Endret forholdet seg da første barn kom?

[AnonymBruker]

Er det vanlig? I positiv eller negativ forstand?

Anonymous poster hash: d0cf3...685

[AnonymBruker]

Det gjorde det her... Negativt... Men går seg til i løpet av det første året om man jobber med det.

Anonymous poster hash: e6731...4f5

[AnonymBruker]

Veldig vanlig, som regrl i negativ forstand pga lite kjærestetid, lite søvn, mindre sex for mange og LANGT mer å krangle om.

Vårt endret seg, var tøfft i perioder men er nå ca tilbake til normalt med unntak av to kjæreste og opplevelsesturer i året som kunne gitt en ekstea pifft. Men vi vilnikke være så mye borte far barn og har heller ikke barnevakt så mye tilgjengelig.

Anonymous poster hash: e1eef...7e1

[AnonymBruker]

Mye krangling og dritt de første månedene. Angrer på at vi fikk barn.

Anonymous poster hash: 9079d...a01

[AnonymBruker]

Mye krangling og dritt de første månedene. Angrer på at vi fikk barn.

Anonymous poster hash: 9079d...a01

Eller er det kanskje forholdet du angrer på?

Anonymous poster hash: 485ae...ca7

[AnonymBruker]

Her også ble det endret i negativt forstand. Men babyen er ikke så mange månedene ennå så det er vel vanlig. Men trist er det uansett. Vi som hadde det så bra før

Anonymous poster hash: d0cf3...685

[AnonymBruker]

Eller er det kanskje forholdet du angrer på?

Anonymous poster hash: 485ae...ca7

Overhodet ikke

Anonymous poster hash: 9079d...a01

[~umulia~]

Livet fikk en ny hovedperson, så det er klart forholdet endret seg. Vi var vel nærmest statister den første tiden, men det gikk seg til etter en stund.

[AnonymBruker]

Forholdet ble mye dårligere fordi jeg (mammaen) fikk altfor lite nattesøvn og slet med en urolig baby med lakenskrekk. Pappaen trodde han kunne fortsette livet som vanlig med jobb, trening og hobbyer etter at han ble far mens mitt liv tydeligvis ikke var så viktig. Mistet masse respekt for ham i den tida, han som hadde lovet å elske og ære meg i gode og onde dager sviktet meg når jeg hadde den jævligste tida i livet mitt. Heldigvis gikk jeg i kjelleren med depresjon og sykemelding så vi sammen kunne karre oss opp igjen som en familie. Det ble bedre etter en lang stund. Baby nr 2 var normal sovebaby som bare ville ha mat annenhver time så da ble forholdet vårt bare bedre, da visste vi jo også hva vi gikk til.

Anonymous poster hash: 502e0...432

[AnonymBruker]

Vi har mindre "kjærestetid", men den kjærestetiden vi har mistet var den tiden vi satt og koste oss på sofaen og så på TV: vi har fremdeles like mye kjærestetid utenfor huset i form av fjellturer og sånt - det bare er med en ekstra liten person. Innendørs koser vi stort sett med babyen istedenfor hverandre.

Vi har mindre sex enn før vi fikk barn, det er sant.

Men foruten de to tingene (som ikke er noe stort problem for noen av oss) så er lite endret i forhold til før vi fikk barn, vi krangler omtrent aldri og vi har mange interessante samtaler, vi har fremdeles tid til jobb, husarbeid, familie og venner (men litt mindre tid til hobbyer).

Vet ikke om jeg vil si at forholdet ble sterkere av å få barn, for det var veldig sterkt allerede. Vi hadde vært sammen i 6 år og kjent hverandre i 10 da vi fikk barn. Men forholdet ble definitivt ikke verre da barnet kom.

Anonymous poster hash: f249f...8bf

[AnonymBruker]

Er det vanlig? I positiv eller negativ forstand?

Anonymous poster hash: d0cf3...685

Ja, begge veier. Positivt fordi vi var begge kjempeforelsket i nurket vi hadde skapt, negativt fordi vi ble utrolig slitne av søvnmangel de første månedene.

Vi brukte mye tid på å snakke sammen, og mannen fikk meg til å skjønne at huset ikke trengte å være plettfritt til en hver tid, mens jeg fikk mannen til å skjønne at "sliten kone og liten baby" måtte gå foran guttetreff i en periode.

Da nurket var ca 6 måneder reiste vi på ferie i nesten en måned. Reiste til Bali og leide oss en strandhytte og var bare sammen alle tre. Da vi kom hjem begynte jeg i jobb igjen, mens mannen gikk ut i permisjon.

