Svigermor mener jeg ødela førjulsmiddagen

[AnonymBruker]

I går hadde svigerfamilien min en førjulsmiddag med julemat og det hele fordi noen i familien skal reise vekk.

Jeg sliter med sosial angst, og har derfor ikke møtt svigerfamilien så mye selvom jeg og samboeren har vært sammen i 4 år. Jeg synes de er vanskelig å være med, for de er veldig utadvendte, snakker høyt, spør og graver masse og er generelt ganske påtrengende.

Under middagen klarte jeg ikke å si noe særlig pga angsten. Jeg svarer på spørsmål, men jeg klarer ikke å gjøre en samtale ut av det. Jeg smiler også masse, og ler litt når de andre ler. Jeg gjør så godt jeg kan.

I går hadde visstnok svigermor ringt til samboeren min når vi kom hjem og sagt at det var fryktelig ubehagelig å ha meg til stede når jeg ikke sier noe og bare sitter der. Jeg ødela visst stemningen for de andre. Er det såå ille om noen er stille i selskap? Jeg har aldri fått høre før at jeg har vært så ubehagelig, er svigerfamilien min sær?

Jeg skal feire jul der, og de har ikke trukket tilbake invitasjonen min, men jeg har veldig lite lyst til å dra. Alternativet er å sitte hjemme alene...

Jeg føler egentlig at jeg bør dra for å bli bedre kjent med dem siden jeg har vært sammen med sønnen deres såpass lenge og vi skal snart prøve å få barn.

Vi er i midten av 20-årene.

Anonymous poster hash: d5e10...7af

[FruHudson]

Jeg er som deg, at jeg fort man bli litt stille når det er mange mennesker rundt meg. Det verste jeg vet da er kommentarer som "hvorfor er du stå stille?" Da blir det bare mye verre.. Svigerfamilien din er ikke sær, bare litt uvitende om hvordan man forholder seg til innadvente personer.

Ut ifra det du skriver virker det som at du taklet selskapet på en god måte, siden du svarte på spørsmål, smilte og lo. Jeg synes du skal prøve å dra på julefeiring der, du må tross alt ha et forhold til disse menneskene resten av livet siden du og din kjæreste skal ha barn sammen

[AnonymBruker]

Jeg er som deg, at jeg fort man bli litt stille når det er mange mennesker rundt meg. Det verste jeg vet da er kommentarer som "hvorfor er du stå stille?" Da blir det bare mye verre.. Svigerfamilien din er ikke sær, bare litt uvitende om hvordan man forholder seg til innadvente personer.

Ut ifra det du skriver virker det som at du taklet selskapet på en god måte, siden du svarte på spørsmål, smilte og lo. Jeg synes du skal prøve å dra på julefeiring der, du må tross alt ha et forhold til disse menneskene resten av livet siden du og din kjæreste skal ha barn sammen

Tusen takk for et snilt svar

Det verste med å være så stille er at når man først sier noe, så kikker alle på deg for å høre hva du endelig skal si.

Jeg skulle ønske det var et sted for meg også i denne familien, men jeg er så annerledes fra alle der. Alle partnerne til søsknene hans er også utadvendte og høylytte, så det er ingen andre som meg der. ts

Anonymous poster hash: d5e10...7af

[Polly Ester]

Jeg vet ikke hvordan det er å ha sosial angst sånn som du, for jeg er av den utadvendte typen, så bær over med meg om jeg sier noe feil.

Men, fra den andre siden da - jeg syns uansett ikke at du gjorde noe feil i det hele tatt. Du prøvde og du var med selv om du ikke begynte noen samtale eller startet noe selv.

Det kan hende at det kan være greit å bli litt bedre kjent med svigerfamilien i litt mindre settinger? Det er ganske voldsomt å være omtrent ny i juleselskaper. Så jeg skjønner at du blir usikker og sjenert og føler på angsten din da.

Jeg tenker at hadde det vært meg som hadde vært redd for å være sammen med den familien så hadde jeg nok blitt hjemme alene og hadde sikkert syntes det var helt greit.

Hvis det er så at du og samboeren skal få barn etterhvert så kan det være greit at du kjenner besteforeldrene til dette (disse) barnebarna de kommer til å få.

Lykke til og god jul uansett hva du gjør.

