føler deg kanskje av og til likevel usynlig. Det er helt lov. Selv om dette ikke direkte berører deg, så gjør det jo likevel det, på grunn av din relasjon til vedkommendes nærmeste familie.

Endret av Lunaire
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men svigerfamilien min er midt oppi en alvorlig krise nå. Broren til samboeren min har fått kreft, i hjernen. Uhelbredelig kreft. Han er ung (under 20), og fremtidsutsiktene er dårlige. Jeg og samboer fikk barn bare 3 mnd før han fikk diagnosen, så babytiden har blitt veldig avstumpet, og har vært fylt med de største gleder og sorger på èn og samme tid.

Min samboer og jeg bor på andre siden av landet, og det har dermed blitt mye reising med baby for å besøke broren hans og familien. Utdannelse har blitt satt på vent, og det er generelt mye usikkerhet liggende i oss alle.

Jeg har forferdelig vondt av dem, men føler meg litt utenfor. Jeg vet ikke hva jeg har å tilby, og hva jeg kan hjelpe med. Det er så vanskelig å være en utenforstående i en så alvorlig situasjon. Også føler jeg meg så dum som synes dette er en vanskelig situasjon. Jeg føler ikke jeg har noen rett til å ha de tankene når de har det så mye vanskeligere enn meg. Det jeg bekymrer meg for er jo bare peanuts i forhold.

Jeg prøver å gjøre det jeg kan for dem, og har (selvfølgelig) sagt ja til å flytte til andre siden av landet, slik at vi kan være nære broren og familien hans. Vi skal bo midlertidig i en liten hytte, hvor de som eier denne hytta kan komme og bruke den som de vil. Vi må altså ta med oss baby ut av hytta og flytte inn i huset til min samboers familie mens hyttefolkene er der. Men igjen føler jeg ikke at jeg kan klage. Det skulle jo bare mangle at vi innrettet oss, så lenge samboer får være sammen med broren sin. Vi er vant til å bo i en av Norges største byer, og skal flytte til en plass med under 15 000 innbyggere. Jeg kjenner INGEN, og skal gå hjemme med baby mens samboer er på jobb. Så det sier selv at det kommer til å bli en veldig omveltning i livene våre, men igjen føler jeg meg egoistisk som bekymrer meg for det.

I tillegg så sliter jeg en del med angst (sykdomsangst og sosialt) og er veldig introvert av meg. Jeg merker det tærer veldig når vi bor oppå hverandre, og det hele tiden er familiesammenkomster. Jeg skyver selvfølgelig dette til side, og gjør alt jeg kan for samboer og broren hans. Det hele ender opp med en enorm skydlfølelse siden jeg i det hele tatt kan tenke på den sosiale angsten min i en slik situasjon.

Huff. Jeg har jo så vondt av broren til samboer. Han er et fantastisk menneske, og jeg ser mye av meg selv i han. Det er kanskje derfor jeg får ekstra vondt av han, og kan sette meg inn i hva han føler.

Og kanskje det verste med hele situasjonen (utenom om kreften!) er når jeg ser samboer løpe mellom moren sin, sin bror, søster, far, og babyen vår. Han skal hjelpe alle, og alle forventer å få hjelp av han. Jeg er så redd han skal bli utslitt av alt dette, så jeg prøver så godt jeg kan å ta meg av baby. Samtidig er jeg redd han skal skli vekk fra baby hvis jeg tar for mye ansvar med h*n. Også blir jeg så sint, men samtidig prøver jeg å forstå når alle forventer han skal stille opp.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men hele situasjonen er surrealistisk, og jeg sliter mye med dårlig samvittighet (og nå får jeg selvfølgelig dårlig samvittighet fordi jeg tenker på min dårlige samvittighet når andre sliter så mye mer enn meg :sukk:)

Kanskje det er noen her som har vært igjennom noe av det samme..?

