4 års prøver har blitt 3-barnsmamma med grått hår!

[Fibonacci]

Hurra! Gratulerer såååå mye!

[Mayami]

Oi!! Gratulerer!!

[Mayami]

Dobbelpost... Gratulerer igjen!

Endret 24. august 2014 av Mayami

[malicious]

Åååå! Gratulerer!

[Solsikke84]

Tusen takk alle

Fortsatt på mobil. Er hjemme nå, med babyen i babynest idt i dobbeltsenga. Katten og hunden har snusa på og ellers bryr de seg ikke. Alle tingene var jo allerede i hus, så de virker ikke helt å ha registrert at det er en ny person i huset.

Fødselen gikk greit. Det jævligste var timen (timene?) før pressingen, samt ballongkateret som de startet hele igangsettingen med. Før modning eller noe, rett i gyn-stol og fikk en ballong putta i livmoråpningen som de fylte med vann. 6 timer senere falt den ut og jeg hadde 3 cm åpning. Da begynte de med vaginale stikkpiller. Fikk to stk med 4 timers mellomrom. Og noen timer etter det fikk jeg drypp.jeg hadde rier fra tre timer etter ballongkateteret ble satt inn, og fikk lystgass først når jeg fikk drypp. Riene frem til da var egentlig greie. Jeg har hatt verre menskramper og det gikk fint å puste seg gjennom. Jeg hadde bedt om badekar, men pga igangsetting og svangerskapsforgiftning, så lå jeg med ctg-overvåkning av baby ganske ofte, så jeg fikk ikke bade.

Jenta kom til verden og mor fikk et par pyntesting. Lokalbedøvelse de satte før stingene var vond, men jeg var så høy på livet at det var helt ok!

Var ikke helt forberedt på etterriene, og ikke forberedet på den "allergiske" reaksjonen på datteren min - hver gang jeg holder henne og hver gang hun griner så verker det i livmoren min. Det betyr visstnok at alt er normalt

Godt - og dritskummelt - å være hjemme.

Er helt i tåka. Om noen lurer på noe så bare spør, jeg deler gjerne erfaring!

[missdior]

Åh, det høres så fint ut! Gleder meg helt sinnsykt til vi skal få holde vår baby i armene Gratulerer igjen! Håper dere koser dere massemasse!

[lille_frosk]

Åh, så koselig! Jeg blir nesten misunnelig her jeg sitter. Kos dere masse!!

[Solsikke84]

Det er slitsomt!

Heldigvis har mannen to uker ferie + 2 uker permisjon. Så vi har nå en måned hjemme sammen. Dagene har gått i ett kjør med besøk og jeg er litt irritert på svigers. Min egen søster kom innom og var her i en halvtime sammen med niåringen sin, for å hilse på. De kom "oppå" svigers som da hadde vært her i tre timer og presterte og bli i FIRE timer til. De kom nesten med det samme vi kom oss hjem i går, og de ble til klokka var nesten ni på kvelden. Jeg unnskyldte meg to ganger under besøket for å gå å pumpe brystene i fred på soverommet, og enda flere ganger måtte jeg bryte vesla løs fra farmors armer for å amme henne. (jeg pumper litt ekstra for å få fres på melkeproduksjonen. Den er ikke så god, trolig fordi hun er litt tidlig).

Barselbesøk folkens. Inn og ut. Hei og hadet. En halv kaffekopp og tretten bilder av ungen også "sees neste uke, send oss masse bilder og hvil dere nå endelig godt". SÅNN SOM MIN FAMILIE GJØR!

Hjelpes... I morgen kommer søsteren til mannen. De bor halvannen time kjøring unna, så regner med de blir i et par timer. Men håper det rekker med et par timer. Med besøk hele dagen så sliter jeg enormt med å sove når babyen sover. Noe som trengs, for i natt feks slet hun veldig med luft i magen og småspiste hele tiden, så jeg sov omtrent ikke mer enn tre timer. Og ikke mer enn tre kvarter sammenhengende. Ush. Mannen og jeg er heldigvis enige. Etter i morgen har alle besteforeldre, tanter og onkler fått se den lille. Da legger vi ned besøksforbud til over helgen. Vi må få "gå oss til" her hjemme også.

