Redd for å miste foreldre

[AnonymBruker]

Jeg er i beg av 40-årene. Har foreldre i beg av 70 - årene og på snart 80 år. Friske og raske pr dd-men heg kjenner jeg oftere gruer meg til den dagen kommer og de er borte. De er i en alder hvor sykdom,salg, hjertestans eller demens kan slå inn. Er jeg unormal som tenker sånn?

Anonymous poster hash: ac91c...ffd

[AnonymBruker]

Det er ikke unormalt. Jeg er yngre enn deg og mister snart ene foreldren min som er svært syk. Det er en merkelig og uvant situasjon som fører med seg mange tanker og følelser. Plutselig er man den som skal pleie og ordne for sine foreldre, og det er slutt på perioden der det var de eldste som stelte og ordnet for oss. Man må ta ansvar på en annen måte. Og man kommer nærmere de gamle når de blir mer hjelpeløse. I tillegg blir døden et tema som ikke er like fremmed lenger. Man ser sin egen dødelighet og revurderer livet litt.

Anonymous poster hash: e26b6...650

[-Jiinxs-]

Jeg føler meg bare eldre og eldre av å lese om ting her på forumet.

Er det almen kunnskap å vite hva beg står for, eller er det bare en forkortelse for begynnelsen ? :s

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke at en 40-åring går rundt og gruer seg til foreldrene dør når foreldrene tydeligvis lever I beste velgående.

Sett heller pris på at du er heldig som har de I live. Vi er mange som har opplevd å miste foreldre altfor tidlig.

Anonymous poster hash: ab155...606

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke at en 40-åring går rundt og gruer seg til foreldrene dør når foreldrene tydeligvis lever I beste velgående.

Sett heller pris på at du er heldig som har de I live. Vi er mange som har opplevd å miste foreldre altfor tidlig.Anonymous poster hash: ab155...606

Hvorfor er det så vanskelig å forstå? Venner av meg har foreldre som har blitt demente og fått flere infarkt. Jeg ser jo hvordan dette påvirker dem og hverdagen deres. Da er det ikke rart om jeg skulle komme til å tenke "hva om mine foreldre havnet i samme situasjon?" . Noen er svært knyttet til foreldrene sine og syns det er vondt å miste dem. Da er det ikke merkelig at de tenker på at den dagen nærmer seg. Når man er ung er man jo udødelig og tenker at 'sånt skjer ikke meg', men nå har tydeligvis TS fått sviktende helse og døden nærmere innpå livet.

Jeg er for øvrig enig med deg at man heller skal prøve å snu fokuset til at man er glad for at foreldrene er friske og raske, og bruke så mye tid sammen med dem som man kan.

Anonymous poster hash: e26b6...650

[AnonymBruker]

Hvorfor er det så vanskelig å forstå? Venner av meg har foreldre som har blitt demente og fått flere infarkt. Jeg ser jo hvordan dette påvirker dem og hverdagen deres. Da er det ikke rart om jeg skulle komme til å tenke "hva om mine foreldre havnet i samme situasjon?" . Noen er svært knyttet til foreldrene sine og syns det er vondt å miste dem. Da er det ikke merkelig at de tenker på at den dagen nærmer seg. Når man er ung er man jo udødelig og tenker at 'sånt skjer ikke meg', men nå har tydeligvis TS fått sviktende helse og døden nærmere innpå livet.

Jeg er for øvrig enig med deg at man heller skal prøve å snu fokuset til at man er glad for at foreldrene er friske og raske, og bruke så mye tid sammen med dem som man kan.

Anonymous poster hash: e26b6...650

Foreldrene er 70 og 80 år gamle og friske pr dags dato. Da virker det helt vanvittig for en 40-åring og bekymre seg for den dagen de ikke er her lenger. 

 

Ja, det er trist å miste foreldrene sine. Men det er ikke like trist når man vet at foreldrene kanskje ble 90 år og har fått et langt og rikt liv. Og man bør i det minste ha forberedt seg på at de kommer til å dø en dag ... selvom det godt kan være 20 år til når det gjelder foreldrene til TS. 

 

Det er alltid trist å miste noen nære og kjære ... men når de er blitt gamle så må man ærlig talt være forberedt på at det kommer til å skje. 

