Jeg er ubrukelig.

[AnonymBruker]

Føler at verden ikke er skapt for sånne som meg. Jeg er for svak til å klare meg her i livet.

Jeg har slitt fra jeg var liten. Ble mobbet hele barne og ungdomsskolen. Begynte med selvskading som tenåring og fikk spisevegring som jeg slet med helt til begynnelsen av tyve årene. Så traff jeg veggen skikkelig, fikk angst og ble deprimert. Gikk til psykolog og ble satt på medisiner. Har slitt med angst i 7 år nå, går fortsatt på medisiner og skal igjen til psykolog.

Siden jeg alltid har slitt og fortsatt sliter så har jeg ikke tatt utdanning og det er helt uaktuelt. Jeg får klaustrofobi i møterom/klasserom og takler ikke å snakke foran forsamlinger, fremføringer er jo helt normalt å ha på skolen idag.

Pga utdanning må jeg velge i lavtlønnede yrker og pga angsten er det begrenset hva jeg kan. Det eneste jeg takler er renhold, men jeg har ikke full stilling og får vanligvis 11.000 utbetalt.

Jeg eier ingenting. Jeg leier, har ikke bil og ikke penger til å finne på sosiale ting. Jobben min begynner allerede å slite på helsa og jeg er 28 år.

Føler meg fullstendig mislykka når jeg tenker på hvordan livet mitt har blitt!

Anonymous poster hash: 774ee...85f

[AnonymBruker]

Kan du finne en mann kanskje? Livet blir lettere om man er to tror jeg.

Anonymous poster hash: 72ed0...d42

[AnonymBruker]

Tommelen opp for at du har jobb, det er ikke lett å komme seg ut i arbeidslivet når man sliter men at du har klart det viser at du har pågangsmot. Renholder er dårlig betalt ja, det er en tung jobb og det er vanskelig å få full stilling. Kjenner til hvordan det er.

Dersom du har lyst til å studere kan du kanskje undersøke muligheten for å ta det som nettstudie?

Anonymous poster hash: ef833...633

[AnonymBruker]

Tenk på alt du har klart til tross for utfordringene dine. Si til psykologen at du vil prioritere å bygge opp selvfølelsen.

Anonymous poster hash: 66581...32f

[wintergirl]

Da jeg var 28 år så hadde jeg jobbet på en bensinstasjon i 4 år som jeg hatet + at jeg tjente dårlig, hadde bet.anmerkninger og eide heller ingenting.Hadde ikke engang bil lappen. Men fikk etter hvert jobb jeg trivdes med og fikk også etterhvert en del timer og tjente mye bedre. Bet.anmerkningene er vekk, bil lappen har jeg hatt i 4 år, og venter nå på et eget sted å bo med mannen min. Nå sliter ikke jeg psykisk som deg, selv om det er helt forferdelig å deprimerende å føle at livet ikke går fremover. Hadde mange harde knekk og mange ganger hatt lyst til å gi opp. Men kjære deg. Det er mange i dine sko og det fins håp! Helt sant! MEN det er helt og holdent opp til deg. Kan jeg og mange andre som har hatt det ille nok , så kan du Du er ikke dømt til å være mislykket hvis du tror det.

Jeg håper det ordner seg og at livet føles lettere med tiden

[AnonymBruker]

Jeg endte opp med å bli veldig ofte syk. Hadde ikke fullført vgs har aldri vært skoleflink, sikkert pga manglende støtte hjemme og mobbing på barne og ungdomsskolen.

Som voksen fikk jeg angst og depresjon og har vært en del sykemeldt. Falt også ut av arbeidslivet og var sykemeldt over lengre perioder av og på, tilslutt et år, deretter aap. Etter et år med aap klarte jeg å komme meg ut i jobb igjen og kvittet meg med nav for godt. Det har kostet meg mye, men jeg er i jobb og tjener mine egne penger. Eier heller ikke egen bolig, har slitt i flere år med overvekt selv om jeg er i grei fysisk form.

Er bare så glad for at jeg er i jobb, slipper nav, og fikser ting sjøl. Jobbe i et lavtlønnsyrke og har fått fullført vgs slik at jeg har studiekompetanse.

Jeg forstår hvordan du har det. Ikke lukk døren og tenk at du er ubrukelig. Du må bare finne din egen vei å gå.

Vet ikke om dette hjelper men det er håp for alle mennesker. Også deg.

Anonymous poster hash: fa1a8...9af

[AnonymBruker]

Hilsen mann 39 over...

Anonymous poster hash: fa1a8...9af

[Yzma]

Nei det er du ikke!!! Ikke si sånn om deg selv, slutt med engang!