Måtte bare få ut litt gruff. Elsker Tuva'en min og elsker å vise henne frem, men hater å se tanter, og besteforeldre legge beslag på henne i timesvis. Men ikke for det - jeg sier fra jeg. I går fikk farmor (svigermor) beskjed om at "Nå har jeg absitenser og jeg trenger å få holde datteren min litt.". Også tok jeg babyen fra henne. Slemt kanskje? Nei. Jeg var bare ærlig og babyen hadde da vært i armene til farmor i en time. Nok er nok.

Jeg er litt eiesyk. At mannen holder og styrer er helt OK, men om noen andre styrer for mye, enten det er jordmor, barnepleier, farmor, søsteren min eller mammaen min..... så verker det litt i hjertet når det går for lang tid og hele meg skriker (på innsiden) for å få henne tilbake.

[Mayami]

Ble de virkelig i 7 TIMER??!! Hos noen som akkurat har fått en baby... Sosiale antenner ønskes kjøpt! Dt er bra dere legger ned besøksforbud, ellers tar ikke folk hintet. Vi hadde for mye besøk i begynnelsen (pga lang avstand og dermed overnatting) og det ble veldig slitsomt. Man skal jo liksom bli kjent med den lille også, og det er ikke så enkelt på avstand med baby i armene til en eller annen slektning,. Stå på kravene - den første tiden er slitsom og uvant og ikke alltid så kosemos som folk vi ha det til, men den går fort over og kommer ikke tilbake...

[Favole]

SJU timer besøk? Sånt gjør man bare ikke, det er jo helt sinnsykt. Man kommer innom, drikker kaffe om man er heldig å få en kopp, snuser litt på baby og skryter uhemmet over hvor nydelig den lille er, takker for seg og drar igjen rimelig kjapt. Overhode ikke slemt å si ifra, dere er jo nettopp kommet hjem og må da få tid til å falle til ro og bli kjent med datteren deres, ikke underholde besøk i timevis. Besøksforbud høres meget lurt ut

Vi (jeg) sa klart ifra om at alle som kunne fikk besøke oss på sykehuset mens det var visittid, når vi kom hjem skulle vi ha det stilt og rolig rundt oss, alt av besøk måtte skje kjapt og etter avtale - INGEN fikk dukke opp uanmeldt. Heldigvis ble det respektert.

[Solsikke84]

Nå skriver jeg med en hånd og PC balansert på ammeputa. barnet ligger nemlig på den andre armen. Når hun sover så godt som nå, så kan jeg legge henne ned; men hun er så varm, god, skjønn...

Mannen reiste i går kveld på kurs og kommer tilbake i morgen kveld. Ellers blir han hjemme hele september. Jeg har en utrolig snill baby.. gråter når sulten og mens hun bæsjer... ellers knirker hun, sover eller spiser. Men jeg er likevel helt utslitt... nettene går med på å sjekke om hun puster, hun spiser hver 2. - 3. time og tisser desto ofte... jeg er slitt mellom det å ønske meg en halvtime for meg selv......og som nå: ikke makte det å slippe taket når jeg har sjansen til den halvtimen.

Morsfølelsen er overveldende. Og kom ved første skrik. Alle lyder er rot til bekymring og glede på samme tid... frustrasjon, tretthet og kjærlighet krasjer i hodet mitt hele tiden. Jeg var forberedt på å være sliten... på mye følelser,,,, men ikke på så mange forskjellige følelser på samme tid. Uff,,, nå rører jeg fælt. Men er godt å forsøke å sette ord på "galskapen"...

[Mayami]

Høres heeeeelt normalt ut! Etter hvert blir man mer sikker på at hun puster om natta, og da kan man sove bedre. Jeg måtte stå opp og sjekke lille de første gangene han sov natta gjennom, for jeg trodde ikke han kunne det uten at det var noe galt! Det er stadig noe å bekymre seg for, og man må bare prøve å ta ting som det kommer. Sannsynligvis har hun det helt topp - alltid!

