Gå til innhold

Jeg vet ikke om jeg elsker mannen min lenger....


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Har vært gift i 10 år og har tre flotte barn sammen. Han er verdens snilleste mann og pappa. Jeg vet at han alltid vil sette meg og barna først og han gjør alt han kan for at vi skal ha det godt. Han er arbeidsom, trygg og ansvarlig. Han hjelper til masse hjemme og tar barna tidlig om morgenen når jeg er trøtt. Jeg føler at vi samarbeider veldig godt og vi vil hverandre det beste. Vi krangler selvfølgelig også og innimellom syntes jeg han er en stor tulling og det ene med det andre, men vi har veldig god kommunikasjon og får alltid pratet ut om ting i etterkant. Jeg føler meg på alle måter respektert og lyttet til.

Men nå i det siste så vet jeg ikke om det er noen følelser der. Hvordan føler man om man elsker en person??

Vi har fått tre barn på 4 år så vi er såklart slitne så kanskje dette er en periode. Jeg føler må i det siste at vi ikke prater sammen mer og uansett hva jeg prater om så syntes han at jeg maser. Nå skal det sies at jeg kan prate mye om samme ting. Han sier på en ordentlig måte at når ungene har lagt seg og det er stille så ønsker han ikke å snakke med noen. Han begynner på jobb 6 hver dag og er selvfølgelig sliten han også.

Forventer jeg får mye av han?

Jeg tenker må mer og mer på hvordan det ville være å date igjen, ikke fordi jeg egentlig ønsker å treffe nye menn, men kanskje jeg vil føle meg ung og attraktiv igjen. Jeg ville aldri aldri vært utro mot han bare så deg er sagt. Noen ganger ønsker jeg nesten at han skal være utro sånn at det ikke er tvil om at det er slutt.

Uff også tenker jeg på barna som forguder han. Man vil heller aldri finne en ny man som kan erstatte og elske barna like mye.

Når man har en så flott og snill mann bør man holde ut da for barnas skyld?

Vi har en veldig koselig og hyggelig familie sammen!!! Kan følelsene komme tilbake, vi var en gang et stormende forelsket par!

Anonymous poster hash: b26f4...0c1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg personlig hadde holdt ut. Tre barn på fire år, det tar på. Så jeg hadde ventet til det tar seg opp igjen, og det vil det nok. Det høres jo ut som om dere har det veldig bra sammen og han virker som en bra mann. Og de vokser ikke akkurat på trær de der... Og gresset er nok ikke så mye grønnere på den andre siden heller. Og som du sier så er det ingen som kan elske barna dine like mye som han.

Men det er jo og en slags prioriteringssak, noen må ha den der forelskelses rusen og funker ikke uten, mens andre fint klarer seg uten... Og så er det jo og det med barna, selv om dere har 50/50 så vil du ikke nødvendigvis har så enormt mye tid til å dyrke lidenskapen med en ny mann... Det er en ting, men du vil jo og på en måte gå glipp av halvparten av barna sitt liv når dere skal dele de...

Du vet hva du har men du vet ikke hva du får :)

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

gresset er grønnest på den siden man vanner det, er det noe som heter. Det er vanlig at følelsene dabber av, dere bør finne på noe bare dere to, kvalitetstid for mann og kone;-) vær sikker, hadde du forlatt mannen din og funnet en ny, hadde også den forelskelsen gått over til slutt.

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er jo inne på det selv. Det er nok et fåtall par som svever på roseblader og surfer igjennom etter 3 barn så tett etter hverandre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du vet ikke hva du har hatt før du har mistet det og da er det for seint!! Ikke gi opp..gresset er ikke grønnere på den andre siden.. Nå er det jo tross alt bare du som vet hvordan du/dere har det og det er helt umulig for oss andre å forstå, men jeg ville ha tenkt meg godt om.. Kanskje det er noe du kunne ha snakket med samboeren din om? Hvordan du føler at gnisten kanskje har dabbet litt av og hva dere kan gjøre sammen for å fåmdet bedre ilag?

Lykke til :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er da vel ikke noe å holde ut? Den som forventer at livet skal være en dans på roser har virkelig ikke skjønt det. Du har en flott mann som stiller opp på alle måter, og det er verdt utrolig mye. Ikke gi det på båten fordi du forventer at du skal oppleve fioliner og harpemusikk hver gang dere er sammen.



Anonymous poster hash: 523b9...758
  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg synes ikke du skal dvele for mye ved tanken på å gå. Dere er godt over forelskelsen (som jo er en kjemisk coctail som gir en rus) og dere har fått to flotte barn. Mange parforhold får utfordringer når barna kommer - og forholdet kommer i bakgrunnen. Det betyr ikke nødvendigvis at følelsene er borte men at dere kanskje har kommet ut av trening i det å være kjærester - kjærlighet er ikke noe som ER, det er noe man GJØR.

