spiseproblemer og fastlege

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg lurer på hva som er vanlig oppfølging fra fastleger i forhold til spiseforstyrrelser.

Er det vanlig å ha samtaler med legen, blir man henvist videre eller går man til vektkontroll/blodprøvetaking hos legen?

Regner med det har å gjøre med alvorlighetsgrad, men lurer likevel da jeg tror det er store variasjoner.

Anonymous poster hash: 6e39d...9fa

[pantora]

Alle de tre tingene du nevner er vanlige. Skjønner ikke helt hva det er du spør om?

[Gjest anonym2233]

Når jeg hadde spiseforstyrrelser, anoreksi, ble jeg fulgt opp med det ovennevnte + samtaler med ernæringsfysiolog, og ikke minst psykolog.

Så hadde full pott her... Husk å bare være ærlig med deg selv og legen =)

[AnonymBruker]

Jeg ble henvist videre av min fastlege slik at jeg fikk mer spesialisert hjelp, men jeg gpr til fastlegen min jevnlig ( hver andre uke) for å snakke litt om hvordan det går, veie meg, ta blodprøver og evt andre undersøkelser. Men det er mest prat med legen og det er ikke alltid jeg.veier meg heller (selv om jeg defineres som alvorlig undervektig). Hvordan man følges opp av fastlegen varierer enormt, og tror det kommer litt an på om legen vet hvor alvorlig en spiseforstyrrelse kan være. Jeg har tidligere hatt dårlige fastleger der jeg ikke ble fulgt tett nok. Det er viktig med en god fastlege og jeg føler jeg får bedre hjelp av fastlegen min enn noen andre i teamet.mitt. er spent på å høre andres erdaringer her. Jeg følges iallefall tett og legen min setter alltid opp dobbeltime slik at vi har tid til.å prate. Men tror hvor mye du sliter har litt å si for hvor ofte man går til legen. Men en gang i måneden bør man gå i det.minste hvis man sliter med en sf.

Hvordan oppfølging får du TS?

Anonymous poster hash: 081d1...5a6

[AnonymBruker]

Jeg hadde samtale med legen, ble henvist til psykolog.

Og der startet det. Hadde anoreksi :-)

Anonymous poster hash: 97c5d...5f1

[AnonymBruker]

Jeg er hos legen en gang i uka for samtale og blodprøver/blodtrykk. Jeg synes selv det er for ofte, men jeg har et raskt vekttap + en del oppkast så legen mener det er nødvendig. Har en blanding av anoreksi og bulimi.

Går også til psykolog, men vi snakker ikke så mye om spiseforstyrrelsen.

Anonymous poster hash: 28423...ac6

[Gjest Blomst83]

Ja det er vanlig,og ut i fra hva jeg har hør fra de andre kjenner med sf så gjør de det samme. Så jeg har ikke inntrykk av at det er store variasjoner.

[AnonymBruker]

Jeg tar aldri puls eller blodtrykk hos legen, og har heller aldri hatt noen nøyere undetsøkelse, men vekt og blodprøver tar jeg. Ellers er det prat om mat og trening, hvorda det går etc. Føler jeg kan fortelle legen min det meste, men til tider blir det jo til at jeg pynter på situasjonen litt fordi jeg skammer meg så utrolig over overspising og oppkast. Ts: har du fortsatt timer med fastlegen etter du ble henvist til psykolog? Det er viktig å følge opp den medisinske delen av sykdommen også og ofte kan nok fastlegee slippe taket når ma får mer spesialisert hjelp. Men en psykolog tar seg jo ikke av det medisinske, så man bør gå til fastlegen.

men hvor ofte avhenger jo veldig av situasjonen. Men hvis du har god kjemi med legen din så synes jeg du kan gå så ifte du føler du har behov for oppfølging, og om det er en gang i uka eller en gang i måneden er jo individuelt. Jeg er medisinsk stabil (altså normal EKG, blodprøver, puls og blodtrykk), men er undervektig. Og selv går jeg til legen en gang i uka. Er det rart når jeg er medisinsk stabil? Tror dere leger tenker at det er unødvendig når man bare er "syk i hodet" og det ikke er noe fysisk galt?