Anonymous poster hash: 008c3...45b

Utrolig trist.. Dumt og ufortjent. Broren kan ikke noe for at han har kreft (naturligvis vet du dette). Samboeren din prøver sitt aller beste, virker det som for meg som leser det du har skrevet, å bruke tid med alle. Det at dere skal flytte inn i ei HYTTE som dere må flytte ut av med en gang hyttefolka skal på hytta, sier meg at dere virkelig vil være med dem, bruke tid med dem OG dere ofrer deres egne liv til fordel for dette. Jeg, helt ærlig synes ikke det er selvfølgelig at dere skal flytte dit svigers bor. Det er utrolig bra og omsorgsfult gjort!! Et lite tips kan kanskje være å ha en kveld (dag) i uka som er bare deres, hvor dere i kjernefamilien samles og gjør noe gøy (selvfølgelig om dette kan la seg gjøre).

Jeg er helt sikker på at denne lille kommunen dere nå bor i (hytta), er en fin plass. Hvor det er masse å gjøre. Gå på helsestasjonen, se om de har noen barseltreff dere kan gå på (du og baby). Kanskje har frivillighetssentralen barseltreff, det har de vertfall der jeg bor. Dette er en perfekt måte for deg og baby å komme dere ut. Undersøk om det er noen naboer rundt dere med små barn, som kanskje også er hjemme hele dagene. Kanskje svigers kjenner noen i barsel, kanskje.

Håper alt ordner seg! Dessuten er det veldig bra det Lunaire skrev over her. Selv om alt er tungt nå, vil tiden gå fremover. Du må bare sende en pm innpå her om du trenger noen å snakke med! :-) Ønsker dere alle lykke til :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 måneder senere...

Nå er det snart en måned siden du skrev dette innlegget, men jeg svarer likevel. Regner jo med du fremdeles sitter i denne situasjonen.

Jeg har ikke opplevd akkurat det samme, men noe liknende, kan jeg vel si. Altså det å være en utenforstående i en familiekrise. Jeg, som deg, syntes det var veldig vanskelig å forholde meg til hva jeg selv tenkte og følte i forbindelse med situasjonen. Jeg slet en del med at jeg ikke hadde "rett til" å føle så mye, for jeg var jo bare en utenforstående. Det som skjedde i min situasjon var at datteren til mannen min brått og uventet døde i akutt sykdom.

For det første var det utrolig vanskelig å være vitne til at mannen min måtte gjennomgå noe slikt. Det var i tillegg en del trøbbel mellom han og hans ekskjæreste som gjorde at han ikke hadde fått sett datteren sin de siste to månedene før hun døde, noe som selvfølgelig gjorde det enda verre for ham å takle.

Hans familie var generelt lite støttende, og han følte han kun hadde meg til å virkelig støtte ham. Særlig hans mor og søster var mest opptatt av sin egen sorg, og ikke så interessert i hvordan mannen egentlig hadde det. Det var kjempetøft å skulle være hovedstøtten til mannen når jeg selv følte meg så på utsiden av det hele. Jeg visste ikke alltid hva jeg skulle si eller gjøre, og det vet jeg ennå ikke alltid. Jeg kunne føle skyld eller skam hvis jeg sa noe "feil", eller ikke forsto hva de andre gikk igjennom. Jeg gjorde så godt jeg kunne, men til syvende og siste kunne jeg jo faktisk ikke forstå på ordentlig, all den tid jeg ikke hadde egne barn.

Enkelte ganger ble jeg slitt mellom følelser som sorg og bitterhet, og fortvilelse over å føle utilstrekkelighet eller forståelsesløs. Jeg kunne ta meg selv i å tenke ting som bør forbli usagt, og deretter få kjempedårlig samvittighet fordi jeg kunne tenke noe slikt. Følte av og til at alt jeg sa var feil, alt jeg gjorde var feil, og alt jeg tenkte var feil.

I ettertid ser jeg at uansett hva jeg hadde sagt eller gjort, så er det ikke sikkert det hadde vært riktig for den andre parten. Etterhvert sa jeg mindre og, og lyttet mer. Nå er det litt over et år siden dette skjedde, og ting har normalisert seg litt. Likevel har jeg fremdeles øyeblikk der jeg sier noe, og forbanner meg selv i neste sekund, fordi jeg er redd jeg har sagt noe ufølsomt eller unødvendig.