[Ava Mae]

Har du forsøkt å være åpen og ærlig med svigerfamilien din om situasjonen din? Hvis du ikke har det og samtidig bevisst tar litt avstand fra dem (med tanke på hvor lite du har møtt dem på 4 år) så kan det fort oppfattes som om du ikke er interessert. Jeg kan fort skjønne at det kan oppfattes som litt sårt for spesielt svigermor for mange mødre til voksne barn skaper seg gjerne et visst bilde av hvordan forholdet til sin kommende svigerdatteren skal være. Siden du og svigermor er så momentant forskjellige så samsvarer nok ikke dette bilde helt med det svigermor hadde sett for seg og når du i tillegg trekker deg unna kan det bli ekstra sårt. Mitt råd er å være ærlige med dem slik at de faktisk skjønner hva som foregår og slipper å synse, tolke og gjøre seg opp meninger som kanskje ikke stemmer med virkeligheten.

[Gjest Trojan Norse]

I går hadde svigerfamilien min en førjulsmiddag med julemat og det hele fordi noen i familien skal reise vekk.

Jeg sliter med sosial angst, og har derfor ikke møtt svigerfamilien så mye selvom jeg og samboeren har vært sammen i 4 år. Jeg synes de er vanskelig å være med, for de er veldig utadvendte, snakker høyt, spør og graver masse og er generelt ganske påtrengende.

Under middagen klarte jeg ikke å si noe særlig pga angsten. Jeg svarer på spørsmål, men jeg klarer ikke å gjøre en samtale ut av det. Jeg smiler også masse, og ler litt når de andre ler. Jeg gjør så godt jeg kan.

I går hadde visstnok svigermor ringt til samboeren min når vi kom hjem og sagt at det var fryktelig ubehagelig å ha meg til stede når jeg ikke sier noe og bare sitter der. Jeg ødela visst stemningen for de andre. Er det såå ille om noen er stille i selskap? Jeg har aldri fått høre før at jeg har vært så ubehagelig, er svigerfamilien min sær?

Jeg skal feire jul der, og de har ikke trukket tilbake invitasjonen min, men jeg har veldig lite lyst til å dra. Alternativet er å sitte hjemme alene...

Jeg føler egentlig at jeg bør dra for å bli bedre kjent med dem siden jeg har vært sammen med sønnen deres såpass lenge og vi skal snart prøve å få barn.

Vi er i midten av 20-årene.

Anonymous poster hash: d5e10...7af

Du skal ta rennefart og drite i hele kjerringa.

Du har sosialangst, og synes situasjonen er vanskelig.

Det er spesielt at kun DU får diagnose, at DU skal jobbe med deg selv.

Faktum er at svigermora di har et nøyaktig like alvorlig problem, nei mer alvorlig, når hun er ute av stand til å håndtere at folk i selskap oppfører seg forskjellig.

Jeg har ikke sosialangst, men jeg blir jævlig provosert av dette her. Mennesker som har vondt for å være helt "med" i festlig lag sykeliggjøres, mens de stornebbede, utadvendte munndiaré-variantene skal være idealet?

My arse!

Dette henger på typen din.

Jeg hadde aldri, absolutt aldri, akseptert om min mor ringte og klagde på kjæresten min for noe sånt, og hadde heller aldri dratt i selskap der før unnskyldningen var på plass.

Edit: Er det virkelig uvanlig å sette foreldrene sine på plass, evt gi dem ultimatum, om de oppfører seg dårlig?

Endret 19. desember 2014 av Trojan Norse

[AnonymBruker]

Dette var veldig ufint av svigermoren din. Jeg har ikke angst i noen form, men kan være som deg i selskap der det er mye lyd og mange som snakker samtidig, fordi jeg har sterk tinnitus og blir veldig sliten av å prøve å henge med på alle samtaler. Jeg klarer rett og slett ikke få med meg alt som blir sagt, og da kan jeg ofte "falle ut" litt.

Sånne ting er jo ganske kjipt og sårt i seg selv, for jeg antar at både du og jeg egentlig ønsker å være sosiale og delta på lik linje med alle andre.

Anonymous poster hash: df209...e06

[AnonymBruker]

Du kan jo prøve å se det fra svigermors side:

Hennes elskede sønn har funnet seg en kvinne som avviser familien hans, som skygger banen og generelt synes hun er for god for å menge seg med svigerfamilien. Hun er redd for å miste sin sønn, og prøver sitt aller, aller beste og hardeste for å få deg inn i familien. Hun oppfatter dine smil som hånlige og nedlatende, og det at du ikke sier noe som at du er fullstendig uinteressert. Hun hadde gledet seg til denne middagen for å endelig connecte med deg, men du viser det fullstendig uvillig.