Anonymous poster hash: 081d1...5a6

[AnonymBruker]

Litt på siden av temaet, men likevel: Dere med anorexia/bulimi, hvorfor vil dere ikke spise? Dere virker jo oppegående nok til å klare å forstå hvilke konsekvenser underernæring kan få, men likevel velger dere altså å ødelegge kroppen deres, og å se ut som skjeletter. Det ser jo slett ikke bra ut. Jeg forstår jo at det kan ligge traumer osv i bakgrunnen. Men mange har traumer i bagasjen, men de fleste velger likevel ikke en slik "løsning" på problemene. Må beklageligvis bare innrømme at jeg aldri helt har forstått dette her.

Anonymous poster hash: aa821...643

[Gjest Blomst83]

Litt på siden av temaet, men likevel: Dere med anorexia/bulimi, hvorfor vil dere ikke spise? Dere virker jo oppegående nok til å klare å forstå hvilke konsekvenser underernæring kan få, men likevel velger dere altså å ødelegge kroppen deres, og å se ut som skjeletter. Det ser jo slett ikke bra ut. Jeg forstår jo at det kan ligge traumer osv i bakgrunnen. Men mange har traumer i bagasjen, men de fleste velger likevel ikke en slik "løsning" på problemene. Må beklageligvis bare innrømme at jeg aldri helt har forstått dette her.

Anonymous poster hash: aa821...643

En spiseforstyrrelse er IKKE noe man velger!

[AnonymBruker]

En spiseforstyrrelse er IKKE noe man velger!

Ikke? I startfasen bestemmer de seg vel for å kutte ut mat for å bli tynn? Og så mister man deretter kontrollen. Så en eller annen beslutning må man jo ha tatt på et tidspunkt.

Anonymous poster hash: aa821...643

[Gjest Blomst83]

Ikke? I startfasen bestemmer de seg vel for å kutte ut mat for å bli tynn? Og så mister man deretter kontrollen. Så en eller annen beslutning må man jo ha tatt på et tidspunkt.

Anonymous poster hash: aa821...643

En spiseforstyrrelse handler ikke i utgangspunketet om å bli tynn.Vanskelig å forklare. Men for å si det sånn da så av alle som har spiseforstyrrelse er det kun 10% som anoreksi,de resterende er fordelt på bulimi,overspising og EDOS(googl det) Men media fokuserer kun på de som er helt avmagret,og folk tror da at det er det sanne bildet på hvordan de med spiseforstyrrelser er. Eller litt rettelse for noe handler vel om tynnhet.Det å slanke seg,men da er det jo snakk om å gå ned noen kilo. Men man vet jo ikke da at man vil miste kontrollen,få en spiseforstyrrelse. Så nei det er ikke et valg. Og jeg kan si i mitt tilfelle så startet det overhodet ikke med at jeg ønsket å bli tynnere.

[Apocalypse]

Ikke? I startfasen bestemmer de seg vel for å kutte ut mat for å bli tynn? Og så mister man deretter kontrollen. Så en eller annen beslutning må man jo ha tatt på et tidspunkt.

Anonymous poster hash: aa821...643

Et ønske om å bli tynnere er ikke det samme som et ønske om en dødelig sykdom. Vet om flere, inkludert meg selv, som har tenkt at de bare skulle gå ned litt (og ikke nødvendigvis ved å kutte ut mat), men så er det et underliggende problem som gjør at slankingen kommer ut av kontroll. Det er jo mange som tar en beslutning om å slanke seg, men man tar ikke et valg om å få spiseforstyrrelse av den grunn.