 

Jeg har mistet mine foreldre i en ulykke så altfor tidlig i livet ... og jeg mistet min mann i kreft. Da mine besteforeldre døde mette av dage så var det selvsagt trist - men det var naturens gang og jeg fant det ikke trist ... mer enn tid for ettertanke på det som engang var. 

Anonymous poster hash: ab155...606

[AnonymBruker]

Foreldrene er 70 og 80 år gamle og friske pr dags dato. Da virker det helt vanvittig for en 40-åring og bekymre seg for den dagen de ikke er her lenger.  Ja, det er trist å miste foreldrene sine. Men det er ikke like trist når man vet at foreldrene kanskje ble 90 år og har fått et langt og rikt liv. Og man bør i det minste ha forberedt seg på at de kommer til å dø en dag ... selvom det godt kan være 20 år til når det gjelder foreldrene til TS.  Det er alltid trist å miste noen nære og kjære ... men når de er blitt gamle så må man ærlig talt være forberedt på at det kommer til å skje.  Jeg har mistet mine foreldre i en ulykke så altfor tidlig i livet ... og jeg mistet min mann i kreft. Da mine besteforeldre døde mette av dage så var det selvsagt trist - men det var naturens gang og jeg fant det ikke trist ... mer enn tid for ettertanke på det som engang var.  Anonymous poster hash: ab155...606

Nå fikk jeg en følelse av at du prøver å rangere sorg. Fordi TS sine foreldre har hatt et lang og flott liv er det ikke like trist som om de hadde omkommet i yngre alder i en ulykke..? Foreldrene betyr jo like mye for TS om de er unge eller gammel. Det kommer kanskje ikke som et like stort sjokk at noen dør av alderdom som det gjør når de brått blir revet bort i en ulykke, men det er like trist for den det gjelder å miste sine kjære.

Anonymous poster hash: e26b6...650

[AnonymBruker]

Og, forresten, om jeg skulle følge den logikken videre... Vil du da si at det ikke er så trist å miste en baby, fordi den kjente du jo aldri?

For meg blir det helt feil måte å tenke på. Det er jo trist pga det forholdet man har til den som dør. Ikke hvor gammel, hvor frisk eller syk, eller hvem personen er "rangert" som, som gjør det trist.

Anonymous poster hash: e26b6...650

[AnonymBruker]

Nå fikk jeg en følelse av at du prøver å rangere sorg. Fordi TS sine foreldre har hatt et lang og flott liv er det ikke like trist som om de hadde omkommet i yngre alder i en ulykke..? Foreldrene betyr jo like mye for TS om de er unge eller gammel. Det kommer kanskje ikke som et like stort sjokk at noen dør av alderdom som det gjør når de brått blir revet bort i en ulykke, men det er like trist for den det gjelder å miste sine kjære. Anonymous poster hash: e26b6...650

Ikke helt enig med deg. Når man er 40 har man hatt foreldre et helt liv, de har kanskje fått bli besteforeldre, vært tilstede ved giftemål, høytider og viktige milepæler. Jeg rangerer ikke sorg, men vet av egen erfaring at å miste foreldre tidlig fører med seg mye sorg og utfordringer som er noe annerledes enn å miste dem som godt voksen.

Anonymous poster hash: 04293...577

[AnonymBruker]

Ikke helt enig med deg. Når man er 40 har man hatt foreldre et helt liv, de har kanskje fått bli besteforeldre, vært tilstede ved giftemål, høytider og viktige milepæler. Jeg rangerer ikke sorg, men vet av egen erfaring at å miste foreldre tidlig fører med seg mye sorg og utfordringer som er noe annerledes enn å miste dem som godt voksen.

Anonymous poster hash: 04293...577

Det igjen kommer an på hva foreldrene dine betyr for deg. Har du f.eks hatt lite tilstedeværende foreldre tror jeg ikke alder har så mye å si. Noen har et så nært forhold til foreldrene sine at det blir tøft uansett hvilken alder de dør i.

Jeg tror det er tøft å miste noen som står en nær uansett situasjon. Det er like leit uansett. Sorg kan ikke måles. Den opptrer på forskjellig vis fordi vi er ulike som mennesker.