Hvis svigermor ser det på den måten, er det kanskje ikke så rart hun oppfører seg som hun gjør?

Kommunikasjon er stikkordet!!!

Anonymous poster hash: 03550...f23

[lulle]

Snakk med din svigermor på tomannshånd eller la samboeren din gjøre det. Fortell åpent at du har sosialangst og hvordan det virker i praksis. Det er nok lettere for din svigermor å forstå hvorfor du er stille når hun skjønner hva som ligger bak :-)

[AnonymBruker]

Du kan jo prøve å se det fra svigermors side:

Hennes elskede sønn har funnet seg en kvinne som avviser familien hans, som skygger banen og generelt synes hun er for god for å menge seg med svigerfamilien. Hun er redd for å miste sin sønn, og prøver sitt aller, aller beste og hardeste for å få deg inn i familien. Hun oppfatter dine smil som hånlige og nedlatende, og det at du ikke sier noe som at du er fullstendig uinteressert. Hun hadde gledet seg til denne middagen for å endelig connecte med deg, men du viser det fullstendig uvillig.

Hvis svigermor ser det på den måten, er det kanskje ikke så rart hun oppfører seg som hun gjør?

Kommunikasjon er stikkordet!!!

Anonymous poster hash: 03550...f23

Det igger nok noe i dette. Og det ER slitsomt å skulle forholde seg til mennesker som virker mutte og sure. Det legger faktisk en demper på stemningen. Men samtidig er det jo ikke noe man kan gjøre med saken, du kan jo ikke noe for at du har sosial angst. Men jeg håper du jobber aktivt med å bli bedre og ikke bare skjuler deg bak diagnosen.

Anonymous poster hash: 0406c...cfb

[Ava Mae]

Du skal ta rennefart og drite i hele kjerringa.

Eller man kan forsøke å se saken fra to sider...?

[AnonymBruker]

Sosial angst er en lidelse = en sykdom. Det vanlige er at folk tar hensyn, stikkord: hensyn, til den som sliter. Dersom en person har brukket benet (som er atskillig lettere å håndtere), forlanger man ikke at den personen skal ta av bordet å bære ut på kjøkkenet fordi vedkommende ikke har krav på særfordeler og dessuten "bruker" sykdommen for å slippe å hjelpe til.

Det kan da ikke være så forbannet vanskelig å være litt medmenneskelig og ikke invadere TS med allskens krav om at hun skal ligne på svigerfamilien. Hun gjør så godt hun kan, og krever vel i det store og hele ikke annet enn å bli akseptert for den hun er. Folk er forskjellige, angst eller ikke angst. Enkelte er gode på de nære relasjoner og samtaler, mens andre er, satt på spissen, mer overfladiske, høylydte og ser først og fremst seg selv. TS' svigermor kan godt være blant siste slaget, hva vet vi. Dette tyder i alle fall ikke på at hun er av den aller rauseste sorten, som lar folk være seg selv/aksepterer det, selv om de er ulik henne.

Samboeren til TS får ta grep her. TS trenger hans støtte og oppbacking, f.eks at han forklarer moren hvordan det er fatt. Han trenger ikke å informere TS om alt det negative moren sier om TS, Det er litt rart at han gjør det, egentlig. Er det egentlig han som mener ting her, og gjemmer seg bak sin mor? Bare en tanke.

Anonymous poster hash: 9c5f2...0cd

[Gjest Trojan Norse]

Eller man kan forsøke å se saken fra to sider...?

Ja, det kan man.

Fra TS' side: stiller opp og gjør det beste hun kan i en situasjon hun finner vanskelig. Klager ikke, prøver.

Fra svigermors side: Juleselskapet blir ikke som hun har tenkt, så hun tråkker på ei som allerede har det tungt i situasjonen.

Empati kan dessverre ikke gis i julegave.

Foreldre som oppfører seg dårlig er ikke noe annet enn folk som oppfører seg dårlig, og fortjener å høre det på lik linje med andre.

[Ava Mae]

Ja, det kan man.

Fra TS' side: stiller opp og gjør det beste hun kan i en situasjon hun finner vanskelig. Klager ikke, prøver.

Fra svigermors side: Juleselskapet blir ikke som hun har tenkt, så hun tråkker på ei som allerede har det tungt i situasjonen.

Empati kan dessverre ikke gis i julegave.

Foreldre som oppfører seg dårlig er ikke noe annet enn folk som oppfører seg dårlig, og fortjener å høre det på lik linje med andre.