[Solsikke84]

Takk Godt å høre at man er normal. Søvnmangelen tar hardt på. Eneste måten jeg overlever på er fordi mannen tar en tørn på natta. Dvs, jeg mater og han raper og bysser i søvn igjen. Matingen tar ikke så lang tid, men det å få roet henne tilbake i søvn kan ta 40-60 minutter... og jeg er såklart typen som etter å ha vært våken så lenge bruker nesten en halvtime på å sovne igjen.. så når jeg da sovner, er hun sulten på ny. Flere ganger starter hun ny syklus før jeg har sovna. Ene svigerinnen min sa at jeg må sove når barnet sover, når vi snakket om at jeg led litt av søvnmangel. Jeg hadde litt lyst til å kaldkvele henne. Men det er godt å lese mine egne reaksjoner. At jeg ikke blir frustrert på lille engel, men at jeg bare blir stille sliten og fortvilt, til jeg vekker mannen og sier fra at dette ikke går mer. En gang ble jeg litt frustrert og lot det gå ut over henne. Dog verbalt, og i en syngende, rolig tone fortalte jeg spedbarnet mitt at det hadde vært særdeles elskverdig om hun fant det for godt å sove andre steder enn i armen min mens jeg går. Putt inn noen fine bannord, også sagt i syngende tone.

Greia er.. hun sovna minutter etter, og jeg la henne i senga si. Der sov hun søtt. Og jeg satt våken og venta på å få "be" om unnskyldning, og lengta etter at hun skulle trenge armen min igjen, så jeg kunne gjøre opp for at jeg var så slem.

Det er virkelig en krisetid på alle mulige måter dette. Jeg var ganske ærlig med jordmoren min der. "Er du klar for dette nå?" spurte hun på siste kontroll. "Jeg er rimelig klar for fødselen, men jeg vet ikke hva jeg går til etterpå."

Jeg må si, jeg føler virkelig med de som sliter med morsfølelse eller depresjoner. Det som "redder" meg fra å tygge hull i tapeten enkelte ganger er nettopp morsfølelsen. Og at mannen og jeg kan le av absurde ting som skjer.

...også må jeg også få sagt at jeg er alvorlig gravimponert over barnevognmafiaen på kjøpesentrene. Som går rundt og shopper med små babyer i vogna. Vi dro innom et senter en gang, for jeg trengte amme-BH i større cup enn planlagt... og de to timene vi var ute gikk hun gjennom to bodyer, fire bleier, våkna og måtte bæres gjennom butikken, og var gretten i bilen på vei hjem. ....blir lenge til jeg gjør det igjen frivillig.

Men hun elsker trilleturer! Så vi triller litt rundt ute, men så snart mamma går inn noe sted eller stopper opp... håh-hå..

Mitt råd til andre bak meg i løypa: Ikke planegg fødsel, sa jordmora mi. Forbered deg på alt, skriv fødebrev, men ikke planlegg at du skal ha det sånn og slik. For det eneste hun kunne garantere meg, var at det ikke ville være som jeg hadde forutsett.

Jeg vil bruke samme rådet om barseltiden hjemme. Ikke planlegg noe annet enn å overleve dag til dag, med en mett, tørr, ren og fornøyd unge som har fått massevis med kos og kroppskontakt. Rydding av bod og garasje, gardiner som skal legges opp, bøker som skal leses, eller julegaver som skal handles og pakkes inn: Ikke planlegg sånt. Det kan være du får all tid i verden... ellers så gjør sånne planer at du føler deg utilstrekkelig fordi du ikke rekker over det du trodde du skulle.

Klem til dere alle!

Tror jeg ber om at dagboka blir sletta om en stund, den er jo ikke en svanger-dagbok lengre..