Anonymous poster hash: e26b6...650

[AnonymBruker]

Nå fikk jeg en følelse av at du prøver å rangere sorg. Fordi TS sine foreldre har hatt et lang og flott liv er det ikke like trist som om de hadde omkommet i yngre alder i en ulykke..? Foreldrene betyr jo like mye for TS om de er unge eller gammel. Det kommer kanskje ikke som et like stort sjokk at noen dør av alderdom som det gjør når de brått blir revet bort i en ulykke, men det er like trist for den det gjelder å miste sine kjære.

Anonymous poster hash: e26b6...650

Det er faktisk mulig å rangere sorg. Og joda - det er selvsagt verre å miste foreldre i en ulykke da de var i 40-årene enn å miste foreldrene når de blir 90 år. Og det er verre å følge sin mann gjennom en tøff kreftsykdom til han dør som 45-åring enn om han skulle få leve til han ble 90.

 

Da jeg gikk i terapi ifm mine foreldres bortgang så fortalte psykologen meg om da hun mistet sin datter. Det fikk faktisk meg til å tenke meg om. 

Anonymous poster hash: ab155...606

[Gjest Trolletrine]

Sorg er uansett særdeles subjektivt, og ingen kan derfor påstå at "min sorg er større enn din". Med all respekt, du AB over her.

Selvfølgelig  er det grusomt å miste begge foreldre i ulykke og i tillegg miste mannen sin i kreft. Helt forferdelig må det være, og jeg tenker at det må være ubeskrivelig vondt å oppleve det du har opplevd. Men for de av oss som fremdeles har levende foreldre, så blir det fælt den dagen de dør likevel. For den 80åringen du ser på som mett av dage, er MIN mor eller far. Med alle de følelser og minner det innebærer. Og jeg ser ikke den gamle skrotten,- jeg ser den moren eller faren jeg er så glad i - mennesket som har gjort sitt beste for meg her i livet.

 

Jeg tror at de fleste av oss er uforberedt på døden - uansett alder på den døde. Fordi døden er så endelig, og fordi vi kanskje ikke fatter helt ut at vedkommende faktisk er borte for alltid.

For de fleste vil nok foreldres dødsfall oppleves som noe av det verste som er å oppleve i et liv. De følelsene mener jeg må respekteres - på lik linje som all annen sorg.

[Dr. A. Kula]

Sorg er uansett særdeles subjektivt, og ingen kan derfor påstå at "min sorg er større enn din". Med all respekt, du AB over her.

Selvfølgelig  er det grusomt å miste begge foreldre i ulykke og i tillegg miste mannen sin i kreft. Helt forferdelig må det være, og jeg tenker at det må være ubeskrivelig vondt å oppleve det du har opplevd. Men for de av oss som fremdeles har levende foreldre, så blir det fælt den dagen de dør likevel. For den 80åringen du ser på som mett av dage, er MIN mor eller far. Med alle de følelser og minner det innebærer. Og jeg ser ikke den gamle skrotten,- jeg ser den moren eller faren jeg er så glad i - mennesket som har gjort sitt beste for meg her i livet.

 

Jeg tror at de fleste av oss er uforberedt på døden - uansett alder på den døde. Fordi døden er så endelig, og fordi vi kanskje ikke fatter helt ut at vedkommende faktisk er borte for alltid.

For de fleste vil nok foreldres dødsfall oppleves som noe av det verste som er å oppleve i et liv. De følelsene mener jeg må respekteres - på lik linje som all annen sorg.

Enig i at sorg er subjektivt, og at man ikke skal måle hverandres sorgreaksjoner mot hverandre.

Men AB har likevel et poeng i at sorg kan rangeres, slik h*n beskriver.

Selv har jeg mistet personer i nærmeste familie i ulike relasjoner, samt også mer perifere slektskap og også venner.

Dødsårsaken har vært svært ulik og situasjonen i forkant likeså, samt alderen på de avdøde.

Alt fra alderdom, demens og kreft til helt friske unge mennesker som plutselig ikke lever lenger.

 

Jeg kan trygt skrive under på at sorg kan rangeres.

