Virkeligheten slo meg i ansiktet og dårlige venner

[AnonymBruker]

I dag fikk jeg meg et skikkelig klyp i armen. Jeg forstod at jeg har ytterst få ordentlige venner. Vi har vært en vennegjeng på fem siden videregående, nå er vi alle i starten av tjueårene.

Jeg har de vennene som sier kanskje til å bli med på ting fordi det kan skje noe ''viktigere'' den kvelden. Ender alltid med at de ikke kommer.

Jeg kom hjem på juleferie i dag tidlig, og hadde spurt for noen dager siden om vi skulle samles på kafé. To svarte aldri til tross for sett melding, en meldte plutselig at de var slitne etter julegavehandel og den siste skulle på familiemiddag(forståelig grunn).

Det er ikke sånn at jeg forventer at alle skal stille opp hele tiden, men at ikke en eneste en hadde tid til å møte meg dagen jeg kom hjem sved litt i hjerterota.

Slik har det også vært ved flere anledninger. Inviterer, men det er kun en sjelden gang vi blir samlet alle sammen.

Jeg har vært redd hele livet for å ta kontakt med folk, fordi jeg nettopp er redd for å bli avvist. Og i dag fikk jeg vel egentlig bare bekreftet at det ikke nytter heller.

Det rare her er at de få gangene de faktisk inviterer meg, så blir de nokså irriterte om jeg må melde avbud. Hvor er logikken?

En av dem stilte heller ikke opp da en i min familie gikk bort, noe hun var klar over. Har fortsatt ikke fått en klem eller kondoleranse, og det har gått 9 måneder.

En av dem lirer også alltid av seg en kommentar om kroppen min når vi møtes. Jeg er visst alt for tynn siden jeg er normalvektig og hun har litt til overs.

Jeg føler meg så latterlig ensom, når jeg ikke en gang kan regne med at mine ''beste'' venninner stiller opp. I tillegg er de de eneste jeg har. Mister jeg dem er jeg totalt alene når jeg ikke er på studiestedet.

Dette høres kanskje ganske ''bagatellmessig'', men alle detaljene er det ikke plass til. Men bare at jeg kan bety så lite for de som skal være vennene mine at de ikke en gang har tid til å ta en halvtimes kaffe med meg.

Vet faktisk ikke om jeg skal le eller grine. Hadde jeg ikke trivdes i mitt eget selskap eller med familien hadde jeg vært ferdig.

Anonymous poster hash: 35b11...6bb

[AnonymBruker]

Jeg har det på akkurat samme måte som deg, men jeg føler vel også at jeg ikke lenger passer inn med "mine gamle venner".... Så det blir til at jeg ikke engang tar meg bryet om å spørre.. Hvor er du fra?

Anonymous poster hash: dc167...4de

[AnonymBruker]

Jeg har det på akkurat samme måte som deg, men jeg føler vel også at jeg ikke lenger passer inn med "mine gamle venner".... Så det blir til at jeg ikke engang tar meg bryet om å spørre.. Hvor er du fra?

Anonymous poster hash: dc167...4de

Ts her: Uff.. Godt det ikke bare er meg.

Tør ikke si hvor jeg er fra, vil ikke at det plutselig skal sitte noen i fra samme by og prøve å finne ut hvem jeg er, selv om den er nokså stor. Litt paranoid på KG

Anonymous poster hash: 35b11...6bb

[Gjest Blomsterert]

I dag fikk jeg meg et skikkelig klyp i armen. Jeg forstod at jeg har ytterst få ordentlige venner. Vi har vært en vennegjeng på fem siden videregående, nå er vi alle i starten av tjueårene.

Jeg har de vennene som sier kanskje til å bli med på ting fordi det kan skje noe ''viktigere'' den kvelden. Ender alltid med at de ikke kommer.

Jeg kom hjem på juleferie i dag tidlig, og hadde spurt for noen dager siden om vi skulle samles på kafé. To svarte aldri til tross for sett melding, en meldte plutselig at de var slitne etter julegavehandel og den siste skulle på familiemiddag(forståelig grunn).

Det er ikke sånn at jeg forventer at alle skal stille opp hele tiden, men at ikke en eneste en hadde tid til å møte meg dagen jeg kom hjem sved litt i hjerterota.

Slik har det også vært ved flere anledninger. Inviterer, men det er kun en sjelden gang vi blir samlet alle sammen.

Jeg har vært redd hele livet for å ta kontakt med folk, fordi jeg nettopp er redd for å bli avvist. Og i dag fikk jeg vel egentlig bare bekreftet at det ikke nytter heller.

Det rare her er at de få gangene de faktisk inviterer meg, så blir de nokså irriterte om jeg må melde avbud. Hvor er logikken?

En av dem stilte heller ikke opp da en i min familie gikk bort, noe hun var klar over. Har fortsatt ikke fått en klem eller kondoleranse, og det har gått 9 måneder.

En av dem lirer også alltid av seg en kommentar om kroppen min når vi møtes. Jeg er visst alt for tynn siden jeg er normalvektig og hun har litt til overs.

Jeg føler meg så latterlig ensom, når jeg ikke en gang kan regne med at mine ''beste'' venninner stiller opp. I tillegg er de de eneste jeg har. Mister jeg dem er jeg totalt alene når jeg ikke er på studiestedet.

Dette høres kanskje ganske ''bagatellmessig'', men alle detaljene er det ikke plass til. Men bare at jeg kan bety så lite for de som skal være vennene mine at de ikke en gang har tid til å ta en halvtimes kaffe med meg.

Vet faktisk ikke om jeg skal le eller grine. Hadde jeg ikke trivdes i mitt eget selskap eller med familien hadde jeg vært ferdig.

