Vanskelig å planlegge.

[Nikkou]

Sambo fridde til meg for 6 år siden. Etter det har vi vært opptatt med å pusse opp hus, to graviditeter og litt ymse, men for 6 mnd spurte jeg om vi ikke skulle gifte oss snart siden vi har vært forlovet ganske lenge. Fikk da mutt og kort til svar at han ville ikke gifte seg. Long story short så endte det med at jeg brøt forlovelsen og har brukt mye tid på å tenke over hvordan jeg skal tolke det og håndtere det all den tid det var umulig å få han i tale om det hele.

På fredag som var bestemte jeg meg for at jeg fortjente svar på dette og sa nettopp det. At han i det minste skylder meg et svar og om det var mangel på tro på en fremtid sammen så kunne vi vel like gjerne gå hver til vårt. Da snudde han helt rundt igjen og vil plutselig gifte seg alikevel. Ikke bare det, men han hadde dato klar og alt.

Datoen han hadde valgt var 1 juni i år. Det er jo ikke så lenge til, så jeg sa jo at da må vi være litt effektive med planleggingen om det virkelig er slik at du vil dette. Han var enig i det.... Fredag er ikke lenge siden, jeg vet det, men han blir sur om jeg prøver å nevne det. Han var så bastant på at han nå ville gifte seg, sa han hadde tenkt masse på det og hadde jo bestemt dato (som tok meg litt på senga), men nå kan det ikke nevnes med et ord.

Hva er det som skjer? Jeg skjønner ingenting... får nesten whip-lash av å følge med i svingene her nå. Kan noen som evnt snakker mannsk bedre enn meg prøve å forklare hva i pokker dette her betyr?

[GørilB]

Kanskje han sa han ville gifte seg fordi han trodde du kom til å gjøre det slutt? Men syns det er litt rart at han fridde for 6 år siden, for så og ikke ville gifte seg likevel.

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som han egentlig ikke vil gifte seg. De kan si mye rart hvis de tror at kjæresten drar om de ikke frir.

Anonymous poster hash: c8cb0...4c3

[AnonymBruker]

Synes det høres litt ut som min samboer som nesten pisser i buksa av tanken på alt som skal planlegges rundt et bryllup.

Jeg var på tur å gi opp hele tanken på bryllup, og forberede meg på at enten må jeg tåle og være ugift eller finne meg en som vil gifte seg.

Men så snakket vi litt om det og jo, egentlig ville han gifte seg. Jeg bestilte kirke og lokale. Utarbeidet forslag til gjesteliste, og delt denne med han. Han hadde noen synspunkter. Men var ennå ikke kjempe engasjert (fjor sommer).

Nå når det begynner å nærme seg (juni i år) begynner han også å bli litt mer engasjert. Jeg legger frem forslag til hvordan vi kan gjøre det, så kommer han med synspkt. Når vi snakker om bryllupet med andre stråler han. Endelig vet jeg at han vil gifte seg, og skjønner at det hele bare virket veldig stort og ikke noe som impuls mennesket som han er var klar til å planlegge :-)

Anonymous poster hash: 9bb0d...506

[AnonymBruker]

Han er ikke en sånn kar som liker å overaske da, og hadde planene klar og driver å ordner, men ble tatt på senga av at du plutselig spurte om det....?

Anonymous poster hash: 7a326...577

[Browncoat]

Tviler sterkt på at han hadde planlagt noe som helst. Han har liksom tenkt nøye og valgt ut 1 juni som dato? En mandag?

Synes dere har et kommunikasjonsproblem når han blir sur og vanskelig å snakke med når du nevner bryllup. Skal ikke det være noe begge gleder seg til?

[Nikkou]

Altså.... nå har jeg endelig fått fyren i tale og han vil virkelig ikke gifte seg...eller ordene hans var vel noe slikt "store deler av meg stritter vilt imot hver gang jeg tenker på det....". Ergo: Han vil vel da ikke gifte seg?! Artig Browncat... Jeg hadde ikke engang sjekket hvilken dag datoen var, men gikk ut ifra det var i helg siden det var datoen han hadde valgt. Så feil kan man ta .