Jeg tror egentlig ikke jeg har noen gode råd til deg, annet enn å bare ta ting som det kommer, og være snill med deg selv. Av og til må veien bare bli til mens vi går, selv om det er vanskelig. Tillat deg i alle fall å føle det du føler. Det har du all rett til.

Uff, det ble visst langt dette her. Jeg håper situasjonen din har stabilisert seg litt, og at dere har klart å finne en slags ny og midlertidig hverdag oppi alt dette dere går igjennom. Det må være så ufattelig vondt for de som står midt oppi noe slikt, altså en familiekrise som starter eller ender i et dødsfall. Men det er også lov til å føle seg utmattet og hjelpeløs når man står på utsiden og kikker inn. Alle kan se deg der du står på andre siden av glasset, men du føler deg kanskje av og til likevel usynlig. Det er helt lov. Selv om dette ikke direkte berører deg, så gjør det jo likevel det, på grunn av din relasjon til vedkommendes nærmeste familie.

Utrolig trist.. Dumt og ufortjent. Broren kan ikke noe for at han har kreft (naturligvis vet du dette). Samboeren din prøver sitt aller beste, virker det som for meg som leser det du har skrevet, å bruke tid med alle. Det at dere skal flytte inn i ei HYTTE som dere må flytte ut av med en gang hyttefolka skal på hytta, sier meg at dere virkelig vil være med dem, bruke tid med dem OG dere ofrer deres egne liv til fordel for dette. Jeg, helt ærlig synes ikke det er selvfølgelig at dere skal flytte dit svigers bor. Det er utrolig bra og omsorgsfult gjort!! Et lite tips kan kanskje være å ha en kveld (dag) i uka som er bare deres, hvor dere i kjernefamilien samles og gjør noe gøy (selvfølgelig om dette kan la seg gjøre).

Jeg er helt sikker på at denne lille kommunen dere nå bor i (hytta), er en fin plass. Hvor det er masse å gjøre. Gå på helsestasjonen, se om de har noen barseltreff dere kan gå på (du og baby). Kanskje har frivillighetssentralen barseltreff, det har de vertfall der jeg bor. Dette er en perfekt måte for deg og baby å komme dere ut. Undersøk om det er noen naboer rundt dere med små barn, som kanskje også er hjemme hele dagene. Kanskje svigers kjenner noen i barsel, kanskje.

Håper alt ordner seg! Dessuten er det veldig bra det Lunaire skrev over her. Selv om alt er tungt nå, vil tiden gå fremover. Du må bare sende en pm innpå her om du trenger noen å snakke med! :-) Ønsker dere alle lykke til :rolleyes:

Beklager sent svar. Tusen, tusen takk for støttende ord, og egne erfaringer. Det er utrolig godt å høre fra ukjente, faktisk. For da blir det så ekte, uten noen form for påvirkning av situasjonen. Det er derfor det er så vanskelig å prate med de jeg har rundt meg, for de er påvirket av situasjonen på en eller annen måte, og da er det vanskelig å kunne se på alt sammen med helt nye øyne.

Vi har nå flyttet inn i hytta, og ting er veldig vanskelig. Vi har lite tid for oss selv, dagene er lange, og det er lite å gjøre. Vi blir liksom bare sittende og marinere oss i sorgen. Er så fryktelig redd for at alt sammen skal tære på meg og samboer, noe som igjen vil gå utover datteren vår. Nei, huff, det er svogeren min det handler om, ikke oss, så det er vanskelig å innrømme ovenfor seg selv at det er hardt.

Men igjen, tusen takk for tankene og rådene deres.

Anonymous poster hash: 9faf3...138

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Beklager sent svar. Tusen, tusen takk for støttende ord, og egne erfaringer. Det er utrolig godt å høre fra ukjente, faktisk. For da blir det så ekte, uten noen form for påvirkning av situasjonen. Det er derfor det er så vanskelig å prate med de jeg har rundt meg, for de er påvirket av situasjonen på en eller annen måte, og da er det vanskelig å kunne se på alt sammen med helt nye øyne.

