Jeg kan ikke la foreldrene mine dø

[AnonymBruker]

Det første jeg gjør når jeg slår opp øyene om morgenen, er å tenke på foreldrene mine. Jeg våkner med høy puls fordi jeg vet jeg ikke har hørt fra dem siden kvelden før, og jeg er redd de er borte.

Pappa er den jeg ringer når jeg trenger hjelp med et problem, når jeg har en vanskelig skoleoppgave, når jeg er sint på sjefen eller bare trenger en samtalepartner. Jeg drar til mamma når jeg er lei meg, trenger omsorg eller råd. Jeg drar hjem til foreldrene mine når jeg vil hygge meg på en slik måte jeg ikke hygger meg med noen andre. Jeg snakker med pappa om de dypeste samtaleemner til langt på natt, og neste morgen vekker mamma meg med frokost på sengen og setter seg på sengekanten min og vi snakker om jenteting til det er langt over på tide å stå opp.

Jeg kan være med venner, slappe av med en god film, sitte i en forelesing eller være på fest, men tanken på at foreldrene mine en dag skal dø dukker konstant opp. Skal de kjøre tur, får jeg angst hvis jeg ikke rekker si de må kjøre forsiktig, og hver gang jeg klemmer dem før de drar - tenker jeg på at dette kan være siste gang jeg ser dem.

Jeg vet ikke hvor disse tankene kommer fra, eller hvordan jeg blir kvitt dem. Alt jeg vet, er at jeg ikke kan leve uten dem. Og at disse tankene ikke er sunne.

Vær så snille - hjelp meg.

Anonymous poster hash: 77a5d...e02

[AnonymBruker]

Jeg har panikkangst og da er mamma den eneste som "hjelper" meg. Eller får det til. Så jeg er utrolig redd for at hun skal dø. Men hun er alvorlig syk da, så vet ikke om det kanskje blir mer normalt da?

Er dine friske?

Anonymous poster hash: 59066...d14

[AnonymBruker]

Ja, de er helt friske, og fortsatt relativt unge. Så jeg vet ikke hvorfor jeg bekymrer meg

Jeg har panikkangst og da er mamma den eneste som "hjelper" meg. Eller får det til. Så jeg er utrolig redd for at hun skal dø. Men hun er alvorlig syk da, så vet ikke om det kanskje blir mer normalt da?

Er dine friske?

Anonymous poster hash: 59066...d14

Anonymous poster hash: 77a5d...e02

[AnonymBruker]

Mora mi ble alvorlig syk for 2år siden. Pga alt det stresset fikk faren min parkinson. Ja,jeg ble plutselig linnet på at det kan gå veeeldig fort. Og det var forferdelig å miste fotfeste den perioden hun var på sykehuset og månedene etterpå da hun konsentrerte seg om å bli frisk igjen. Jeg ringer dem stadig og blir redd når de ikke svarer på noen av telefonene.

Anonymous poster hash: 7ffc8...981

[Gjest Rhaegar Targaryen]

Folk dør

[AnonymBruker]

Begge mine foreldre er døde. De døde brått.

Anonymous poster hash: 4008d...9a3

[Skygge]

Det virker som om dette ikke er et problem du kan komme deg ut av alene.

Det er nå engang sånn at ingen av oss kan styre alt og holde våre kjære trygge uansett hvor mye vi ønsker det. Vi må alle lære oss å leve med at de vi er glade i kan bli borte, men hvordan vi takler dette vil være ulikt for oss alle. Jeg leser ut av det du skiver at dette sliter på deg.

Mitt råd er å ta kontakt med fastlegen din. H*n kan henvise deg videre til noen som kan hjelpe deg å sortere tankene dine.

Ikke la dette ta over livet ditt og/eller gjøre deg vondt. Finn noen som kan hjelpe deg å finne ut av hvordan du kan forholde deg til tanken på å miste de du er glad i. Om noe skulle skje med dem vil det aldri være din skyld om du ikke sa at de måtte kjøre forsiktig eller klemte dem farvel.

Håper det ordner seg for deg.

[AnonymBruker]

Jeg var akkurat som seg en periode.Hver dag sendte jeg alltid en melding etter kl 08.00 om ett eller annet, bare for å se at jeg fikk svar. For da visste jeg at de hadde kommet trygt på jobb. Og samme etter kl 16.30. Jeg lå alltid på kvelden før jeg skulle sove og tenkte at jeg klarer meg ikke uten de, og hadde en liten regle om hvor mye jeg elsket mamma, pappa, søsteren min etc og gråt gjerne også. Dette var jo egentlig helt sykt og var utrolig slitsomt, og jeg er veldig usikker på hvorfor denne merkelige tankegangen kom, men er jo noe psykisk som ikke stemmer for øyeblikket. Men jeg tenkte at nå må jeg skjerpe meg, jeg kan ikke holde på sånn resten av livet da jeg er ung og har unge foreldre. Så jeg tvingte meg til å slutte med å sende melding hver dag, og litt etter litt roet det seg og har ikke samme tankegang. Jeg håper virkelig det kan gjøre det for deg også, for jeg skjønner deg så godt og vet hvor utrolig slitsomt det er.

Anonymous poster hash: 9e12f...dbd

[AnonymBruker]

Mora mi ble alvorlig syk for 2år siden. Pga alt det stresset fikk faren min parkinson. Ja,jeg ble plutselig linnet på at det kan gå veeeldig fort. Og det var forferdelig å miste fotfeste den perioden hun var på sykehuset og månedene etterpå da hun konsentrerte seg om å bli frisk igjen. Jeg ringer dem stadig og blir redd når de ikke svarer på noen av telefonene.

Anonymous poster hash: 7ffc8...981

kan man virkelig få parkison pga stress?

Anonymous poster hash: 4b218...3af

[Gjest Mythic]

Begge mine foreldre er døde, og selv om jeg var veldig knyttet til dem, så går livet videre.

[AnonymBruker]

kan man virkelig få parkison pga stress?

Nei?

Anonymous poster hash: 95a5c...6ce