Men jeg vil likevel ikke forsøke å måle mine sorger mot andres.

 

Likedan ville jeg heller ikke tatt sorgene på forskudd, slik som TS i HI beskriver. Mye kan endre seg før dagen kommer og foreldrene er  borte. De kan bli syke, bli preget av alderdommen generelt og de kan få slag etc som reduserer livskvaliteten til foreldrene og som gjør at døden på sett og vis kommer nærmere.

Om foreldrene dør i en trafikkulykke som spreke 70-åringer, vil nok sorgen ramme like hardt som om de var 45.

Men når alderen (og evt sykdom) setter preg på livene deres, vil også forventningen (ubevisst) om at de snart går bort trolig legge en demper på sorgen. Man får liksom litt tid å ta inn over seg at livet går mot slutten.

 

Man er nok alltid uforberedt på dødsøyeblikket, men når en person ligger for døden, enten som følge av sykdom eller alderdom, så får man definitivt en annen mulighet til å forberede seg på døden. Ikke at sorgen trenger å bli mindre av den grunn.

 

Ellers er jeg ikke enig med deg at foreldrenes bortgang er det værste - og jeg har mistet begge - du glemmer nok noen familiære relasjoner i den konklusjonen.

[Gjest Trolletrine]

Enig i at sorg er subjektivt, og at man ikke skal måle hverandres sorgreaksjoner mot hverandre.

Men AB har likevel et poeng i at sorg kan rangeres, slik h*n beskriver.

Selv har jeg mistet personer i nærmeste familie i ulike relasjoner, samt også mer perifere slektskap og også venner.

Dødsårsaken har vært svært ulik og situasjonen i forkant likeså, samt alderen på de avdøde.

Alt fra alderdom, demens og kreft til helt friske unge mennesker som plutselig ikke lever lenger.

 

Jeg kan trygt skrive under på at sorg kan rangeres.

Men jeg vil likevel ikke forsøke å måle mine sorger mot andres.

 

Likedan ville jeg heller ikke tatt sorgene på forskudd, slik som TS i HI beskriver. Mye kan endre seg før dagen kommer og foreldrene er  borte. De kan bli syke, bli preget av alderdommen generelt og de kan få slag etc som reduserer livskvaliteten til foreldrene og som gjør at døden på sett og vis kommer nærmere.

Om foreldrene dør i en trafikkulykke som spreke 70-åringer, vil nok sorgen ramme like hardt som om de var 45.

Men når alderen (og evt sykdom) setter preg på livene deres, vil også forventningen (ubevisst) om at de snart går bort trolig legge en demper på sorgen. Man får liksom litt tid å ta inn over seg at livet går mot slutten.

 

Man er nok alltid uforberedt på dødsøyeblikket, men når en person ligger for døden, enten som følge av sykdom eller alderdom, så får man definitivt en annen mulighet til å forberede seg på døden. Ikke at sorgen trenger å bli mindre av den grunn.

 

Ellers er jeg ikke enig med deg at foreldrenes bortgang er det værste - og jeg har mistet begge - du glemmer nok noen familiære relasjoner i den konklusjonen.

Jeg er enig med deg i det meste du skriver. Men jeg skrev ikke at foreldres bortgang er det verste,- jeg skrev at det kan være NOE av det verste de fleste av oss opplever i et liv. En vesentlig forskjell. Forøvrig kan jeg tenke meg at det å miste et barn virkelig ER det verste noen kan oppleve ift sorg, og at det er dette du refererer til på slutten av innlegget ditt. Det er jeg i såfall veldig enig i.

Men jeg står veldig fast på at sorg ikke kan rangeres. Ja, det er stor forskjell på om en 25-åring dør i en bilulykke, eller om det er det svært syk 90 åring som dør etter et langt sykeleie. Man kan i så måte føle en lettelse ved at døden endelig kom.

Likevel mener jeg at man ikke skal undervurdere relasjonen den enkelte har til avdøde, samt de mestringsstrategier den enkelte innehar. Har man f.eks en sterk og kanskje avhengig relasjon til den avdøde, og i tillegg mindre gode mestringsstrategier , så vil jeg tro man opplever sin sorg "verre" enn andres. Selv om den avdøde er 90 år og har vært syk lenge.