Vi har nå flyttet inn i hytta, og ting er veldig vanskelig. Vi har lite tid for oss selv, dagene er lange, og det er lite å gjøre. Vi blir liksom bare sittende og marinere oss i sorgen. Er så fryktelig redd for at alt sammen skal tære på meg og samboer, noe som igjen vil gå utover datteren vår. Nei, huff, det er svogeren min det handler om, ikke oss, så det er vanskelig å innrømme ovenfor seg selv at det er hardt.

Men igjen, tusen takk for tankene og rådene deres.

Anonymous poster hash: 9faf3...138

Hei. Jeg kan ikke sette meg inn i dine sko. Men jeg mistet min samboer for 2 år siden av aggressiv kreft.

Det værste er jo å gå å VENTE! En vil utnytte tiden så godt en kan sammen med den som snart ikke er her mer. Samtidig så er det leger, sykehus, medisiner, bivirkninger, angst (og dødsangst for pasienten), man er sliten, har konstant dårlig samvittighet, og alt stopper opp!

Helt ærlig så tror jeg det ikke er så mye mer å gjøre enn å komme seg gjennom dette, en enorm krise. For det er JÆVLIG og det er ikke til å komme unna. Men det er viktig å få noen vinduer med frisk luft innimellom. Du kan være den som drar mannen din litt ut. Om så det er en trilletur eller biltur. Eller lage vafler eller noe. Bare det å gjøre noe litt annet og NORMALT sammen er viktig. Mine venner trakk meg vekk og ut innimellom. Det var utrolig intenst når det stod på men jeg er veldig glad for at de gav meg noen pusterom. Som å stikke å bade (sommeren), eller en middag, whatever. Jeg hadde ikke ork eller konsentrasjon til å se film eller lese. Samtaler dreide seg i hovedsak om situasjonen og sykdom. Men de var viktige de også, for meg. Og jeg er utrolig takknemlig for at de gadd å høre på mine uendelige gråtkvalte fortvilte historier.

DU blir jo hans pårørende! Så for deg er det viktig å få små vinduer for din egen del med babyen, og evt barselgruppe, trillevenner osv. Prøv å komme deg helt vekk hjem til hjemstedet ditt, familien din innimellom. Så får han være så mye han orker til stede for sin bror og familie uten å ha dårlig samvittighet for deg og babyen.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si annet enn Lykke til, og at du er en flott kone som prøver å tenke på måter å støtte han på uten å knekke sammen selv. God varm klem til deg! :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 måneder senere...

Hei. Jeg kan ikke sette meg inn i dine sko. Men jeg mistet min samboer for 2 år siden av aggressiv kreft.

Det værste er jo å gå å VENTE! En vil utnytte tiden så godt en kan sammen med den som snart ikke er her mer. Samtidig så er det leger, sykehus, medisiner, bivirkninger, angst (og dødsangst for pasienten), man er sliten, har konstant dårlig samvittighet, og alt stopper opp!

Helt ærlig så tror jeg det ikke er så mye mer å gjøre enn å komme seg gjennom dette, en enorm krise. For det er JÆVLIG og det er ikke til å komme unna. Men det er viktig å få noen vinduer med frisk luft innimellom. Du kan være den som drar mannen din litt ut. Om så det er en trilletur eller biltur. Eller lage vafler eller noe. Bare det å gjøre noe litt annet og NORMALT sammen er viktig. Mine venner trakk meg vekk og ut innimellom. Det var utrolig intenst når det stod på men jeg er veldig glad for at de gav meg noen pusterom. Som å stikke å bade (sommeren), eller en middag, whatever. Jeg hadde ikke ork eller konsentrasjon til å se film eller lese. Samtaler dreide seg i hovedsak om situasjonen og sykdom. Men de var viktige de også, for meg. Og jeg er utrolig takknemlig for at de gadd å høre på mine uendelige gråtkvalte fortvilte historier.