Anonymous poster hash: ac242...374

[AnonymBruker]

Ja, begge veier. Positivt fordi vi var begge kjempeforelsket i nurket vi hadde skapt, negativt fordi vi ble utrolig slitne av søvnmangel de første månedene.

Vi brukte mye tid på å snakke sammen, og mannen fikk meg til å skjønne at huset ikke trengte å være plettfritt til en hver tid, mens jeg fikk mannen til å skjønne at "sliten kone og liten baby" måtte gå foran guttetreff i en periode.

Da nurket var ca 6 måneder reiste vi på ferie i nesten en måned. Reiste til Bali og leide oss en strandhytte og var bare sammen alle tre. Da vi kom hjem begynte jeg i jobb igjen, mens mannen gikk ut i permisjon.

Anonymous poster hash: ac242...374

Det hørtes helt fantastisk ut! Hadde virkelig gjort seg

Anonymous poster hash: d0cf3...685

[AnonymBruker]

Jeg hadde bestemt meg for å gjøre det slutt når hun annonserte at hun var gravid, så nei, det ble definitivt ikke til det bedre. Kommer aldri til å tilgi at hun med vilje satte oss i den situasjonen vi er i nå, med masse mas, rot og konflikter.

Kunne kanskje prøvd å få i gang et nytt forhold også, men føler det er forferdelig dårlig gjort å belaste enn annen med dette maset her. Unner ingen alle konfliktene rundt en vanskelig ex dame og stemorsrollen. Føler at livet er litt ødelagt og tilbringer dagene på jobb. Hun går på NAV så jeg fikk ingen permisjon, hun vanskeliggjør samvær, og hun tar bare kontakt når det gjelder penger. Det hele er så smertefullt at jeg aner ikke hvordan komme ut av det.

Jeg som skulle være verdens beste pappa. Nå er jeg verdens verste....

Anonymous poster hash: 525e7...b99

[Mohair]

Jeg som skulle være verdens beste pappa. Nå er jeg verdens verste....

Anonymous poster hash: 525e7...b99

Du må jo prøve å ikke la det gå utover barnet. Det er bare du som kan bestemme hva slags far du skal være. Og så må du prøve å akseptere situasjonen som den er uten å skylde på eksen. Når man skaper et nytt liv så setter man seg selv på benken en periode, men man trenger ikke bli sittende der for alltid.

Som svar på HI, forholdet har endret seg og er fortsatt bra. Men så er vi jo blitt eldre og kjenner hverandre stadig bedre. Men vi har selvsagt bedre og dårligere perioder. Å være i et forhold krever jo litt innsats.

[AnonymBruker]

Positive endringer. Våres familie på 2 ble komplett (2+1). Vi var gift en stund før vi fikk veldig ønsket barn. Jenta er rolig og hele spedbarns perioden gikk overraskende bra. Ingen krangling. Ingen av oss har behov for å heve stemmen en gang.

Det ble ikke mindre kjæreste tid da jenta sovner kl. 19 og nå (2,2 år) begynte å sove gjennom natta. Da har vi god tid for oss to før vi legger oss.

Vi var ikke ute på byen før og trenger det ikke nå. Ingen av oss trener men holder oss i form ved å være mye ute i parken med jenta, sykle og gå turer sammen.

Anonymous poster hash: 6325b...504

[AnonymBruker]

Klart det endrer seg. Med store forandringer vil et forhold alltid endre seg.

Enten det er samboerskap, ekteskap, barn, flytting, nye jobber eller annet.

Og i starten var det tøft, men det har vi jobbet oss gjennom.

Jeg ville aldri vært barnet foruten.

Dere må ikke være så redd for å stifte familie.

Den dagen dere har reist og jobbet fra dere er dere plutselig 35 + og da er det for sent for mange.

Anonymous poster hash: 866d5...3a7

[thinkywinky]

Det endret seg, men ikke så drastisk som jeg hadde trodd.

For vår del endret det seg til det bedre. Vi var nok veldig klar over hva som kom, og pappa'n tar "sin del" og vel så det. Tror ikke det hadde gått like bra med en annen mann. Vi har ikke mye barnevakt, men har heldigvis tilgang til besteforeldre om det skulle være noe spesielt.

Vi har aldri vært mye ute på byen, men vi har fortsatt livsstilen med trening, reising og slikt vi drev med før. Både hver for oss, og sammen hele familien.

[AnonymBruker]

Her ble det bare bedre, og vi fortsatte akuratt som før med unntak av mindre tid til hobbyer. Men det skal si at mannen min har vært eksemplarisk i å ta sin del av arbeidet, og babyen vår var ikke av den mest krevende sorten heller. Alt i alt er vi nå en komplett liten familie.

Anonymous poster hash: 7a6c9...53e