Tør ikke bli mamma - redd jeg ikke klarer å knytte meg til mine egne barn

[AnonymBruker]

Forloveden min og jeg er straks ferdig med hver vår mastergrad, vi er i slutten av 20-årene og han har begynt å snakke om at han gleder seg sånn til at vi snart kan tenke på familieutvidelse.

Vi har snakket om det før, jeg sa jeg ikke var sikker på om jeg ville ha barn, noe han sa var greit. De siste årene har jeg ønsket så hardt at jeg vil ha barn at jeg har begynt å tro på det selv, men problemet er at jeg er redd for å ikke bli glad i mine egne barn!

Kort oppsummert: Jeg har blitt sviktet fysisk eller psykisk av alle foreldrefigurer jeg har hatt i oppveksten; mor, far, fosterhjemsforeldre, stefedre, stemødre, tanter, onkler, eldre søskenbarn...Alle jeg har stolt på og sett opp til har på et eller annet tidspunkt snudd ryggen til meg.

Jeg har nå kuttet all kontakt med familie, og selv om jeg har et godt forhold til mine yngre søsken har jeg aldri klart å knytte meg ordentlig til dem selv om de forguder meg, viser at de er glade i meg og er generelt flotte mennesker.

Jeg er så redd jeg har så dårlig erfaring med biologiske og familiære forbindelser at jeg er avstengt fra å knytte meg til dem.

Med folk jeg ikke er i slekt med går det kjempefint, jeg har flere bestevenner jeg har kjent i mange, mange år, er godt likt, er sosialt kompetent og har mange som er veldig glade i meg.

Noen som kan roe meg ned og si at dette kommer til å gå bra? Jeg ønsker virkelig å ha en familie sammen med kjæresten min, men hva om jeg ikke klarer å knytte meg til barna mine?

Anonymous poster hash: 77d75...0b9

[Millimani]

Det er kanskje flere som føler det sånn? Når du får barnet på brystet opplever du en følelse du aldri har opplevd før, og som er helt ubeskrivelig. At du har litt "bagasje" med deg fra barndom og ungdom behøver ikke bety at du overfører det videre til dine egne barn. Kanskje litt feil formulert, men om enn så kommer nok den gode tilknytnings-følelsen etter hvert

[AnonymBruker]

Det er kanskje flere som føler det sånn? Når du får barnet på brystet opplever du en følelse du aldri har opplevd før, og som er helt ubeskrivelig. At du har litt "bagasje" med deg fra barndom og ungdom behøver ikke bety at du overfører det videre til dine egne barn. Kanskje litt feil formulert, men om enn så kommer nok den gode tilknytnings-følelsen etter hvert

Jeg tror du kommer til å bli en fantastisk mor, da du vil gjøre alt for dine barn som du ikke opplevde selv.

Forloveden din er tydeligvis også overbevist om dette, ellers ville han jo ikke hatt barn med deg.

Lykke til, og for å kvotere en klisje "what doesnt kill you makes you stronger"

Anonymous poster hash: e2b19...0ab

[AnonymBruker]

Det du trenger er COS-veiledning. Foreldre som ikke har hatt gode noe foreldre selv har ikke lært hvordan foreldre og barn kan ha det godt sammen, og hvordan foreldre er gode foreldre. Vi lærer av våre rollemodeller. Men vi har og mulighet til å med enkle grep lære teknikker som øker tilknytning og positivt forhold mellom foreldre og barn. Cos er nettopp et slikt kurs som egentlig alle foreldre burde hatt. Mange helseatasjoner/kommuner har slike kurs for foreldre som er redde for å ikke klare det eller for de som kjenner de ikke klarer det helt. Mange fafolk går selv på kuraet og opplever å bli bedre foreldre og mer knyttet til barnet sitt. Sjekk ut i din kommune.

Anonymous poster hash: b35dc...580

[AnonymBruker]

Jeg har også mye svik fra min barndom. En syk mor osv, men jeg forguder mine små. De skal få det så mye bedre enn hva jeg hadde!!

Når det er sakt. Barn er ikke for alle. Vil du ikke, ikke gjør det. Vit at du kan tilby en god oppvekst. Så mange barn lider. Alrfor mange.

Anonymous poster hash: c9450...5aa

[AnonymBruker]

Det er faktisk vanlig at tilknytningsskader går i arv. Så om man har hatt en utrygg tilknytning til egne foreldre/omsorgspersoner, så er det stor sjanse for at man overfører den utryggheten (eller distansen i ditt tilfelle) til sine barn.

Men siden du er klar over at du har tilknytningsskader, har du jo muligheten til å søke psykologisk behandling og få bearbeidet det. Hvis du ikke gjør det, kan det gi problemer i forhold til barna. Det er ikke så lett å klare det uten hjelp.

Anonymous poster hash: 8225a...5a3

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar dere

Jeg tror nok at jeg burde oppsøke noen, jeg visste ikke om COS før det ble nevnt her, så det skal jeg absolutt prøve!

Jeg har lyst til å gi mine barn en fantastisk oppvekst, den jeg aldri hadde, men er så redd for å feile. På samme tid så har jeg endelig frigjort meg fra de som sviktet meg, og jeg føler jeg ikke har "omsorgsoverskudd" til å la et barn gå foran mine behov. Kjæresten har stjerner i øynene når han er med andre babyer og barn, så selv om han sier han ikke MÅ ha barn selv om jeg ikke vil, så vet jeg at det ville ha blitt et stort tap for ham.

Jeg har veldig barne(og dyre)tekke av en eller annen grunn, barn liker meg, henvender seg til meg, roer seg godt hos meg og jeg klarer å late som om jeg synes de er såååå søte. På en annen side trives jeg bedre på barnebordet i selskaper, fremfor å småprate med voksne...så jeg skjønner ikke helt greia mi

-TS

Anonymous poster hash: 77d75...0b9

[AnonymBruker]

(Jeg skrev innlegg litt over i tråden, men svarer).

Du har selvinnsikt, så jeg tror du klarer det. Mange får barn uten å reflektere over det med tilknytning, men du gjør jo det. Det kurset er sikkert noe som kan være en god hjelp. Og så fint at du har en samboer som er grei. Et stabilt forhold er jo et veldig pluss i forhold til barn. Bare ikke få barn pga hans forveninger, kjenn etter hva du virkelig vil også

Anonymous poster hash: 8225a...5a3