DU blir jo hans pårørende! Så for deg er det viktig å få små vinduer for din egen del med babyen, og evt barselgruppe, trillevenner osv. Prøv å komme deg helt vekk hjem til hjemstedet ditt, familien din innimellom. Så får han være så mye han orker til stede for sin bror og familie uten å ha dårlig samvittighet for deg og babyen.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si annet enn Lykke til, og at du er en flott kone som prøver å tenke på måter å støtte han på uten å knekke sammen selv. God varm klem til deg! :klem:

Oi. Jeg så først nå at du har svart meg.

Uff. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det må være å miste noen så nære. Hvordan har du greid deg i ettertid? Når kjente du at den verste sorgen begynte å slippe litt taket?

For å oppdatere litt på situasjonen vår, så bor vi nå i hytta. Vi har fått bo her i fred siden vi flyttet inn i fjor høst, heldigvis. Det er trangt, og veslejenta har liten plass å boltre seg på. Men vi mye hos svigers (slik at samboer får tilbrakt tid med broren sin samtidig), og hun storkoser seg der. Jeg drar mye hjem med henne. Av og til er samboer med, og av og til ikke. Han trenger jo litt pusterom han også.

Ettersom hele sykdomsbildet til svogeren min er så usikkert, så har samboer blitt litt nummen i forhold til det hele. Noe jeg godt kan forstå! Som en forsvarsmekanisme, så forsøker nok mange å distansere seg litt fra slike vanskelige ting. Ofte er det bare på den måten man greier å få hverdagen til å gå rundt, og ikke falle i grus hver gang en dårlig nyhet kommer. Han fokuserer på det positive, og prøver å gjøre det beste ut av ting. Han er helt fantastisk. Ting er vanskelig for alle, og jeg synes det er fryktelig tøft, noe jeg har innfunnet meg med at jeg må få lov til å synes. Vi påvirkes alle at situasjonen på forskjellige måter. Og lista deres for hva som er tøft, er selvfølgelig mye høyere enn min. Og det forstår jeg.

Vi flytter tilbake til sommeren, og da er planen å studere. Jeg og samboer har pratet en del om det. Og han ønsker selv å gjennomføre det for vår datters del. For å gi henne en fremtid. Hun skal ikke måtte lide for dette. Jeg har forsøkt å gjøre han inneforstått med at det blir en travel tid. Vi vil da bo på andre siden av landet fra broren hans igjen. Samboer kommer til å ha forelesninger hver dag. Han er nødt til å lese utenom (for å oppnå gode karakterer), og vi er nødt til å jobbe. Det blir lite fritid, og det blir nok altfor lite tid til å reise bort på besøk. Jeg er forferdelig bekymret for om han kommer til å holde ut. Og jeg er forferdelig bekymret for om familien hans kommer til å forstå at studiene vil oppta mye tid, samtidig som at han skal få tilbrakt kvalitetstid med sin datter.

Vi går en vanskelig tid i møte kjenner jeg.... :sukk:

Men tusen hjertelig takk for svar, og sender en klem tilbake :klem:

Anonymous poster hash: 9faf3...138

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Oi. Jeg så først nå at du har svart meg.

Uff. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det må være å miste noen så nære. Hvordan har du greid deg i ettertid? Når kjente du at den verste sorgen begynte å slippe litt taket?

For å oppdatere litt på situasjonen vår, så bor vi nå i hytta. Vi har fått bo her i fred siden vi flyttet inn i fjor høst, heldigvis. Det er trangt, og veslejenta har liten plass å boltre seg på. Men vi mye hos svigers (slik at samboer får tilbrakt tid med broren sin samtidig), og hun storkoser seg der. Jeg drar mye hjem med henne. Av og til er samboer med, og av og til ikke. Han trenger jo litt pusterom han også.