Vel.. spøk til alvor. Han ba meg basically om å roe ned planleggingen fordi han måtte ha mer tid på seg og så gikk han å la seg.... jeg derimot sitter oppe og lurer på hva pokker det er vi driver med her. Jeg ble superglad for 6 år siden da han fridde, ble kjempelei meg da han plutselig ikke hadde lyst likevel, kjempeglad da han ombestemte seg og kjempelei meg nå når jeg skjønner at han ikke har så lyst alikevel.

Hadde han ikke villet gifte kunne han enkelt og greit latt være å fri og han har visst hele tiden at dette er noe som er viktig for meg. Ikke bryllup som sådan, men det å være gift. Vet ikke hva jeg skal tenke eller tro i det hele tatt akkurat nå egentlig. Jeg kan godt sette meg på pause igjen jeg, men denne gangen kjenner jeg at det koster meg litt mer. At jeg kanskje ikke egentlig trenger å finne meg i å bli behandlet slik. Skal, skal ikke er helt i orden når det gjelder middagsretter, søking etter en ny arbeidsplass når man har en fra før eller om man skal reise på ferie til utlandet eller ikke, men når det gjelder noe slikt som dette så syns jeg det er noe annet.

Syns ikke det er i orden å drive på sånn med noe man vet er veldig viktig for partneren sin. Da får det være enten eller... ikke denn vaklingen frem og tilbake. Jeg aner ikke hvordan jeg skal håndtere det her i det hele tatt. Føler meg vel muligens litt såret over det hele....

[AnonymBruker]

Altså.... nå har jeg endelig fått fyren i tale og han vil virkelig ikke gifte seg...eller ordene hans var vel noe slikt "store deler av meg stritter vilt imot hver gang jeg tenker på det....". Ergo: Han vil vel da ikke gifte seg?! Artig Browncat... Jeg hadde ikke engang sjekket hvilken dag datoen var, men gikk ut ifra det var i helg siden det var datoen han hadde valgt. Så feil kan man ta .

Vel.. spøk til alvor. Han ba meg basically om å roe ned planleggingen fordi han måtte ha mer tid på seg og så gikk han å la seg.... jeg derimot sitter oppe og lurer på hva pokker det er vi driver med her. Jeg ble superglad for 6 år siden da han fridde, ble kjempelei meg da han plutselig ikke hadde lyst likevel, kjempeglad da han ombestemte seg og kjempelei meg nå når jeg skjønner at han ikke har så lyst alikevel.

Hadde han ikke villet gifte kunne han enkelt og greit latt være å fri og han har visst hele tiden at dette er noe som er viktig for meg. Ikke bryllup som sådan, men det å være gift. Vet ikke hva jeg skal tenke eller tro i det hele tatt akkurat nå egentlig. Jeg kan godt sette meg på pause igjen jeg, men denne gangen kjenner jeg at det koster meg litt mer. At jeg kanskje ikke egentlig trenger å finne meg i å bli behandlet slik. Skal, skal ikke er helt i orden når det gjelder middagsretter, søking etter en ny arbeidsplass når man har en fra før eller om man skal reise på ferie til utlandet eller ikke, men når det gjelder noe slikt som dette så syns jeg det er noe annet.

Syns ikke det er i orden å drive på sånn med noe man vet er veldig viktig for partneren sin. Da får det være enten eller... ikke denn vaklingen frem og tilbake. Jeg aner ikke hvordan jeg skal håndtere det her i det hele tatt. Føler meg vel muligens litt såret over det hele....

Hadde du latt være å pusse opp et hjem med ham, samt få barn med ham dersom han for 6 år siden hadde fortalt at han ikke ville gifte seg?