[Mayami]

Ikke alltid like enkel den første tiden, men det går seg til etterhvert! Jeg var livredd for å gå ut av huset i begynnelsen, for hva om han plutselig våknet eller var sulten eller gjorde seg ut eller.... Heldigvis har jeg en svigerinne som hadde gjort dette før, og hun tvang meg ut på shoppingsenter! Det gikk bra til tross for at alt det jeg var redd for skjedde...! Men jeg overlevde, tok en utfordring om gangen og kom hjem blid og fornøyd (og blakk)!! Om en måned eller to blir det enklere, både fordi hun får mer rutiner og fordi du blir tryggere (som gjør at hun blir tryggere). Før du aner ordet av det er du klar for opptak i barnevognmafiaen, om det er det du har lyst til!

[Solsikke84]

Hehe.. barnevognmafiaen er ikke det jeg er ute etter. Men som nå, kunne egentlig tenkt meg å besøke en venninne på jobben hennes som er 25 min kjøring unna... og ret ved jobben der er en fin gågate med flere butikker. Kunne tenkt meg å ta turen, hilse på, vise frem og gjøre småæren som å levere inn tretten armbåndsur for nye batteri og sånt pjusk. Men oppi hodet mitt ser jeg for meg at jeg blir stående på en busslomme og bytte bæsjebleie med en utrøstelig baby.

Så jeg er litt for pyse ennå.

[Mayami]

Hihi... Må nok regne med en tur innom en busslomme eller to ja, men så plutselig sovner hun i vogna si og du kan gjøre alle de tingene i fred og ro! Men seriøst, jeg tror ikke jeg hadde kommet meg ut hvis det ikke hadde vært for min strenge og shopping-gale svigerinne... Du må alliere deg med en sånn! Så har du også moralsk støtte i busslommejakten!

[lille_frosk]

Du skriver veldig fint om hvor kontrastfylt det er å være nybakt mamma! Det må jo være helt vilt - så mange intense følelser på en gang, instinkter som kommer frem og "tar over", kombinert med søvnmangel og generell utmattelse. Godt å høre at morsfølelsen er på plass og at du og mannen kommuniserer bra.

Og det må jeg bare si - SYV timer på barselbesøk er sinnsykt og helt utrolig ufølsomt synes jeg. Samme med de som kommer på overraskelsesbesøk. Min bestevenninne fikk baby for en drøy mnd siden, og et par dager etter de kom fra sykehuset stod et vennepar (av mannen først og fremst) på døren og bare "heeei, vi ville bare komme på besøk og kikke på den lille vi!". Veldig hyggelig altså, men at ikke folk kan ha forståelse for at den første tiden faktisk tilhører foreldrene og barnet - og at alle andre må stille seg i andre linje?

[Solsikke84]

Grrrr... svigerfamilien. Må skrive av meg litt irritassjon i dag igjen. Men får forklare litt hjemsituasjonen først...

Jeg savner mamma. Hun har vært her mye, men hver gang hun ikke er her, så føler jeg for å kontakte henne. Men forsøker å begrense meg. Hun er bestemor til flere og i full jobb, og sier aldri nei. Så når hun spør hvordan det går så sier jeg "flott!" i halvparten av tilfellene og er brutalt ærlig i de andre. For å spare litt på. Det eneste som er i veien er stort sett min søvnmangel. Mannen er som nevnt tidligere selvstendig og driver mye hjemmekontor. Vel, karma mener tydeligvis at vi var heldige nopk til å få barn, så nå er det litt krise med firmaet hans og han må jobbe mye og knallhardt, samt reise mye for å få ting til å møtes. Så han bruker 9-10 timer i døgnet på hjemmekontoret, helg som hverdag og er mye ute på farten. Så jeg er mye alene med lille baby. Og jeg vil ikke gjøre noe feil. Så jeg passer på som en bjørnemamma, og sliter dermed veldig med søvnmangel. Mamma har hjulpet til mye. Hun er også ressursbanken min for gode råd.

Nå driver babyen og gulper veldig. Sulten, får mat, gulper, sulten og må ha mat.. spiser og gulper opp masse og skriker fordi sulten. Så skriker i frustrasjon ved brystet, og finner ikke roen. Tenker det er pga lite melk. Sovner, sover i 10-20 minutt, skal ha mat.. gulper.