Anonymous poster hash: 35b11...6bb

Hei :-)

Bevisst eller ubesvisst tar vi vår rolle i omgivelsene.

Du er den alle regner med,men som sikkert utad virker som den selvstendige?

Dette spør jeg om fordi du skriver at du er redd for å bli avvist. Og på en eller annen måte kommer dette til uttrykk! Kanskje du alltid "later som ingenting",og da tenker vel andre at du er sterk og uavhengig.

Vet venninnene dine at du vil trenge dem da? Vet de hva de betyr for deg?

Jeg tror de er glade i deg,men problemet er om du skal la de være glade i den rollen du tar,eller,om du skal være åpen og si hvordan du føler det? Sånn at de blir trffet av din åpenhet.

Mennesker som er redde for å bli avvist,tør sjelden vise ekte følelser. Og så blir de de som tilfredstiller andre. Og lar være å konfrontere.

Det er dårlig av dem,men tenk bare litt etter om du har ansvar selv her fordi de oppfører seg sånn?

Ikke tro de ikke liker deg,men de tar deg nok litt for gitt,og det må du kanskje gjøre noe med?

[Sophia92]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Er selv veldig redd for å bli avvist, og har nesten gitt opp å spørre da jeg ikke orker å bli avvist. Har til slutt bare akseptert det, at sånn er vi i min gjeng. Det er vondt når man har gledet seg til å treffe vennene til jul, og så er det ingen som prioriterer å møte deg. Kanskje overreagerer vi litt? Alle har vi mye å gjøre rett før jul, og noen ganger har man rett og slett ikke kapasitet. Det betyr ikke nødvendigvis at vennskapet er dårlig. Vi er bare forskjellige alle sammen.

[AnonymBruker]

Takk for svar! Tar det til ettertanke det du skrev AB!

Og godt det ikke bare er meg som har det slik.

Anonymous poster hash: 35b11...6bb

[Gjest Lillia]

Ikke la slike mennesker ødelegge din mulighet for fremtidige, GODE vennskap. Ville stengt disse jentene ut fra livet mitt siden det er tydelig at de ikke bryr seg. Kast deg ut i det å bli kjent med nye mennesker. Forstår det kan være tøft, men det kan umulig skade. Lykke til

[Gjest miuen]

Jeg hadde det på samme måte da jeg var på din alder. Vi gikk fra å være en herlig venninnegjeng på videregående, til å bli nesten fremmede for hverandre. Den første tiden som studenter prøvde flere av oss å ta initiativ til å møtes, men det døde ut etter et år. Alle fikk nye venner på sitt nye studiested, og de nye vennene ble prioritert foran de gamle. For meg som var treg til å skaffe meg nye venner, merket jeg det ekstra godt. Var mye ensom, men heldigvis kom jeg over det stadiet. Det var ikke livets beste år, akkurat...

[AnonymBruker]

Jeg hadde det på samme måte da jeg var på din alder. Vi gikk fra å være en herlig venninnegjeng på videregående, til å bli nesten fremmede for hverandre. Den første tiden som studenter prøvde flere av oss å ta initiativ til å møtes, men det døde ut etter et år. Alle fikk nye venner på sitt nye studiested, og de nye vennene ble prioritert foran de gamle. For meg som var treg til å skaffe meg nye venner, merket jeg det ekstra godt. Var mye ensom, men heldigvis kom jeg over det stadiet. Det var ikke livets beste år, akkurat...

Høres veldig ut som min situasjon!

Er så treig med å skaffe venner på studiestedet. Sliter med å finne noen jeg klaffer mer enn bare litt med.

Anonymous poster hash: 35b11...6bb

[Gjest miuen]

Høres veldig ut som min situasjon!

Er så treig med å skaffe venner på studiestedet. Sliter med å finne noen jeg klaffer mer enn bare litt med.

Anonymous poster hash: 35b11...6bb

Jeg brukte noen år på å finne meg skikkelig til rette på studiestedet mitt. Alle andre fant hverandre så fort, mens jeg falt litt utenfor. Ble til at jeg datet gutter og hadde mange kompiser. Jeg hadde bare gått sammen med jenter før, men plutselig fant jeg ut hvor enkelt det var å ha vennskap til gutter. Fri for drama og baksnakking. Etterhvert fant jeg meg også venninner som passet meg bedre, men jeg er ikke del av noen gjeng. Har tre gode venninner, fordelt på tre byer. Har egentlig bare innsett at vennskap er litt annerledes nå enn før. Er liksom ikke avhengig av venninner lengre.

[AnonymBruker]

Jeg har desverre ingen tips, men kjenner meg veldig igjen! Når jeg og kjæresten inviterer til fest ender det nesten alltid med at ingen eller veldig få av mine venner kommer. De takker først ja eller sier kanskje, fordi de vil se an om det dukker opp noe bedre som du sier. Også avlyser de i siste liten. Hjelper ikke om jeg inviterer lang tid i forveien heller.

Du er ihvertfall ikke alene om å ha det sånn!

Anonymous poster hash: a1755...99c

[AnonymBruker]

Jeg har desverre ingen tips, men kjenner meg veldig igjen! Når jeg og kjæresten inviterer til fest ender det nesten alltid med at ingen eller veldig få av mine venner kommer. De takker først ja eller sier kanskje, fordi de vil se an om det dukker opp noe bedre som du sier. Også avlyser de i siste liten. Hjelper ikke om jeg inviterer lang tid i forveien heller.

Du er ihvertfall ikke alene om å ha det sånn!

Anonymous poster hash: a1755...99c

Er det ikke trist? At noen kan oppføre seg sånn er jo faktisk helt bak mål..

Anonymous poster hash: 35b11...6bb