Anonymous poster hash: d409e...e3c

[Nikkou]

Hadde du latt være å pusse opp et hjem med ham, samt få barn med ham dersom han for 6 år siden hadde fortalt at han ikke ville gifte seg?

Anonymous poster hash: d409e...e3c

Hadde ihvertfall satt veldig pris på om han var ærlig om det istedenfor å late som noe annet. Hadde hatt mindre problemer med det om jeg hele tiden hadde visst at han ikke ville gifte seg enn at han nå faktisk har lurt meg...Ikke bare en, men flere ganger (shame on me forøvrig). Om han nå igjen snur (noe jeg nesten håper han ikke gjør), så kan jeg da ikke ha tillit til at han mener det han sier, og hvilke andre ting er det han går og later som om han mener og vil en ting mens han egentlig tenker noe helt annet?

[Browncoat]

I min erfaring er mange menn ekstremt redde for å si/gjøre noe (åpenlyst) som de vet at damen ikke liker. Men det er tydeligvis enklere for dem å si "jada, kjære" og så prøve å holde ting skjult. Når dette oppdages blir det selvfølgelig kvinnen som blir den urimelige fordi hun blir sur og prøver å "kontrollere mannen".

Mannen din virker konfliktsky på samme måte. Han vet hva du vil, så han prøver å gjøre deg fornøyd, men det blir halvveis og dermed mye værre når han ikke vil gjennomføre. Hvis han ikke blir flinkere til å snakke om ubehagelige ting på egenhånd, så er kanskje parterapi lurt?

Endret 18. juni 2015 av Browncoat

[AnonymBruker]

Kanskje han, som meg, synes det teoretisk sett virker litt romantisk å gifte seg, men at all planleggingen, oppstyret og utgiftene sørger for at det blir bare stress og uvilje? Jeg er kvinne selv, men kommer antakelig aldri til å gifte meg fordi det å planlegge og arrangere et bryllup virker for meg så drepende kjedelig og meningsløst at jeg heller tilbringer en uke i tannlegestolen. Jeg elsker likevel samboeren min og vil være sammen med ham resten av livet. Men det skal sies at samboeren din er jo isåfall en idiot som ikke bare sier hva han tenker. Hva sier han hvis du foreslår å gifte dere borgerlig i det stille og kun feire med en middag med de aller nnærmeste? Null planlegging, minst mulig stress.

Anonymous poster hash: 369a7...fac

[Nikkou]

Kanskje han, som meg, synes det teoretisk sett virker litt romantisk å gifte seg, men at all planleggingen, oppstyret og utgiftene sørger for at det blir bare stress og uvilje? Jeg er kvinne selv, men kommer antakelig aldri til å gifte meg fordi det å planlegge og arrangere et bryllup virker for meg så drepende kjedelig og meningsløst at jeg heller tilbringer en uke i tannlegestolen. Jeg elsker likevel samboeren min og vil være sammen med ham resten av livet. Men det skal sies at samboeren din er jo isåfall en idiot som ikke bare sier hva han tenker. Hva sier han hvis du foreslår å gifte dere borgerlig i det stille og kun feire med en middag med de aller nnærmeste? Null planlegging, minst mulig stress.

Anonymous poster hash: 369a7...fac

Forslaget mitt var å gifte oss på kontoret. Han syntes derimot at når vi skulle gifte oss at vi godt kunne gjøre litt ut av det uten å ta den helt stiveste utgaven. Mitt forslag ble dermed nettopp som ditt (bare at han ville ha seremoni). Holde det enkelt, kun nærmeste familie til middag og så en enkel strandfest med grilling eller noe for venner på kvelden. Det syntes han hørtes kjempekoselig ut.

Jeg spurte om vi skulle ha ringer (siden jeg vet han ikke liker smykker), og da sa han overraskende nok at det syntes han, men han satte pris på om jeg gadd å ta ansvar for å finne de og at de burde være billige. De billigste jeg fant kostet rundt 2800.- De er ikke fine, men det er altså det billigste jeg fant som ikke var av sølv eller gult gull. Han fikk helt bakoversveis. Så ikke for seg at det skulle koste så mye bare for ringer.