Ettersom hele sykdomsbildet til svogeren min er så usikkert, så har samboer blitt litt nummen i forhold til det hele. Noe jeg godt kan forstå! Som en forsvarsmekanisme, så forsøker nok mange å distansere seg litt fra slike vanskelige ting. Ofte er det bare på den måten man greier å få hverdagen til å gå rundt, og ikke falle i grus hver gang en dårlig nyhet kommer. Han fokuserer på det positive, og prøver å gjøre det beste ut av ting. Han er helt fantastisk. Ting er vanskelig for alle, og jeg synes det er fryktelig tøft, noe jeg har innfunnet meg med at jeg må få lov til å synes. Vi påvirkes alle at situasjonen på forskjellige måter. Og lista deres for hva som er tøft, er selvfølgelig mye høyere enn min. Og det forstår jeg.

Vi flytter tilbake til sommeren, og da er planen å studere. Jeg og samboer har pratet en del om det. Og han ønsker selv å gjennomføre det for vår datters del. For å gi henne en fremtid. Hun skal ikke måtte lide for dette. Jeg har forsøkt å gjøre han inneforstått med at det blir en travel tid. Vi vil da bo på andre siden av landet fra broren hans igjen. Samboer kommer til å ha forelesninger hver dag. Han er nødt til å lese utenom (for å oppnå gode karakterer), og vi er nødt til å jobbe. Det blir lite fritid, og det blir nok altfor lite tid til å reise bort på besøk. Jeg er forferdelig bekymret for om han kommer til å holde ut. Og jeg er forferdelig bekymret for om familien hans kommer til å forstå at studiene vil oppta mye tid, samtidig som at han skal få tilbrakt kvalitetstid med sin datter.

Vi går en vanskelig tid i møte kjenner jeg.... :sukk:

Men tusen hjertelig takk for svar, og sender en klem tilbake :klem:

Anonymous poster hash: 9faf3...138

Hei igjen!

Vet du hva? -Alvorlig sykdom er bare nådeløst. Uansett hva utsiktene er så må en før eller siden forsone seg med det på en eller annen måte. Da går en inn i en modus og bare gjør ting på automatikk og fokuserer på det positive.

Vi gjorde mange ting som andre syns var temmelig hårreisende. "Han burde være på sykehuset!!!" Men han sugde til seg livet mens han kunne. Ville oppleve mest mulig når han var i form. Om så det var å spise ute når matlysten plutselig var der etter dager med kvalme og uten matlyst eller reise utenlands en helg.

Jeg syns likevel det er litt mye "forlangt" av en bror på andre siden av landet å skulle være der 24/7. Det er mer en "foreldre- eller kjæresteoppgave" kanskje? Om det er hans eget ønske og samvittighet som styrer han så er det nå en ting, men ikke så ok hvis det er forventet/press fra familien at han skal være der. Men dette er jo så forskjellig fra familie til familie. Og det finnes jo ingen fasit på hvordan en reagerer i en krisesituasjon...

Jeg syns imidlertid at det høres nesten litt usannsynlig ut at samboeren skal klare å gå tilbake til det travle livet sitt til sommeren når han har vært så involvert nå.. Jeg tror det kommer til å bli knalltøft for han! Kanskje dere skulle vurdere noe helt annet neste året enn studier...?

Jeg tenkte hele veien - jeg klarer ikke mer. Jeg orker ikke mer vondt. Det er for tøft, for mye. De gav han "6 mnd" når det til slutt ikke var mer å gjøre. Jeg tenkte "det skal jeg klare". Men ikke mer. Han levde mye lenger enn 6 mnd og selvsagt klarte jeg det! Er glad for det i ettertid. Den absurde sykehushverdagen ble normal. Vi innrettet oss og lagde rutiner som passet oss/han.

Sorgtiden er nok veldig forskjellig fra person til person. Jeg var nok temmelig lammet første månedene. Gråt mye første tiden. Så har det jevnet seg ut og blitt mildere. Men savner han og tenker på han daglig enda. 💖

Varme klemmer til deg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi gjorde mange ting som andre syns var temmelig hårreisende. "Han burde være på sykehuset!!!" Men han sugde til seg livet mens han kunne. Ville oppleve mest mulig når han var i form. Om så det var å spise ute når matlysten plutselig var der etter dager med kvalme og uten matlyst eller reise utenlands en helg.