Endret 18. april 2014 av Apocalypse

[bkssss]

Går til psykolog en gang i uken, og fastlegen annenhver uke. Jeg kan ikke fordra psykologen min, og eneste grunnen til at jeg fortsatt går til henne er at fastlegen min oppmuntrer meg til å gå til psykologen HVER eneste gang jeg kommer til henne.

Jeg er ikke undervektig, men ikke så langt i fra. Var ganske mange kilo mindre før - men det har ikke legen min sett fordi jeg da nektet all behandling og kontakt med helsepersonell.

Å få en spiseforstyrrelse var aldri noe jeg valgte, men en reaksjon jeg fikk da noe hendte i livet mitt. Jeg hadde ikke matlyst, var 15 år og sluttet å spise uten egentlig å vite hva som skjedde med meg. Jeg klarte aldri å spise vanlig igjen etterpå. Dette er tre år siden nå.

Må understreke at jeg ikke ønsker innby til en ødeleggende diskusjon om spiseforstyrrelser, men at jeg spurte fordi jeg føler at jeg er veldig ofte til legen og at situasjonen min ikke er alvorlig. Om det er fordi jeg er for langt inne i sykdommen til å se det selv, eller om jeg faktisk får veldig nøye oppfølging i forhold til situasjon vet jeg ikke, men jeg føler jeg kanskje tar viktig tid fastlegen min kunne brukt til andre - selv om det er hun fortsatt setter opp oppfølgingstime annenhver uke. Jeg liker henne godt, og om jeg utsetter psykologtimene mine kommer jeg hvertfall alltid til fastlegen min.

- TS

[Gjest Blomst83]

Går til psykolog en gang i uken, og fastlegen annenhver uke. Jeg kan ikke fordra psykologen min, og eneste grunnen til at jeg fortsatt går til henne er at fastlegen min oppmuntrer meg til å gå til psykologen HVER eneste gang jeg kommer til henne.

Jeg er ikke undervektig, men ikke så langt i fra. Var ganske mange kilo mindre før - men det har ikke legen min sett fordi jeg da nektet all behandling og kontakt med helsepersonell.

Å få en spiseforstyrrelse var aldri noe jeg valgte, men en reaksjon jeg fikk da noe hendte i livet mitt. Jeg hadde ikke matlyst, var 15 år og sluttet å spise uten egentlig å vite hva som skjedde med meg. Jeg klarte aldri å spise vanlig igjen etterpå. Dette er tre år siden nå.

Må understreke at jeg ikke ønsker innby til en ødeleggende diskusjon om spiseforstyrrelser, men at jeg spurte fordi jeg føler at jeg er veldig ofte til legen og at situasjonen min ikke er alvorlig. Om det er fordi jeg er for langt inne i sykdommen til å se det selv, eller om jeg faktisk får veldig nøye oppfølging i forhold til situasjon vet jeg ikke, men jeg føler jeg kanskje tar viktig tid fastlegen min kunne brukt til andre - selv om det er hun fortsatt setter opp oppfølgingstime annenhver uke. Jeg liker henne godt, og om jeg utsetter psykologtimene mine kommer jeg hvertfall alltid til fastlegen min.

- TS

Har du sagt til legen at du ikke er fornøyd med psykologen din?

[AnonymBruker]

Jepp. Har sagt det siden januar (fikk psykologen i desember). Vet egentlig ikke helt hva jeg skal gjøre, men jeg vurderer veldig sterkt å slutte.

Anonymous poster hash: 6e39d...9fa

[Gjest Blomst83]

Jepp. Har sagt det siden januar (fikk psykologen i desember). Vet egentlig ikke helt hva jeg skal gjøre, men jeg vurderer veldig sterkt å slutte.

Anonymous poster hash: 6e39d...9fa

Du kan prøve å spørre om bytte,men av efaring er det ikke alle steder som tillater dette. Men det skader ikke å prøve.Går ikke de så kan du undersøke om kommunen din har noe som heter psykiatrisk uteteam(eller lignende). Da kan du få en psykiatrisk sykepleier som du kan ha samtaler med. Bare et lite tips