Han er den som sa han ville at jeg skulle ha brudekjole og han tux den dagen. Jeg kunne brukt noe jeg har i skapet fra før, for jeg er ikke en sånn "prinsessedagen" type jente, men gikk med på det fordi jeg vil det skal bli fint for han. Han hadde innledningsvis tydelige ideer om hvordan han ville det skulle være, men så plutselig var det bom stopp. Kanskje pengene er det som skremmer han, eller giftermålet i seg selv. Jeg aner virkelig ikke.

Jeg vurderer å reise bort noen dager for det føles ikke som om han har særlig med respekt for meg når han driver på sånn. Jeg trenger å tenke. Syns det er utrolig dårlig gjort av han å snu frem og tilbake slik med noe han vet er så viktig for meg. Det gjør meg egentlig ganske forbannet for vi har det kjempefint sammen og dette hadde aldri vært et problem om han for det første ikke hadde fridd og for det andre hadde vært ærlig fra starten av om at han ikke ville gifte seg. Jeg på min side ville jo faktisk være gift før vi fikk barn (gammeldags, jeg vet), men tilfeldighetene ville det ikke slik og siden vi da allerede var forlovet så tenkte jeg at det ordner seg jo etterhvert. Det er ikke selve bryllupet som er poenget for meg.... det er det å være gift. Jeg har skikkelig vanskeligheter med å svelge det her pga. måten han har gjort det på...

[AnonymBruker]

Huff. Det hørtes ikke lett ut å bli klok på. Jeg tror faktisk jeg ville reist bort litt, ja. Ikke slamret med døra og dratt, men sagt at han åpenbart trenger litt tid for seg selv for å finne ut hva i alle dager han tenker og mener, så da får han litt tid, og så sørger du for at han er mentalt forberedt på å dele tankene sine når du kommer tilbake.

Han er ikke i økonomiske problemer og er stresset for det? Min samboer blir alltid ustabil og grinete hvis han er blakk.

Anonymous poster hash: 369a7...fac

[Nikkou]

Huff. Det hørtes ikke lett ut å bli klok på. Jeg tror faktisk jeg ville reist bort litt, ja. Ikke slamret med døra og dratt, men sagt at han åpenbart trenger litt tid for seg selv for å finne ut hva i alle dager han tenker og mener, så da får han litt tid, og så sørger du for at han er mentalt forberedt på å dele tankene sine når du kommer tilbake.

Han er ikke i økonomiske problemer og er stresset for det? Min samboer blir alltid ustabil og grinete hvis han er blakk.

Anonymous poster hash: 369a7...fac

Rart du nevner det, for vi er veldig blakke for øyeblikket. Alle regninger betalt og bilverkstedet har fått pengene sine, så det er veldig tomt akkurat nå. Jeg tenker ikke så mye på det, for det ordner seg jo. Er jo ikke som om det ikke kommer påfyll noen gang og vi har jo det vi trenger, men kanskje han reagerer veldig negativt på det?! Jeg er helt totalt utslitt pga masse ting som har skjedd i dag så nå orker jeg ikke å reise noe sted, men bedre å gjøre det rolig og stille som du sier Snakke med han i morgen og så la han få noen dager for seg selv.

[Tirkes]

Men... Hvorfor skal hans ønsker og preferanser følges? Du har jo rimelige forslag. Han er ikke sart sommerfugl, og kan vel kompromisse litt. Ellers ville også jeg brutt forlovelsen og bedt ham fri igjen når han er villig til å gifte seg, uten at hans krav om fest, bekledning og ringer skal imøtekommes uten litt diskusjon. Man er to om bryllup og to om ekteskapet. Vil ikke ene parten, så blir det ikke noe av, men at kun en skal sette føringer... Nnnngh

Endret 29. januar 2015 av Tirkes