Kjenner meg så godt igjen i mye av det du skriver. En av mine nærmeste fikk høre at han sannsynligvis hadde et par måneder igjen.. Men levde i over et år til. Når formen var grei, gjorde vi noe av det samme som dere. Reiste bort, ut og spiste osv..

TS. Helt utenforstående er du jo ikke. Du er jo i familien deres du også. Synes det høres lurt ut å flytte hjem igjen.

Det er synd at dere egentlig bor langt fra han som er syk. Men at dere faktisk flyttet, med barnet deres, dit er jo fenomenalt. Dere snudde mye på hodet for å kunne prøve å lette situasjonen.

Men så er det grenser for hvor mye man skal gjøre. Eller kan gjøre. Det er lurt å leve så normalt som mulig på en del områder. Det er ikke bra for noen å stagnere totalt og være midt oppi sykdom og sorg hele tiden. Ikke han som er syk heller.. Hvordan er formen hans?

Hva synes han om at dere skal flytte igjen til sommeren?

Håper at alle rundt deg ser at det er best å komme tilbake til eget hjem igjen.

Virker som at du nærmest har dårlig samvittighet for dine følelser, fordi de andre i familien "har det verre enn deg". Husk at det du føler er naturlig og ok det og.

Mange ville blitt boende der de bor, og gjort sitt beste derfra. Det får nok dere gjort også, samtidig som dere kanskje lettere får tatt vare på hverandre og dere selv der.

Anonymous poster hash: 6499a...ea7

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har hatt flere kriser i vår familie. Jeg syns det du skriver, virker vel voldsomt på meg

Dere skal flytte, og bo, for meg noe utrykt. Sette studie på vent.

Mannen din sier opp jobben, og fikk han seg ny jobb der?

Er det noe overilt i en akutt fase? Man vil gjerne så mye hjelpe,men det kan bli vel mye. Usikker bosituasjon, der dere skal bo, flytte ut og inn.

Vi har selv familie spredt over hele landet, og vi fikk det til med reiser.

¨Min mann kunne ikke slutte jobben, ikke jeg heller. Uansett hvor man bor i landet,så er det gode kommunikasjonsmidler

Tror ikke at det er så mye hjelp i at folk trøkker seg sammen.

Kan ende med at dere sliter dere ut



Anonymous poster hash: b1401...3b2
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har hatt flere kriser i vår familie. Jeg syns det du skriver, virker vel voldsomt på meg

Dere skal flytte, og bo, for meg noe utrykt. Sette studie på vent.

Mannen din sier opp jobben, og fikk han seg ny jobb der?

Er det noe overilt i en akutt fase? Man vil gjerne så mye hjelpe,men det kan bli vel mye. Usikker bosituasjon, der dere skal bo, flytte ut og inn.

Vi har selv familie spredt over hele landet, og vi fikk det til med reiser.

¨Min mann kunne ikke slutte jobben, ikke jeg heller. Uansett hvor man bor i landet,så er det gode kommunikasjonsmidler

Tror ikke at det er så mye hjelp i at folk trøkker seg sammen.

Kan ende med at dere sliter dere ut

Anonymous poster hash: b1401...3b2

Jeg tror det er litt spesielt når noen så unge som broren hans har fått beskjed om at han kanskje ikke har lenge igjen å leve. Da vil man jo kanskje få tilbrakt så mye tid som mulig sammen, sånn at hvis det skulle gå galt innen kort tid, så har man iallefall vært tilstede.

Og dette har jeg og mannen hatt permisjon om hverandre, så inget annet år ville passet så bra som dette året. Derfor utnyttet vi det, og flyttet. Etter at foreldrepermisjonen utløp, så tok vi oss ulønnet permisjon, og har derfor jobber å komme tilbake til.