Jeg er så heldig at begge mine foreldre lever. Men jeg vet også at min sorg kommer til å være liten eller ingen den dagen min far dør. Hvis jeg føler sorg, så må det være sorg over alt som kunne vært osv. Min mor er i skrivende stund veldig syk, og her er hver uke og hver mnd en gledelig bonus. Den dagen hun dør, blir en forferdelig dag og tid. Men jeg vet også at jeg kommer til å greie meg, fordi jeg har andre som trenger meg osv.

Jeg vet også at hadde jeg ikke hatt min egen familie nå, så hadde jeg hatt mye dårligere mestringsstrategier, og at sorgen min hadde opplevdes "verre" enn andres.

Selv om du kan si at vi får tid på oss til å snakke osv, så får vi også en sorg før sorgen, så og si. Vi har god tid på være triste, vi har god tid til å grue oss og vi har god tid på å være redde og å forsøke å trøste den som er syk. Dette "slipper" man ved en plutselig død, men der igjen mister man jo å få gi en siste klem, de siste samtalene osv.

Jeg mener det er helt naturlig å være redd for at foreldre skal dø fra en - spesielt om man er ung. Og igjen - en død kan være ventet, og avdøde mett dage- men uansett mener jeg at jeg ikke har rett til å rangere en annens sorg , selv om man objektivt sett kan si at noen dødsfall er mer naturlig enn andre. Det blir for enkelt å rangere en sorg utifra avdødes alder. Jeg mener det tilslutt handler om den enkeltes mestringsstrategier, sosialt nettverk, livssyn, relasjonen man har hatt til avdøde og mye, mye mer.

[AnonymBruker]

Jeg har mistet en av mine foreldre når jeg var 15, etter det har jeg vært redd for å bli foreldreløs. Så tanken slår meg i ny og ned. Selv om jeg er mye yngre enn deg. Men ikke å mye jeg kan gjøre med det så må bare godta det om det hadde skjedd.

Anonymous poster hash: 3d741...524

[AnonymBruker]

Jeg er i 30-årene og har en mor som er kronisk syk.Hun røyker som en skorstein og veier 50 kg.Jeg frykter at hun kanskje har fått kreft,men hun vil ikke til legen.

 

Ja ts jeg tror dette er veldig vanlige tanker.Men foreldrene dine er ikke så gamle da,og har de god helse kan de leve til de blir 100.

Anonymous poster hash: c11bd...312

[Dr. A. Kula]

Jeg er enig med deg i det meste du skriver. Men jeg skrev ikke at foreldres bortgang er det verste,- jeg skrev at det kan være NOE av det verste de fleste av oss opplever i et liv. En vesentlig forskjell. Forøvrig kan jeg tenke meg at det å miste et barn virkelig ER det verste noen kan oppleve ift sorg, og at det er dette du refererer til på slutten av innlegget ditt. Det er jeg i såfall veldig enig i.

Men jeg står veldig fast på at sorg ikke kan rangeres. Ja, det er stor forskjell på om en 25-åring dør i en bilulykke, eller om det er det svært syk 90 åring som dør etter et langt sykeleie. Man kan i så måte føle en lettelse ved at døden endelig kom.

Likevel mener jeg at man ikke skal undervurdere relasjonen den enkelte har til avdøde, samt de mestringsstrategier den enkelte innehar. Har man f.eks en sterk og kanskje avhengig relasjon til den avdøde, og i tillegg mindre gode mestringsstrategier , så vil jeg tro man opplever sin sorg "verre" enn andres. Selv om den avdøde er 90 år og har vært syk lenge.

Jeg er så heldig at begge mine foreldre lever. Men jeg vet også at min sorg kommer til å være liten eller ingen den dagen min far dør. Hvis jeg føler sorg, så må det være sorg over alt som kunne vært osv. Min mor er i skrivende stund veldig syk, og her er hver uke og hver mnd en gledelig bonus. Den dagen hun dør, blir en forferdelig dag og tid. Men jeg vet også at jeg kommer til å greie meg, fordi jeg har andre som trenger meg osv.