[AnonymBruker]

Jeg endte opp med å bli veldig ofte syk. Hadde ikke fullført vgs har aldri vært skoleflink, sikkert pga manglende støtte hjemme og mobbing på barne og ungdomsskolen.

Som voksen fikk jeg angst og depresjon og har vært en del sykemeldt. Falt også ut av arbeidslivet og var sykemeldt over lengre perioder av og på, tilslutt et år, deretter aap. Etter et år med aap klarte jeg å komme meg ut i jobb igjen og kvittet meg med nav for godt. Det har kostet meg mye, men jeg er i jobb og tjener mine egne penger. Eier heller ikke egen bolig, har slitt i flere år med overvekt selv om jeg er i grei fysisk form.

Er bare så glad for at jeg er i jobb, slipper nav, og fikser ting sjøl. Jobbe i et lavtlønnsyrke og har fått fullført vgs slik at jeg har studiekompetanse.

Jeg forstår hvordan du har det. Ikke lukk døren og tenk at du er ubrukelig. Du må bare finne din egen vei å gå.

Vet ikke om dette hjelper men det er håp for alle mennesker. Også deg.

Anonymous poster hash: fa1a8...9af

Det står stor respekt av deg, vit det!! All grunn til å være stolt over deg selv.

Samme til deg, TS. Du jobber. Som nevnt over - det betyr at du har pågangsmot. Du har ikke gitt opp som mange andre. Og jeg dømmer ikke de som gjør det, jeg har ikke vært i samme situasjon, men har vært svært deprimert og på randen til å gi opp selv - bare i mye yngre alder. Nå har jeg fått opp motivasjonen, er ikke deprimert lenger og jeg skal studere jus. Du er bare 28 år, du har tross alt ganske god tid på deg til å endre på ting. Nettstudier er et flott alternativ - og kanskje kan du finne et yrke som vil passe deg og dine forutsetninger?

Anonymous poster hash: 8a232...6d0

[AnonymBruker]

Oi, så mange fine tilbakemeldinger!

Jeg er vel en av dem som sammenligner seg veldig med mange. Føler på en måte at så mye bli forventet av folk idag: ha utdanning, godt med penger, eie bolig og bil. Føler at man ikke strekker til når man ikke klarer det hvis dere skjønner.

Det å ta nettstudie kan være aktuelt, men koster det ikke mye penger?

Respekt til mann 39 forresten!

TS.

Anonymous poster hash: 774ee...85f

[AnonymBruker]

TS, du er langt mer en brukelig, og du gjør en kjempeviktig og tøff jobb, respekt! Har hatt noen renholdsjobber selv, så vet hvor tøft det kan være.

Det skal ikke alltid være lett.. selv har jeg også vokst opp i et hjem med omsorgssvikt, og slitt mye pga det. Har alltid såvidt hanglet videre, og kjempet meg gjennom to bachelorer. Dessverre røk strikken til slutt, da jeg aldri har fått hjelp for de bakenforliggende problemene, og de forsvinner ikke av seg selv. Skulle ønske barnevernet hadde gjort jobben sin på 80- og 90-tallet (sammen med alle lærere og andre aom visste, men nei), da hadde jeg kanskje fått hjelp tidligere. Nå er jeg i navsystemet på aap, enorm gjeld etter noen dropouts fra høyere utdanning i tillegg til de to bachelorene (som ikke gir jobb..), kredittgjeld, eier ikke bolig... Men både for meg og deg, kjempeviktig å fokusere på det positive, og de bra tingene man gjør og får til! Det er kun sitt eget liv man skal leve, ikke andres.

Jeg prøver å fokusere på at en dag vil jeg være i jobb og få nedbetalt gjelden, jeg er stolt av at jeg til tross av å ha blitt misbrukt aldri har røykt eller drukket alkohol, at jeg trener og mediterer hver dag, og spiser riktig og gjør alt i min makt for å få livet tilbake. Viktig å anerkjenne sin egen innsats, spesielt når man er i en sårbar situasjon og ingen andre gjør det.

Anonymous poster hash: d8d33...f16

[AnonymBruker]

Jeg leste nettopp boken i morgen var jeg alltid en løve. Det var en sterk historie om ei jente som slet og som fikk beskjed om at hun aldri kom til å bli frisk igjen. Sannheten er at 1/3 av alle med hennes lidelse blir helt friske og hun var heldig nok til å være en av dem. Nå er hun utdannet phykolog og har gitt ut denne boken. Jeg sier ikke at det du har en lik historie men boken viser tydelig at det finnes håp for dem som nekter å gi seg. Det slo meg at du virket som en slik person. Du har jobb og du kjemper deg gjennom de tøffe takene. Boken beskrev også tilretteleggingsprogram man kan ha krav på, hvor du får hjelp til å fullføre studiene på en måte du vil takle. Skritt for skritt.