Jeg er dødsliten. Vi har holdt på sånn i dag, og så fant svigermor det for godt å komme på overraskelsesbesøk. Jeg ble faktisk litt glad, for alt hoper seg opp rundt meg. Gulpekluter, sengetøy fra vogna, masse bodyer som stadig må skiftes... min prio er ungen min, ikke husarbeidet. Og jeg ble litt glad for overraskelsesbesøket fordi jeg håpte jo på litt hjelp. At hun kanskje kunne sette på en vaskemaskin for meg, eller noe. Neida.

Svigermor vil bare kose med ungen og foreslår at hun kan passe Tuva mens jeg får unna litt husarbeid. Supert. Så hun får jentungen i fanget og jeg setter på en maskin tøy, rydder på badet, skifter på noen senger... og hører sulten-gråten til Tuva fra stua. Kommer inn og sier at jeg skal få gitt henne mat... Og svigermor nekter å gi meg ungen. Jeg hadde fortalt om gulpedagen vi hadde slitt med tidligere på dagen (som var kommet under en viss kontroll før hun stod på døra, og som var årsak til småkaoset rundt meg)...

Svigermor mente at gulping = overfôring, og at Tuva derfor hadde godt av å vente til magen var helt tom før hun fikk mat igjen. Så bysset hun på min skrikende, sultne baby.

Jeg ble litt sint og sa at jeg ikke akter å sulte en baby, det er like lite aktuelt som å slanke en baby, og at hun skal få mat når enn hun ber om det. Svigermor påpekte nesevist at hun har hatt flere spedbarn i hende enn jeg har, og jeg påpekte frekt tilbake at det er over 25 år siden hun sist hadde barn, og flere råd har endret seg siden den gang. Jeg ba igjen om å få tilbake datteren min, og hun tviholdt på ungen. Så jeg tok fatt i barnet og ba henne slippe.

Det gikk noen pinlige sekunder før hun slapp. Jeg gikk inn på spisestua (stod bueåpning mellom, men får litt mer privatliv) for å amme.. og hører henne snakke i telefon. Innser kjapt at det er mannen min hun snakker med. Og hun vet godt at jeg er innenfor hørerekkevidde. Hun legger her ut om at jeg er hysterisk, overbeskyttende, overfôrer datteren hans, påfører babyen mageknip, nekter å høre på gode råd, jeg nekter henne å ta i barnebarnet sitt, og toppet det hele av med at han bør holde seg hjemme i noen dager og kanskje ta meg med på helsestasjonen så noen får snakke til meg - fordi jeg trolig lider av svangerskapsdepresjon.

.......AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAH!

..mannen er på min side i alt dette. Takk gud. Men fy faen så høyt blodtrykk jeg har nå.

Pent brukt svigermor selges til høystbydende over femti øre.

[sitronkake]

Hjelp, det er det verste jeg har hørt! Og jeg som synes MIN

svigermor var ille da hun ikke ville gi meg sulten-babyen min - hun ga seg iallefall uten drakamp og fant ikke på løgnhistorier etterpå. Hun var forøvrig også av den oppfatning av at jeg kom til å skjemme bort baby om han fikk mat når han ville ha, må være noe de lærte på det glade 80-tall..

Hva sa mannen til det her da?

Edit: nå så jeg at han er på din side, enda godt!

Endret 9. september 2014 av sitronkake

[Mayami]

Hvaffornoe??!! Svigermor som kidnapper ungen!!! Det er det verste jeg har hørt, bra du var frekk tilbake! Og enda godt mannen er på din side... Kan jo hende det blir slutt på overraskelsesbesøk en stund da. Dette var jo ikke akkurat det du trengte nå, med alt det styret som er. Kanskje du skal være mer brutalt ærlig med moren din likevel - det er jo ikke så lenge du trenger litt ekstrahjelp, sett i perspektiv av et liv.. Og moren din er sikker bare glad for å kunne støtte deg når hun vet at du har det litt tungt! Jeg savnet mammaen min veldig den første tiden med lille (hun kunne ikke komme ofte, bir laaangt unna) men jeg er så heldig å ha en noen lunde for uftig svigermor i nærheten. Karma is everything.. Håper det går bedre med deg i dag!