Jeg vet også at hadde jeg ikke hatt min egen familie nå, så hadde jeg hatt mye dårligere mestringsstrategier, og at sorgen min hadde opplevdes "verre" enn andres.

Selv om du kan si at vi får tid på oss til å snakke osv, så får vi også en sorg før sorgen, så og si. Vi har god tid på være triste, vi har god tid til å grue oss og vi har god tid på å være redde og å forsøke å trøste den som er syk. Dette "slipper" man ved en plutselig død, men der igjen mister man jo å få gi en siste klem, de siste samtalene osv.

Jeg mener det er helt naturlig å være redd for at foreldre skal dø fra en - spesielt om man er ung. Og igjen - en død kan være ventet, og avdøde mett dage- men uansett mener jeg at jeg ikke har rett til å rangere en annens sorg , selv om man objektivt sett kan si at noen dødsfall er mer naturlig enn andre. Det blir for enkelt å rangere en sorg utifra avdødes alder. Jeg mener det tilslutt handler om den enkeltes mestringsstrategier, sosialt nettverk, livssyn, relasjonen man har hatt til avdøde og mye, mye mer.

Ja, du skrev at det å miste foreldre kan være noe av det værste, men jeg oppfattet det som et forbehold om at det finnes (noen få) unntak (som du beskriver ift din far), mer enn at det finnes noe som generelt anses som værre. Var  det jeg ønsket å påpeke. Ellers tok du poenget bra, og vi er enige der.

 

Men jeg tror du også misforstod meg med hensyn til rangering av sorg. For å klare opp i det, mente jeg at man (kun) kan rangere EGEN sorg opp mot EGNE sorg-tilfeller. Altså rangere om sorgen sin ved å miste foreldrene, er sterkere/kraftigere enn å miste egne barn (eller venner og annen familie/slekt).

Jeg er enig at man ikke kan rangere sorg mellom ulike mennesker, eksempelvis "måle" sorgen to søsken har - ved tap av sine foreldre -  mot hverandre. Til det er vi mennesker for ulike.

Så jeg tror egentlig vi er ganske enige.

Et lite råd er å ikke ta noe for gitt når det gjelder sorg (du skriver flere ganger "jeg vet ...").

Du vet nemlig ikke hvordan du reagerer før dagen er der. Har fått flere overraskelser over egen sorgreaksjon, nettopp på grunn av omstendighetene rundt dødsfallet (alder/relasjon/(u)ventet/sykdom/mm).

Omstendighetene er nemlig ikke kjent før døden er et faktum.

[Gjest Trolletrine]

Ja, vi er visst temmelig enige når alt kommer til alt  Jeg er også enig med deg at man ikke bør ta noe for gitt ift sorgreaksjon. Likevel føler jeg meg såpass sikker på meg selv i mitt eget tilfelle, - selv om overraskelser selvfølgelig kan skje. Men jeg snakker om et menneske jeg ikke har sett på ca 20 år, et menneske som gjør at jeg må ha hemmelig adresse etc. Så jo - akkurat den meningen står jeg for. Men den som lever, får se 

[AnonymBruker]

Man blir aldri "stor" nok til å miste en forelder, men det er tross alt livets gang. Det må være mye verre å miste et barn, selv om barnet er voksent. Det er foreldrene som "skal" dø først. 

Anonymkode: c9dd2...dbc

[AnonymBruker]

Jeg mistet foreldrene mine da jeg var ung voksen, og det var selvfølgelig vondt. Det er fremdeles vondt den dag i dag å leve uten dem, særlig nå som jeg er småbarnsmor og ikke "kan tilby dem besteforeldre". Det vondeste er nesten alt jeg føler vi går glipp av mhp det å ha et forhold til dem som voksen selv og det å ha dem som besteforeldre til mine barn.

Men sånn er det bare. Og når man kommer til det punktet så må man bare talke det uansett.

Så om du klarer å ikke tenke på det, tror jeg det er til det beste. Du vet jo uansett ikke helt sikkert at det vil skje (du kan fremdeles dø først osv), og det er ikke noe du får gjort med det nå uansett. Utenom å glede deg over det at du fremdeles har dem i livet ditt.

Anonymkode: 4974e...a29