Gå til innhold

Jeg er en god skuespiller


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg har egentlig ikke vært klar over dette før, men jeg er helt vill på å holde på fasaden. Jeg vet ikke hvor jeg vil med denne tråden, men jeg tror jeg ville føle meg litt bedre av å få skrevet det ned.

Da jeg var i puberteten, var mamma så stolt over meg over at jeg ikke ble påvirket av "slankesamfunnet" vi hadde. Sannheten er at jeg hadde bulimi, og talte kcal konstant. Hun er fortsatt imponert over at jeg klarer å holde meg slank, mens jeg kan spise mye mat.

Alle rundt meg ser på meg som blid, glad, søt og "heldig". Sannheten er at jeg hater jobben min, er trist, lei, og finner liten livsglede.

Samboeren min tror jeg er flink og effektiv når jeg er hjemme alene. Sannheten er at jeg sitter kun på pcen og ser på serier.

Jeg er flink til å rose forholdet vårt opp i skyene, og kommer stadig med morsomheter eller hva vi har gjort på. Sannheten er at vi sitter i hver vår sofa og ser på tv omtrent hver kveld.

Folk tror jeg ikke bryr meg om at jeg mistet kontakten med venninnene mine. Sannheten er at jeg er fullstendig ensom, og savner en venninne.

Pappa er så stolt over at jeg ikke stresser sånn med skole og jobb, og at jeg tar ett minutt av gangen. Sannheten er at det er det eneste jeg tenker på, og har egentlig bare lyst å begynne å gråte når jeg kjenner på det og hvor sliten jeg er.

Broren min er stolt over å ha en blid og omgjengelig søster, som kommer overens med hans kompiser også hvis vi møtes. Sannheten er at jeg må tvinge meg selv til å dra for å møte han, fordi jeg har så mye mer lyst å bare være hjemme og ikke gjøre noe.

Kollegaene mine tror jeg har det supert, storkoser meg på jobb, og vil alltid gjøre mitt beste. Sannheten er at jeg takker ja til alle vakter, kun pga. pengene. Med en gang jeg kommer på jobb, er klokken det eneste jeg er opptatt av.

Og dette er bare meg. Det er veldig rart, men jeg vet at vi er flere om å pynte på fasaden. Hvorfor, vet jeg ikke. Men jeg vet at det føles godt at ingen vet hvor patetisk jeg egentlig er.



Anonymous poster hash: adf17...8be
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Ja, har vi ikke alle det mer eller mindre litt sånn? Men jeg tror at klarer man å late som/være skuespiller og vise at man har det bra, så har man det også litt bra. Så det er viktig og fint at du tvinger deg til å være sosial osv.

Mange tar på seg en maske når en kommer på jobb og hilser blidt på sine kollegaer og kunder. Man kan kalle det skuespill. Men det er fint at vi utstråler glede. På den måten opplever vi faktisk ekte glede selv også. I hvertfall av og til. Helt sikkert :)

Det er godt å bli møtt av glade mennesker. Det smitter.

Endret av Berit
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...