Men takk for innspillene! :)

TS

Anonymous poster hash: 9faf3...138

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og dette har jeg og mannen hatt permisjon om hverandre

Anonymous poster hash: 9faf3...138

*og i fjor har jeg og mannen hatt permisjon om hverandre

Anonymous poster hash: 9faf3...138

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Edit: også må det sies at broren til min samboer også er hans bestevenn. De er veldig nære.

TS



Anonymous poster hash: 9faf3...138
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Sender en god klem til dere, dere virker som to fantastiske mennesker. Lykke til!

Tusen takk :blomst:

TS

Anonymous poster hash: 9faf3...138

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om samboeren din skal studere til høsten kan han fint ta litt færre studiepoeng enn hva som er normert. For å miste støtten fra lånekassen må han ligge 60poeng bak, og en fremtidig arbeidsgiver vil ikke ha noe å utsette på en slik løsning når situasjonen var som den var.



Anonymous poster hash: 80f60...66b
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om samboeren din skal studere til høsten kan han fint ta litt færre studiepoeng enn hva som er normert. For å miste støtten fra lånekassen må han ligge 60poeng bak, og en fremtidig arbeidsgiver vil ikke ha noe å utsette på en slik løsning når situasjonen var som den var.

Anonymous poster hash: 80f60...66b

Hvordan gjøres det i praksis? Vil man være ferdig med studiet etter tre år, eller blir det forlenget? Og vil man ha godkjent bachelor med færre studiepoeng?

Anonymous poster hash: 9faf3...138

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Hei

Håper du har egen familie eller venninner som spør deg-"Hvordan går det med deg? Hvordan har DU det? Dette må være veldig tøfft for deg!?"

Moren din kanskje? Søsken?

Jeg har vært svigerinne i en slik situasjon, og det er veldig kjipt. Ikke så kjipt som det er for barn/søsken/ektefelle, men det er vanskelig for deg også. Og trist. Og du får liksom bare den urtriste tiden sammen med den unge svogeren, familien hans har masse gode minner i tilegg, for deg blir det tragedie og sorg hele forholdet til ham.

Så jeg har ingen råd, men du har min STORE medfølelse.



Anonymous poster hash: 433ec...f81
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 måneder senere...

Hei

Håper du har egen familie eller venninner som spør deg-"Hvordan går det med deg? Hvordan har DU det? Dette må være veldig tøfft for deg!?"

Moren din kanskje? Søsken?

Jeg har vært svigerinne i en slik situasjon, og det er veldig kjipt. Ikke så kjipt som det er for barn/søsken/ektefelle, men det er vanskelig for deg også. Og trist. Og du får liksom bare den urtriste tiden sammen med den unge svogeren, familien hans har masse gode minner i tilegg, for deg blir det tragedie og sorg hele forholdet til ham.

Så jeg har ingen råd, men du har min STORE medfølelse.

Anonymous poster hash: 433ec...f81

Nå har jeg vært så heldig å kjenne svogeren min siden han var liten (dvs i mange, mange år), så vi har mange gode minner sammen.

Han døde for ikke så lenge siden, og vi går bare rundt i en boble her nå. Det er helt uvirkelig. Vi fikk vært der med han alle sammen helt til siste slutt. Vi bodde på sykehus i noen dager sammen med han til han døde. Det var veldig godt, men samtidig forferdelig vondt.

Dette kan lett misforståes, men når det først skulle skje, så var det på en måte bra at det skjedde nå. Og jeg er så glad for at vi tok valget med å flytte bort. Vi fulgte han hver dag til siste slutt, og vi fikk virkelig utnyttet tiden sammen med han. Det hadde vi ikke fått gjort hvis vi ikke hadde flyttet. Ogom han hadde gått bort etter at vi hadde flyttet tilbake igjen, så hadde det vært et tomrom med tid man alltid hadde ønsket man kunne tatt tilbake og fylt med noe, eller en evig anger på at vi flyttet hjem igjen to/tre/fire/fem uker for tidlig.

Takk for gode ord, forresten.

TS

Anonymous poster hash: 9faf3...138

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kondolerer, TS <3

Anonymous poster hash: a6771...255

Takk for det.

Anonymous poster hash: 9faf3...138

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...