Er dere flinke med kjærtegn og positiv oppmerksomhet til hverandre? Finner dere tid og plass til å gjøre noe sammen som skaper fellesskap og nærhet? Ikke nødvendigvis hotel/restaurant og "romantiske" middager - men noe dere kan gjøre i fellesskap og som glede begge?

Endret av Havbris
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har det på samme måte i perioder. Det jeg gjør for å løse det er å tenke på alle de små tingene mannen gjør for meg. All den kjærligheten som ligger til grunn for det vi gjør for hverandre i hverdagen, men som drukner i en hektisk og tidvis slitsom hverdag.

Jeg vet at følelsen av nyforelskelse dukker opp når vi har mer tid til hverandre, som i ferier. Alt det mannen har vært for meg siden vi traff hverandre og alt han har gjort for at jeg idag er den jeg er gjør at jeg er sikker på at jeg vil ha han i livet mitt. Også i de slitsomme periodene, hvor tanken på å date frister. Dessuten vet jeg at uansett hvor mye jeg hadde leitet hadde jeg aldri funnet en som kunne tatt hans plass, ikke som klippen i mitt liv og ihvertfall ikke som pappaen som forguder barna så til de grader.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS - jeg glemte å si at jeg har vært gift i over 20 år og vi har absolutt opplevd perioder med mye motbør. Men klarte oss igjennom en krise og i dag har vi det kanskje bedre enn noengang. Ikke som i starten selvsagt, men forholdet hviler da også på et helt annet fundament. Ungene er voksne og vi har tid til å dyrke vi-følesen igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS her- takk for svar.

Jeg er helt enig i alt dere sier, det er godt å høre at andre også kan føle det slik i perioder.

Småbarntiden kan være skikkelig tøff, og som naturlig er så blir det ikke mye kjørestetid. Men det er helt greit, da har vi noe å glede oss til når barna blir litt større😄

Vi er forøvrig helt enige i prioriteringene i livet og vi har de samme målene og verdiene så jeg er 100% sikker på at det ikke finnes noen bedre for meg der ute. Og det er jo ikke sånn at jeg ønsker å finne en ny... Men hverdagen hjemme med små barn kan bli litt langdrygte og kjedelige og innimellom vil man nesten bare "rømme" for noen dager og bare være seg selv😜

Anonymous poster hash: b26f4...0c1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dersom dere har økonomi og barnevakt til det, hva med å avtale å reise bort en helg feks. en gang i året bare dere to? For meg hjelper det mye bare å vite at om 6 mnd skal vi på tur sammen.

Anonymous poster hash: 7620a...d2b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ikke gått fordi følelsene ikke var som før, hvis mannen ellers var helt fantastisk. Forelskelsen går over. Man sitter igjen med noen en elsker.

Det skulle vært mye negativt som overskygget det positive før jeg gikk. Graverende sådan. Små issues har alle.

Jeg forventer ikke at man skal være forelsket i årevis, tenne som en fyrstikk til alle døgnets tider i årevis på samme person...

Etter 19 år er mannen min bestevennen min. Jeg kjenner kanskje ikke så mye "kjæreste-følelser" i hverdagen, men å tenke på å ikke ha han i livet mitt... Ja, svaret gir seg selv.. Jeg trenger han, barna våre trenger han.

Hvordan føles det å tenke på om du hadde mistet han brått?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det virker litt som en slags kommende midtlivskrise? "Er dette alt" og behovet for frihet, bekreftelse osv.

Som du selv påpeker har du en god mann som stiller opp. Det skal du ikke kaste fra deg. Hverdag er hverdag og mannen din er ikke bare til stede for deg og barna, han har en krevende jobb som forlanger mye av ham. Du kan faktisk ikke forvente mer av et menneske enn det du allerede har i ditt ekteskap. Ingen er forelsket for alltid og den stabile, om enn monotone, hverdagen er viktig for barnas oppvekst.

Du ville nok blitt fortvilet om det var din mann som plutselig skulle ha frihet, en Ferrari og sjekke opp jenter halvparten så gamle som han fordi han var kommet "dit".

Jeg tror ikke det finnes noen oppskrift på hvordan man skal takle en slik eksistensiell/midtlivskrise, alle er forskjellige. Jeg tror det viktigste er å finne en mellomting der man kan gjenoppdage det man savner (enten det er mer og bedre sex i samlivet, noe reise, parkvelder osv.) uten at man kaster det hele på båten.



Anonymous poster hash: 46202...ded
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...