Nettsteder florerer det også av så det kan jo være et alternativt. Da slipper man fremføringen og husk at noen av studiene kan man få støtte av Lånekassen.

Ellers vil jeg si at i slike vanskelige situasjoner er det viktig å finne ting som gjør deg glad, ting du kan mestre og ting som du kan vokse på. Det kan føles tungt nå men jeg er sikker på at det vil ordne seg for deg når du er så tøff som du fremstår her. Bare det at du spør om hjelp og forteller din historie vise styrke.

Du kan jo spørre NAV også om de kan hjelpe deg. I mitt fylke finnes det arbeidsplasser hvor man kan gjøre et givende arbeid sammen med likesinnede men få betalt av NAV.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 0418d...9bf

[AnonymBruker]

Føler at verden ikke er skapt for sånne som meg. Jeg er for svak til å klare meg her i livet.

Jeg har slitt fra jeg var liten. Ble mobbet hele barne og ungdomsskolen. Begynte med selvskading som tenåring og fikk spisevegring som jeg slet med helt til begynnelsen av tyve årene. Så traff jeg veggen skikkelig, fikk angst og ble deprimert. Gikk til psykolog og ble satt på medisiner. Har slitt med angst i 7 år nå, går fortsatt på medisiner og skal igjen til psykolog.

Siden jeg alltid har slitt og fortsatt sliter så har jeg ikke tatt utdanning og det er helt uaktuelt. Jeg får klaustrofobi i møterom/klasserom og takler ikke å snakke foran forsamlinger, fremføringer er jo helt normalt å ha på skolen idag.

Pga utdanning må jeg velge i lavtlønnede yrker og pga angsten er det begrenset hva jeg kan. Det eneste jeg takler er renhold, men jeg har ikke full stilling og får vanligvis 11.000 utbetalt.

Jeg eier ingenting. Jeg leier, har ikke bil og ikke penger til å finne på sosiale ting. Jobben min begynner allerede å slite på helsa og jeg er 28 år.

Føler meg fullstendig mislykka når jeg tenker på hvordan livet mitt har blitt!

Anonymous poster hash: 774ee...85f

Det er en ting jeg bare må si! Og det er at jeg syns du er skikkelig tøff! Du har pågangsmot, og du har ikke gitt opp selv om ting har vært fryktelig vanskelig. DU INSPIRERER!

Anonymous poster hash: 9ba83...5a2

[AnonymBruker]

Dette kan høres tøft ut, men du bør forsøke å tre ut av offerrollen. Ja - du har nok hatt et tøffere liv enn de fleste, og mobbing er forferdelige greier og du fortjener det ikke. Men det er på tide å ta tilbake kontrollen over livet ditt - ingen andre kan gjøre det for deg. Det er mye du kan gjøre selv, og nesten alle er i stand til å både jobbe og få seg et godt liv med litt hjelp, motivasjon og egeninnsats. Går du i behandling hos et DPS? NAV har svært mange forskjellige prosjekter og opplegg - kanskje omskolering eller deltidsstudier kan være interessant for deg? Videre håper jeg du forteller disse tankene til behandleren din - det er mye å lettere å hjelpe når de forstår hvordan du har det og hva du trenger. Dette klarer du! Du formulerer deg og reflekterer godt, men du har i inne i en sår periode det er mulig å komme seg ut av så lenge du er motivert... Jeg heier på deg!

Anonymous poster hash: 62e64...16f

[nyher]

Det står respekt av at du jobber ts og ikke naver som mange andre gjør. Du kan som nevnt over her ta nettstudie, eller eventuelt få tilpassa undervisning via den skolen du ønsker å gå. Der kan vel nav hjelpe deg? Ta kontakt med skolen og legge frem saken din for eksempel. Selv om det meste føles håpløst, så begyn en plass og jobb deg oppover, så skal du se du ikke er så ubrukelig som du tror

[AnonymBruker]

Stå på, TS! Anbefaler deg å passe på helsen din, da den er utsatt når du er i et slitsomt, lavtlønnet yrke. Et godt kosthold med minst mulig sukker og prosessert mat gjør at man kan beholde helsen lengre, noe som er ekstra viktig når man ikke har mye penger, og sliter med livskvaliteten ellers. Ikke press deg til å trene hardt hvis du ikke orker, gå heller behagelige turer i helgene og fokuser på psykisk og følelsesmessig velvære.

Anonymous poster hash: dbfcb...be1