Selvfølgelig skal man ta hensyn når mennesker er syke, sliter og har det vondt. Jeg har aldri sagt noe annet. Men er man syk, og spesielt med en sykdom som ikke kan sees på utsiden, så er første bud å faktisk være åpen om det. Hvordan skal man ellers kunne forvente forståelse og sympati tilbake? For alt vi vet kan det hende svigermoren til TS kunne vært en enormt stor støtte hadde hun bare visst hva som er den egentlige årsaken til at hun reagerer som hun gjør. Men slik hun kan fremstå for de rundt grunnet sykdommen sin og som ikke vet om diagnosen er jo nettopp uinteressert eller ignorant og det er det vel ikke så rart at svigermoren reagerer på om så tilfelle er? Hvorfor er det så vanskelig for deg å forstå?

Nå svarer jeg selvfølgelig ut fra at svigermoren til TS ikke vet. Om hun er fullt ut klar over sykdommen til TS og likevel reagerer som hun gjør så er det jo ingen tvil om at det er hun som er ignorant, kort og særdeles lite forståelsesfull og da stiller jeg meg 100% bak det første rådet du ga. Poenget mitt er at vi vet èn side av saken. Å høvle ned svigermor i dette tilfelle for noe det er ganske naturlig at hun reagerer på synes jeg blir helt feil. Selv om jeg synes språkbruken til svigermoren var over kanten når hun påstår at TS ødela hele middagen.

[Gjest Trojan Norse]

Har du forsøkt å være åpen og ærlig med svigerfamilien din om situasjonen din? Hvis du ikke har det og samtidig bevisst tar litt avstand fra dem (med tanke på hvor lite du har møtt dem på 4 år) så kan det fort oppfattes som om du ikke er interessert. Jeg kan fort skjønne at det kan oppfattes som litt sårt for spesielt svigermor for mange mødre til voksne barn skaper seg gjerne et visst bilde av hvordan forholdet til sin kommende svigerdatteren skal være. Siden du og svigermor er så momentant forskjellige så samsvarer nok ikke dette bilde helt med det svigermor hadde sett for seg og når du i tillegg trekker deg unna kan det bli ekstra sårt. Mitt råd er å være ærlige med dem slik at de faktisk skjønner hva som foregår og slipper å synse, tolke og gjøre seg opp meninger som kanskje ikke stemmer med virkeligheten.

Jeg synes du har feil fokus. Totalt.

Svigermor står støtt og er trygg i sin rolle, hun er voksen og bør ha forutsetninger for å kunne forstå at folk er forskjellige. Hun bør ta initiativet til en samtale med TS, ikke omvendt.

I stedet sår hun splid gjennom å ta det med sønnen, og det på en måte hvor hun peker og anklager fremfor å komme med forslag til løsning.

TS er ung og utrygg i sin rolle (sosialt), har ikke i nærheten av den ryggdekningen som svigermor har. Det er en maktskjevhet i dette som helt åpenbart heller i svigermors favør.

Både som vertinne og "familieoverhode" bør det være svigermors fokus å få alle til å trives. Rent mellommenneskelig er det alltid riktig for den som står mest støtt å møte den mindre stø på vedkommendes premisser.

Du menr TS bør tilpasse seg, mens du bortforklarer og unnskylder ufin oppførsel fra svigermor. Ikke spesielt godt jobba.

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå svigermors side også. Du kan oppfattes som sur og/eller uinteressert hvis man ikke vet hva som ligger bak. Vær åpen om problemene dine, gjerne via din samboer som kan stå for å ta praten med sin mor. I tillegg bør du selv utfordre deg ved å ta initiativ til en samtale med din nye familie. Forberede gjerne noen spørsmål i hodet, spør om jobben deres, hvor de skal på ferie, noe må det vel være som du lurer på. Og ha som mål å innlede én samtale i løpet av julekvelden. Selv om det er ubehagelig, så er det ikke farlig.

Anonymous poster hash: afacc...343

[Gjest Trojan Norse]

Selvfølgelig skal man ta hensyn når mennesker er syke, sliter og har det vondt. Jeg har aldri sagt noe annet. Men er man syk, og spesielt med en sykdom som ikke kan sees på utsiden, så er første bud å faktisk være åpen om det. Hvordan skal man ellers kunne forvente forståelse og sympati tilbake? For alt vi vet kan det hende svigermoren til TS kunne vært en enormt stor støtte hadde hun bare visst hva som er den egentlige årsaken til at hun reagerer som hun gjør. Men slik hun kan fremstå for de rundt grunnet sykdommen sin og som ikke vet om diagnosen er jo nettopp uinteressert eller ignorant og det er det vel ikke så rart at svigermoren reagerer på om så tilfelle er? Hvorfor er det så vanskelig for deg å forstå?

Nå svarer jeg selvfølgelig ut fra at svigermoren til TS ikke vet. Om hun er fullt ut klar over sykdommen til TS og likevel reagerer som hun gjør så er det jo ingen tvil om at det er hun som er ignorant, kort og særdeles lite forståelsesfull og da stiller jeg meg 100% bak det første rådet du ga. Poenget mitt er at vi vet èn side av saken. Å høvle ned svigermor i dette tilfelle for noe det er ganske naturlig at hun reagerer på synes jeg blir helt feil. Selv om jeg synes språkbruken til svigermoren var over kanten når hun påstår at TS ødela hele middagen.

Stort sett enig.

Vil likevel mene at om svigermor ikke vet, bør hun ta høyde for at det evt er sånn uansett - inntil hun vet mer.

Og med det utspillet hennes, er det ikke sikkert TS føler for å dele så veldig.

[AnonymBruker]

TS, får du noe behandling for sykdommen din?

Anonymous poster hash: 066ff...5d5

[AnonymBruker]

Du kan jo prøve å se det fra svigermors side:

Hennes elskede sønn har funnet seg en kvinne som avviser familien hans, som skygger banen og generelt synes hun er for god for å menge seg med svigerfamilien. Hun er redd for å miste sin sønn, og prøver sitt aller, aller beste og hardeste for å få deg inn i familien. Hun oppfatter dine smil som hånlige og nedlatende, og det at du ikke sier noe som at du er fullstendig uinteressert. Hun hadde gledet seg til denne middagen for å endelig connecte med deg, men du viser det fullstendig uvillig.

Hvis svigermor ser det på den måten, er det kanskje ikke så rart hun oppfører seg som hun gjør?

Kommunikasjon er stikkordet!!!

Anonymous poster hash: 03550...f23

Ja, jeg synes det er veldig viktig å se saken fra begge sider.

Nå er jo sosial angst en mer "vanlig" psykisk lidelse i dag enn tidligere. Eller at det er mer synlig i samfunnet kan man vel si. Det kan hende at hun ikke har noe særlig innsikt i situasjonen til TS. Dermed er det vanskelig for henne å forstå, og det hele kan oppfattes som at hun tar avstand fra svigerfamilien. At hun er med på å skape avstand mellom svigermor og kjæreste. Det oppfattes nok som veldig sårt for svigermoren, spesielt når hun ikke er helt klar over hvordan TS faktisk har det. Det er nok uvitenhet. Den generasjonen har nok generelt ikke like mye innsikt i angstlidelser som den oppvoksende generasjonen. Du må informere. Ikke bare om hvordan du har det, men du må også informere henne om hvordan hun kan ta hensyn. Kommunikasjon er nøkkelen, slik som er skrevet ovenfor i sitatet. Det blir for enkelt å bare se på svigermoren som et uempatisk menneske som kun bryr seg om seg selv og ikke tar hensyn til andre.

Nå vet jeg ikke hvordan du er. Jeg vet ikke hvordan svigermoren din er. Forhåpentligvis er dere begge flotte mennesker, men bare veldig forskjellige. Selv om du ønsker å ta avstand i en viss grad, bør du uansett oppfordre kjæresten din til å ta kontakt med familien. Det er nok det som er mest sårt for svigermoren din opp i det hele.

Anonymous poster hash: f1db9...9e1

[AnonymBruker]

At hun ringte samboeren din for å fortelle ham at du ødela middagen hennes synes jeg var j*vlig frekt av henne. Er hun ikke helt god i topplokket, eller? Kontrollfreak? Ble ikke middagen hennes perfekt der alle pratet høylytt ved middgsbordet lo og danset entusiastiske rundt juletreet etterpå, og så måtte hun ha noen å skylde på? Så var det lett å skylde på deg?

Det er ikke noe vits i å fortelle dem om sosial angst engang - de vil aldri forstå. Hun vil alltid klage, og dessverre må jeg fortelle deg at alt blir 1000 ganger verre hvis dere får barn. For da får du høre alt du gjør galt med barna i tillegg til at du "ødelegger førjulsmiddager".

Samboeren din hadde vel ikke baller nok til å fortelle moren sin hvor skapet står heller?

Anonymous poster hash: a87be...73f